lørdag 31. oktober 2009

Kjentmannsmerket: Stikkvasskollen

Jeg stiger inn på flytoget, det tar avskjed med Oslo og setter fart sørover. Utenfor vinduene farer Sandvika og Asker forbi før vi passerer Røyken og videre ned mot Hurum. Det har vært mye trafikk på den fire felts store motorveien ned mot Hurum fikk jeg med meg fra flytoget. Når flyet letter fra rullebanen på Stikkvasskollen 300 meter over havet ser jeg ut over de store næringsparkene i området.

Tåke-spindel.

Vel, slik kunne det kanskje ha blitt, men slik ble det altså ikke (heldigvis vil vel noen si). Det ble ingen hovedflyplass på Hurum og Stikkvasskollen ble ikke 60 meter lavere. Så istedet for at fly farer igjennom Hurum-tåken, så beveger jeg og min far seg opp i det lette tåkehavet.

Utsikt fra Stikkvasskollen.

Om tåkehavet er lett er det likevel ikke gitt å få den utsikten man kunne ønsket seg, som man får på dager med klarere vær. Rundt oss ruver bare det trollske tåkehavet hvor enkelte topper og trær skimtes gjennom det lave skydekket. Tåken på Hurum er kjent og det føles forståelig at valget til slutt ikke falt på å legge flyplassen hit.

Hurum-tåken.

Det er en kort tur opp til toppen av Stikkvasskollen, så er heller ikke den så veldig høy heller, 361 moh. På vei opp passerte vi en gammel kølamile (kullmile), som er en grop for å fremstille trekull. Dette ble gjort ved en ufullstendig forbrenning av tre. Ved oppheting forsvinner alt vann og surstoff og man får langt på vei rent kullstoff tilbake. Selve forbrenningen måtte foregå i kontrollerte former, som krevde god erfaring. For stor lufttilførsel gjorde at veden brant opp og for liten lufttilførsel ga ufullstendig forbrenning. Gropen måtte derfor voktes døgnet rundt.

Stikkvasskollen.

Etter å ha fullført de halvbratte partiene opp retter stien seg ut og blir med det også veldig trivelig. Det er et fint parti med noen fine knoller og små-myrer før man tar fatt på den siste lille stigningen opp mot toppen. Et lite hyggelig tjern, Ålbyvannet, passerer man også. Tross tåken får man sett at det er et hyggelig landskap rundt Stikkvasskollen.

Det sies at man sjelden tar seg tid til å utforske det som ligger rett utenfor sin egen dør. Jeg er selv opprinnelig fra Røyken, men har aldri gått her ute før. Så da var det kanskje på tide. En kort tur, men fin tur på denne siste dagen i Oktober.

Tåke over Hurumlandet.

søndag 25. oktober 2009

Skjulte skatter i Marka: Bygdeborgen i Maridalen

Vel, denne er kanskje ikke så skjult og det er nok heller ikke så få som vet om den. Jeg kom over skiltet til denne bygdeborgen under min leting etter Massjørgen sin tomt, og ble nysgjerrig på denne borgen. Men da skulle jeg ut på en lengre tur, så jeg tok meg ikke tiden til å stille min nysgjerrighet der og da. Det tok jeg meg derimot tid til denne våte dagen i oktober.

Trollsk sti opp til bygdeborgen.

En måte å komme seg til bygdeborgen er å følge gangveien som går på østsiden av Maridalsvannet og gå videre i retning av Solemskogen istedetfor i retning av Sander gård der veien deler seg. Denne ruten fulgte jeg, det er såklart mulig å komme dit via andre ruter. Kort tid etter dette veiskillet kommer man til skiltet som peker på en sti som vil føre deg opp til bygdeborgen, så ikke så veldig skjult igrunn. Stien går opp en mosegrodd ravine som gir landskapet et trollsk preg.

Bygdeborgen i Maridalen.

Det er ikke mye igjen av denne bygdeborgen fra steinalderen. Disse borgene er det delte tolkninger av hvilken funksjon de utgjorde, fra tilfluktsteder, til vaktposter, og til grensemarkeringer. Denne borgen lå ved en viktig ferdselsvei mellom Nittedal og Maridalen, samt at den lå mellom grensen mellom Østre og Vestre Aker. Men nå er det bare en steinhaug igjen av borgen og den utgjør nå mer en funksjon som åsted for de med interesse for lokalhistorie.

Tåkefullt i Lillomarka.

