onsdag 30. desember 2009

Another day in paradise

"Oh! Think twice! 'Cause it's another day for you and me in paradise!"

Vel, det er kanskje ikke helt paradis, men det er sannelig vakkert. Og så er det kaldt på dette årets siste skitur. Den sprengkulden jeg forventet på forrige tur kom for fullt på denne turen. Frostrøyken ligger tett over Skjersjøelva der jeg passerer den på vei opp fra Hammeren.

Ved broa ved Damtangen.

Når man ikke helt klarer å bestemme seg for hvor man skal legge turen blir det ofte til at man velger det kjente, så derfor ble turen denne gang også lagt til Kikutstua. Og for å være skikkelig 'vild', så ble Bjørnsjøhelvete droppet til fordel for ruten om Lørenseter opp til Kobberhaughytta. Jeg møter ingen elg denne gang som jeg gjorde sist jeg gikk denne ruten, mot slutten av forrige sesong. Men en møter ihvertfall en del andre løpere ute, kuldetrossere. Fra Kobberhaughytta følger jeg traseen mot Kikut.

Undertegnede godt pakket inn utenfor Kikutstua.

Denne gang er stua åpen og det gjør godt å komme inn og varme seg en liten stund, temperaturen ligger på -19 grader. Nye hansker, og de fungerer bedre enn de forrige. Jeg blir fortsatt ganske så kald etter å ha satt ut på returen, men nå er det levelig til varmen sprer seg i fingrene igjen. Turen tilbake går i omtrent samme spor, men gjør et avvik fra den når jeg tar ruten til Blankvann. Siste del av turen går om Skjennungen og ned til Ullevålseter, og til sist på vest-siden av Sognsvann. Og vips, så var det ikke mere ski iår.

En bør kanskje tenke seg om to ganger før man legger ut i denne kulden, men det er igrunn bare å kle seg godt. Da går man ikke glipp av flotte naturopplevelser tross kulden.

mandag 28. desember 2009

Kuldejakt

Jeg kan ikke huske forrige gang det var så mye snø i julen som det har vært i denne. Det har som regel kommet snø før julen, men den har også like regelmessig regnet bort rett før jul. Så for første gang på lang lang tid trenger vi ikke spille White Christmas med Bing Crosby. Det er meldt sprengkulde i Marka denne siste uken i året, det betyr at snøen blir liggende og det er ypperlige forhold for hovedstadens skiløpere (hvis man ser bort ifra kulden).

I likhet med mange andre, lar jeg meg ikke skremme av termometeret og lar meg lokke ut i Marka som nå ligger under åpen himmel. Fra forrige tur sin svart/hvitt verden ser jeg nå fram til å gå innover løyper som speiler den blå himmelen. Jeg får en forsmak på sollyset når jeg står og venter på t-banen på Østhorn. Vanligvis legger jeg utgangspunktet for turene mine enten fra Hammeren, Skar, Movatn eller Stryken, men velger denne gang autostradaen fra Sognsvann. Det er uansett fine spor opp mot Ullevålseter.

Østhorn stasjon.

Store Åklungen passeres, det glitrer fra snø-krystallene på det islagte vannet, noen har benyttet seg av isen til å ta seg over på den lille øyen i sør-enden av vannet. Jeg velger å gå den lille terreng-løypa som går til Aurtjernet istedet for å gå om Ullevålseter. Her er det litt dypere snø så stavene mine får ikke like godt tak som i de store løype-traseene. I krysset etter Aurtjernet tar jeg traseen som går forbi Bjørnsjøhelvete, sist jeg gikk her kom jeg fra motsatt retning og da gikk sporene gjennom et større hogstfelt. Det gjør de også nå, men nå dekker snøen fint over alt rotet som et hogstfelt etterlater seg. Jeg må ofte stoppe og nyte synet av solen som skinner over det nå åpne landskapet. Men mye varme fra solen er det ikke, det biter litt i kinnene.

Ved krysset ovenfor Aurtjernet.

