onsdag 30. desember 2009

Another day in paradise

"Oh! Think twice! 'Cause it's another day for you and me in paradise!"

Vel, det er kanskje ikke helt paradis, men det er sannelig vakkert. Og så er det kaldt på dette årets siste skitur. Den sprengkulden jeg forventet på forrige tur kom for fullt på denne turen. Frostrøyken ligger tett over Skjersjøelva der jeg passerer den på vei opp fra Hammeren.

Ved broa ved Damtangen.

Når man ikke helt klarer å bestemme seg for hvor man skal legge turen blir det ofte til at man velger det kjente, så derfor ble turen denne gang også lagt til Kikutstua. Og for å være skikkelig 'vild', så ble Bjørnsjøhelvete droppet til fordel for ruten om Lørenseter opp til Kobberhaughytta. Jeg møter ingen elg denne gang som jeg gjorde sist jeg gikk denne ruten, mot slutten av forrige sesong. Men en møter ihvertfall en del andre løpere ute, kuldetrossere. Fra Kobberhaughytta følger jeg traseen mot Kikut.

Undertegnede godt pakket inn utenfor Kikutstua.

Denne gang er stua åpen og det gjør godt å komme inn og varme seg en liten stund, temperaturen ligger på -19 grader. Nye hansker, og de fungerer bedre enn de forrige. Jeg blir fortsatt ganske så kald etter å ha satt ut på returen, men nå er det levelig til varmen sprer seg i fingrene igjen. Turen tilbake går i omtrent samme spor, men gjør et avvik fra den når jeg tar ruten til Blankvann. Siste del av turen går om Skjennungen og ned til Ullevålseter, og til sist på vest-siden av Sognsvann. Og vips, så var det ikke mere ski iår.

En bør kanskje tenke seg om to ganger før man legger ut i denne kulden, men det er igrunn bare å kle seg godt. Da går man ikke glipp av flotte naturopplevelser tross kulden.

mandag 28. desember 2009

Kuldejakt

Jeg kan ikke huske forrige gang det var så mye snø i julen som det har vært i denne. Det har som regel kommet snø før julen, men den har også like regelmessig regnet bort rett før jul. Så for første gang på lang lang tid trenger vi ikke spille White Christmas med Bing Crosby. Det er meldt sprengkulde i Marka denne siste uken i året, det betyr at snøen blir liggende og det er ypperlige forhold for hovedstadens skiløpere (hvis man ser bort ifra kulden).

I likhet med mange andre, lar jeg meg ikke skremme av termometeret og lar meg lokke ut i Marka som nå ligger under åpen himmel. Fra forrige tur sin svart/hvitt verden ser jeg nå fram til å gå innover løyper som speiler den blå himmelen. Jeg får en forsmak på sollyset når jeg står og venter på t-banen på Østhorn. Vanligvis legger jeg utgangspunktet for turene mine enten fra Hammeren, Skar, Movatn eller Stryken, men velger denne gang autostradaen fra Sognsvann. Det er uansett fine spor opp mot Ullevålseter.

Østhorn stasjon.

Store Åklungen passeres, det glitrer fra snø-krystallene på det islagte vannet, noen har benyttet seg av isen til å ta seg over på den lille øyen i sør-enden av vannet. Jeg velger å gå den lille terreng-løypa som går til Aurtjernet istedet for å gå om Ullevålseter. Her er det litt dypere snø så stavene mine får ikke like godt tak som i de store løype-traseene. I krysset etter Aurtjernet tar jeg traseen som går forbi Bjørnsjøhelvete, sist jeg gikk her kom jeg fra motsatt retning og da gikk sporene gjennom et større hogstfelt. Det gjør de også nå, men nå dekker snøen fint over alt rotet som et hogstfelt etterlater seg. Jeg må ofte stoppe og nyte synet av solen som skinner over det nå åpne landskapet. Men mye varme fra solen er det ikke, det biter litt i kinnene.

Ved krysset ovenfor Aurtjernet.

Denne ruten er egentlig ganske så fin, men den blir litt kjedeligere når den tar inn på strømmast-traseen. Ifølge sidene til Skiforeningen skulle det være preparert over Bjørnsjøen fra denne ruten, det var det imidlertid ikke. Men igrunn så er jeg bare glad for det, jeg er ikke alltid like begeistret for å gå over vann. Blir ofte kjedelig i lengden, og det er et langt strekke fra der disse sporene vanligvis starter og over til Kikutstua. Så da blir det å fortsette under strømmastene. Jeg kommer inn på traseen fra Kobberhaughytta i retning Kikutstua, som er nypreparert. Men jeg skal ikke klage, det har vært fine spor over Bjørnsjøhelvete.

Kikutstua er ikke åpen, så det blir bare en kort pause i selvbetjeningsbua stuet sammen med en del andre. Ferden går videre i retning Fortjern og nok en gang må jeg skifte hansker etter en stund. Iskald på fingrene. Jeg legger ruten opp den bratte bakken opp mot Rådalshøgda og blir belønnet med et fantastisk lys som stråler gjennom de snødekte trærne når sporene flater ut nedenfor toppen. Med snø på trærne, klar blå himmel og lys fra solen som speiler seg i krystallene på trærne blir Marka utrolig vakker. Da gjør det ingenting at jeg er litt sliten (all julematen hjelper ikke på formen).

Bjørnholt.

Flott blir det også når jeg går oppover traseen som går forbi Rypetjernet og Mysublanda, mange postkort-motiv på turen i slikt vær. Så bærer det nedover igjen mot Skjersjøen og sporene ned mot Hammeren. Helt ned til Hammeren skal jeg dog ikke, jeg vil tilbake til Sognsvann for å ta t-banen ned igjen, så da blir det løypa mellom Hammeren og Sognsvann forbi Blanksjø på meg. Tilbake på Sognsvann rekker jeg akkurat t-banen, men stripper ikke og tar på tørre klær får jeg går av på Tåsen.

Vakkert ved Rådalshøgda.