Etter å ha sett borgen begir jeg meg på en heller planløs tur ut i Lillomarka. Det blir til at jeg går opp stien i retning Sinober og Lilloseter, men tar av ned mot Sandermosen ved stiskillet som ligger i nærheten av Fugleleiken. Gråe skyer ligger som en svøpe over marka. Stien krysser Styggedalen, en smal dal som muligens er stygg, men som er tøff å gå i.

lørdag 24. oktober 2009

Kjentmannsmerket: Nordre Puttjern og Markas Minste Dam I Betong og Steinkirken (Trollkjerka)

Jeg ønsker ikke å leve i en verden uten katedraler. Jeg trenger deres skjønnhet og opphøyethet. Jeg trenger dem mot verdens tarvelighet.
-Amadeu de Prado

Ok, jeg har klart bronse-merket, men ingen grunn til å hvile på laurbærne av den grunn. Så i denne grå dagen i slutten av oktober har jeg satt som mål å ta to poster, kanskje fire hvis jeg rekker. Dette bringer meg inn i Østmarka for første gang.

På vei ned til sentrum for å ta t-banen til Ellingsrudåsen kjører 37-bussen feil og vi får en ekstra omvisning på ruten. Fra Ellingsrudåsen går jeg litt feil før jeg finner stien sørover og inn i Østmarka. Starten på ruten går langs lysløype-traseen, noe som for meg er smått kjedelig, men heldigvis ikke er det ikke et langt stykke. Første post for dagen ligger ved Nordre Puttjern ikke langt unna Lutvann, dette tar meg i retning Grønlia fra Ellingsrudåsen.

Nordre Puttjern.

Puttjernene ble kjent etter at tjernene ble tømt under vannlekkasjen i 1997-98, når NSB Gardermobanen skulle lage Romeriksporten-tunnelen som gikk direkte under tjernene. Skadene som ble gjort er ennå ikke over. En ser heldigvis ikke mye til disse skadene nå. Men en kommer over enkelte rør med låste lokk som stikker opp av bakken der, lurer på om de er en del av et pumpesystem som ble installert der i etterkant. Jeg fortsetter sørover og forbi Søndre Puttjern før jeg kommer ned på en blå-merket sti som går ned mot Lutvann.

Lutvann.

Det tok litt tid før jeg syntes Østmarka fikk karakter, men langs Lutvann tar det seg opp. Sør for Lutvann skal den minste betongdammen i marka befinne seg, neste post på programmet. På veien møter jeg to andre kjentmannsjegere, de har akkurat vært på denne lille dammen og sier at jeg omtrent vil komme til å snuble over den. Det er ingen stor dam, og når jeg kommer dit er det knapt vannføring i bekken. Hadde det ikke vært for at det var en post der ville jeg nok fort tro at de fleste hadde gått ubemerket forbi den.

Markas minste dam i betong.

To poster gjennomført og jeg regner med at jeg har tid til å bevege meg mot to andre poster i heftet, som ligger i nærheten av Grønmo. Men først må jeg ha lunsj så jeg setter retningen mot Mariholtet. Der inntar jeg en rask lunsj (og en skillingsbolle) før veien tar meg videre sør langs Nord-Elvåga og ned mot Gullsmeden. Finner ingen gullsmed der, så jeg fortsetter videre. Når jeg passerer Sølvdobla ser jeg et lite felt med døde trær på den ene siden av tjernet, slike felt gjør meg litt trist.

Sølvdobla.

Neste post jeg satser på å nå er som sagt i nærheten av Grønmo fyllplass, så denne posten kan vel kanskje sies å ikke regnes blant de mest godluktende av postene (på grunn av været og årstiden så var det ikke et problem nå). Her ligger det et sett med kjempesteiner som i en formasjon har gitt assosiasjoner til et kirkerom, en steinkirke med andre ord. Posten har også blitt kalt for Trollkjerka. Det lyser dessverre ikke inn i denne kirken idag, til det er det for grått ute.

Steinkirken (Trollkjerka).

Jeg ser på klokka og tar en beslutning om å ikke ta flere poster idag, er uansett godt fornøyd med å ha tatt tre poster. Fra katedralen av stein setter jeg kurs mot Mortensrud. Dette bringer meg forbi Grønmo Golfklubb og der får jeg følge av en hund. Denne hunden følger meg et langt stykke, jeg lurer litt på hva den tenker på og hvor dens eiere er. Hva jeg skulle gjort hvis den hadde fulgt meg helt til t-banen vet jeg ikke, spesielt siden jeg er allergisk mot hunder. Det løser seg (for min del) da jeg møter noen andre og hunden følger etter dem tilbake (var ikke deres hund).

