torsdag 30. juli 2009

Skjulte skatter i Seljord: Det tyske flyvraket på Hestnutan

"Skodden ligger tungt over Skorvefjell, og mens mørket sakte men sikkert brer seg over landskapet kan man høre duren av et fly. Så blir det brått stille...."

Under krigen styrtet det to fly på Skorvefjell i Seljord, et amerikansk og et tysk. Begge styrtet i 1944 og med bare en måneds mellomrom. Det amerikanske, et Liberator bombefly, styrtet like ved toppen av Gøysen. Det tyske, et passasjerfly av type Junker, styrtet like ved Hestnutan.

Utsikt over havaristedet.

Flyvraket på Gøysen er nok det mest kjente, og også det som er enklest å finne. Jeg hadde og helt glemt vraket på Hestnutan, så når jeg plutselig ser dette flyvraket avmerket på et kart så bestemmer jeg meg for at dit må jeg gå.
Jeg legger turen dit på en varm sommerdag (til avveksling fra de ellers så våte sommerdagene i 2009). For å komme dit tar jeg veien om Finndalen, jeg valgte å ikke gå opp den første merkete stien opp da Finndalsåi var stri.

Turen går innover den vakre Finndalen, som også er en liten skjult perle. Det er alltid en hyggelig tur å gå inn til Finndalsstaulen. Det er ingen merkete stier stier til flyvraket så jeg må gå etter kartet. Jeg velger å legge ruten min om nordsiden av Hestnutan. Jeg følger da først stien fra Finndalsstaulen opp mot Skorve (det anbefales også å ta turen over Skorve fra Finndalen), men tar så av denne når den begynner å vri seg opp mot Nordnibba og Skorve.
Det blir smått bratt opp ved siden av Hestnutan, men det oppveies av den flotte utsikten.
Når jeg har kommet opp på toppen av stigningen (ikke toppen av Hestnutan) er det en smal sak å finne veien til flyvraket, det går og en del stier her.

Rester ligger spredt ut over området.

Oppe ved havaristedet kan man tydelig se restene av flyet, de ligger spredt utover. Det er dog ingen virkelig store deler igjen av flyet. Tydelig at det også må ha vært et kraftig styrt, for det ligger vrakrester også et godt stykke unna selve havaristedet.

Flyets navn var 'Hermann Stache' og var et vanlig passasjerfly av typen Junkers Ju-52, det trafikkerte mellom Oslo og Berlin og kunne ta 12 passasjerer. Flyet styrtet kraftig ute av kurs den 16. oktober 1944, i flyet var alle passasjer-setene opptatte og det hadde i tillegg en besetning på 3, alle omkom. Ingen i Flatdalsbygda så styrten på grunn av den tykke tåken.

Det er flott opp til flyvraket og man har omtrent utsikt til alle kanter fra havaristedet. Kombiner det med en plass som har en liten historie å fortelle så har man en fin tur.

Vrakrester av Junkeren, Gaustatoppen kan skimtes i bakgrunnen.

Foto: Jukebox

En skikkelig drittjobb :)

16 år med dritt, og der sto vi og spadde i det.
Foranledningen? Utedoen på låven på familiens gård i Seljord hadde ikke blitt tømt på 16 år, på tide tenkte vår tante som bor på gården. 'Sins of the fathers' kalte hun det, men hvem fikk jobben? Jo, det ble oss nevøer. Men når sant skal sies, vi så hadde vel vi og lagt igjen vår del av kaka.

Vi takket ja til jobben, til gjengjeld skulle vi få et festmåltid med mat og drikke når jobben var gjort. Så da samlet vi oss en våt sommerdag i juli. På jordet gravde vi et stort hull, tung jobb med mye stein som måtte fjernes. Da vi var ferdige (trudde vi) tok vi en titt inn i møkkakjelleren, og fant fort ut at, nei, her må det nok graves litt til.
Så var det å gå på rundgang og stå inne i møkkakjelleren og spa ut driten, mens resten kjørte trillebårlass med driten som ble spadd ut. Mye god lukt gitt.