Det var bare vakkert i Marka idag, men litt kulde fant en også.

tirsdag 22. desember 2009

Varmt å gå, kaldt å stå

Det er som å gå i en svart/hvitt film. Det grå skylaget gjør at snøen som dekker trærne toner bort grønnfargen fra grantrærne og etterlater seg en verden i svart og hvitt. Hvit snø flyr bort fra undersiden av skiene der jeg går opp fra Movatn.

Opp fra Movatn.

På Holmetjern sin snødekte overflate går det spor videre over og inn i den snøkledde Marka. Fra bekken klukker det i vann. Ellers er det stille, en kan høre den varme teen renne ned halsen.

Holmetjern dekket av snø.

Finnes det en bedre måte å forberede seg til jul på? På ski innover snødekte åser. Frisk luft som pisker deg i ansiktet. Det slår ihvertfall kapituleringen til kapitalen i sentrum.

Fløyta.

Kaldt å vente på et tog. Togene går og går, men bare ikke hit? Jeg er bare tidlig ute og får meg en lang ventetid, en fjern anelse i bakhodet forteller meg at jeg burde spent på meg skiene og gått litt mer.

Vintermark.

Hjemme venter en varm dusj (og ett altfor poetisk lynne)...

søndag 20. desember 2009

Når du minst vinter det

Det å komme seg opp for å kunne komme seg avgårde på en tur er ikke alltid like lett, spesielt når man er ganske så trøtt. Så skituren jeg hadde gledet meg til en stund, ble utsatt. Årsaken: jeg kom meg enkelt nok bare ikke opp fra loppekassa, en fange av Jon Blund. Dette var i går, det ble da julehandel istedet. Nytt forsøk idag, og jeg lykkes denne gang å fri meg fra søvnens lenker.

Buss, t-bane, buss og bein for å komme til der skisporene starter, denne gang ved Pipenhus i Sørkedalen. Målet er Løvlia. Og kanskje var det greit at turen ble utsatt, det er finere vær idag og jeg er i tillegg ferdig med julegavene for i år. Men det er kaldt. Jeg er kald på fingrene og må skifte hansker før jeg har kommet til bommen nedenfor Pipenhus (og jeg har ennå ikke startet å gå på disse plankene). Rakk ikke å smøre på feste-smørning hjemme så da blir det på med blå swix ved bommen.

Så ved veien som går til venstre rett ovenfor bommen starter skisporene, så da er det på med skiene og ta fatt på stigningen. For det går hovedsaklig oppover i starten, som det jo vanligvis gjør i marka. Her er det og et godt stykke opp og. Festet er godt, men jeg har noen slipptak innimellom.


På vei opp fra Pipenhus.

Bakkene glemmer man dog fort på en sånn dag som denne. Sør for meg skinner solen og bringer litt varme gjennom det ellers så kalde været. Trærne er dekket av rim. Det går radig oppover, jeg prøver å tenke på det jeg lærte på snøsamlingen for to uker siden (se tidligere post). Men merker at jeg av og til faller litt tilbake til gamle synder. Jeg passerer Lysedammene, rett ved ligger Smedmyrkoia som jeg overnattet på for litt over en måned siden. Da var det også snø her, men ikke nok til at man kunne gå på ski, da måtte man lengre opp (eller litt lengre vestover i marka).

Ved krysset nedenfor Kjagdalen tar jeg sporene som går i retning Heggelivann istedet for å gå opp mot Oppkuven. Når jeg går på sporene på østsiden av Heggelivann tar jeg igjen en annen skiløper. Men når jeg er på vei forbi han så setter han opp farten. Liker tydeligvis ikke at noen går forbi. Men greit nok, da går han i passe tempo, så da legger jeg meg bak han. Og hva skjer så? Joda, nå senkes farten til det var isted. Jeg kjenner at jeg blir irritert, nå må jeg bruke unødige krefter på å gå forbi fjotter i løypene. Så ut på siden igjen, denne gang skifter jeg til å skøyte og får da mer enn nok fart til å legge meg et stykke foran. Jeg holder ihvertfall varmen i det kalde været med dette.


Utsikt fra sporene vest for Kjagdalen.

Ved Heggelia tar jeg løypen som går over vannet. Selv om det har vært kaldt lenge, så ville jeg i utgangspunktet fortsatt vært litt skeptisk til å gå på vannet. Men det har gått folk her før og det er noen som går på sporene foran meg, så da er det nok trygt. (Og leser du dette så er det jo et tegn på at det gikk bra.) Jeg begynner å bli litt sliten nå, så det går litt mer trått de siste kilometerene inn til Løvlia. Det skal bli godt å komme fram og få i seg noe varmt å drikke og noe å spise.

Etter en halvtime på Løvlia setter jeg ut på tilbaketuren. Det er kaldt å starte på igjen, men jeg får fort varmen i kroppen. Bortsett fra på fingrene, jeg sliter alltid med at fingrene blir iskalde etter å ha hatt en pause. Så ved enden av Nibbitjernet må jeg stoppe opp og varmene hendene mine litt før jeg skifter hansker (igjen). Det hjelper, men jeg er fortsatt veldig kald på fingrene når jeg kommer inn på løypen igjen nedenfor Heggelia etter å gått over vannet på vei tilbake. Den ene fingeren min har jeg nesten ingen følelse i, så jeg må varme den på et vis. Det fører til en litt merkelig stav-føring. Men jeg får nå varmen i den etter hvert.


Is over Heggelivann.

Det var mye opp i starten, det blir jo som sagt ned den andre veien. Og godt er det, det er ikke like mye futt i meg nå som i starten. Det går likevel fort nedover mens himmelen sakte, men sikkert mørkner. Jeg kan se månen på himmelen og når jeg nærmer meg den siste strekningen ned til Pipenhus kan jeg se lysene fra skianlegget på Tryvann lyse opp i skumringen. Det er ganske så stemningsfullt med det oransje varme lyset mot den hvite og grå bakgrunnen av snø.

