søndag 28. juni 2009

Skjulte skatter i Marka: Hengebroen i Bjørnsjøhelvete

Det lønner seg å lytte til kjentfolk sies det, det kan og lønne seg å lese hva andre skriver på nettet. Ofte finner man gode turforslag og tips om steder man bør se. Og noen ganger kommer man over noen riktige så kule ting og, som når jeg fant ut at det faktisk er en hengebru over Bjørnsjøhelvete.

Hengebruer over juv er tøft, så jeg merket et tydelig kall på å finne den. Ikke skulle det vise seg å være vanskelig heller. Stien som fører til den er klart og tydelig merket av på kartet, rart jeg har klart å overse den tidligere.

Men den er kanskje ikke akkurat for de med høydeskrekk. Det gynger og knaker litt, er den sikker? Under bruser det fra juvet og elven som fosser gjennom. Men det går helt fint å gå over den. Likevel får en seg til å lure, blir det gjennomført noe vedlikehold av bruen?

Advarselen over står også på hver side av bruen, tydelig falmet med tiden. Broen var nok ikke ment til å bli brukt av hver mann. Gå og se den uansett, jeg fant det utrolig kult at det fantes en hengebru der. Man lærer noe nytt hele tiden. Men å gå over den får man gjøre på eget ansvar.


Noen ekstra bilder fra tur til hengebroen over Helvete, 11.06.11

Utsikt fra hengebroen over helvete.

Det er et langt fall fra hengebroen og ned til Bjørnsjøelven som renner der nede i juvet i helvete.

lørdag 27. juni 2009

Kjentmannsmerket: Katnosseter og Kjerkeberget

Det er noe med sånne dager, dager hvor man våkner opp og bare vet at det blir en flott dag for en langtur i marka. Dager hvor man våkner opp til skyfri himmel. Dager hvor man vet at tiden kan stå stille. Det var en av disse dagene som synes å ligge endeløst foran en, da så mye kan hende og en har følelsen av å kunne leve mesteparten av sitt liv på noen få timer. Dagens poster ligger et stykke inn i Nordmarka, perfekt lokalisert for en lang sykkeltur.

Jeg legger ruten min som vanlig opp i marka fra Hammeren. På veien opp til Maridalen sykler jeg opp langs Akerselva, det er varmt og mange er ute for å avkjøle seg i Nydalsdammen, Akerselva eller ved Stilla. Fra Hammeren går første del av ruten min opp til Skjærsjøen, og forbi Bjørnholt hvor jeg stopper kort for å fylle opp vannflasken min. Varmen merkes, for å si det mildt. Første post ligger ved Katnosa, men jeg har ikke tenkt å ta den raskeste veien dit. Istedet velger jeg å ta turen forbi Store Daltjuven, mot Gjerdingen og så ned til Katnosa. Det betyr at jeg tar av i retning Sandungen i veikrysset før Kikutstua.

Langs Hakkloa passerer jeg en gjeng med syklister på vei nedover, sannsynlig på vei fra Stryken. Det er fortsatt populært å ta toget dit og så sykle gjennom Nordmarka tilbake. Jeg tar meg en kort pause ved en fin plass i den sørøstlige delen av Store Sandungen. I horisonten kan jeg skimte toppen av Kjerkeberget med brannvakthuset, som er målet for den andre posten.

Veien opp fra Sandungen og rundt er for det meste dekket av skog, men det er hyggelig når Daltjuven titter fram. Først på vei ned til Katnosa får man litt utsikt igjen. Jeg nærmer meg Katnosa gård hvor første post skal være i nærheten. Jeg parkerer sykkelen rett ovenfor gården og beveger meg til fots opp i skogen. Posten finner jeg etter en liten rundtur i skogen ovenfor Katnosa. Ved siden av posten ligger restene av murene til hovedhuset på seteren. Her var det seterdrift fram til ca 1915, selve seteren brant ned før krigen. Her har skogen nå vært på fremmarsj lenge og det er ikke like mange spor av beitemarken igjen.

Neste post er på toppen av Kjerkeberget, så jeg tar sykkelen ned til Sandungen. Jeg parkerer nok engang sykkelen, denne gang nede ved Sandungen gård. Det blir en fottur til toppen av Kjerkeberget, som er Oslos høyeste (631 moh) og nordligste punkt. Og det merkes, herfra er det en flott utsikt og siden det jo ikke er en sky på himmelen omtrent så ser en langt avgårde.