Tross alt, det var ikke så ille som det hørtes ut. Vi slapp unna våt og rennende skit, mesteparten var faktisk mest fluffy og komprimert. Det blir tungt når ting blir gjort om til kompost over 16 år. Det var heldigvis en grå og regnfull dag så vi slapp å jobbe med skiten i varmen, tenk enda mer lukt og masse insekter i tillegg.

Vi fant ellers igjen farfars pipe (eller rettere sagt munnstykket, resten hadde råtnet bort) som han hadde mistet i utedoen for mange år siden.
Kvelden ble ellers ganske så fuktig, og det hadde vi vel og fortjent etter sommerens store drittjobb.

mandag 20. juli 2009

Trollheimen (Del 5): Jøldalshytta - Gjevilvasshytta

Dag 5 (Fredag 17.07): Jøldalshytta - Gjevilvasshytta

Siste dagen på turen, mine fem dager i Trollheimen går mot slutten. Ruten går tilbake til Gjevilvasshytta, hytta jeg startet turen fra. Dagens etappe er en enkel etappe, få og ikke så bratte stigninger. Det er mange andre som starter omtrent likt ut som meg fra Jøldalshytta og, nesten kø.

Det er grått vær når jeg starter, men skyene virker ikke truende der de ligger som ett grått slør over himmelen. Etter å ha gått langs veien et kort stykke tar stien av og går opp i en slak stigning på øst-siden av Gråfjellet. Den første 'bratte' stigningen kommer først når stien går opp mot Skrikhøa. Det er fint her, men ikke noe spesielt særegent med denne delen av ruten. En får følelsen at dette mer er en transport-etappe. Lett terreng så en går fort.

Bro over Minnilla.

Når jeg kommer ned i Minnilldalsglupen, der man krysser Minnilla over en bru, finner jeg en plass som tydelig har blitt brukt som rasteplass før. Når jeg er nede ved bruen for å hente vann så møter jeg på to vandrere som jeg også møtte på Trollheimshytta, de har gått om Gjevilvasshytta og skal nå tilbake til Jøldalshytta. Ikke lenge etterpå får jeg også selskap ved rasteplassen, så lunsjen blir inntatt sammen med noen andre jeg har møtt på turen. Jeg tar meg imidlertidig en litt lengre pause enn dem, tar meg tid til å lese litt.

Tidligere har de vært så snille og tilbudt meg skyss hjem etterpå, da de skal samme vei som meg. Veldig snilt gjort, folk på fjellet er som regel veldig hyggelige. Jeg hadde opprinnelig planlagt å overnatte på Gjevilvasshytta, for så å ta meg ned til Oppdal neste dag og tog hjem til Oslo. Men siden jeg ikke vil at de da skal være nødt til vente på meg, så setter jeg opp tempoet litt resten av dagens tur.


Som nevnt føles denne etappen mer som en transport-etappe så det går fort. Jeg tenker at hvis det ikke hadde vært for at jeg hadde fått skyss, så hadde jeg nok tatt meg en tur til en av toppene i nærheten. Mest trolig Høghøa. Jeg tar dem igjen litt nede i nedstigningen ned Gjørdøldalen, der vi har kommet ned under tregrensen igjen. Det går som en lek ned siste delen, men er heller ikke bratt. Framme ved hytta møter jeg igjen noen andre som jeg også møtte på Trollheimshytta, tydelig at det er trekanten som teller. Disse har dog vært på en lengre tur enn det, med telt i tillegg. Jeg får meg en dusj, som kan være greit før jeg skal sitte i en bil i en god del timer. River også i en pils til meg selv mens jeg venter, for bare å finne ut at de også har kommet ned. Det går greit det og.

Oppsummering

Jeg er absolutt fornøyd med turen. Siden det har vært fra hytte til hytte så har det jo strengt tatt bare vært luksus. Det er flott natur og flotte fjell i Trollheimen. Jeg har ikke fått sett alt av hva Trollheimen har å by på, blant annet har jeg ikke fått sett Innerdalen som så mange snakker høyt om, men det vil jeg nok få en mulighet til å gjøre senere.
Værmessig har det vært veldig skiftende, men det har ikke vært kontinuerlig dårlig vær.

søndag 19. juli 2009

Trollheimen (Del 4): Trollheimshytta - Jøldalshytta

Dag 4 (Torsdag 16.07): Trollheimshytta - Jøldalshytta

Gårsdagens etappe lå friskt i minnet når jeg skulle bestemme meg for hvilken rute jeg skulle velge på denne dagen. Målet var Jøldalshytta og det er tre merkete ruter å velge imellom. Den enkleste går igjennom Svartådalen, den mellomste ruten tar en over Geithøtta. Den ruten jeg aller helst har lyst til å ta er den som går over Trollhøtta, på veien over til Jøldalshytta passerer man og tre topper.