Når jeg kommer ned til slutten på sporene er det ganske så mørkt. Jeg sjekker klokken og ser at jeg har bommet på bussen jeg hadde et lite håp om å rekke. Så nede ved bommen 'pakker' jeg sammen skiene og stavene før jeg skifter klær. Det føles godt å få litt tørre klær på overkroppen. Men det er fortsatt kaldt, så når jeg kommer ned til buss-holdeplassen så er jeg iskald på hendene igjen. Og det er en snau halvtime til neste buss går. Godt da at kaféen i Sørkedalen er åpen, da får jeg meg en kopp varm drikke mens jeg varmer meg.

Ved løypene rett nord for Nibbitjernet.

Vel hjemme tar jeg meg en lang og varm dusj, før jeg kryper under teppet med en kopp te og en bok. Vinterens første skikkelige tur er gjennomført og det er jeg godt fornøyd med. Det fine med å fryse (hvis det finnes), er at du føler deg levende.

lørdag 12. desember 2009

I vente av vinteren

Nå skulle jeg egentlig fått gått meg en tur på ski, men vinteren lar vente på seg i de nærmeste områdene for at jeg kan få gjort det. Ikke det at det ikke finnes snø, for det gjør det, men det som ligger er dessverre ikke godt nok til å kunne gå på ski på. Så en får ta til takke med å gå til fots uten ski under, ut må jeg nemlig.

Jeg har ingen reell plan for turen, men legger ut fra Skar øverst i Maridalen. Når jeg går ut av bussen og gjør meg klar til å gå blir jeg møtt av en mann som forteller meg at det er holke hele veien opp til Øyungen og jeg ikke burde gå uten å ha brodder. Selv på stien som jeg har tenkt, for der kan det være glatte røtter. Takk, da har jeg lært noe idag og.

Jeg tar stien som går opp mot Øyungen, det er noe is som ventet. Det går utmerket, selv uten brodder. Det blir etterhvert mer snø, men veldig tørr, så det knaser under føttene når jeg går. Istedet for å gå opp til Øyungen tar jeg stien i retning Fagervann og Kamphaug. Her har det gått folk før, det er tydelige spor i snøen langs den blå-merkede stien.


Fagervann.

Fagervann er dekket av is, men jeg ville ikke tatt sjansen på å gå på den. Det ligger en fredfull stemning over vannet. Her ser jeg at de fleste som har gått på stien kommer fra stien som kommer sør fra langs øst-siden av vannet. I retning Kamphaug som jeg tar, har snøen dekket over sporene til folk som har gått der. Det har ikke snødd idag, så det er nok noen dager siden noen gikk den stien.


Kamphaug.

Ved Kamphaug tar jeg stien som går nordover i retning Rottungen. Solen er nå sakte på vei ned og himmelen får et mer rødslig preg over seg. Jeg liker ruten ned fra Kamphaug til Rottungen, med unntak av en liten del som går gjennom et hogstområde.

Jeg spiser litt mat og drikker litt te i skumringen ved Rottungen. I en hytte på øst-siden av vannet lyser det varmt i vinduene mens det ryker fra pipen. Vannet er dekket av is og jeg tenker at kanskje om ikke så alt for lenge kan jeg gli over vannet på ski.


Rypetjernet.

Kursen settes hjemover, denne gang på marka-veiene ned forbi Skjærsjøen og opp i retning Ullevålseter. Dit skal jeg ikke, så i lyset fra lysløypa tar jeg autostradaen ned mot Sognsvann. Her er det faktisk en del snø og det har faktisk gått folk på ski her. Men noe godt føre kan det ikke være og ikke finnes det spor ennå. En må fortsatt litt høyere for å finne gode forhold.

søndag 6. desember 2009

Troll I Eske (06.12.09): In The Loop

"Y'know, I've come across a lot of psychos, but none as fucking boring as you. You are a real boring fuck. Sorry, sorry, I know you disapprove of swearing so I'll sort that out. You are a boring F, star, star, CUNT!"

Det er sjelden en god ide å legge turen til en mørk kinosal for kanskje å se en dyp film etter å tilbragt helgen med å sette seg i en veldig sigen tilstand. Jeg vil derimot ha med meg troll i eske på Cinemateket, så da tar jeg sjansen på at det kanskje vil dukke opp en lettere film denne gang. Vi får noe midt i mellom.

For denne gang var det den politiske satiren In The Loop av Armando Iannucci som ble vist. Med andre ord, en komedie med dybde. Jeg var nok for trøtt og sigen til å få med meg alle poengene, men filmens rike ordforråd fikk smilebåndene mine på gang.

Kort fortalt, så handler filmen om en britisk minister som etter en rekke uheldige uttalelser i media blir en ufrivillig brikke i et maktspill om det å gå til krig. Filmen er en studie i satiriske og sarkastiske ytringer. Hovedsaklig gjennom den britiske politikeren Malcolm Tucker (gnistrende spilt av Peter Capaldi), hvis giftige orddiare går som et maskingevær gjennom filmen.

"Fuckety-bye-bye then!"

Snøsamling med Team Extra Personell

Kong Vinter nærmer seg og jeg kjenner suget etter å få spent på meg skiene og gli innover skogen og marka på ski, gjerne med trærne kledd med snø rundt meg. Så når jeg fikk anledning via jobben til å være med på snøsamling med Team Extra Personell i regi av Oslo Sportslager så slo jeg til. Samlingen ble holdt på Skramstadsætra som ligger ikke langt fra Rena og Sjusjøen. På programmet sto instruksjon av instruktører fra Oslo Sportslager i tillegg til Aukland-brødrene (Anders og Jørgen), egentrening, foredrag og såklart noe sosialt. Det viste seg senere at Jørgen Aukland hadde tatt vaksinen mot svineinfluensaen og blitt slått ut av den, så det ble bare Anders som kom.

Sammen med to andre fra jobben kjørte jeg opp til seteren fredag kveld, vi ankom Skramstadsætra godt timet rett før middagen kom på bordet. Etter middag var det smørekurs (og litt reklame) med Christer Majbäck, noe som kom godt med da jeg har mye å gå på når det gjelder å smøre ski. Det ble en tidlig kveld for de fleste, da de fleste ønsket å være uthvilte til lørdagens program.