Denne ruten er egentlig ganske så fin, men den blir litt kjedeligere når den tar inn på strømmast-traseen. Ifølge sidene til Skiforeningen skulle det være preparert over Bjørnsjøen fra denne ruten, det var det imidlertid ikke. Men igrunn så er jeg bare glad for det, jeg er ikke alltid like begeistret for å gå over vann. Blir ofte kjedelig i lengden, og det er et langt strekke fra der disse sporene vanligvis starter og over til Kikutstua. Så da blir det å fortsette under strømmastene. Jeg kommer inn på traseen fra Kobberhaughytta i retning Kikutstua, som er nypreparert. Men jeg skal ikke klage, det har vært fine spor over Bjørnsjøhelvete.

Kikutstua er ikke åpen, så det blir bare en kort pause i selvbetjeningsbua stuet sammen med en del andre. Ferden går videre i retning Fortjern og nok en gang må jeg skifte hansker etter en stund. Iskald på fingrene. Jeg legger ruten opp den bratte bakken opp mot Rådalshøgda og blir belønnet med et fantastisk lys som stråler gjennom de snødekte trærne når sporene flater ut nedenfor toppen. Med snø på trærne, klar blå himmel og lys fra solen som speiler seg i krystallene på trærne blir Marka utrolig vakker. Da gjør det ingenting at jeg er litt sliten (all julematen hjelper ikke på formen).

Bjørnholt.

Flott blir det også når jeg går oppover traseen som går forbi Rypetjernet og Mysublanda, mange postkort-motiv på turen i slikt vær. Så bærer det nedover igjen mot Skjersjøen og sporene ned mot Hammeren. Helt ned til Hammeren skal jeg dog ikke, jeg vil tilbake til Sognsvann for å ta t-banen ned igjen, så da blir det løypa mellom Hammeren og Sognsvann forbi Blanksjø på meg. Tilbake på Sognsvann rekker jeg akkurat t-banen, men stripper ikke og tar på tørre klær får jeg går av på Tåsen.

Vakkert ved Rådalshøgda.

Det var bare vakkert i Marka idag, men litt kulde fant en også.

tirsdag 22. desember 2009

Varmt å gå, kaldt å stå

Det er som å gå i en svart/hvitt film. Det grå skylaget gjør at snøen som dekker trærne toner bort grønnfargen fra grantrærne og etterlater seg en verden i svart og hvitt. Hvit snø flyr bort fra undersiden av skiene der jeg går opp fra Movatn.

Opp fra Movatn.

På Holmetjern sin snødekte overflate går det spor videre over og inn i den snøkledde Marka. Fra bekken klukker det i vann. Ellers er det stille, en kan høre den varme teen renne ned halsen.

Holmetjern dekket av snø.

Finnes det en bedre måte å forberede seg til jul på? På ski innover snødekte åser. Frisk luft som pisker deg i ansiktet. Det slår ihvertfall kapituleringen til kapitalen i sentrum.

Fløyta.

Kaldt å vente på et tog. Togene går og går, men bare ikke hit? Jeg er bare tidlig ute og får meg en lang ventetid, en fjern anelse i bakhodet forteller meg at jeg burde spent på meg skiene og gått litt mer.

Vintermark.

Hjemme venter en varm dusj (og ett altfor poetisk lynne)...

søndag 20. desember 2009

Når du minst vinter det

Det å komme seg opp for å kunne komme seg avgårde på en tur er ikke alltid like lett, spesielt når man er ganske så trøtt. Så skituren jeg hadde gledet meg til en stund, ble utsatt. Årsaken: jeg kom meg enkelt nok bare ikke opp fra loppekassa, en fange av Jon Blund. Dette var i går, det ble da julehandel istedet. Nytt forsøk idag, og jeg lykkes denne gang å fri meg fra søvnens lenker.

Buss, t-bane, buss og bein for å komme til der skisporene starter, denne gang ved Pipenhus i Sørkedalen. Målet er Løvlia. Og kanskje var det greit at turen ble utsatt, det er finere vær idag og jeg er i tillegg ferdig med julegavene for i år. Men det er kaldt. Jeg er kald på fingrene og må skifte hansker før jeg har kommet til bommen nedenfor Pipenhus (og jeg har ennå ikke startet å gå på disse plankene). Rakk ikke å smøre på feste-smørning hjemme så da blir det på med blå swix ved bommen.