Jeg finner posten på toppen, dette er nå den sjette posten jeg finner i løpet av litt under 2 uker.
På toppen ligger ellers et gammelt brannvakthus fra 1957, lurer på om det fortsatt brukes til det formålet fortsatt. Men brukt til noe blir det ihvertfall, inni ser jeg bla en hermetikkboks (type trønder-sådd), en gitar og en madrass.

Vel nede igjen møter jeg på to jenter som nok også har tenkt seg på en 'topptur', mon tro om de også er på kjentmanssmerke-jakt. Nå har jeg blitt passe sulten, så det er på tide med en lunsj-pause. Men først må jeg fylle opp vannflaskene mine, det var varmt å gå til toppen, heldigvis så ligger Katnoselva rett ved.

Lunsjen hadde jeg tenkt å ta på en plass som ligger mellom Store- og Vesle-Sandungen, men den er opptatt når jeg kommer dit så jeg finner meg en plass litt lengre bort. Som sagt så var dette en av dagene hvor man har tid til alt, så jeg nyter roen her i to timer. Jeg leser for tiden Walden - Livet I Skogene av Henry D. Thoreau. Thoreau var en amerikansk filosof som i over to år bodde alene i en hytte han hadde bygd selv ved en innsjø som het Walden Pond, det er om den tiden boken handler om.

I boken skriver han følgende:

"En innsjø er landskapets mest skjønne og uttrykksfulle trekk. Den er jordas øye, og ved å iakta den kan man måle dybden i sin egen natur."

Når jeg da svømte i Vesle-Sandungen, kunne man jo undre seg om jorden iakttok meg.

På vei hjem igjen sykler jeg videre rundt Sandungen og ned mot Langli. Jeg må ta trille-stien over til veien som fører videre mot Kikutstua. Der passerer jeg de to jentene jeg tidligere møtte på veien ned fra Kjerkeberget.

Det var en sånn dag...

Rute: Hammeren - Bjørnholt - Hakkloa - Sandungen - Store Daltjuven - Katnosa - Sandungen - Kjerkeberget - Vesle Sandungen - Langli - Askehøgda - Bjørnsjøen - Bjørnholt - Hammeren.

onsdag 24. juni 2009

Transformers: Revenge Of The Fallen

Transformers: Revenge Of The Fallen eller Transformers: De Beseirede Slår Tilbake som den heter her hadde premiere i Norge igår og jeg var tilstede. Jeg gikk ikke til filmen med de største forhåpningene, fryktet at som med så mange andre oppfølgere så ville denne her også bare øke antall eksplosjoner og videre.

Men med den første Transformers filmen virket det for meg som at Michael Bay for mye prøvde å nå alle mulige målgrupper som finnes, noe som utgjorde en stor del av grunnen til at den filmen ikke ble det helt store. Dette gjør da heller ikke utgangspunktet for oppfølgeren noe bedre. I en og samme film virker det som at Bay prøver å tilfredstille både de yngste, de romantiske, de actionfrelste, breakbeat'erne og så videre. Jo flere målgrupper, dessto større inntjening er vel det evige mantraet bak.
Personlig kunne jeg ønsket meg at filmen var mye mer seriøs og mørkere. Tross alt er jo de som vokste opp med Transformers nå godt voksne.

Så hva med oppfølgeren? Er Revenge Of The Fallen en bedre film enn den første? Svaret er dessverre nei, den er betydelig dårligere. Joda, håndtverket er så definitivt bra (men det var også som forventet), den inneholder en god del fete action-sekvenser og Megan Fox ser fortsatt like bra ut. Men plottet og historien drukner i all 'moroa', kameraet står vel knapt stille i løpet av de to og en halv timene som filmen varer.
Filmen sliter også med å komme igang, starten er rotete og scenene om vår helt sin inntreden på universitet blir bare pinlig i all sin påtatthet for å være morsomt. Man kan derimot ikke kritisere Michael Bay for ikke å være konsekvent i sin jakt på å tilfredsstille alle.

Likevel, enkelte av robotene ser tøffe ut og det er artig å se de denge løs på hverandre.
Som sagt, godt håndtverk. Personlig sett skulle jeg dog gjerne ha sett mer av de andre Autobot'ene enn bare Optimus Prime og Bumblebee, i filmen virker det jo som om det omtrent bare er de to som virkelig slår fra seg mot de onde Decepticon'ene.