Lørdag var det forhåndsvis tidlig opp og etter frokost og smøring av ski stilte vi oppvarmet og klare til første økt. Som var teknikktrening med instruksjon. Jeg har mye å gå på når det gjelder staking fant jeg ut. Andre økt, etter en lunsj med alt for mye mat, var en fri økt hvor instruktørene var i løypene for å kunne instruere og svare på spørsmål.

Fra Skramstadsætra.

Første skitur på meg for denne sesongen og da fikk jeg, i tro vane, gnagsår på begge beina. Det lukter nye skisko. Dette hindret meg en god del etter lunsjen på lørdagen, så den andre økten ble dessverre noe amputert for min del.

Etter middagen på lørdagen holdt Alf Hansen et foredrag om hvordan holde formen og interessen ved like, før Anders Aukland fortalte om arbeidet og treningen rundt Team Xtra Personell. Tydelig at det var det sportslige som sto i fokus, for det ble en relativ tidlig kveld på lørdagen også.

Søndagen var satt av til egentrening. Jeg hadde fått på noe for å lindre gnagsårene, det hjalp veldig og søndagens trening ble da vesentlig mer givende enn friøkten fra lørdagen. Et lite aber at det ikke var preparert veldig mange løyper i området ennå, vi fikk ikke de lengste løypene å boltre oss på.

Etter lunsj var det siste post på programmet som var en videogjennomgang av en av øktene fra teknikktreningen på lørdag hvor vi ble filmet. Det er nyttig å kunne se seg selv fra en annen vinkel for lettere å se hva en kan forbedre, men jeg må si at jeg var litt nervøs for å se meg selv. Mer på programmet var det ikke, så ganske så sigen satte vi kursen hjem igjen, med mye å tenke på i bagasjen. Jeg hadde ihvertfall fått mange tilbakemeldinger som jeg vil ha nytte av når jeg legger ut på mine fremtidige turer på ski (og eventuelle renn).

søndag 29. november 2009

Oslo Internasjonale Film Festival 2009

Når jeg rapporterte fra den forrige film festivalen jeg gikk på så skrev jeg det som en slags reise skildring hvor filmene jeg så dannet ruten for min reise. Det har jeg ikke tenkt å gjøre denne gangen. Men, når sant skal sies, så vet jeg ikke helt hvordan jeg vil rapportere fra denne festivalen.

Jeg starter ihvertfall festivalen med å stå i kø inn til salen for å se Bitch Slap (Rick Jacobson). Årsaken er at noen av skuespillerne fra filmen er gjester og skal ankomme kinoen på røde løper. De er imidlertidig forsinket, så i køen blir jeg stående og vente med noen høylydte og fnisende ungdommer bak meg. Kan melde at de ga like mye lyd fra seg under filmen og omtrent, slitsomt, men det sto til filmen. Filmen ble forøvrig ytterligere forsinket da det jo og sto til dags å få et intervju med disse 'stjernene', noe som dro litt ut i det evige. Godt da at neste film går i samme sal, Hierro (Gabe Ibáñez), så ut og inn igjen. Begynner Spania å lage et varemerke på sine skrekkfilmer, ala japanerne med sine bleke og tynne jenter med langt svart hår som går igjen?


Black Dynamite

Reiser bort lørdag for så å komme hjem søndag, men orker ikke film på kvelden. Så Ip Man går ut, med andre hopp rett til mandag. Cold Souls (Sophie Barthes) først ut. Paul Giamatti spiller seg selv, når blir han castet til å spille i en Woody Allen film? I underfundighetens navn så ekstraherer han her ut sin egen sjel og legger den til oppbevaring (skal visstnok gjøre at man føler seg lettere), for så å oppleve at sjelen blir stjelt og sendt til Russland. Ja, du leste riktig. Ikke like lett til sinns forlater jeg salen (må ikke overføres direkte til filmen, er av andre årsaker). Rekker å spise noe mat før jeg forsvinner inn i kinosalens mørke igjen. Bunny And The Bull (Paul King), hvorfor minner denne filmen meg om Sideways (Alexander Payne)?


Fantastic Mr. Fox

Neste dag byr på en interessant måte å lage visuelle effekter når man mangler budsjettene til storfilmene, i det som kalles for en space-western-musikal, The American Astronaut (Cory McAbee). Her var også regissøren tilstede på visningen, og da som vanlig legges det opp til Q&A etterpå. Jeg føler meg igrunn alltid litt ubekvem ved sånne anledninger der det legges opp til at publikum skal komme med spørsmål. Kan fort bli en litt småpinlig affære hvis ingen har noen spørsmål, en får nesten så dårlig samvittighet at man (nesten) må spørre om et eller annet dumt. Godt da at denne regissøren var rimelig selvsnakkende.

O'Leary: 'We heard about your brother's death and we don't want you running around turning the streets into rivers of blood.'
Black Dynamite: 'Then tell me who did it and I'll just leave a puddle.'


Salen ler, og jeg ler med. Vi snakker 70-tall, blaxploitation, funky musikk og mer til i en hyllest til, ja, blaxploitation. Og vi snakker om Black Dynamite (Scott Sanders.

The Exploding Girl

Filmfestivaler medfører ofte flere valg, av og til får man ikke plass på filmer man ønsker å se, av og til så går filmer ut av programmet. Og av og til så dropper man å se en film man har tenkt å se, eller man gjør som jeg og dropper en dag. Dette medfører til endringer i planen. Jeg droppet lørdagen, noe som gjorde at jeg måtte legge om planen for onsdag og torsdag. Så da ble det The Fish Child (Lucía Puenzo) onsdag istedet for torsdag. Domino-effekt. Dette åpnet derimot for den fantastiske Fantastic Mr. Fox (Wes Anderson) etterpå igjen. Så give and take.