Så ved veien som går til venstre rett ovenfor bommen starter skisporene, så da er det på med skiene og ta fatt på stigningen. For det går hovedsaklig oppover i starten, som det jo vanligvis gjør i marka. Her er det og et godt stykke opp og. Festet er godt, men jeg har noen slipptak innimellom.


På vei opp fra Pipenhus.

Bakkene glemmer man dog fort på en sånn dag som denne. Sør for meg skinner solen og bringer litt varme gjennom det ellers så kalde været. Trærne er dekket av rim. Det går radig oppover, jeg prøver å tenke på det jeg lærte på snøsamlingen for to uker siden (se tidligere post). Men merker at jeg av og til faller litt tilbake til gamle synder. Jeg passerer Lysedammene, rett ved ligger Smedmyrkoia som jeg overnattet på for litt over en måned siden. Da var det også snø her, men ikke nok til at man kunne gå på ski, da måtte man lengre opp (eller litt lengre vestover i marka).

Ved krysset nedenfor Kjagdalen tar jeg sporene som går i retning Heggelivann istedet for å gå opp mot Oppkuven. Når jeg går på sporene på østsiden av Heggelivann tar jeg igjen en annen skiløper. Men når jeg er på vei forbi han så setter han opp farten. Liker tydeligvis ikke at noen går forbi. Men greit nok, da går han i passe tempo, så da legger jeg meg bak han. Og hva skjer så? Joda, nå senkes farten til det var isted. Jeg kjenner at jeg blir irritert, nå må jeg bruke unødige krefter på å gå forbi fjotter i løypene. Så ut på siden igjen, denne gang skifter jeg til å skøyte og får da mer enn nok fart til å legge meg et stykke foran. Jeg holder ihvertfall varmen i det kalde været med dette.


Utsikt fra sporene vest for Kjagdalen.

Ved Heggelia tar jeg løypen som går over vannet. Selv om det har vært kaldt lenge, så ville jeg i utgangspunktet fortsatt vært litt skeptisk til å gå på vannet. Men det har gått folk her før og det er noen som går på sporene foran meg, så da er det nok trygt. (Og leser du dette så er det jo et tegn på at det gikk bra.) Jeg begynner å bli litt sliten nå, så det går litt mer trått de siste kilometerene inn til Løvlia. Det skal bli godt å komme fram og få i seg noe varmt å drikke og noe å spise.

Etter en halvtime på Løvlia setter jeg ut på tilbaketuren. Det er kaldt å starte på igjen, men jeg får fort varmen i kroppen. Bortsett fra på fingrene, jeg sliter alltid med at fingrene blir iskalde etter å ha hatt en pause. Så ved enden av Nibbitjernet må jeg stoppe opp og varmene hendene mine litt før jeg skifter hansker (igjen). Det hjelper, men jeg er fortsatt veldig kald på fingrene når jeg kommer inn på løypen igjen nedenfor Heggelia etter å gått over vannet på vei tilbake. Den ene fingeren min har jeg nesten ingen følelse i, så jeg må varme den på et vis. Det fører til en litt merkelig stav-føring. Men jeg får nå varmen i den etter hvert.


Is over Heggelivann.

Det var mye opp i starten, det blir jo som sagt ned den andre veien. Og godt er det, det er ikke like mye futt i meg nå som i starten. Det går likevel fort nedover mens himmelen sakte, men sikkert mørkner. Jeg kan se månen på himmelen og når jeg nærmer meg den siste strekningen ned til Pipenhus kan jeg se lysene fra skianlegget på Tryvann lyse opp i skumringen. Det er ganske så stemningsfullt med det oransje varme lyset mot den hvite og grå bakgrunnen av snø.