Trollhøtta (i det været en hadde håpet å få gått i over den).

Værmeldingen hadde meldt regnbyger og utrygt for torden. Jeg var mest usikker om det kunne bli tåke over toppen. Under frokosten gjør jeg valget mitt, jeg tar sjansen over Trollhøtta. Den første delen av stien tar en gjennom et lett skog- og myr-terreng. Jeg har lyst til å komme litt fort igang med stigningen opp mot toppen, så jeg starter i et relativt høyt tempo. Svartåa passeres først over en bru, men jeg må passere elven en gang til. Der må skoene av og jeg må vasse over, bare for å se et skilt som forteller meg at det er en bru lenger ned idet jeg kommer over. Et annet par som også valgte å ta turen over toppen har tatt samme valget som meg og kommer vassende over rett etterpå.

Det tar en stund før man skikkelig begynner på stigningen opp mot Trollhøtta. På veien har det lagt seg et skylag over toppen, så utsikt fra toppen kan jeg nok ikke regne med. Jeg rekker likevel å få med meg utsikt på vei oppover, før jeg blir slukt av tåken. Langt nede kan jeg skimte taket på Trollheimshytta gjennom skogen. Tankene vandrer litt tilbake til The Last Homely House fra Tolkiens rike. Så bærer det inn i tåken.
På toppen var det som ventet bare mer tåke, så en kort stopp på topp-varden er alt jeg tar meg tid til. Paret som kommer bak meg hadde senere målt temperaturen på toppen og den lå på rundt 6 grader. Ikke mye, så jeg må skifte genser for ikke å bli kald.

Som sagt, ikke så mye å se fra toppen når det er tåke, men dette tipper jeg er en skikkelig flott tur i godt vær og god utsikt. Turen videre tar meg over en topp til, på 1596m, høyeste toppen som jeg har passert ligger på 1616m. Stien går så ned en bratt ur ned mot Litlhelvetet som det kalles. Her må man passe seg litt, spesielt i litt guffent vær. Det er ur og det er fort gjort å kunne falle og skade seg her. Nederst i uren og rett ovenfor en snøfonn høres det ut som det kommer torden. Men det er ingen fare, det er bare magen som skriker etter mat. Jeg finner ly bak en større stein og tar meg en halvtimes lunsj-pause med varm te til. Lyden fra stormkjøkkenet er en god lyd i tåken som driver forbi.

Nedenfor den bratte fjellsiden sør for meg ligger det et lite vann som heter Trollauget, for de overtroiske så kan man vel godt si at det er godt med tåke slik at trollet ikke får syne på deg. Stien går så videre over den tredje toppen, her er det og en liten oppstigning som kanskje vil gjøre at det kribler litt i magen for enkelte. Pussig nok så er det på varden på denne toppen at man finner besøks-boken for Trollhøtta (men det er kanskje slik for at folk må gå litt for å kunne få markert seg som 'bestiger').

Når jeg går nedover mot vannene man går forbi på ruten, så klarner det endelig opp. Men selve toppen forblir dekket av skylaget. Utsikt over Svartådalen får man og jeg ser at de som valgte å gå over Geithøtta også har fått lite utsikt. I horisonten kan jeg se at det er endel mørkere skyer som samler seg enkelte steder, men jeg tror nok jeg skal gå klar av dem. Idet jeg passerer opp langs Langfjellet flyr et redningshelikopter forbi og innover Litlsvartådalen. Og jaggu løper det ikke en hare forbi meg til samme tid.

Trollhøtta innhyllet i skyer.