I henhold til nevnte domino-effekt ble det The Exploding Girl (Bradley Rust Girl) først ut på torsdag. Hadde nok hjulpet på filmen at tittelen hadde stått til filmen mot slutten. En annen ting man opplever på film festival er venting, venting mellom filmer. Så, The Exploding Cineast. Derfor blir det et gjestespill fra en film fra Film Fra Sør som jeg ikke fikk sett, Los Bastardos (Amat Escalante), merk at denne filmen ikke er en del av programmet til OIFF. Merker konturene av produsent Carlos Reygadas i denne. I Paris deklarerte dem sin kjærlighet til byen med en egen film, nå har New York kommet med sin, New York I Love You. Men nå liker jeg jo godt disse lappeteppe-filmene. Når kommer forøvrig Oslo Vi Elsker Deg?

Logorama

Ingen filmer fredag.

Jeg ser vanligvis ikke så mye på kortfilmer, men gjorde et unntak denne gangen da kortfilm-programmet så spennende ut: Arena, Good Advice, Logorama, Riss, Shot Film, Too Damn Late og Travelling Fields. Av disse skilte Logorama seg mest ut, en animasjonsfilm hvor alt av karakterer, bygninger, kjøretøy osv er lagd av kjente logoer. Det går i ett denne lørdagskvelden, rett fra kortfilmene til Paris og bydelen Montparnasse (Mikhaël Hers). Bare en time lang, en lang kortfilm eller en kort langfilm alt ettersom. Jeg avrunder lørdagen med en festival, musikk denne gang, men på film. All Tomorrow's Parties (Jonathan Caouette).

Petropolis

Siste dag og bare en kort dokumentar på programmet, Petropolis: Aerial Perspectives On The Alberta Tar Sands (Peter Mettler). Minner om Lessons Of Darkness (Werner Herzog).

Festivalen ebber ut og jeg sitter igjen med Black Dynamite, Fantastic Mr Fox, New York I Love You og Logorama som den store beholdningen fra festivalen.

lørdag 21. november 2009

Kjentmannsmerket: Asdøljuvet

Høyt der oppe troner himmelen over oss mellom veggene i kløften, på begge sider av juvet er det bratte skrenter. En vestlandsdal i miniatyr blir Asdøljuvet kalt. Så flott, et lite stykke av vestlandet her på østlandet.

Asdøljuvet.

Vi har parkert bilen nederst i Asdøljuvet og er på vei opp juvet for å ta denne 'vestlandsperlen' i nærmere øyesyn. Turen starter gjennom en edelløvskog hvor stien snor seg over et mosedekket steinlag, mesteparten av løvet ligger nå forøvrig på bakken. Allerede kort tid etter starten har vi krysset to ganger over Asdøla på en bro, på et senere tidspunkt skulle vi gjerne ha sett (minst) en bro til.

Det er fint i juvet, selv om vi nok har gått i tøffere juv før. Men som min far sa, så er vi kanskje litt bortskjemte når det gjelder juv, siden slekten stammer fra Telemark. Jeg tenker tilbake at for to uker siden vasset jeg i snø, det har vi sluppet på denne turen. Vinterens ankomst har avtatt igjen og etterlatt seg en mer grå og regnfull hverdag. Det gjør dog at fremkomsten opp juvet går greit. Det er ikke lange veien opp til storfossen i juvet, så vi kommer fort opp til selve posten.

Storfossen i Asdøljuvet.

Men turen slutter ikke der, vi skal videre. Så vi fortsetter videre opp juvet. Som jeg nevnte skulle vi gjerne ha sett en bro til, og årsaken til dette står vi foran nå. Det har regnet mye i det siste og Asdøla renner stri. Vi kommer med andre ord ikke videre uten å måtte vasse. Stien ser ut til å fortsette oppover juvet, så det betyr at vi ikke vet hvor langt vi blir nødt til å vasse. Så change of plan. Vi bestemmer oss for å klatre opp skrenten nord for storfossen og den lille knabben der posten står på. Det er bratt opp, brattere enn det vi først antok det til å være, og med en del løse steiner. Vi får vår belønning ved å komme til et utsiktspunkt som gir oss en flott utsikt ut over skogen med brølet fra elven båret opp fra juvet under oss.

Drivende skyer over juvet.

Tro ikke at vi bega oss opp i lien uten å ha en tanke bak det, for litt lengre opp kommer vi inn på annen blå-merket sti som går til Asdøltjern. Så vi ofret vassing for litt klatring. Stien vi har kommet inn på tar oss gjennom granskog sånn vi liker det, med grønn mose som dekker grunnen og gir det et eventyr-aktig preg. Huldreflora står det beskrevet at dalen består av og det er et dekkende ord for det vi går på.

Utsiktspunkt i skrenten ovenfor Asdøljuvet.

Stien kommer ned til en skogsbilvei og den tar oss opp til Asdøltjernet. Vi skal videre i retning Myggheim og dette medfører at hvis vi skal følge stien dit (uten å måtte gå rundt tjernet) så blir vi nødt til å krysse Asdøla. Vi begir oss over dammen, men den tar oss ikke over elven. Det går likevel bra, der stien går over elven ligger det et middels tykt tre over. Så med litt balanse og hjelp av en pinne kommer vi oss tørrskodd over. Det er ikke langt fra tjernet til Myggheim, men stien er faktisk litt mer våt her enn opp juvet. Vi får oss en liten matbit på en benk utenfor dette gamle skogshusværet og jeg finner nok engang det samme oppslaget om regler for skogshusvær som hang inne på Smedmyrkoia.

Utsikt fra Askenbergsetra.

På tilbake-turen tar vi veien rundt Asdøltjernet. Tankene går tilbake til tidligere tider da de fraktet tømmer ned juvet, må ha vært en tøff jobb. Vi tar stien som vi kom inn på etter å ha klatret opp lien tilbake. Denne stien går forbi Askenbergsetra, en hyggelig lysning i skogen. Her er det et obligatorisk utsiktspunkt, vi tenker at dette stedet hadde vært helt fantastisk hvis man hadde fått hogd ned trærne som sperrer for utsikten mot vest.