Ellers vil jeg også si noen korte ord om den norske tittelen. For det første høres jo den virkelig b-film aktig ut (som i ly av denne anmeldelsen kanskje ikke virker så malplassert men) . Men den bommer virkelig i henhold til original-tittelen og gitt hva The Fallen er i henhold til historien.

mandag 22. juni 2009

Foto: Tåke på Skorve

Tok dette bildet med mobiltelefonen på vei ned fra en tur over Skorve, som er et fjell i Telemark. Jeg hadde gått stort sett i tåke, snø og sludd hele turen over fjellet. På veien ned går stien et lite stykke langs en gammel traktorvei innhyllet i tåke, noe som ga den et mystisk preg som jeg måtte prøve å fange.

lørdag 20. juni 2009

Kjentmannsmerket: Finnvollen, Skjerpeløkka og Brennberget 441

Som nyfrelst kjentmannsmerke-jeger satte jeg meg som mål å finne intet mindre enn 3 poster idag. Greit å samle enkelte poster, spesielt siden noen av postene ikke står så langt ifra hverandre. Ved å planlegge ruten kunne jeg få meg en fin og lang tur og samtidig ta med meg disse postene på veien.

Jeg tok bussen opp til Skar innerst i Maridalen, som jeg hadde satt som utgangspunkt for ruten. Herfra gikk jeg opp veien som går på øst-siden av Skarselva opp til Øyungen. Første post på ruten ligger ikke langt unna Tømte, så fra Øyungen tar jeg stien som går der skisporet går opp til Tømte og Kalvsjøen. Ingen rød-merkete stier uten vått terreng eller myr, så noen knøttsmå sidespor utenfor stien må til.

Fra stien kommer jeg inn på veien som går mellom Rottungen og Movatn. Kjentmannsmerke-posten skal ligge i nærheten av Finntjern som ligger rett ved denne veien, så jeg følger den videre i retning av Movatn. Jeg finner posten (Finnvollen) som er plassert ved siden av det som fra før skal ha vært en låvebro. Dette skal ifølge heftet ha vært en lensmannsplass i 1707 og 1801, uten at de helt vet hva det skal bety, mest sannsynlig skal dette ha vært en gammel finneplass.

Neste post skal ligge i nærheten av Ørfiske, og fra veien kommer jeg innpå en blå-merket sti mot Ørfiske og bla Fredrikstad Gård. Det virker ikke som at det er mange som går denne stien, den virker litt igjenngrodd og har høye gress på begge sider, noe som gjør at buksene mine får gjennomgå og blir våte. Burde kanskje ha vurdert å gått kjerreveien som går der istedet.
Men fra Fløyta blir stien bedre og ganske fin over til Fredrikstad Gård.
Da er jeg ved Ørfiske, nå gjenstår det bare å finne posten.

Denne posten heter Skjerpeløkka, men stedet ble før kalt for Kalkskjerpet eller bare Skjerpet ifølge heftet. Her ble det før gjort uttak av kalkstein, derav det gamle navnet. Posten finner jeg ved siden av det som skal være restene av kalkovnen fra bruddet der. Her møtte jeg også en annen vandrer som var ute for å finne poster til kjentmannsmerket.

Tid for lunsj og jeg finner meg et knøttlite tjern ikke langt unna posten. Får ikke lange pausen da tunge regnskyer driver inn. Det tordner på begge kanter.
Neste post ligger i Lillomarka så jeg setter kurs mot Sinober. Jeg følger veien fra Ørfiske ned mot Movatn. Fra Movatn følger jeg den blå-merkete stien til Sinober, det begynner å regne mye idet jeg kommer fram dit. Benytter da anledningen til å ta en liten pause, hvor jeg inntar en bolle og to kopper te (de har gratis påfyll).

Posten jeg skal fram til ligger på den høyeste 'toppen' i Lillomarka, nemlig Brennberget.
På kartet er det ikke avmerket noen sti opp dit, så her må jeg tenke på hvordan jeg best mulig kan komme meg opp dit. Det blir til at jeg går sørover ned til Sørskogen og går opp mot toppen derfra. På dette tidspunktet har jeg blitt gjennomvåt på beinene, skoene mine trenger nok å impregneres på nytt.