Nedstigningen ned nok en Gammelseterdal blir riktignok litt vått, men ikke på langt nær like vått som ned navnebroren før Kårvatn. Siste delen av turen byr ikke på noen problemer.
Når jeg kommer til Jøldalshytta møter jeg på noen andre vandrere som også var på Trollheimshytta, de nyter en pils etter sin tur. Jeg har brukt ca sju og en halv time over Trollhøtta og det synes jeg at jeg fortjener en pils for. Skal si det smakte godt.
Når det gjelder tiden så blir det gjerne sånn formeg når det blir tåke, det er ikke noe særlig å se så da pleier jeg å sette opp tempoet litt og bare gå.

Til middag på hytten blir vi servert tomatsuppe og store porsjoner med kjøttkaker. Paret som gikk bak meg kommer akkurat inn tidsnok til middagen og det blir en hyggelig kveld på hytta.

Utsikt fra rommet på Jøldalshytta over Jølvatnet.

Trollheimen (Del 3): Kårvatn - Trollheimshytta

Dag 3 (Onsdag 15.07): Kårvatn - Trollheimshytta

Tredje dagen på turen og også den dagen som til slutt skulle bli den mest begivenhetsrike. Dette er også en lang tur, den er beregnet til 8 timer av Turistforeningen. Når jeg starter er det fint vær, sol og varmt, og nok en stigning til start. Jeg regner med å tømme meg for en god del væske i starten. Stigningen blir fort en ikke-sak når den foretas opp ved siden av en flott foss. Blir det og for varmt kan man jo og kjøle seg ned i vann-spruten fra fossen.

Nauståa-fossen ved starten av stien mot Trollheimshytta.

Fossen er virkelig et vakkert skue og man får flere anledninger til å stoppe og ta den i nærmere betraktning på veien opp. Uheldigvis er det dog andre ting som tar meg i nærmere betraktning i starten, varmen gjør at det kryr av insekter som har lyst på en liten bit Tarjei til frokost. Ikke så mye man kan gjøre med det, en får nyte naturen istedet. På toppen av stigningen passerer man en liten seter, Naustådalssetra, hvor det og går kyr og gresser. Det er en fin dal stien går i innover, og utsikten tilbake er flott.

Terrenget er lett å gå i, så det er en fin start på turen når været også er upåklagelig. Etterhvert beveger man seg høyere opp og jeg legger det gresslendte terrenget bak meg, til fordel for mer steingrunn. Stien er dog fortsatt god. Når jeg kommer opp siste stigningen før Naustådalen flyr det en ørn opp ikke langt vekk fra meg. Dette var ikke det største eksemplaret av arten, men flotte og mektige er de uansett.
Trondheims Turistforening har reist en liten uværsbu, Nøstebu, på øst-siden av Naustådalsvatnet. I den er det en liten benk, to små brisker, et lite bord og en ved-ovn. Fullt mulig å overnatte i (selv uten uvær). Dette var også et passende sted å ta lunsjen min ved. Jeg setter sekken inne i buen og fyrer opp stormkjøkkenet. Veldig greit, for det virker som at det skal begynne å regne (det har skyet litt over) da noen regndråper tok mål av å treffe meg. Dette var dog bare et skremselsskudd, så jeg nyter en fin times pause i veggen av buen.

Nøstebu.

Men det er fortsatt langt igjen, og jeg er nok ikke halvveis heller. Jeg må fortsette og legger buen bak meg og går videre ned forbi Salsvatnene. Langs det nedre Salsvatnet tar jeg en kort pause. Det ligger an til et værskille, skikkelig ett og, bak meg over Neådalssnota kommer det noen veldig mørke skyer. Lengre nede går det et stiskille for en umerket sti ned til Romådalen, jeg speider innover Fagerlidalen som stien går gjennom og tenker at det nok er en flott tur. Jeg plasserer den på notatblokken for turer jeg må gå, for det var flott innover der.