Siste del av turen tilbake til bilen går i en bue nordover for å kunne enklere komme seg ned fra høyden. Det ble en fin tur på en dag hvor det faktisk var fint vær som en avveksling fra det ellers så gråe været.


Fra Askenbergsetra.

søndag 8. november 2009

Kjentmannsmerket: Flyvrakrester I Dammyrdalen Ved Turbinen og Otertjernsrenna

På en helg hvor det faktisk allerede har lagt seg en god del snø i marka kan en spørre seg om hva som får en til å lete etter noe som muligens kan være dekket av snø. For det er akkurat hva jeg er ute og trasker i snøen for å gjøre. Min fascinasjon for flyvrak (se tidligere innlegg) har ført meg til den østlige delen av Krokskogen, her skal det nemlig befinne seg rester av et flyvrak, som er første post på programmet.

Mitt utgangspunkt for turen er Skansebakken innerst i Sørkedalen og jeg starter med å gå på grusveien vestover i retning Slora. Det er ikke mye snø på veien i starten, men det blir sporadisk mer og mer etterhvert som jeg går. Når jeg kommer til veikrysset ved Storebekkhytta er veien helt dekket av et godt lag med snø og det er tydelige skispor på snøen. For å komme inne på skogsbil-veien som tar meg opp til Dammyrdalen tar jeg til venstre i krysset og fortsetter sørover gjennom hårnålssvingene som går oppover i lia. Dalen nedenfor meg ligger dekket av tåke.

Novembertåke.

Mindre grått blir det ikke når jeg nærmer meg lokasjonen for der turbinen til flyvraket skal ligge. Lengre fremme ligger det et tre over veien, og det har enten vært et passende sted å snu eller så har det tatt motivasjonen fra skigåeren, mest sannsynlig det første alternativet, for der stopper og skisporene. De grå skyene inneholder nå mer enn bare en grå skjerm som skjuler himmelen, det har begynt å regne. Jeg finner posten og restene av turbinen til Thunderjet jagerflyet som styrtet her den 13. september 1952 (ingen fredag som man kanskje skulle ha tenkte seg, det var en lørdag). Turbinen er delvis dekket av snø, men man kan se det meste av den. Jeg tenker at jeg nok må ta turen tilbake hit i en mer snøfri del av året. Spesielt siden jeg glemte at det faktisk var to deler som det sto om i heftet (grunnet regnet leste jeg ikke noe når jeg stemplet), halevingen ble i likhet med turbinen ikke fraktet vekk etter styrten. Den får jeg da ha til gode.

Flyvrakrester i Dammyrdalen ved Turbinen.

Neste post ligger nedenfor Otertjernsåsane, men for å komme dit må jeg gå et godt stykke tilbake langs veien igjen. Det har jeg igrunn ikke så mye lyst til, så jeg studerer kartet. Jeg ser at det går en skogsbilvei opp fra Øvre Fjølhytta og som har en sidevei som slutter omtrent 400 meter i nordøstlig retning for der jeg befinner meg. Men det betyr vassing i snø, godt jeg har gode sko på meg. Jeg kommer dessverre litt ut av kurs, men tar meg fort inn igjen ved å følge en bekk nedover som skogsbilveien krysser. Så tilbake på vei (og snø).

Snødekt myr ved Dammyrdalen.

Neste post er en tømmerenne som ble anlagt mellom søndre Heggelivann over Otertjerna og ned til Sloradammen. Her måtte de sprenge seg gjennom en bergnabb for ikke å få for krappe svinger og rett fall i forhold til Otertjerna. Mye jobb for å få fraktet tømmer. Det er mye vann i renna, men det er ikke mye flyt igjennom renna nå. Artig likevel å gå gjennom restene av traséen, men ha gode sko på.

Otertjernsrenna.
(Det hadde på dette tidspunktet dannet seg kondens i kameraet).

Nå begynner magen å klage på at jeg har prioritert kjentmannsmerkeposter og trasking i snø istedetfor å dekke dens behov, så nede ved Gråseterbrua inntar jeg lunsj. Jeg er litt kald, så det blir en rask lunsj. Jeg har tenkt å overnatte på Smedmyrkoia og siden jeg har tatt de postene jeg hadde som mål, så setter jeg kursen mot den. Fra Gråseterbrua tar jeg den blå-merkete stien over Stuteskallen, jeg lurer på hva som ligger til grunnlag for det navnet? Etter en kilometer går stien forbi enden på en skogsbilvei som tar meg ned til Lysedammene, på de høyeste delene av denne veien vil det være god utsikt på dager med klart vær. Det begynner å mørkne når jeg beveger meg nedover.

Utsikt ut over Lysedammene.

Litt småvåt og småkald ankommer jeg Smedmyrkoia. Og selv om det er hyggelig å fyre opp fra grunn selv, så føles det godt å komme fram til en oppvarmet hytte. Det er en far som er på tur med sin datter som er på hytta, de har vært der siden dagen før (men hadde vært på en dagstur denne dagen). Et ungt par ankommer senere hytta, og vi blir totalt fem stykker som overnatter på hytta danne lørdagen.

Smedmyrkoia er en hyggelig liten koie, som tidligere har vært bruk som tømmerkoie. På veggen hang det et oppslag med gamle regler som ble gjenstand for litt felles munterhet (utvalg):

Regler for reinhold i skogshusvær.

  • Det er forbudt å spytte på golv eller omnsplate.
  • Golvet skal sopes minst en gang om dagen, og herunder dynkes med så mye vatn eller snø at det ikke gyver, og vaskes minst en gang i veka.
  • Personer som har utøy, skabb eller annen smittsom hudsjukdom, eller andre smittsomme sjukdommer, eller som ved ureinslighet er til plage for andre, må ikke oppholde seg i husværet.

En lurer litt på om svineinfluensaen som rir landet for tiden kan gå under siste punktet.

Midtre Lysedammen.