Jeg finner ihvertfall posten etter å ha rotet litt frem og tilbake. Utsikten fra posten er derimot ikke så veldig imponerende, den er skjult bak trærne. Men på vei ned igjen går jeg forbi et jakttårn som ligger ikke langt unna toppen, fra den er det fin utsikt.

Målet mitt er nådd, jeg har tatt de tre postene jeg hadde lagt opp til og jeg er godt fornøyd. Det er på tide å sette foten hjemover. Det er fortsatt et stykke igjen og gå.
Fra Sørskogen tar jeg stien som går forbi Fugleleiken og ned mot Maridalsvannet og Kjelsås.
Det er tydelig at det også har haglet en god del, for i enkelte partier virker det som at det har snødd.

Ruten: Skar - Øyungen - Finntjern - Ørfiske - Movatn - Sinober - Sørskogen - Brennberget - Kringler - Maridalsvannet - Kjelsås.

fredag 19. juni 2009

Oppdatering Oslo Kino 19.06.09

Hele 5 premierer denne helgen:

  • Dean Spanley : Toa Fraser
    Høres ut som en smått underfundig film, en av karakterene har etter sigende minner fra ett tidligere liv som hund. Fått jevnt over greie og gode karakter. En film jeg tror kan være fin å se, men som jeg ikke kommer til å 'anstrenge' meg for å se.
    Regissøren er forøvrig et ubeskrevet blad.
  • Fuglekikkere : Marco Bechis
    Denne gikk på Film Fra Sør ifjor og var en av filmene jeg vurderte å se da.
    Er du opptatt av å se filmer som beskriver andre kulturer, er nok denne vel vært et besøk.
    Desidert ukens mest spennende premiere-film.
  • Hangover : Todd Phillips
    Rølpefilm om et utdrikningslag som går over styr. Frykter denne fort kan bli litt for anmasende, men ser for meg at den kan inneholde noen artige scener.
    Ikke veldig begeistret for regissørens tidligere filmer.
  • 17 Igjen : Burr Steers
    Big igjen? Holder meg nok unna denne, tror nok dette er en lettglemt film.
    Og kan ikke huske en god film med Matthew Perry.
  • Crossing Over : Wayne Kramer
    Harrison Ford holder fortsatt koken, men denne filmen tror nok jeg at jeg står over.
    Virker dessverre bare sånn halv-interessant. Wayne Kramer står forøvrig for Running Scared, en film jeg ikke helt ble klok på.

Ikke de mest spennende premierene, men Fuglekikkere er en film jeg nok vil prøve å få sett.

Nytt Porcupine Tree album på trappene

I september er det klart for et nytt album av Porcupine Tree.
Albumet skal etter sigende få navnet The Incident og lanseres den 21. september.
Og denne gang legger de ikke fingrene imellom, ihvertfall ikke når det gjelder lengde på låtene.
Tittel-sporet skal klokke inn på hele 55 minutter og danne hele første disken.
Godt nytt, med andre ord, for de som liker lange låter.

I tillegg vil albumet ha en disk til med fire andre spor på.
Låttitlene skal være som følger:
  • The Incident.
  • Flicker.
  • Bonnie The Cat.
  • Black Dahlia.
  • Remember Me Lover.

Gleder meg!

Les mer her.

tirsdag 16. juni 2009

Kjentmannsmerket: Slagene

Idag (16.06.09) tok jeg turen til DNT Oslo sitt medlemsmøte, der Bjørn Christian Tørrissen skulle fortelle om turen hans langs Jotunheimstien. Denne turen går faktisk helt fra Oslo Plaza og til Jotunheimen. Les ellers mer om turen hans her.

Medlemsmøtet ble holdt ved Frognerseteren. Jeg hadde idag også fått Kjentmannsmerke-heftet i posten og jeg fant ut at det faktisk ligger en post ikke langt unna Frognerseteren.


Jeg bestemte meg for å gå til Sognsvann og ta posten på veien dit. Første post på samme dag som man får heftet, en god start på kjentmannsmerke-jakt dette kan man vel si. Men skal vel og sies at denne nok også er blant de enkleste postene å komme til.
Posten er likevel vel verdt å gå til, den gir en flott utsikt over det indre av Oslofjorden og faktisk helt inn i Bunnefjorden.