Flott vær er det derimot ikke som puster meg i nakken, de mørke skyene har kommet nærmere og jeg hører konturene av torden som bygger seg opp. Jeg er fortsatt smått høyt oppe og relativt godt eksponert så jeg setter opp farten. Fortsatt langt igjen, men jeg ønsker å komme ned til litt mer vegetasjon før tordenværet slår for fullt til. Jeg klarer ikke å løpe fra været, fjellheimen har blitt en mørk vegg, bare opplyst av glimtene fra lynene. Heldigvis rekker jeg å komme meg ned til skogen (og myren ikke minst) før det verste slår til. Føler seg litt mindre utsatt iblant høye kratt og trær (dog man skal jo ikke ta skjul under trær når det lyner).

Snota sett fra Trollheimshytta. Klart etter tordenværet.

Himmelen åpner også sine sluser, så det høljer ned over en ensom vandrer på vei ned til Trollheimshytta. Jeg har ikke møtt noen andre på min vei, og regner ikke med å møte noen heller. Bak meg kommer det heller ingen, best å ikke bli et jordingspunkt for lynet. Når jeg passerer Fuglsøysetra vurderer jeg å sette meg under inngangspartiet til et av uthusene der.
Dropper det, bedre å løpe ned mens fjellene rister av torden-knallene.
Og når jeg titter ut fra et kratt, nesten troende at det kanskje har gitt seg, etter en lengre pause uten torden, så lyses det opp igjen i det jeg setter foten ut på en åpen myrstrekning. Stiene har blitt til små elver, godt jeg har mine gode fjellsko.

På sånne dager er det ekstra godt å komme fram og jeg smiler stort når jeg tar steget over dørkarmen til Trollheimshytta. Her blir jeg møtt av verten som ønsker meg velkommen og noen andre glade fjellfolk. Ikke har jeg kommet for seint til middagen heller, jeg rekker også å få tatt meg en god og varm dusj (ironisk nok) først. Det blir servert ertesuppe til forrett, saltkjøtt og kålrabi-stappe til hovedrett, til dessert hjemmelaget yoghurt med fersken. Det smakte utmerket og jeg fikk meg også en velfortjent pils (i mine øyne). Under middagen klarner det og opp.
En lang etappe var over og jeg kunne slappe av resten av kvelden i Trollheimens eldste turisthytte.

Fra Trollheimshytta på kvelden.

lørdag 18. juli 2009

Trollheimen (Del 2): Bårdsgarden - Kårvatn

Dag 2 (Tirsdag 14.07): Bårdsgarden - Kårvatn

Våkner neste dag klar for ny dyst, til frokost steker jeg meg et egg og nyter det hjemmelagde brødet. Koker meg og ett egg til turen. Det er godt med en bra start på dagen, starten på ruten kan dog ikke sies å være like bra. Den er litt kjedelig da den fra Bårdsgarden følger veien et godt stykke fram til Storlia. Men når man først starter på stien så glemmer man fort det, stien tar en opp i et hyggelig terreng opp langs Lona.

Tåkefull passering ned mot Gammelseterdalen.

Stien passerer et hyggelig og lite tjern som heter Lontjønna, her ligger det en liten bu i øst-enden av vannet. Idet jeg skal til å traverse en liten snøfonn, så skremmer jeg ut ei rype. Smått mistenksom stirrer den på meg. Etter å ha få tatt et nærbilde av den, velger jeg å gå rundt snøfonnen istedet for ikke å skremme den opp mer. Stien går så over Lontjønnhalsen, på den andre siden får jeg en fin utsikt over To-vatna (som nå er regulert og dermed blitt til ett sammenhengende vann).
Noen ganger er det bare deilig å kunne sette seg ned et sted og bli sittende en stund. Så jeg tar meg en lang lunsj-pause litt lengre ned i terrenget, hvor jeg har funnet en fin plass. Jeg fyrer opp stormkjøkkenet og inntar en god lunsj bestående av te, hjemmelaget brød og egg. Lese tar jeg meg også tid til.

Nede ved vannet kommer stien innpå en traktorvei (denne går helt ned til Storlia, så man kan velge å gå den istedet hvis man vil). Her møter jeg den første (og eneste) vandreren på vei fra Kårvatn, jeg har tidligere møtt to andre som også var på vei til Kårvatn (de passerte meg igjen når jeg satt og spiste). Det virker som det er få folk ute i denne delen av Trollheimen på denne tiden. Idet jeg tar av stien ved demningen begynner det å regne.