Høst ved Lutvann.

fredag 23. oktober 2009

Foto: Gutta Fra Karakol

Under besøket mitt i Kirgisistan oppholdt vi oss en kort tid i Karakol, en by i den østlige delen av Kirgisistan. Her kom jeg over disse tre gutta oppslukt av noe, uvitende om at jeg tok bilde av dem. Jeg sitter fortsatt igjen med følelsen av å ha sneket meg inn på andres liv uten deres tillatelse, men motivet var for godt til å la gå til grunne...

tirsdag 20. oktober 2009

Film Fra Sør 2009 (Del 2)

Kapittel 5 (Faustas Perler / Autumn)

Ferden fortsetter til Peru og Lima. Her sitter sporene etter borgerkrigen så dypt at unge Fausta har plantet en potet i kjønnsorganet sitt som en beskyttelse mot voldtekt, noe som både er anakronistisk og en trussel i seg selv. Når moren hennes dør trenger hun penger til å få gravlagt henne og tar jobb som hushjelp hos en middelaldrende pianist. I bytte mot å synge får hun der en perle for hver gang hun synger. Men Faustas sin angst er så dyp at hun får problemer med å forholde seg til livet ute blant folk. En grei film med enkelte veldig fine scener, dessverre også litt stillestående til tider.

Autumn.

Fra Peru flyr jeg over til de nordlige fjelltraktene i Tyrkia hvor høsten gjør sin ankomst. Ankommer dit gjør også Yusuf som har sitter ti år i fengsel, etter å ha vært aktiv deltager i den politiske venstresiden. Mange veldig fine bilder, men det holder ikke til å gjøre dette til en film jeg vil anbefale. Filmen blir til tider litt for kjedelig og langdryg. Minnet meg litt om 'Liverpool' av Lisandro Alonso og 'The Sky, The Earth, The Rain' av Jose Luis Torres Leiva (begge vist på Film Fra Sør 2008), som begge heller ikke klarte å fange min interesse.

Kapittel 6 (City In Red / A Bad Day To Go Fishing / Sin Nombre)

Det går frem og tilbake, jeg krysser igjen Atlanterhavet, men denne gang til Cuba og revolusjonen mot Batista. Her følger vi geriljakrigen i Santiago og hvor antall falne som farger byen rød ble rapportert i avisen under kodeordet Bertillón 166. Bra film, men litt ustrukturert. Likte at den bygde opp en slags forventning til at en av karakterene skulle spille en viktig rolle i opprøret beskrevet i filmen, for så å ta livet av karakteren pga en 'bagatell'. Symbolsk meningsløshet. Ellers fint foto til tider.

Jeg reiser igjen sørover og til et møte med Prince Orsini som reiser rundt i Uruguay med den avdanka wrestleren Jacob van Oppen. I denne røver-historien er planen deres å la en tilskuer få utfordre den tidligere mesteren, selvsagt ikke uten at Orsini har hatt et ord med i laget på forhånd. Men, så i Santa Maria så tar tingene en uventet vendig og de står plutselig foran en reell utfordrer. Til tider veldig artig, men ingen stor film.

Sin Nombre

Artig blir det ikke når jeg setter meg på taket på et tog sammen med en gjeng immigranter i Mexico. Vi følger synkront tre familie-medlemmer som har et håp om å nå USA, men for å komme dit må de gjennomføre en anstrengende tur gjennom Mexico. Turen blir ikke lettere for dem når El Casper også border toget på flukt fra gjengen han tidligere var med i, den voldelige Maras-gjengen. Dette var definitivt en av høydepunktene for meg på reisen min, filmen holder på spenningen hele veien. Godt foto i en drivende god historie.

Kapittel 7 (Triomf / Jalainur / Favela On Blast)

Så til Sør-Afrika og dagene før det første frie folkevalget i en til tider absurd og veldig svart komedie. Registrerte at mange forlot salen, litt forståelig da denne nok ikke er for enhver. Jeg fant meg ihvertfall i å humre flere ganger i løpet av denne. Var nok mange hvite som var nervøse for utkommet av det første frie valget i Sør-Afrika og denne ga et godt bilde på det, men sett fra en litt mer dysfunksjonell familie. Sjelden jeg har sett en fyr på film som har så mye eder og galle på lager.