En vakker regnbue kan og skimtes i bildene, dog er disse bildene bare tatt med mobilen min, så den kommer nok ikke så godt frem dessverre. Regnskuren ble jeg skånt for.

Kjentmannsmerket

Idag fikk jeg siste utgaven av Kjentmannsmerket-heftet i posten. Så nå er det ut og lete etter poster. Dette er en form for turorientering, hvor det er satt ut 50 poster rundt omkring i alle marker rundt Oslo. Dette omfatter alt fra Nordmarka, Lillomarka, Krokskogen og helt ned til Hurum.

Postene er satt ut i henhold til en spennende lokasjon eller en lokasjon med en historisk bakgrunn. Tanken er at når man går på tur i de forskjellige markene man har tilgang til så pleier man vanligvis å gå de samme kjente stiene, her blir man oppfordret til å kunne gå til steder man vanligvis ikke pleier å legge turen til.

Merkekravene er: bronse - 15 poster, sølv - 25 poster og gull - minst 40 poster.

Les mer om kjentmannsmerket her.

fredag 12. juni 2009

Bokanbefaling: The Brief History Of The Dead av Kevin Brockmeier

Det har blitt en slags tradisjon for forlagene i Oslo å holde bakgårdssalg, Aschehoug holdt nettopp ett. Pax, Gyldendal og andre har også dette som en tradisjon. I fjor fikk jeg derimot med meg bakgårdssalget på Tronsmo, Tronsmo er dog ikke et forlag men en selvstendig bokhandel.
Her kom jeg over denne lille juvelen av en bok, The Brief History Of The Dead av Kevin Brockmeier.

Boken tar utgangspunkt i at når et menneske dør, så istedet for å forlate verden helt, så vil personen som dør istedet komme til en slags mellom-verden. I boken reflektert gjennom en by bare kalt for The City. Filosofien bak dette er at man vil befinne seg i denne mellom-verdenen inntil man ikke lenger er husket i den virkelige verdenen. Når den siste personen som husker deg i den virkelige verden glemmer deg helt eller dør selv, så vil man ta steget over til de virkelige døde.

Som bakteppe for selve historien ligger det en pandemi kalt for 'The Blinks' som har uttryddet mesteparten av verdens befolkning. Boken skifter mellom å følge innbyggerne i The City, som opplever at byen og befolkningen krymper, og å følge Laura Byrd som er strandet på en forskningsstasjon i Antarktis. Hennes forsyninger begynner å minske og kontakten med sivilisasjonen er forsvunnet, med tiden imot seg setter Laura på vei over isen for å lete etter hjelp.

Historien er veloverdreid og spennende. Det nevnte utgangspunktet legger til rette for en rekke med interessante tankeganger, både humoristisk og filosofisk.
Som når innbyggerne i The City finner ut hvem det er som faktisk husker dem i den virkelige verdenen, og hvilke følger det har. Boken anbefales på det varmeste.

torsdag 11. juni 2009

Oppdatering Oslo Kino 12.06.09

Ikke mange premierer denne helgen, vi avspises med bare to:
  • Drag Me To Hell : Sam Raimi
    Denne skrev jeg om i forrige blogg-innlegg, da denne gikk som troll i eske på Cinemaket 07.06. Grei film.
  • Byggmester Bob - Full Fart Mot Mål : Duncan Cameron
    Denne er helt klart for den yngste generasjonen. Legger ellers merke til fin lengde på filmen for de aller minste (1t 2m).

Av de resterende filmene er det fortsatt mulig å få sett Briller, dette er en smal film fra Japan og pleier derfor å gå fort av plakaten. Hvis du vil se en film som, tja faktisk handler om det å ikke gjøre så mye, så burde du få med deg denne. Høres kjedelig ut kanskje, men filmen er fin og inneholder mye underfundig humor.

For de som liker å få frem barnet i seg så anbefales Coraline (se den i 3D) og Den Røde Ballongen. Henry Selick bruker for øvrig 3D til å gi filmen dybde, istedet for den sedvanlige ut av lerretet-opplevelsen.

Clintern holder fortsatt stand i Gran Torino med en rolle som er en karikatur av hans sedvanlige roller, jamfør Dirty Harry og William Munny feks. Anbefales.
Ellers har heller ikke publikumsfavorittene Max Manus, Menn Som Hater Kvinner og Slumdog Millionaire gått av programmet.

