fredag 25. september 2009

Foto: Elvelangs Akerselva

Fakkelvandring langs Akerselva.

tirsdag 22. september 2009

Kjentmannsmerket: Butlersmalet, Østsiden ved 'Kabelvogn'

Denne posten hadde jeg originalt tenkt å ta sammen med 'A.B. N° 36 Bolten'-posten, men dyp rumling fra magen min den gangen medførte at denne posten ble droppet da. Så da jeg befinner meg på langtur gjennom marka og ruten min tar meg forbi Butleren så ser jeg mitt snitt til å gjenoppta det jeg oppga den gangen.



Utgangspunktet mitt er derfor rett i nærheten av posten, jeg hadde tenkt å overnatte ved Åbortjernet som ligger rett nord for Butleren. Så jeg tenkte at jeg kunne finne posten før jeg fant meg en leirplass ved tjernet. Jeg kom til Åbortjernet litt utpå ettermiddagen, men himmelen hadde ikke blitt nevneverdig mye mørkere da jeg satte i vei ned mot Butleren. Fra Butlerhytta går den blå-merkede stien videre rett forbi der posten er merket på kartet i heftet, men jeg tar sjansen på å følge traktor-/anleggs sporene som går langs bredden for å spare litt tid.

Butlersmalet, Østsiden ved 'Kabelvogn'.

Posten finner jeg raskt, den ligger jo da også rett ved kraftledningene som går over Butleren, og de bryter jo landskapet opp rimelig greit. Ellers er faktisk plassen ganske så hyggelig. Ved posten ligger det rester etter kabelvognen som ble brukt til å inspirere mastene til Holsledningen. Her gikk det før an å gå over til andre siden, men det var før de demmet Svarten opp så mye at Svarten og Butleren ble til ett vann.

Jeg kan krysse av for ny post funnet og setter dermed kursen tilbake til Åbortjernet.

Kveldsstemning ved Butleren.

søndag 20. september 2009

Duket for Marka

"Jeg bega meg til skogene fordi jeg ønsket å leve et liv i frihet og ettertanke, for å bli konfrontert med livets essensielle kjensgjerninger og se om jeg ikke kunne lære hva det hadde å lære meg, så jeg ikke ved livets slutt skulle oppdage at jeg egentlig ikke hadde vært i live."
-Thoreau

Jeg bega meg derimot ut i marka for å teste mitt siste tilskudd på utstyrs-fronten, en jerven fjellduk thermo ekstrem. Planen var bare å overnatte i den, det vil med andre ord si at jeg ikke skulle ha med meg telt, ei heller sovepose. Å overnatte på en av de mange hyttene i marka var da også uaktuelt. Jeg hadde tenkt å gjennomføre to overnattinger, fra fredag til søndag. Det er nå uansett ikke den kaldeste tiden av året, så det var nok ikke en av de største utfordringene jeg utsatte meg (og den ekstreme duken) for.

Elkollen i skumring.

For å komme meg inn i marka fra en litt annen kant enn vanlig valgte jeg å ta toget til Hakadal, der var jeg litt over kl 7 på kvelden. Det vil da si at jeg ikke ville nå langt før det ble mørkt, så det ble til at jeg måtte gå litt i mørket før jeg kom til Elvannet hvor jeg hadde tenkt å overnatte første kvelden. Turen opp dit gikk greit, men jeg måtte ta fram hodelykten min det siste stykket da mørket satte inn for fullt. Jeg går et stykke langs vannet før jeg finner en fin plass for natten. Det lyser i vinduene fra noen hytter som ligger ute på to øyer i vannet, og fra bredden på den andre siden sør for meg lyser det fra et bål.

Elvannet om kvelden.

En ting en slipper med å overnatte på denne måten er å bruke tid på å sette opp et telt (selv om det som regel jo går ganske fort). Jeg fyrer opp stormkjøkkenet mitt og lager meg middag for kvelden. Jeg bruker fjellduken som pute og sitter da godt og varmt på den.
Det blir en flott kveld ute, hvor stjernene fra den skyfrie himmelen speiler seg i det klare vannet. Siden det er så flott og temperaturen ikke så verst blir jeg sittende oppe til klokken nærmer seg midnatt. Så litt spent bretter jeg ut fjellduken, klar for første natt. Jeg legger ligge-underlaget og lakenposen min inni fjellduken, pakker sekken inn i en søppelpose (i tilfelle det skulle komme regn) og kryper inn i lakenposen min. Skoene legger jeg også inni fjellduken.
Merker fort at det blir godt og varmt så jeg sovner ganske fort.