Når jeg kommer ned til slutten på sporene er det ganske så mørkt. Jeg sjekker klokken og ser at jeg har bommet på bussen jeg hadde et lite håp om å rekke. Så nede ved bommen 'pakker' jeg sammen skiene og stavene før jeg skifter klær. Det føles godt å få litt tørre klær på overkroppen. Men det er fortsatt kaldt, så når jeg kommer ned til buss-holdeplassen så er jeg iskald på hendene igjen. Og det er en snau halvtime til neste buss går. Godt da at kaféen i Sørkedalen er åpen, da får jeg meg en kopp varm drikke mens jeg varmer meg.

Ved løypene rett nord for Nibbitjernet.

Vel hjemme tar jeg meg en lang og varm dusj, før jeg kryper under teppet med en kopp te og en bok. Vinterens første skikkelige tur er gjennomført og det er jeg godt fornøyd med. Det fine med å fryse (hvis det finnes), er at du føler deg levende.

lørdag 12. desember 2009

I vente av vinteren

Nå skulle jeg egentlig fått gått meg en tur på ski, men vinteren lar vente på seg i de nærmeste områdene for at jeg kan få gjort det. Ikke det at det ikke finnes snø, for det gjør det, men det som ligger er dessverre ikke godt nok til å kunne gå på ski på. Så en får ta til takke med å gå til fots uten ski under, ut må jeg nemlig.

Jeg har ingen reell plan for turen, men legger ut fra Skar øverst i Maridalen. Når jeg går ut av bussen og gjør meg klar til å gå blir jeg møtt av en mann som forteller meg at det er holke hele veien opp til Øyungen og jeg ikke burde gå uten å ha brodder. Selv på stien som jeg har tenkt, for der kan det være glatte røtter. Takk, da har jeg lært noe idag og.

Jeg tar stien som går opp mot Øyungen, det er noe is som ventet. Det går utmerket, selv uten brodder. Det blir etterhvert mer snø, men veldig tørr, så det knaser under føttene når jeg går. Istedet for å gå opp til Øyungen tar jeg stien i retning Fagervann og Kamphaug. Her har det gått folk før, det er tydelige spor i snøen langs den blå-merkede stien.


Fagervann.

Fagervann er dekket av is, men jeg ville ikke tatt sjansen på å gå på den. Det ligger en fredfull stemning over vannet. Her ser jeg at de fleste som har gått på stien kommer fra stien som kommer sør fra langs øst-siden av vannet. I retning Kamphaug som jeg tar, har snøen dekket over sporene til folk som har gått der. Det har ikke snødd idag, så det er nok noen dager siden noen gikk den stien.


Kamphaug.

Ved Kamphaug tar jeg stien som går nordover i retning Rottungen. Solen er nå sakte på vei ned og himmelen får et mer rødslig preg over seg. Jeg liker ruten ned fra Kamphaug til Rottungen, med unntak av en liten del som går gjennom et hogstområde.

Jeg spiser litt mat og drikker litt te i skumringen ved Rottungen. I en hytte på øst-siden av vannet lyser det varmt i vinduene mens det ryker fra pipen. Vannet er dekket av is og jeg tenker at kanskje om ikke så alt for lenge kan jeg gli over vannet på ski.


Rypetjernet.

Kursen settes hjemover, denne gang på marka-veiene ned forbi Skjærsjøen og opp i retning Ullevålseter. Dit skal jeg ikke, så i lyset fra lysløypa tar jeg autostradaen ned mot Sognsvann. Her er det faktisk en del snø og det har faktisk gått folk på ski her. Men noe godt føre kan det ikke være og ikke finnes det spor ennå. En må fortsatt litt høyere for å finne gode forhold.

søndag 6. desember 2009

Troll I Eske (06.12.09): In The Loop

"Y'know, I've come across a lot of psychos, but none as fucking boring as you. You are a real boring fuck. Sorry, sorry, I know you disapprove of swearing so I'll sort that out. You are a boring F, star, star, CUNT!"

Det er sjelden en god ide å legge turen til en mørk kinosal for kanskje å se en dyp film etter å tilbragt helgen med å sette seg i en veldig sigen tilstand. Jeg vil derimot ha med meg troll i eske på Cinemateket, så da tar jeg sjansen på at det kanskje vil dukke opp en lettere film denne gang. Vi får noe midt i mellom.