Etter det hyggelige oppholdet på koia, tar man fatt på veien hjem igjen søndag morgen. Litt avhengig av tiden ser jeg an om jeg skal gå til Sognsvann eller om jeg skal ta bussen fra Sørkedalen, men når jeg kommer ned til Sørkedalen bestemmer jeg meg for å ta beina fatt. Så trasking i snø denne (søn)dagen og, men det har forøvrig smeltet en del snø allerede siden gårsdagen. Jeg inntar en kort lunsj på Finnerud før jeg tar den blå-merkete stien mot Nordmarkskapellet. Denne stien har noe trollsk over seg, jeg liker jo godt å komme i høyden, men det er og flott å gå i det dypeste av en skog og. På skogsveien ved Nordmarkskapellet er snøen ganske så våt og råtten og med et lag med is under blir det tungt å gå. Siste delen av turen går rundt Skjennungsåsen og derfra ned til Sognsvann forbi Ullevålseter, men den går lettere da den våte snøen har holdt seg på vestsiden av Skjennungsåsen.

Setertjernet.

Det ble en fin tur med flyvrak, snø, tømmerenne og tømmerkoie.

søndag 1. november 2009

Troll I Eske (01.11.09): Det Hvite Båndet

Det har begynt å bli lenge siden jeg har fått med meg en troll i eske på Cinemateket, nå fikk jeg endelig tid til å gå en ukjent film i møte. Faktisk ikke fått med meg en visning siden juli-visningen (Jeg Har Elsket Deg Så Lenge). Aldri godt å vite hvilken film de viser, men av og til hender det faktisk at man gjetter hvilken, det ble ikke tilfellet denne gang.

Ut av esken ble Michael Haneke sin nyeste film trukket, nemlig Det Hvite Båndet (Das Weisse Band), gullpalme-vinneren fra Cannes i år. Filmen tar plass i tiden rett før første verdenskrig i en liten landsby i Tyskland, der en rekke tragiske hendelser finner sted fram til de kjente skuddene i Sarajevo. I det som i utgangspunktet virker som et fredsommelig sted, bryter disse hendelsene opp fasaden og avdekker ulmende sår og tidligere underkuede hendelser.

Sentralt i historien står presten, legen, baronen og læreren, og såklart landsbyens barn. Alle blir de offer for hendelsene som utspiller seg i den lille landsbyen, men har de alltid vært på offerets side? Barna spiller en sentral rolle der de moralske retningslinjene står i veien for deres naturlige utvikling. Og når hendelser og urett mot dem blir gjennomført uten at det får følger, hvem skal da få fram sannheten?

Filmen føres i pennen av landsbyens lærer, men der en lærer hovedsaklig gir svar på hvordan og hvorfor ting er som de er, gir ikke filmen direkte svar på dette. Mye av dette utelates til seerne.

Det er en visuelt flott film, filmet i svart-hvitt. Skuespiller-prestasjonene er det ikke noe å si på, til tider veldig godt. Godt håndtverk i en veldig god film som drar parallene til røttene til en hvis bevegelse som senere skulle reise seg i Tyskland, men som kanskje kunne ha tjent på å være litt kortere.

lørdag 31. oktober 2009

Kjentmannsmerket: Stikkvasskollen

Jeg stiger inn på flytoget, det tar avskjed med Oslo og setter fart sørover. Utenfor vinduene farer Sandvika og Asker forbi før vi passerer Røyken og videre ned mot Hurum. Det har vært mye trafikk på den fire felts store motorveien ned mot Hurum fikk jeg med meg fra flytoget. Når flyet letter fra rullebanen på Stikkvasskollen 300 meter over havet ser jeg ut over de store næringsparkene i området.

Tåke-spindel.

Vel, slik kunne det kanskje ha blitt, men slik ble det altså ikke (heldigvis vil vel noen si). Det ble ingen hovedflyplass på Hurum og Stikkvasskollen ble ikke 60 meter lavere. Så istedet for at fly farer igjennom Hurum-tåken, så beveger jeg og min far seg opp i det lette tåkehavet.

Utsikt fra Stikkvasskollen.

Om tåkehavet er lett er det likevel ikke gitt å få den utsikten man kunne ønsket seg, som man får på dager med klarere vær. Rundt oss ruver bare det trollske tåkehavet hvor enkelte topper og trær skimtes gjennom det lave skydekket. Tåken på Hurum er kjent og det føles forståelig at valget til slutt ikke falt på å legge flyplassen hit.

Hurum-tåken.

Det er en kort tur opp til toppen av Stikkvasskollen, så er heller ikke den så veldig høy heller, 361 moh. På vei opp passerte vi en gammel kølamile (kullmile), som er en grop for å fremstille trekull. Dette ble gjort ved en ufullstendig forbrenning av tre. Ved oppheting forsvinner alt vann og surstoff og man får langt på vei rent kullstoff tilbake. Selve forbrenningen måtte foregå i kontrollerte former, som krevde god erfaring. For stor lufttilførsel gjorde at veden brant opp og for liten lufttilførsel ga ufullstendig forbrenning. Gropen måtte derfor voktes døgnet rundt.

Stikkvasskollen.

Etter å ha fullført de halvbratte partiene opp retter stien seg ut og blir med det også veldig trivelig. Det er et fint parti med noen fine knoller og små-myrer før man tar fatt på den siste lille stigningen opp mot toppen. Et lite hyggelig tjern, Ålbyvannet, passerer man også. Tross tåken får man sett at det er et hyggelig landskap rundt Stikkvasskollen.

Det sies at man sjelden tar seg tid til å utforske det som ligger rett utenfor sin egen dør. Jeg er selv opprinnelig fra Røyken, men har aldri gått her ute før. Så da var det kanskje på tide. En kort tur, men fin tur på denne siste dagen i Oktober.

Tåke over Hurumlandet.

søndag 25. oktober 2009

Skjulte skatter i Marka: Bygdeborgen i Maridalen

Vel, denne er kanskje ikke så skjult og det er nok heller ikke så få som vet om den. Jeg kom over skiltet til denne bygdeborgen under min leting etter Massjørgen sin tomt, og ble nysgjerrig på denne borgen. Men da skulle jeg ut på en lengre tur, så jeg tok meg ikke tiden til å stille min nysgjerrighet der og da. Det tok jeg meg derimot tid til denne våte dagen i oktober.