Denne stien er lagt om i henhold til det som er avmerket på kartet. Den nye stien tar av og går på vest-siden av Toåa istedet for øst-siden hvor den gamle går. Dette er gjort for at vandrere skal få med seg kulturminnet man passerer på veien ned Gammelseterdalen, dette er derimot ikke gjort for å skåne fottøyet til vandrerne. Den nye stien tar meg gjennom veldig mye myr og partier med høye bregner (godt jeg har skiftet til regntøy, og gode sko).

Oppbygd kløvsti som del av kulturminne.

Etter hvert kommer det tåke sigende opp fra Gammelseterdalen, det ser ut til at naturen vil skjule kulturminnet gitt. Det blir dårlig med utsikt ned dalen, men det er en tøff sti. Så omleggingen er vel verdt det, hvis man ønsker å få med seg dette minnet fra svundne tider.
Tidligere på turen møtte jeg noen som hadde gått denne stien før og de sa at det var et sted hvor de måtte hoppe over en elv for å komme videre (å vasse over var ikke mulig). Men dette har det tydeligvis blitt gjort noe med, jeg møtte ingen hindringer av denne typen. Derimot lurer jeg da på hvor dette så var. Stien går lengre nede igjen over til øst-siden av elven over en bro. Der var elven imidlertidig så stri og avstanden litt skummel til å ta sjansen på å hoppe over. Tøft var det derimot.

Siste delen av turen går ned Gammelseterdalen, her gikk det i myr og i myr. Men etter å ha plasket igjennom atskillig med ku-tråkk så kommer jeg til slutt ned til Kårvatn. Dagens etappe ble lengre enn gårsdagen, men nå hadde jeg jo også en lengre lunsj også. Som med Bårdsgarden ligger også den selvbetjente hytten på Kårvatn på en gård (gjett navnet).
Jeg skal imidlertid ikke bo der. Som nevnt tidligere så skulle foreldrene mine hit og besøke noen bekjente. De eier en hyggelig gård rett ovenfor gården på Kårvatn og jeg ble invitert til å overnatte der. Veldig hyggelig. Til mat ble det servert bacalao, som smakte veldig godt, og betydelig bedre enn gårsdagens delikatesse på hermetikkboks.

Fra Dalahaugen på Kårvatn.

Trollheimen (Del 1): Gjevilvasshytta - Bårdsgarden

Jeg bestemte meg tidlig for at denne sommeren skulle jeg legge Trollheimen til 'fjell-repertoaret' mitt. Jeg har før gått mye på Hardangervidda, og har sett Jotunheimen og Rondane, så det var på tide å finne et nytt område å plassere mine fjellføtter i. I tillegg var jeg så heldig at mine foreldre skulle til Kårvatn i samme periode, så da fikk jeg også skyss opp til trollenes rike. Så søndag kjørte vi opp til Gjevilvasshytta, der vi overnattet før våre veier skulle skilles dagen etterpå. Til middag ble det servert rømmegrøt og spekemat.

Utsikt over Gjevilvatnet fra Gjevilvasshytta, Snydda badet i lys.

Dag 1 (Mandag 13.07): Gjevilvasshytta - Bårdsgarden

Jeg hadde planlagt å ta ruten som går over til Okla til Bårdsgarden, men for å kunne gjøre det var jeg avhengig av å komme meg over til Langodden som ligger på den andre siden av Gjevilvatnet for Gjevilvasshytta. Hvis ikke ville det ha blitt veldig mange ekstra timer på å gå rundt. Det går turistbåt dit, men den ville ikke ha fått meg over før senere på dagen. Så foreldrene mine kjører meg dit, greit med 'privat-taxi' av og til.

Men så er man der og jeg kjenner den lille kriblingen som jeg alltid får like før jeg skal starte på en lang-tur på fjellet. Noen finer dager på fjellet ligger foran meg, jeg gleder meg. Det er sol og få skyer på himmelen, ruten starter i tillegg med en passe stigning, så jeg vil få en varm start på dagens etappe. Godt oppe i stigningen tar jeg meg en pause, over vannet kan jeg se tilbake til Gjevilvasshytta. Det er ikke for seint å snu tenker jeg, men har ingen planer om det.