For denne gang var det den politiske satiren In The Loop av Armando Iannucci som ble vist. Med andre ord, en komedie med dybde. Jeg var nok for trøtt og sigen til å få med meg alle poengene, men filmens rike ordforråd fikk smilebåndene mine på gang.

Kort fortalt, så handler filmen om en britisk minister som etter en rekke uheldige uttalelser i media blir en ufrivillig brikke i et maktspill om det å gå til krig. Filmen er en studie i satiriske og sarkastiske ytringer. Hovedsaklig gjennom den britiske politikeren Malcolm Tucker (gnistrende spilt av Peter Capaldi), hvis giftige orddiare går som et maskingevær gjennom filmen.

"Fuckety-bye-bye then!"

Snøsamling med Team Extra Personell

Kong Vinter nærmer seg og jeg kjenner suget etter å få spent på meg skiene og gli innover skogen og marka på ski, gjerne med trærne kledd med snø rundt meg. Så når jeg fikk anledning via jobben til å være med på snøsamling med Team Extra Personell i regi av Oslo Sportslager så slo jeg til. Samlingen ble holdt på Skramstadsætra som ligger ikke langt fra Rena og Sjusjøen. På programmet sto instruksjon av instruktører fra Oslo Sportslager i tillegg til Aukland-brødrene (Anders og Jørgen), egentrening, foredrag og såklart noe sosialt. Det viste seg senere at Jørgen Aukland hadde tatt vaksinen mot svineinfluensaen og blitt slått ut av den, så det ble bare Anders som kom.

Sammen med to andre fra jobben kjørte jeg opp til seteren fredag kveld, vi ankom Skramstadsætra godt timet rett før middagen kom på bordet. Etter middag var det smørekurs (og litt reklame) med Christer Majbäck, noe som kom godt med da jeg har mye å gå på når det gjelder å smøre ski. Det ble en tidlig kveld for de fleste, da de fleste ønsket å være uthvilte til lørdagens program.

Lørdag var det forhåndsvis tidlig opp og etter frokost og smøring av ski stilte vi oppvarmet og klare til første økt. Som var teknikktrening med instruksjon. Jeg har mye å gå på når det gjelder staking fant jeg ut. Andre økt, etter en lunsj med alt for mye mat, var en fri økt hvor instruktørene var i løypene for å kunne instruere og svare på spørsmål.

Fra Skramstadsætra.

Første skitur på meg for denne sesongen og da fikk jeg, i tro vane, gnagsår på begge beina. Det lukter nye skisko. Dette hindret meg en god del etter lunsjen på lørdagen, så den andre økten ble dessverre noe amputert for min del.

Etter middagen på lørdagen holdt Alf Hansen et foredrag om hvordan holde formen og interessen ved like, før Anders Aukland fortalte om arbeidet og treningen rundt Team Xtra Personell. Tydelig at det var det sportslige som sto i fokus, for det ble en relativ tidlig kveld på lørdagen også.

Søndagen var satt av til egentrening. Jeg hadde fått på noe for å lindre gnagsårene, det hjalp veldig og søndagens trening ble da vesentlig mer givende enn friøkten fra lørdagen. Et lite aber at det ikke var preparert veldig mange løyper i området ennå, vi fikk ikke de lengste løypene å boltre oss på.

Etter lunsj var det siste post på programmet som var en videogjennomgang av en av øktene fra teknikktreningen på lørdag hvor vi ble filmet. Det er nyttig å kunne se seg selv fra en annen vinkel for lettere å se hva en kan forbedre, men jeg må si at jeg var litt nervøs for å se meg selv. Mer på programmet var det ikke, så ganske så sigen satte vi kursen hjem igjen, med mye å tenke på i bagasjen. Jeg hadde ihvertfall fått mange tilbakemeldinger som jeg vil ha nytte av når jeg legger ut på mine fremtidige turer på ski (og eventuelle renn).