Leirplassen ved Elvannet om morgenen.

Jeg våkner som alltid noen få ganger, men hver gang jeg våkner ligger jeg godt og varmt. Senere på natten har det lagt seg tåke over vannet. Neste morgen våkner jeg godt og uthvilt, tåken har lettet og det er igjen fint vær ute. Fjellduken har gjort jobben sin den første natten, men har ikke blitt satt på de største prøvelsene heller.

Jeg pakker fort sammen 'leirplassen' min før jeg setter meg ned og koker opp varmt vann for te som jeg nyter sammen med frokosten. Det merkes ellers at høsten er godt igang hvor fargespillet blant trærne kan sees i det klare vannet. Klokken nærmer seg halv elleve så det er på tide å gå, da jeg har tenkt å komme meg i retning av Spålen i løpet av dagen. Jeg følger stien som går langs bredden av Elvannet før jeg forlater dette hyggelige vannet for denne gang.
Jeg går i et område jeg ikke har gått i før, eneste kjente er når jeg krysser veien nord for Trehørningen som jeg har syklet på en del ganger. Stien er forøvrig relativt hyggelig. Etterhvert nærmer jeg meg mer kjente trakter og jeg befinner meg ved Hakkloa. Etter at jeg har passert Østre Hakkloa gården så forsvinner stien litt et stykke, slukt av hogst og en del felte trær. Men jeg kommer greit inn på den senere og fortsetter til bruene ned ved Mago-vika.

Myr nord-øst for Mago-vika.

Ved sør-øst foten av Store Sandungen er jeg fullt tilbake i kjente områder, jeg begir meg langs stien som går sør for Sandungen. Denne strekningen er dog rimelig kjedelig, den går langs Sandungen men du får ikke se noe spesielt til den. Men den bringer meg dit jeg skal, jeg kommer fram til den lille odden mellom Vesle og Store Sandungen hvor jeg inntar lunsj i det fine høst-været. Værgudene smiler hittil til meg denne helgen, selv om det da innebærer at jeg ikke får testet fjellduken i litt mer rufsete vær. Klokken er rundt halv fire da jeg fortsetter videre. Jeg følger veien opp mot Katnosa, dette for å spare litt tid. Ved et veikryss omtrent ved Krokløken kommer jeg innpå den blå-merkete stien igjen, som istarten følger den lille avstikkeren i retning Brentebråtåsen og Høgkollen.

Spålen.

Fra stien tar av fra veien følger den et hyggelig parti som bringer meg forbi Fagerlisætra. Jeg nærmer meg Spålen, men først må jeg følge stien som går fra Katnosa. Denne følger samme trase som ski-sporene følger om vinteren (vel, omtrent). Jeg kommer ned til Spålen rundt kl seks, det vil si i god tid før jeg føler for å legge inn årene for kvelden. Så jeg fortsetter videre på ruten. Fra Spålen følger jeg igjen i ski-sporets fotspor som går sørover fra øst-kanten av Spålen. Det er en flott tur over til Sandungen på ski herfra, men å gå over samme løype uten snø får jeg vente med å gjennomføre til en annen gang. Stien tar av og tar meg over Tvetjernshøgda før den kommer ned på veien som går ned mot Butleren.

Myr vest for Åbortjernet.

Etter et lite ærend nede ved Butleren så finner jeg en plass for natten ved et lite og hyggelig tjern kalt for Åbortjernet rett nord for Butleren. Det har nå skyet en del over og himmelen ser betydelig gråere ut enn igår. Jeg aner muligheten for regn i løpet av kvelden eller natten. Men jeg har ikke tenkt å krype inn i fjellduken ennå, kvelden er ennå ung (klokken er rundt 7 på dette tidspunktet). Jeg inntar middag og prøver fiskelykken. Finner fort ut at jeg er sliten i beina etter dagens tur så det blir intervall-fisking :). Utover kvelden så letter det og igjen titter stjernene ned på meg. Så, nok en lørdag kveld, og jeg befinner meg nok engang alene ute i naturen. Vel, helt alene er jeg ikke, på andre siden av tjernet lyser det fra et bål og jeg hører lyden av en snelle i mørket. Jeg kryper inn i fjellduken litt tidligere enn gårsdagen.