Trollsk sti opp til bygdeborgen.

En måte å komme seg til bygdeborgen er å følge gangveien som går på østsiden av Maridalsvannet og gå videre i retning av Solemskogen istedetfor i retning av Sander gård der veien deler seg. Denne ruten fulgte jeg, det er såklart mulig å komme dit via andre ruter. Kort tid etter dette veiskillet kommer man til skiltet som peker på en sti som vil føre deg opp til bygdeborgen, så ikke så veldig skjult igrunn. Stien går opp en mosegrodd ravine som gir landskapet et trollsk preg.

Bygdeborgen i Maridalen.

Det er ikke mye igjen av denne bygdeborgen fra steinalderen. Disse borgene er det delte tolkninger av hvilken funksjon de utgjorde, fra tilfluktsteder, til vaktposter, og til grensemarkeringer. Denne borgen lå ved en viktig ferdselsvei mellom Nittedal og Maridalen, samt at den lå mellom grensen mellom Østre og Vestre Aker. Men nå er det bare en steinhaug igjen av borgen og den utgjør nå mer en funksjon som åsted for de med interesse for lokalhistorie.

Tåkefullt i Lillomarka.

Etter å ha sett borgen begir jeg meg på en heller planløs tur ut i Lillomarka. Det blir til at jeg går opp stien i retning Sinober og Lilloseter, men tar av ned mot Sandermosen ved stiskillet som ligger i nærheten av Fugleleiken. Gråe skyer ligger som en svøpe over marka. Stien krysser Styggedalen, en smal dal som muligens er stygg, men som er tøff å gå i.

lørdag 24. oktober 2009

Kjentmannsmerket: Nordre Puttjern og Markas Minste Dam I Betong og Steinkirken (Trollkjerka)

Jeg ønsker ikke å leve i en verden uten katedraler. Jeg trenger deres skjønnhet og opphøyethet. Jeg trenger dem mot verdens tarvelighet.
-Amadeu de Prado

Ok, jeg har klart bronse-merket, men ingen grunn til å hvile på laurbærne av den grunn. Så i denne grå dagen i slutten av oktober har jeg satt som mål å ta to poster, kanskje fire hvis jeg rekker. Dette bringer meg inn i Østmarka for første gang.

På vei ned til sentrum for å ta t-banen til Ellingsrudåsen kjører 37-bussen feil og vi får en ekstra omvisning på ruten. Fra Ellingsrudåsen går jeg litt feil før jeg finner stien sørover og inn i Østmarka. Starten på ruten går langs lysløype-traseen, noe som for meg er smått kjedelig, men heldigvis ikke er det ikke et langt stykke. Første post for dagen ligger ved Nordre Puttjern ikke langt unna Lutvann, dette tar meg i retning Grønlia fra Ellingsrudåsen.

Nordre Puttjern.

Puttjernene ble kjent etter at tjernene ble tømt under vannlekkasjen i 1997-98, når NSB Gardermobanen skulle lage Romeriksporten-tunnelen som gikk direkte under tjernene. Skadene som ble gjort er ennå ikke over. En ser heldigvis ikke mye til disse skadene nå. Men en kommer over enkelte rør med låste lokk som stikker opp av bakken der, lurer på om de er en del av et pumpesystem som ble installert der i etterkant. Jeg fortsetter sørover og forbi Søndre Puttjern før jeg kommer ned på en blå-merket sti som går ned mot Lutvann.

Lutvann.

Det tok litt tid før jeg syntes Østmarka fikk karakter, men langs Lutvann tar det seg opp. Sør for Lutvann skal den minste betongdammen i marka befinne seg, neste post på programmet. På veien møter jeg to andre kjentmannsjegere, de har akkurat vært på denne lille dammen og sier at jeg omtrent vil komme til å snuble over den. Det er ingen stor dam, og når jeg kommer dit er det knapt vannføring i bekken. Hadde det ikke vært for at det var en post der ville jeg nok fort tro at de fleste hadde gått ubemerket forbi den.

Markas minste dam i betong.

To poster gjennomført og jeg regner med at jeg har tid til å bevege meg mot to andre poster i heftet, som ligger i nærheten av Grønmo. Men først må jeg ha lunsj så jeg setter retningen mot Mariholtet. Der inntar jeg en rask lunsj (og en skillingsbolle) før veien tar meg videre sør langs Nord-Elvåga og ned mot Gullsmeden. Finner ingen gullsmed der, så jeg fortsetter videre. Når jeg passerer Sølvdobla ser jeg et lite felt med døde trær på den ene siden av tjernet, slike felt gjør meg litt trist.

Sølvdobla.

Neste post jeg satser på å nå er som sagt i nærheten av Grønmo fyllplass, så denne posten kan vel kanskje sies å ikke regnes blant de mest godluktende av postene (på grunn av været og årstiden så var det ikke et problem nå). Her ligger det et sett med kjempesteiner som i en formasjon har gitt assosiasjoner til et kirkerom, en steinkirke med andre ord. Posten har også blitt kalt for Trollkjerka. Det lyser dessverre ikke inn i denne kirken idag, til det er det for grått ute.

Steinkirken (Trollkjerka).

Jeg ser på klokka og tar en beslutning om å ikke ta flere poster idag, er uansett godt fornøyd med å ha tatt tre poster. Fra katedralen av stein setter jeg kurs mot Mortensrud. Dette bringer meg forbi Grønmo Golfklubb og der får jeg følge av en hund. Denne hunden følger meg et langt stykke, jeg lurer litt på hva den tenker på og hvor dens eiere er. Hva jeg skulle gjort hvis den hadde fulgt meg helt til t-banen vet jeg ikke, spesielt siden jeg er allergisk mot hunder. Det løser seg (for min del) da jeg møter noen andre og hunden følger etter dem tilbake (var ikke deres hund).

Høst ved Lutvann.