Jalainur

Jeg liker filmer med flotte bilder og når reisen min bringer meg til det indre av Mongolia får akkurat det. Men likevel vet jeg ikke helt hvorfor jeg likte denne, da den hadde alle elementer som gjorde at den fort kunne blitt kjedelig, men det gjorde jeg. Veldig drømmeaktig foto til tider. Nesten dokumentarisk i stilen om en gruvearbeider som pensjonerer seg og legger ut på veien hjem langs en havlignende innsjø.

Stillheten brytes derimot kjapt når jeg lander i Rio De Janeiro og blir dratt med rundt i favelaene for å høre på funk carioca. Dette er skitten, skitten, voldelig og høy musikk, men ganske så tøft. Inspirert av amerikansk funk fra 80-tallet har gate-ungdommene i favelaene lagt på brasilianske musikktradisjoner og spedd på med gate-poesi. Likte denne dokumentaren.

Favela On Blast

Kapittel 8 (Japón / La Milagrosa)

I mitt forrige besøk i Mexico ble jeg tatt med på en nervepirrende flukt. I mitt neste besøk er det som at all nerven er borte fra landet. Her ankommer en aldrende mann et øde sted for å ta sitt eget liv, men møtet med den gamle kvinnen han får losji hos frembringer mer følelser hos mannen enn han ville trodd, sakte. For her går det ikke unna. Må vel bare innrømme at Reygadas ikke frembringer de store vyene hos meg. Som for Stille Lys ble denne også for kjedelig og langdryg, bare med dårligere foto. Denne ga meg ingenting. Men må innrømme at sluttscenen med togsporet var bra, det redder dessverre ikke denne filmen for meg.

La Milagrosa

Mer nerve blir det da når jeg reiser gjennom et gerilja-krig preget Colombia. Basert på en sann historie forteller denne filmen om Eduardo, en rikmannssønn, som blir bortført av FARC-geriljaen i Colombia. Vi følger hans liv i fangenskap hos geriljaen. Scenene med geriljaen fungerte veldig bra i filmen, men scenene med familien hans ble litt for tilgjorte. En god film hvor jeg likte fargevalget i fotoet veldig godt.

Kapittel 9 (Rain)

Siste stopp på reisen tar meg til et Buenos Aires i Argentina hvor det har regnet intenst i flere dager. Her møter vi Alma som har bodd i bilen sin i flere dager, en dag setter en mann seg plutselig inn i bilen hennes. Ut i fra dette utgangspunktet sentrerer historien seg rundt møtet mellom disse to personene, som begge befinner seg i en sårbar periode i livene deres. Dette var en fin liten film om sårbarhet og forhold med godt skuespill. En del vakre bilder av et regnfullt Buenoes Aires.

Kilder:
  • Faustas Perler : Claudia Llosa, Spania & Peru 2009.
  • Autumn : Özcan Alper, Tyrkia 2008.
  • City In Red : Rebeca Chavez, Cuba 2008.
  • A Bad Day To Go Fishing : Álvaro Brechner, Uruguay 2009.
  • Sin Nombre : Cary Jôji Fukunaga, Mexico & USA 2009.
  • Triomf : Michael Raeburn, Sør-Afrika & Zimbabwe 2008.
  • Jalainur : Zhao Ze, Kina 2008.
  • Favela On Blast : Leandro HBL & Wesley Pentz, Brasil 2008.
  • Japón : Carlos Reygadas, Mexico & Tyskland & Nederland & Spania 2002.
  • La Milagrosa : Rafael Lara, Colombia 2008.
  • Rain : Paula Hernández, Argentina 2008.

Oppsummering:

Jeg er veldig godt fornøyd med reisen min i de sørlige himmelstrøkene og filmene derfra.
Et variert og godt program i år syntes jeg. Det ble mange filmer og likevel fikk jeg ikke sett alle jeg ønsket å se og burde ha sett. Skulle gjerne ha sett 'Masquerades', 'For A Moment, Freedom' (men denne vant publikumsprisen og vil da vitterlig bli vist på tv), 'Thirst' (denne kommer jo på kino) feks. I tillegg klarte jeg å velge alle filmene som gikk ut, skulle se 'Ramata' og 'All Inclusive' (som jeg veldig gjerne ville se).

Festivalens høydepunkter var for meg 'Sin Nombre' (kommer på kino - se den), 'City Of Life And Death' og 'The Passion Of Gabriel'.

mandag 19. oktober 2009

Film Fra Sør 2009 (Del 1)

Det er tid for Film Fra Sør og på nytt beveger jeg meg ut på en reise i de mer sørlige himmelstrøkene.