Sover litt dårligere enn gårsdagen, men det skyldtes mest at underlaget var ujevnt. Inne i duken ble det faktisk mer enn varmt nok, jeg måtte ta av meg en genser jeg hadde tatt på meg. Våkner neste morgen til lett tåke rundt tjernet. Det har så vidt jeg vet ikke regnet noe i løpet av natten.

Lett tåke over Åbortjernet om morgenen.

Jeg prøver noen kast med fiskestangen mens jeg venter på at vannet koker før frokost, men ikke noe hell nå heller. Ny dag og ny lang tur venter meg, målet er Sognsvann. Men jeg har et par mil foran meg før jeg vil være der, så det er bare å sette igang. De gråe fargene fra tåken har imidlertid blitt erstattet med sprakende høst-farger når solen titter fram. Så det tegner til å bli en fin ny dag, noe som skal vise seg å ikke holde stikk. Det skyer over igjen mens jeg går langs Butleren og Svarten, og når jeg kommer ned til Langli begynner det å regne.

Høst. Åbortjernet.

Jeg tar nå et uortodoks veivalg, istedet for å følge stien over i retning Vestre Fyllingen (trille-stien for sykler i retning Kikutstua) så legger jeg i vei nedover veien som går på øst-siden av Langli-vannet. Den fører som nok mange vet ingen steder hen. Det betyr litt seriøs bush-whacking oppover i den bratte lien opp i retning av Bjørneberget, litt småtung sekk gjør det ikke bedre. Sør for Bjørneberget går det en vei, jeg orienterer meg inn på denne og følger så den hele veien til Sakarias-hytta. Det er forøvrig en relativ lang og seig vei, og klatringen opp lia har tært litt på kreftene mine. Jeg begynner å kjenne sulten melde seg.
Da gjør det godt å ankomme Kobberhaughytta hvor jeg inntar lunsj, som består av en sandwich med egg, eplemost, te og et stykke sjokoladekake (kan vel unne meg dette nå).

Fra Kobberhaughytta og ned til Sognsvann følger jeg hovedsaklig veien.
Det hadde regnet hovedsaklig hele tiden fra Langli til jeg kom til Kobberhaughytta, så hjemturen bød på bedre vær å få testet duken i enn nettene (uten at det ble gjennomført). Å overnatte i fjellduken viste seg å være problemfritt, men været om nettene var heller ikke av det kaliber til å sette duken på noe spesielt prøve. Vel hjemme, god og sliten, kunne jeg se tilbake på en fin tur gjennom høsten i marka.

tirsdag 15. september 2009

Vestre Austbotntind (Fjellfilmfestivalen 2009)

Jeg har tatt turen til Fjellfilmfestivalen på Turtagrø og i den anledning arrangeres det flere turer til de forskjellige tøffe toppene i nærheten av Turtagrø. Jeg har meldt meg på turen til toppen av Vestre Austbotntind, toppen ligger på akkurat 2100 meter over havet. Og det har blitt lovet litt luftige partier, jeg liker jo det litt. Denne turen var og ny på programmet i år.

Fra oversikten over turene beskrives denne turen slik:
"Helt vest i Hurrungane ligger Austabotnmassivet. Store Austabotntind (2204 moh) er den høyeste og mest imponerende av toppene i massivet. Vestre Austabotntind er nærmeste nabo, og kan bestiges uten store vanskeligheter. Fra bomstasjonen ved Berdalsbandet går vi først på sti, deretter langs stedvis smal og noe luftig fjellrygg."

Utsikt på vei oppover før tåken tok oss, veien til Turtagrø til høyre.

På selve turdagen så står ikke været oss helt bi, det er meldt surt på toppene og det er grått og regn i luften. Det ser ikke ut til å stoppe deltagerne for å møte opp likevel. Så vi stiger ombord i bussen og blir sluppet av i småsurt regn ved bomstasjonen ved Berdalsbandet.
Første del av turen går oppover langs en steinete sti, det regner og over oss forsvinner fjellet inn i tåken. Det gis ikke gode odds på god utsikt fra toppen.


Turdeltagerne på vei inn i tåkeheimen.