Av filmer jeg ikke har fått sett så er jeg spent på hva slags visjoner Lars Von Trier har i vente for meg med Antichrist, joda, jeg skal nok utsette meg for denne.
Da Vinci-koden var en bok som igrunn virket ypperlig som utgangspunkt for en film (selve boken er dog ganske så platt, men det er en annen diskusjon), likevel falt filmen basert på den igjennom. Nå er Engler Og Demoner ute, basert på en annen bok av Dan Brown og med samme hovedperson, jeg kommer nok til å se denne. Men må sies at jeg ikke har de største forventningene til denne.

mandag 8. juni 2009

Troll I Eske (07.06.09): Drag Me To Hell

Denne månedens troll i eske var av en regissør jeg aldri helt har vært spesielt begeistret for. Ikke det at jeg synes filmene han har laget har vært direkte dårlig, men de har manglet litt flyt for min del. Filmen vi skulle få se kunne sies å bringe regissøren mer tilbake til røttene sine, altså til hans tidligere filmer. I de senere årene er han mest kjent for filmene om den edderkoppnett-spinnende superhelten Spiderman, men det er med The Evil Dead filmene han gjorde seg kjent. Vi snakker altså om Sam Raimi og han er aktuell med sine nye film Drag Me To Hell.

Som sagt så har jeg aldri vært spesielt begeistret for Sam Raimi og akket meg litt da det gikk rykter om at han skulle overta roret etter Peter Jackson for å filme The Hobbit (mulig årsak til det: tenk Braindead og The Evil Dead). Heldigvis (for min del) så gikk det ikke slik.

Drag Me To Hell handler om Christine Brown, som i henhold til filmens tagline har omtrent alt man kan tenke seg ('Christine Brown has a good job, a great boyfriend, and a bright future. But in three days, she's going to hell.'). Men hun har også en forbannelse over seg...

Her er det skrekk som gjelder, og det er lagt opp til et par øyeblikk som fører til skrik fra salen, hopping i stolen eller intens klemming av armlenet. Dog slipper man ikke unna de obligatoriske skvettene basert på plutselig høy lyd.

Historien er akkurat passe til at man lar den passere, her er det skrekken som er i førersetet.

Drag Me To Hell var en helt grei film, og som leverer en god del grøss av det man kan forvente av en god skrekk-film. Enkelte ting var nokså forutsigbart, men pluss for slutten.

Om jeg ble noe mer begeistret for Sam Raimi etter denne? Nei, igrunn ikke, men et steg i riktig retning (igjen). Likevel, fortsatt står A Simple Plan for meg som hans beste film.

Imdb: Drag Me To Hell (2009).

mandag 1. juni 2009

Årets Første Bad

Årets første bad ble gjennomført idag. Hele pinsen i år ble brukt til å sykle og å gå tur i Nordmarka. Nå hadde jeg allerede gjennomført en lang sykkeltur pinseaften og en lang gåtur på 1. pinsedag, og hver dag hadde det vært strålende vær og varmt. Vannet så bare mer og mer forlokkende ut for hver dag.

Turen gikk opp Maridalen og opp i marka mot Ullevålseter ifra Hammeren. Fra Ullevålseter gikk ruten opp mot Blankvannsbråten og trillestien som går over mot veien til Kobberhaughytta. Herfra syklet jeg inn på veien som kommer opp fra Finnerud. Men i alle år har jeg nå alltid hatt lyst til å se hvor veien som går inn fra Sakarias-hytta går hen, så nå tok jeg endelig turen. Dette er en blindvei og det har jeg også vært helt klar over. Endelig tilfredsstilt min nysgjerrighet syklet jeg igjen videre på veien og passerte Kikutstua. Mitt mål var Helgeren og her fant jeg meg en fin plass for en pause.

Her inntok jeg lunsj og nøt været med te og en god bok, The Road av Cormac McCarthy. Ikke akkurat samsvarende lesning rent værmessig. ;) Solen strålte og vannet kalte nok en gang på meg. Jeg måtte uti....
Og etter noen runder plaskende rundt i Helgeren kom jeg såre fornøyd opp igjen.
Kaldt, men utrolig forfriskende.
Årets første bad var et faktum (jeg pleier dog ellers å være ganske å sein).