Kapittel 1 (Return To Hansala / City Of Life And Death)

Jeg starter min reise i Spania hvor jeg blir presentert for skjebnen til en flyktning som febrilsk prøver å svømme i land etter at båten han har flyktet i kantret. Flyktningen klarer det ikke og man merker at han svelger mer og mer vann, for så å tilslutt miste synet av landet og synker ned under overflaten. Åpningsscenen setter effektivt tonen for første delen av reisen.

Problematikken er sentrert rundt flyktningene fra Afrika til Europa, men sett fra søsteren til en gutt som har omkommet på flukten og fra en begravelsesagent som gjør penger på å frakte de omkomne tilbake til familiene sine i Afrika. Vi følger disse to på veien til Hansala. I utgangspunktet trist, men det blir ikke bare fokusert på det triste, men også på humor og glede. Litt ustødig kamera-føring og noen litt enkle løsninger trekker litt ned på helhetsintrykket, men i alt en god film.

Fra Marokko beveger jeg meg tilbake i tid og over til det store riket i østen, Kina. Her opplever jeg en vond og brutal tid i Nanking. Vi befinner oss i 1937 og i vendepunktet i krigen mellom Kina og Japan. Det starter først som en rendyrket krig, men går etterhvert over til et drama over japanernes behandling av de kinesiske krigsfangene, sivile og kvinnene i Nanking. Det er vakkert fotografert i svart-hvitt, og svært vondt og gripende. Litt for lang i lengden, men en veldig god film om et vondt tema.

City Of Life And Death

Kapittel 2 (Tropical House / Vampires Of Havana / The Window / Turistas)

Videre på reisen, og turen går til kolonialtidens Afrika. Der vi følger en kunstner på jakt etter sporene til en type designhus i Afrika, disse husene har senere blitt tatt ned, utstilt verden rundt og solgt for millioner. En kort og grei etappe på reisen og som gir svarene en ønsker å vite til slutt, hvordan så så dette huset ut?

Fra sporene av huset av aluminium går turen over til et animert Cuba i et møte med vampyrene i Havanna. I det som utvikler seg til en stridighet mellom forskjellige vampyr-klaner møter vi trompetisten Joseph som er lykkelig uvitende om at han er en vampyr. Han tåler nemlig sollys etter uvitende å ha fungert som forsøksvampyr for sin onkel. I denne artige filmen med en egenartet strek prøver både den europeiske vampyr-klanen og den amerikanske vampyr-klanen å slå kloa i vår opprørshelt, i noe som gir meg mye humor på reisen.

Det blir dog noe anmasende på slutten og det føles godt å roe ned i det Argentinske bondelandet. Her ligger Antonio sengeliggende etter et hjerteinfarkt, mens han venter på at sønnen skal komme på besøk blir vinduet hans eneste møte med verden utenfor. Et stille, rolig og poetisk møte med en underfundig slutt.

Turistas

Videre beveger jeg meg som turist over til nabolandet Chile. Carla blir etterlatt av mannen mens de er på ferie, etter at hun har fortalt at hun aborterte deres ventende barn. Dette fører Carla videre på en reise hvor hun møter en ung mann som presenterer seg som Ulrik Skakkenbak og er fra Norge (noe som frembringer lett humring fra undertegnede og andre). Senere kommer det fram at han ikke er helt ærlig med henne. Dette var en fin film med små underfundige detaljer som foregikk i bakgrunnen og som gjorde mye til at filmen ble en god opplevelse. Scenen der Carla møter igjen mannen og når man i et øyeblikks stillhet, mens de slipper opp for ord til hverandre, ser og hører en kajakk-padler skrike når han faller utfor et stup i bakgrunnen er fortreffelig.

Kapittel 3 (The Passion Of Gabriel / Air Doll / Djevelens Trekkspill)

Fra Chile går ferden til Colombia og en liten landsby der vi møter presten Gabriel, som er splittet mellom sitt kall og sin kjærlighet til en kvinne som han kun kan møte i skjul. Det lille samfunnet befinner seg i en posisjon der de er i en klemme mellom geriljaen og hæren. Gabriel har et brennende engasjement og dette fører ofte til at han ofte både fører seg selv og landsbyen ut i problemer. En flott film og veldig godt fortalt om hvilke valg som oppstår når et samfunn havner i en klemme mellom to stridende faksjoner, og på det private plan mellom ens plikter og ens følelser.