I starten tok vi en pause kort tid etter start, for at man skulle kunne ta på eller av klær alt ettersom. Selv beholder jeg den ekstra genseren på da, men den ble tatt av på et senere tidspunkt. Det er steinete oppover, og i regnet blir det sleipt å gå. Det er likevel på nedturen at vi må være mest på vakt med dette underlaget. Vi får glimt av utsikt utover på veien oppover før det tettes til igjen. Det blir kanskje litt hyppigere pauser enn det turlederen ønsket, men det kom mest av ivrige fotografer. Undertegnede også, som bare måtte stoppe for å ta bilder her og der, trass dårlig sikt.

Etter hvert gir regnet vei for tåken og vi hylles inn av den grå massen. Nå er det grått både oppover og nedover, men den er ikke tykk som ertesuppe. Det blir relativt bratt etterhvert, og mer stein. Stein er det nok av. Så blir det gradvis smalere og på den ene siden tar ryggen form av en bratt kant. Det ligger tynne lag av snø over steinene.

Bratt på vei opp.

På veien opp oppstår det ellers en godlynt 'diskusjon' rundt hvor høyt vi er, turlederens og en av deltagernes GPS angir forskjellige høyder. Vi nærmer oss det som kalles for Midtre Austbotntind, denne ligger også over 2000 meter, så en kan si at vi får to topper over 2000 meter på turen. Her må det småklatres litt i enkelte partier og det har blitt luftigere. Det må nevnes at nå har det blitt kjøligere, så regnet har her blitt til snø. Fra Midtre Austbotntind må vi ned ca 20 meter, før vi skal opp igjen 80 meter til toppen av Vestre Austbotntind. Det luftigste partiet på turen kommer nede imellom de to toppene, men det er ikke av noe problem. Så litt småklatring til og vips så er vi på toppen.
Og for en utsikt, i den fine tåken så ser vi ja, ingenting. Men kan tenke meg at det hadde vært en flott utsikt hvis det hadde vært fint vær. Uansett, det er turen som gjelder, målet er som de sier bare en bonus.

Toppen av Vestre Austbotntind med utsikt.

Vi blir ikke lenge på toppen, det er ganske surt og vi tenker at det da er bedre å komme seg litt ned igjen før vi satser på å spise. Nedover er det glattere og vi må være mer observante hvor vi plasserer potene våre. Turlederen hadde imidlertid med tau hvis det skulle være nødvendig. Men turen ned går uten de store problemene, noen få partier byr bare på noen knøttsmå utfordringer. Det sklis litt her og der.

Deltagerne på vei ned igjen over et luftig parti.

Et stykke på vei ned kan vi også i et kort øyeblikk skimte solen gjennom skylaget, men da har vi også kommet ned fra tåkeheimen. Lengre nede skinner det i vannene som ligger nedenfor oss.
Vi kommer ned til veien ikke lenge etter at vi ser at bussen ankommer møtestedet. Så bærer det tilbake til Turtagrø og en dusj. Og det er en frisk dusj, det er som ventet ikke noe varmt vann igjen. Det er bare å stålsette seg for en forfriskende opplevelse.

Det ble en fin tur, selv om en såklart skulle ønske seg bedre vær. Hadde jo vært gøy å sett noe fra toppen og sett toppen hvordan toppen en har vært på ser ut.

Tåken letter på vei ned og det skinner fra vannene nedenfor.

mandag 14. september 2009

Fjellfilmfestivalen på Turtagrø 2009

Jeg hadde hørt om Fjellfilmfestivalen på Turtagrø, men jeg hadde aldri vært der. Så iår tenkte jeg at det kunne vært artig å sjekke ut hva dette var for noe. Interessert som jeg er i både film og fjell, samt at jeg synes det er artig med festivaler, så tenkte jeg at dette måtte være midt i blinken for meg. Et kinderegg med andre ord.
Jeg var altså klar for en helg med ski-filmer, dokumentarer, klatre-filmer og ja, generelt sett natur-filmer. I tillegg til en god del foredrag, turer og alt rundt. Jeg gledet meg.

Telt-campen ved fjellfilmfestivalen.