Etter at jeg har passert Engelsbekkhøa så går stien på siden av Korgtjønntangen, som knapt kan kalles en topp. Jeg tar uansett av stien og går opp denne lille toppen, derfra går jeg ned til et lite vann som heter Korgtjønna. Dette er et fint sted for lunsj så jeg finner meg en plass på nordenden av vannet, over vannet ligger det en liten fjellbu. Været har gradvis skiftet seg litt, mot slutten av lunsjen begynner det så smått og regne litt. Heldigvis bare en liten byge, men den følger meg sånn halvveis når jeg fortsetter opp mot Mjølk-skåla vannet og videre opp Stenhøa og tilbake til stien igjen.

Utsikt fra Snydda i retning Trollheimshytta.

Den øverste toppen på Okla heter Snydda og er på 1580 meters høyde, fra stien er det en knapp kilometer opp til toppen. Det har klarnet, så på toppen fyrer jeg opp stormkjøkkenet igjen og koser meg med en kopp varm solbærtoddy. I retning Trollheimshytta er det mørkt, veldig mørkt. Jeg kan tydelig høre torden-knallene der jeg sitter, godt da å sitte under nesten klar himmel. Utsikten fra toppen er flott.

Resten av turen går uten problemer, det er også fin utsikt utover fra sørsiden av Okla.
Det ble en grei første dag, en enkel etappe. Men det er uansett alltid godt å komme fram til målet. På Bårdsgarden var det få, bare tre andre vandrere. Her var dog ikke proviant-utvalget det største, så til middag ble det den velkjente spagetti de capri-boksen. Godt da at hytten ligger på en gård og at bonden selger lettøl, brus, hjemmelaget brød og egg. En kan og nevne at selv om hytten var selvbetjent så hadde den dusj, luksus kalles det i fjellheimen.

På vei ned fra Okla.

mandag 6. juli 2009

Troll I Eske (05.07.09): Jeg Har Elsket Deg Så Lenge

Ny måned og ny troll i eske. For de som ikke vet hva troll i eske er, så er det en serie visninger som Cinemateket i Oslo holder. Disse holdes den første søndagen i hver måned og poenget er at publikum ikke vet hvilken film som blir vist. Eneste forutsetning er at det vil være en førpremiere. Før filmen holdes det også en kort introduksjon, hvor det hintes litt, slik at man kan prøve å gjette hvilken film som blir vist. Denne månedens film hadde jeg ikke klart å gjette. Så hadde jeg og eller aldri hørt om denne filmen før heller.

Filmen het Jeg Har Elsket Deg Så Lenge (Il Y A Longtemps Que Je T'Aime) og er regissert av Philippe Claudel. Det er hans debut-film.
I filmen møter vi Juliette, en kvinne som har sittet 15 år i fengsel, og Léa, hennes søster som lar hun bo hos seg når hun kommer ut. Léa bor sammen med sin mann og sine to adopterte unger, samt mannens hjerteslag-rammede far.
Ektemannen til Léa er heller ikke helt komfortabel med å ha Juliette boende hos dem, gitt hva Juliette er dømt for.

Filmen tar opp kjente problemer som hvordan mennesker som har sittet lenge i fengsel opplever å komme ut i samfunnet igjen, men også om hvordan andre mennesker forholder seg til dem. Likevel føler jeg at dette ikke er filmens hovedtema, snarere handler den om hvordan folk tar vare på dem man bryr seg om og er glade i.

Claudel's debut-film starter litt stille, og det tar litt tid før den kommer skikkelig igang. Men etter hvert begynner den å feste grepet og spenningen rundt hva det er Juliette har gjort tar mer og mer tak i filmen. Litt om litt får vi noen hint om hva det er hun har gjort, på den måten bygger også filmen opp spenning rundt Juliettes tilstedeværelse i familien. Kan man stole på henne?

Jeg Har Elsket Deg Så Lenge var en bra film, den tar opp viktige temaer og når avsløringen kommer så setter den filmen i et helt nytt lys. Det skal og nevnes at det ikke bare er gravalvor, det er mye humor og varme i filmen også. Anbefales.

Imdb: Il Y A Longtemps Que Je T'Aime (2008).