Så befinner jeg meg i Tokyo og til en underfundig del av reisen. I en stilfullt fotografert film blir vi kjent med en oppblåsbar dukke (type Barbara) som våkner til liv mens eieren går på jobb. Her ser hun verden fra et uskyldig og naivt ståsted, der hun vandrer gjennom gatene mens solen skinner gjennom henne. Lun og veldig fin, men kunne nok ha strammet inn litt på tiden. Minnet meg om 'The Beautiful Washing Machine' av James Lee (Malaysia 2004), der en vaskemaskin kommer til liv.

Etter gjestespillet i Japan vender jeg tilbake til Colombia for en musikalsk reise gjennom de nordlige delene av landet. Et trekkspill er merket av djevelen og vi følger dets reise for å bli returnert til sin originale eier. Flotte bilder fra Colombia og mye musikk i en veldig god film. Som med en del andre filmer så kunne denne også ha vært litt kortere.

Djevelens Trekkspill

Kapittel 4 (I'm Gonna Explode / One Man Village)

Jeg reiser videre til Mexico og til den vanskelige tenårings-tiden, den portretteres som like vanskelig der som det gjør her hjemme. Rotløse, bortskjemte og leie av skolen føler tenåringene Roman og Maru at de ikke hører til noen steder. De møtes på avslutningen på skolen der Roman iscenesetter et show der han tilsynelatende henger seg. En film med et godt utgangspunkt, med enkelte småartige scener, men hvor det gode utgangspunktet ikke ble utnyttet godt nok. Klarte heller ikke å engasjere meg noe særlig eller få noen slags sympati med hovedkarakterene og 'opprøret' deres. Noe som er viktig for at en slik film skal fungere, til det ble også grunnlaget for 'opprøret' deres litt for manglende beskrevet.

Neste punkt på reiseruten min bringer meg til en som føler at han fortsatt hører til et sted ingen andre lengre føler de hører til lengre. I en fraflyttet landsby i de libanesiske fjellene bor det fortsatt en fastboende. Veldig fin dokumentar som på en enkel og virkningsfull måte er informativ om ettervirkningene av den libanesiske borgerkrigen. Fortellingen om den forlatte landsbyen og dens eneste fastboende er fint fortalt på en både melankolsk og humoristisk måte.

One Man Village

Kilder:
  • Return To Hansala : Chus Gutiérrez, Spania 2008.
  • City Of Life And Death : Chuan Lu, Kina & Hong Kong 2009.
  • Tropical House : Manthia Diawara, Mali & Portugal 2008.
  • Vampires Of Havana : Juan Padrón, Cuba 1985.
  • The Window : Carlos Sorín, Argentina & Spania 2008.
  • Turistas : Alicia Scherson, Chile 2009.
  • The Passion Of Gabriel : Luis Alberto Restrepo, Colombia 2009.
  • Air Doll : Hirokazu Kore-Eda, Japan 2009.
  • Djevelens Trekkspill : Ciro Guerra, Colombia 2009.
  • I'm Gonna Explode : Gerardo Naranjo, Mexico 2008.
  • One Man Village : Simon El Habre, Libanon 2008.

lørdag 17. oktober 2009

Kjentmannsmerket: Nordvest På Burudåsen 163 - Bureknadden

Jeg er på vei for å besøke fetteren min i Hønefoss. Siden bussen ikke kjører langt unna der denne posten befinner seg har vi avtalt å møtes ved Steinssletta, for så ta en kjapp tur opp til denne knadden på Ringerike.

Nordvest på Burudåsen 163 - Bureknadden

Vi parkerer nedenfor Ringerike kalkverk og tar stien opp til toppen på 163 moh. Det er en kort tur gjennom fin kalkfuruskog. Fra utsiktspunktet, som blir kalt for Bureknadden, er det god utsikt over denne delen av Ringerike. Det blinker i snøen på Norefjell.

Så, den korteste kjentmannsmerke-post turen hittil. Dette var forøvrig den 15. posten jeg har tatt, så da har jeg klart bronsekravet.

Utsikt fra Steinssletta

søndag 4. oktober 2009

Kjentmannsmerket: Der Gamle Kloppa Over Til Elgstøa Lå

Hogst endrer mye på skogsbildet, og skaper også av og til problemer for vandrende som passerer gjennom hogstfeltene. I hogstens herjinger forsvinner ofte og fort merkingene til stiene og selve stiene, slik at å finne fram i etterkant ofte byr på oppfrisking av orienterings-kunnskapene. Men dette fører også som regel til at de mørke innestengte strekningene også forsvinner og solen slipper til. Jeg sykler opp veien fra Hammeren mot Skjersjøen og det er en helt ny vei som åpenbarer seg for meg. Ikke bare er det lysere opp den tidligere litt gjemte veien, men Skjersjøelven kommer nå fram mye tydeligere. En klar forbedring.