Men å reise til Turtagrø er ikke gjort i en fei, så først i 10-tiden på kvelden ankommer jeg festivalen med bussene som var satt opp fra Oslo (det tok litt vel lang tid). Men når bussen bryter igjennom regnet og tåken i den mørke kvelden og Turtagrø dukker opp opplyst under oss så er det et tøft skue. En ser lyset fra uteskjermen foran hotelltrappet, bålet hvor det grilles, folk som går til og fra telt-plassene med hodelyktene sine og det opplyste sirkus-teltet (nei, det er ikke sirkus der). Så når jeg har kommet av bussen og fått hentet bagasjen og beveger meg forbi uteskjermen (Twenty Seconds of Joy) på vei til å registrere meg føler jeg meg spent på å få smake på festivalen jeg og.
Men det er 'pleasure', 'business' kommer først og med 'business' så mener jeg å få satt opp teltet og få meg noe mat. Det er mørkt, så jeg er litt spent på om jeg finner et bra sted uten å måtte gå for langt unna. Største bekymringen er vel å finne et sted som jeg faktisk finner tilbake til i mørket. Så hodelykt på. Etter å ha trasket litt på det som har blitt en gjørme-vei finner jeg en ypperlig plass som det ikke er langt å gå til og som ligger rett ved en stor stein (fint å se etter for å finne igjen teltet).

Teltet oppe, så ferdig med første nødvendighet. Mat neste. Jeg har med medbrakt grillmat til første kvelden, minutt-biff som inntas med en potet- og grønn-salat til ved siden av bålet. De fleste griller pølser virker det som. På uteskjermen går ski-filmen Level 1, den får jeg da sett en del av speilvendt fra bål-plassen.
Jeg hadde igrunn fått håpet å fått med meg foredraget til Baffin Babes, om en norsk/svensk jentekspedisjon som krysset Canadas største øy på ski. Men vi kom for seint opp til Turtagrø for at jeg kunne nå det, litt surt. Så da blir det istedet å se ferdig Level 1 fra hotelltrappen før festivalen offisielt åpnes.

Mørk horisont over telt-leiren.

Jeg har aldri vært på Turtagrø før, så når jeg har kommet dit når det er mørkt og tåke har jeg liten anelse om hvordan landskapet fortoner seg der. Så brått bryter det et lys ut fra tåken og mørket høyt oppe, og jeg blir stående ganske så oppslukt av det når jeg følger lyset som svinger seg igjennom tåken der oppe. Fra mitt ståsted ser det ut som at det er fly eller helikopter som kommer flyvende gjennom luften, men jeg forstår fort at det er en bil som kommer kjørende på veien som ligger høyere oppe i den retningen (veien over fjellet til Årdal). Merkelig hvordan ting fortoner seg når man bare aner konturene av landskapet.

Jeg rakk ikke å få med meg så veldig mye av programmet på fredag, bare klatrefilmen The Sharp End fikk jeg sett i sin helhet. Blir fortsatt forundret over hvor lite plass de flinkeste klatrerne trenger for å få feste, men gøy å se på. Jeg tar relativt tidlig kvelden, men det høres at det er et lystig lag til langt ut på natten de gangene jeg våkner i min lille hule.

Jeg våkner neste morgen og det er fortsatt grått og trist vær ute. Ikke det beste været for det som står på hovedmenyen denne lørdagen, nemlig en tur til Vestre Austbotntind. Det er meldt surt vær på toppene. Jeg prøver festivalens 'happy camper' frokost og smører meg niste til turen. Rekker også å få sett litt på filmen om Børge Ouslands sin ferd i Nansens fotspor, jeg har dog sett denne før da den gikk på NRK. Så bærer det avgårde på tur, turen beskriver jeg i et eget innlegg.

Fjellfilmfestivalen.

Vel nede fra turen kjøper jeg meg en fortjent øl og er klar for Everest 09-foredraget til Lars Oma Erichsrud og Petter Nyquist. Det blir et veldig bra foredrag, gutta viser flotte bilder og videoer fra ekspedisjonen (det meste er forøvrig tilgjengelig fra nettsiden deres: http://www.everest09.no/). Foredraget er også levert med mye humor, noe som kommer godt med når de senere forteller om det mer alvorlige som oppsto på slutten av ekspedisjonen deres. Vi får servert litt mer informasjon rundt Jarle Trå sin redningsaksjon.
Det ene foredraget går over i det neste her, så jeg får også med meg Tormod Granheim sitt foredrag om skikjøring ned fra de tre høyeste fjellene i verden (Everest - høyest over havet, Mauna Kea - høyest fra fjellets fot til topp, Chimborazo - høyest fra jordens kjerne). Interessant, men litt mer sprikende. Det er tid for mat (igjen), denne gang prøver jeg festivalens 'happy camper' middag, kjøttboller med røsti-poteter, pasta-, og salat. Ikke så verst faktisk.

Dyrhaug.

Av programmet på lørdag var det nok mange som satte foredragene til Stein P. Aasheim og Børge Ousland som favoritter. Jeg valgte faktisk bort disse foredragene, selv om jeg fikk med meg slutten på begge to (rakk mest av Ousland). Så kan en alltids stille seg spørsmålet om hvorfor. Kan med en gang si at det ikke hadde noe med at jeg ikke trudde foredragene ville være gode, for det kunne jeg nok med sikkerhet si at de ville bli. Har man sett programmene om dem på tv så vet man at de er dyktig fortellere, men også av den grunn har jeg hørt dem mye før. Så jeg prioriterte litt annerledes.
Jeg ville også se Journey of a Red Fridge, som det på dette tidspunktet bare var en mulighet til igjen (og da kolliderte med Ousland). Det er en dokumentarfilm om en nepalesisk bærer som må frakte et Cola-kjøpeskap fra et lite sted høyt i Himalaya ned til en større by for å få fikset den. En film jeg likte godt.
Jeg fikk ellers med meg The North Cape, Se Norge og Padletoget fra programmet på lørdag.

Av snakk så kunne jeg høre at det var mange som så fram til den såkalte dunjakkediskoen. Men kjedelig som jeg var så droppet jeg faktisk den, til det var jeg faktisk for trøtt.

Utsikt fra Tindeklubbhytta i Skagadalen.

Da søndagen kom ble det fort klart at godværet kom en dag for seint, for det var nesten en klar himmel som møtte meg da jeg stakk hodet ut av teltet om morgenen. Jeg starter dagen med ny 'happy camper' frokost før jeg bivåner Solo, en film om Andrew McAuley som la ut fra Australia i kajakk med håp om å bli den første som padlet derfra til New Zealand.
Jeg har god tid før bussene returnerer til Oslo og det betyr god tid for en tur i det flotte været. Jeg bestemmer meg for å gå til Tindeklubbhytta nedenfor Store Skagastølstind, der skal David Durkan holde et foredrag om hvordan planlegge en ekspedisjon. Men, jeg er litt seint ute så det går raskt opp til hytta i Skagadalen, en har jo godt av litt trim. Hytta ligger flott til, tett på den kjente tinden. Det blir et bra foredrag, en anelse kort bare. En skulle gjerne ha kommet litt nærmere inn på enkelte temaer, men det er forståelig at han ikke ville ha rukket alt på den timen han hadde til rådighet. Til foredraget ble det servert High Altitude Punch til de som ville ha, som visstnok skal være en populær drikk blant klatrerne i fjellene i Nepal. Det smakte som litt tynn vannbasert kakao (mulig de var litt sparsommelig på whiskyen).

Etter foredraget på Tindeklubbhytta, Skagastølstindene i bakgrunnen.

Fjellfilmfestivalen går mot sin slutt for min del og jeg går tilbake til Turtagrø for å pakke ned teltet. Jeg rekker å få meg en dusj (som var adskillelig varmere enn på lørdag) og noen grillpølser før jeg står pakket og klart til bussen hjem igjen.

Jeg har blitt en erfaring rikere og jeg kommer nok tilbake igjen. Høydepunktene for min del var Everest-foredraget, filmene 'Journey of a Red Fridge', 'Solo' og 'The Sharp End' og selvsagt opplegget totalt sett med stemningen og alt. Så skulle jeg gjerne ha fått med meg Baffin Babes sitt foredrag som sagt, 'From Romania With Love' snowboard-filmen, konserten med Eva & The Heartmaker på Fuglesteg. Og selvsagt Aasheim og Ousland sine foredrag ja. Men man kan ikke få med seg alt dessverre.

Er det noe jeg har å utsette på så er det igrunn at bussene godt kunne ha dratt tidligere fra Oslo på fredagen, vi kom fram litt for seint syntes jeg. Skulle gjerne fått med meg litt mer av programmet fra fredagen og. Ellers så hadde det og vært artig å vært flere som reiste opp, blir mer artig enn å være alene som jeg da (jeg hadde det bra altså). Kan nevnes at jeg faktisk møtte en annen nabo fra oppgangen min her, men fikk ikke snakket så mye med hun.

Jeg er godt fornøyd og kommer igjen. Nå venter bare en lang busstur tilbake til Oslo.