Solfylt ved Store Sandungen.

Noe annet som har forbedret seg er været, fra gårsdagens gråe og tåkefulle horisont er det nå knapt en sky på himmelen. Værmeldingen er også god, det er ikke meldt noe nedbør. Så, med unntak av at det er litt kjølig, et perfekt utgangspunkt for en langtur på sykkelen.
Jeg har tenkt meg helt opp til Gjerdingen, nesten nord i marka. Der befinner det seg nok en kjentmannsmerkepost: Kloppa over Elgstøa.

Ruten min tar meg forbi kjente veier, lite som endrer seg ellers. Så også brillene som henger på et tre rett ved veien nord for Bjørnholt, de har så langt jeg husker hengt der i hele år. Jeg har lagt opp løypa min slik at den tar meg forbi Hakkloa, rundt Store Sandungen og opp mot Katnosa. Jeg merker langturen min i marka fra i går (til fots vel og merke) i beina, så det blir litt slit opp de seige bakkene opp og forbi Katnosa. Men så, nord-øst for Katnosa møter jeg Kong Vinter (eller kanskje mer Prins Vinter). Ikke akkurat mye snø, men noe for Tom Stensaker kanskje?

Snø på veien ved Katnosa.

Etter å ha syklet ned delvis på (tynn) snø så kommer jeg til Gjerdingen, her har jeg før bare vært på skitur. Rett før jeg kommer ned til Gjerdingen dam tar jeg av på veien til Elgstøa. Derfra er det av sykkelen til fots videre, men ikke langt. Posten finner jeg greit, selv om jeg må ty til sti gjennom skogen og ikke rundt ved myra grunnet mine ikke helt vanntette sko. Men om kanskje ikke så veldig lenge faktisk kan man vasse over der kloppen ligger, siden myren posten ligger ved er i ferd med å gro igjen. Det er ikke så mye igjen heller av kloppen som ble brukt av folket på Elgstøa til å komme seg til gårdskverna deres i bekken som går fra Lille Fyllingen.

Kloppa ved Elgstøa.

Men nå har været begynt å skifte og i horisonten over Gjerdingen kommer det et tykt skydekke i min retning. Skulle det likevel komme regn? Jeg ser for meg en gjentagelse av fjorårets kalde og våte tur hjem fra Sørkedalen i øsende regn. Jeg har ikke med gode nok klær og er langt oppe i marka. Så jeg hiver innpå en yoghurt før jeg kaster meg på sykkelen og vender nesen hjemover.

Lille Fyllingen gror igjen ved kloppa.

Jeg får opp farten, det er langt tilbake til Oslo. Men så, når jeg nærmer meg Svartvatn så skjer det. Jeg har ikke syklet her før og jeg kommer litt for fort inn på et stykke hvor veien er veldig ujevn og steinete. Så kommer de første regndråpene og kort tid etter finner jeg ut at jeg har punktert. Fint. Langt oppe i marka, punktering og det har begynt å regne. Og i tillegg har jeg glemt dekkspaken(e) hjemme. Kan bare ikke gjøre annet enn å smile, ser for meg en lang løpetur hjem med sykkelen i regnet.
Men jeg er heldig, mens jeg improviserer for å få av dekket, kommer det en syklist forbi som har det som trengs og hjelper meg av med dekket (vel, skulle nok fått av dekket på et vis uansett). Det er bare to små hull i slangen så jeg får lappet den sammen ganske fort. Når jeg så setter meg på sykkelen etter å ha pumpet opp dekket, da slutter det å regne. Kort sagt, så regnet det bare akkurat fra jeg punkterte til jeg, lappet og klart, kunne sykle videre igjen. Og det var ikke så mye regn heller.

Hjemover går det radig og slangen holder. Jeg stopper og spiser litt på Bjørnholt, det smakte godt med et horn, en bolle, te og eplemost mens jeg varmer meg litt. Ble litt kald på beina etter hvert. Det ble en lang tur hvor jeg både opplevde sol, snø, regn og punktering. Det punkterte ikke gleden min, jeg nådde da målet og fikk meg, tross alt, en fin sykkeltur i marka.