Skagastølstindene.

mandag 7. september 2009

Høsttur Nord for Haukeliseter

Jeg befinner meg på Haukeliseter, det føles godt å kjenne den friske fjelluften etter å ha sittet i over 5 timer på en buss. Været er faktisk også ganske bra, i strid med det som er meldt, vær-utsiktene var overskyet og regn. På ryggen har jeg en tung sekk, i retningen jeg skal gå er alt jeg ser bare en bratt bakke. Planen? Om det kan kalles en plan, så var det egentlig bare å få meg en tur i området nord for Haukeliseter med telt. Utover det var tanken å ikke ha noe tidspunkt eller sted å nå, eller å stå tidlig opp. Ja, også fiske litt da.

Utsikt over platået ovenfor Haukeliseter, med Loftsdokktjønn i midten.

Tanken var også å gå mest mulig utenom den t-merkede stien mellom Haukeliseter og Hellevassbu. Men jeg kommer nok ikke helt utenom den, ei heller i starten. Jeg følger stien opp fra Haukeliseter til jeg kommer til nord-siden av Store Venaretjønn, der tar jeg av fra den t-merkede stien og følger en mindre sti i retning vest for Loftsdokktjønnet.
Jeg får en titt på Loftsdokkhytta før jeg begir meg opp i lia opp mot Nupsflotti. Nord-vest for meg ligger Vesle Nup. Bak meg blir utsikten bedre og bedre for hvert steg jeg tar oppover og dette bebudete triste været så jeg aldri noe til. Fjellfølelsen min begynner å sige inn, et godt tegn. Så er det da også veldig fint på platået nord for Haukeliseter og.

Jeg startet å gå litt utpå ettermiddagen, så når jeg passerer Veslenuptjønni så sjekker jeg klokken. På huskelisten står ikke å sette opp teltet når det er mørkt, men jeg har fortsatt god tid så jeg går litt til. Nord-øst nedenfor Veslenuptjønni ligger det et lite tjern, som tilsynelatedende ikke har noe navn i henhold til kartet, som jeg bestemmer meg for å slå opp teltet ved. Jeg finner en flott teltplass i det sør-østlige hjørnet av tjernet. Det er et hyggelig lite tjern med Vesle Nup våkende over meg. Og når jeg slipper å sette opp teltet i regnvær så blir det ekstra bra, skulle det nå begynne å regne er det bare å krype inn i teltet. Tid for å prøve fiskelykken. Og fiskeflaks er vel det jeg trenger hvis jeg skal få fisk i det tjernet, det ligger høyt opp, er grunt og har få tilløp fra andre vann. Jeg fisker likevel.

Teltplassen ved Grøneggi.

Etter en time begynner å horisonten å vise en mørkere farge, så etter å ikke ha fått en eneste fisk (som ventet) er det på tide med å lage seg middag. Ikke akkurat den mest kreative middagen står på menyen, real turmat sin kylling sursøt, men den smaker ikke så verst faktisk. Under middagen titter månen fram under den stille himmelen.

Det mørkner og før jeg kryper inn i min lille hule så kaster jeg et par kast til med fiskestangen, jeg konstaterer at det ikke har blitt tryllet fram noen fler fisk i tjernet mens jeg har spist middag. I teltet nyter jeg en kopp varm te, samt en knert konjakk, i lyset fra lanternen min.

Undertegnede i sin lille hule.

Jeg våkner neste morgen til oppholdsvær etter at det har regnet om nattten. I det jeg holder på å ta slå ned teltet blir jeg vitne til et lite naturdrama, en hauk jager en mindre fugl. Den lille fuglen klarer akkurat å få lande på det lille tjernet, hvor den kan vike unna klørne til hauken ved å dykke ned i vannet. Gjentatte ganger flyr hauken rundt og prøver å fange fuglen, men den lille fuglen klarer å dykke i tide hver gang. Jeg følger dette dramaet litt, men etterhvert så skifter hauken taktikk og velger å iakta den lille fuglen fra kanten på tjernet et lite stykke bortenfor. Ventende på sin sjanse. Når jeg tar en titt senere så er både hauken og den lille fuglen borte. Jeg sier farvel til teltplassen min og setter kurs i retning Sandvatn. Når jeg går nedover lien så ser jeg hauken vokte over det flotte landskapet ovenfor meg. Om hauken fikk fanget den lille fuglen eller ikke får jeg nok aldri vite.

Vannutløp ved Armotvatni.