Ved dammen i sør-øst enden av Store Sandungen.

lørdag 3. oktober 2009

Kjentmannsmerket: Massjørgentomta

En våt og regnfull dag i oktober, tåken siger sakte nedover fra Lillomarka i retning av Maridalsvannet. Jeg er på ny kjentmannsjakt, denne gang er det å spore opp tomten til Massjørgen som har fått meg ut av leiligheten min. Så i den gryende tåken setter jeg ut fra Kjelsås.

Denne Massjørgen (Mase-Jørgen?) prøver ihvertfall å skjule sporene sine (vel, igrunn er det vel Kjelsås IL). For ikke lenge etter at jeg har kommet inn på den blå-merkete stien forsvinner den igjen når stien går ut på en skogsbilvei. Jeg finner så en blå-merket pil som peker i retning av en sti og følger så den et stykke før jeg skjønner at det er feil vei. Ved nærmere ettersyn ser jeg at den er merket med KIL (regner med at det står for Kjelsås IL), altså ingen merking for den blå-merkete stien. Kanskje en idé å ikke bruke samme farge som sti-merkingen til egne skilt?

Flere slike hyggelige og små tjern finnes i Lillomarka.

I den lette tåken får skogen et lett trollsk preg over seg, der små flak av skyer driver imellom trærne. Får håpe jeg ikke møter på noen Grådverger der jeg først følger stien i retning Sinober, før jeg tar av i retning Lilloseter. Lillomarka er et område jeg ikke har gått i så mye før, jeg hadde et gjestespill her tidligere i vår under en jakt på en annen kjentmannsmerkepost her (Brennberget). Men tror jeg kommer til å returnere hit oftere, jeg finner her flere hyggelige, små tjern.

Det sies at 'huset' (beskrevet mer som en hytte) som Massjørgen bodde i var ytterst primitivt og at fjøset han hadde virket rasket sammen av det han hadde tilgjengelig. Når jeg kommer inn i et hytteområde ved Dalbekk etter å ha passert Lilloseter virker det omtrent som et fin beskrivelse av enkelte hytter der og. Noen av hyttene ser ut som nesten skur som har blitt modernisert og noen har et fargevalg som jo skiller seg ut mot skogen. Men det jobbes tydelig mye der, så jeg regner med at mye av årsaken til dette er at disse hyttene ikke helt er ferdige. Forøvrig ellers godt å ikke se bare overdådige hyttekomplekser.

Hytte med interessant fargevalg.

Mine steg videre på sporet av tomten bringer meg videre over grusveier, stier og lysløype-traseer. Jeg går i nærheten av Skredderudtjernet og befinner meg da i nærheten av en gruve som Massjørgen skjerpet sammen med Johan Sydskogen. Før jeg tar fatt på siste etappe mot posten tar jeg en tur innom gruvehullet, et hull som en engelskmann faktisk bød 5000 pund for på den tiden. Gruven er ikke udelt stor, men det skal fortsatt være malm å finne der. Innerst i gruven har noen skøyere satt opp kraniet til en ku på en påle.

Utsikt ut fra Massjørgengruva.

Jeg puster nå Massjørgen i nakken og på toppen av høyden som bærer hans navn, Massjørgenhøgda, finner jeg tomten hvor han bodde. Det er ingenting igjen av 'hytta' han bodde i, i gropen der den sto har skogen tatt tilbake plassen.

Massjørgentomta, gropen sees til venstre i bildet.

Jeg følger stien videre over Massjørgenhøgda og kommer ned i nærheten av en skytebane. Fra den tar jeg stien tilbake til Lilloseter, hvor jeg inntar lunsj.

Hvor er Stig? For tiden så startet en kjent tv-personlighet en liten debatt rundt merking i marka. Problemet lå rundt at det var merket hvor stiene gikk til, men ikke når du faktisk befant deg på et oppgitt sted. Løsningen for min del er enkel, ta med et kart.
Jeg setter ut fra Lilloseter og kommer til der stien jeg har tenkt å gå starter, på skiltet som peker i retningen jeg skal står det 'Stig 6'. Stig? Jeg tar opp kartet, men noe Stig på kartet finner jeg ikke. Eller er det en faktisk person skiltet peker til, går jeg i 6 km vil jeg da møte på en fyr som heter Stig?
Uansett, jeg setter i vei i retning Stig.

Utsikt fra Massjørgenhøgda.

Tåken letter og kommer igjen på vei tilbake. Jeg passerer Solemskogen smått skjult i skodden før jeg til slutt returnerer til utgangspunktet, Kjelsås. Det regnet mesteparten av turen, høstvær med andre ord. Fin tur ble det likevel.

Tåke over Lillomarka.