Nede ved Sandvatn tar jeg innpå en sti (nei, ikke t-merket) og følger den nordover opp langs Bordalen. Rett ovenfor en liten bu må jeg vasse over Mannevassåi som renner ned fra Mannevatn, så jeg er ikke så langt unna den vanlige stien imot Hellevassbu. Det er en hyggelig dal, selv i regnet som kommer etterhvert. Sauesankingen er igang, nedenfor Årmotvatni treffer jeg på et lag som gjeter sauene nedover. Selv har jeg jobbet litt imot dem ved å drive en flokk sauer oppover (de får jo aldri det inn for seg å bare gå til siden, og å gå til siden selv hjelper jo heller ikke). Når jeg kommer til Årmotvatni har det sluttet å regne, jeg går langs vannet på vest-siden. Ser for meg at det er mye mer sjanse for å få fisk i dette vannet. Jeg inntar lunsj der Bora-elven renner ut i nord-siden av vannet. Rekker bare såvidt å bli ferdig før det begynner å regne igjen.

Måne over Holmesjøen.

Ved Midnutvatnet studerer jeg kartet og tenker at jeg ikke må komme for langt opp heller, det er en ting jeg må nå og det er bussen hjem igjen imorgen. Da passer det fint å gå ut dalen jeg går i, så jeg fortsetter fram til Simletindvatnet. Der tar jeg innpå den t-merkede stien og går sørover igjen. Jeg kan denne gang ikke se noen reinsdyr-flokk på Simletind, forrige gang jeg campet nedenfor toppen (ved Sudskar) så var det en hel flokk av reinsdyr på toppen. Flott.

Stien som tar meg over dyredokk og ned mot Holmesjøen har jeg gått flere ganger før. Men denne strekningen liker jeg veldig godt, spesielt rundt Holmesjøen er det virkelig flott. Nedenfor Klingenberg finner jeg teltplass for natten, faktisk på samme sted hvor jeg satte opp teltet mitt første gang jeg var på fjelltur alene for mange år siden. Jeg slapper av en liten stund før jeg igjen prøver fiskelykken igjen. Her burde det være fisk å få, men jeg får ingenting.

Uansett så har jeg lykke med været, det blir en fin kveld selv om det driver inn dramatiske skyer over Nupsegga og er litt surt. Den største bekymringen jeg har er om gassen til stormkjøkkenet holder til å lage middag, men det går bra. Den holder faktisk akkurat til at jeg får kokt meg opp en kopp te til i teltet senere.

Dramatiske skyer over Nupsegga.

Det er lørdag kveld og jeg befinner meg altså alene i et telt på fjellet, en skulle tro en følte seg ensom der oppe. Men jeg koser meg, stille og rolig som jeg har det (og med en konjakk til).
Når jeg senere på natten går ut for å pusse tennene så har det nesten klarnet helt. Det er omtrent ikke en sky på himmelen så jeg bades i lyset fra månen og stjernene. Det er noe smått magisk over fjellet da.

'There's a moon over...'

Neste morgen våkner jeg tidlig, det har regnet litt igjen (det skifter fort på fjellet). Ute er det vakkert når solen er på vei til å stå opp på himmelen, men jeg vil sove litt til før jeg står opp. Frokosten inntas ute i det siste rest av sol forsvinner, men jeg får slått ned teltet og pakket sekken før de gråe skyene med sitt regn legger seg som et slør over himmelen. Dekket av dette sløret tar jeg fatt på stien nedover mot Haukeliseter igjen. Ved sør-vest enden av Mannevatn tar jeg av fra stien og følger en ny sti opp mot Mannevasstjønn. Har alltid hatt lyst til å gå opp til det vannet, men aldri gjort det før nå. Jeg følger denne stien langs vannet og forbi et lite tjern lengre sør, før jeg tar av og følger kanten på kammen i retning øst mot den t-merkede stien igjen. I horisonten kan jeg se veien mot Røldal bukte seg forbi Svelgen.

Lys i mørket.

Siste del av turen bruker jeg på å følge stien ned til Haukeliseter. Det har regnet hovedsaklig hele tiden, men med enkelte opphold og i variabel grad. Nede ved Haukeliseter har jeg god tid til bussen kommer, så jeg får tatt meg en dusj og spist litt mat før jeg vender ryggen til fjellheimen for denne gang. Jeg har hatt en fin tur og fått sett nye områder.