onsdag 29. desember 2010

Kikuttoppen romjulen 2010

Klumsete prøver jeg å holde på stavene, men det er vanskelig da jeg har måtte knytte fingrene sammen innenfor hansken for å prøve å få noe varme i de frosne fingrene. Det går bratt og fort nedover fra toppen, men vil det holde? Pløyingen gjennom puddersnøen på toppen har gjort meg sliten.

Fra Kikuttoppen i romjulen 2010.

Spol tilbake litt over en time. Det er i et dust og kjølig vintervær i luften jeg setter ut ifra Kikutstua Base Camp på 344 moh i. Fra før har jeg passert Bjørnsjøhelvete, opp mot toppen skulle et annet helvete møte meg. Pusten blir tyngre og det går sakte oppover. Det er fine spor, men det er en seig bakke å forsere i starten.

Utsikt i retning Hakkloa.

Ved krysset der ruten deler seg går det fine spor videre i retning Sandungen og Katnosa, i retningen jeg skal gå må jeg forsere et igjensnødd spor som leder videre opp mot toppen. Det tar ikke lang tid før dette sporet også forsvinner og ruten opp blir smalere og tar meg inn under de snødekte trærne. Det er tyngre å gå her og vanskelig feste. Solen skinner likevel gjennom trærne og gir noe varme i oppstigningen.

Utsikt fra Kikuttoppen i retning Bjørnsjøen.

Etter å strevd meg gjennom det tunge sporet kommer jeg til det siste krysset før den siste strekningen opp mot toppen. Og med det entrer jeg markas dødssone, man vet man er i markas dødssone når det ikke er skispor. Det betyr å pløye seg gjennom et høyt lag med puddersnø fram til toppen. Skiene faller rett gjennom snølaget og hekter seg fast i busker og trær skjult av snøen, men så står jeg der. På toppen, 612 moh. Nedenfor meg glinser marka flott fra de snødekte trærne. Kavingen på ski gjennom snøen var vel verdt det.

Skiltet på toppen av Kikuttoppen er dekket av snø og rim.

Ikke lang tid man kan befinne seg i denne høyden, så jeg må ned igjen. Magen skriker, jeg er sulten. Tilbake ved base camp får jeg i meg litt mat og drikke før jeg må sette snuten nedover til lavere strøk.

Og jeg som i utgangspunktet ikke hadde tenkt å ta turen opp til Kikuttoppen, bare gå littegrann lengre enn til Kikutstua. Ei heller var dette like strabasiøst som det hørtes som, men det er fint å kunne sette seg tilbake og fantasere om at det var det. En liten ekspedisjon i tankene bare, om en fin tur på ski i Nordmarka.

fredag 24. desember 2010

Julaften 2010, Ellefen på Nærsnes

Julehilsen fra Ellefen på Nærsnes julaften 2010.

Det er hvit jul og gradene synker i takt med at klokkene ringer julen inn.
Et rødlig lys senker seg over Oslo innerst i fjorden.

onsdag 22. desember 2010

Stemingsbilder fra Nord-Elvåga

Det ble et gjensyn med Østmarka kort tid etterpå, for det ga mersmak. Enda kaldere enn sist, det var meldt minus 23 i morgentimene, så litt mer klær måtte til pers. Utvidet ruten fra forrige gang, men siden jeg la ruten om Mariholtet og demningen over Nord-Elvåga denne gangen også, fikk jeg likevel oppleve flotte Nord-Elvåga fra demningen i nydelig og kjølig vær.

Nord-Elvåga fra demningen.

Kaldt var det, det beit i kinnene på turen. Det bryr man seg lite om når man oppdager nye vakre traséer man ikke har gått før. Løypen som starter fra hårnålssvingene ovenfor demningen og som tar en over Gardfangåsen og Svarvestolsbrenna var særdeles flott.

Nord-Elvåga fra demningen.

Det ble en liten tur ned til Sandbakken for en vaffel og noe og drikke før jeg satte kursen tilbake til Skullerudstua over Rundvassåsen. Da var mørket på plass og jeg kunne sett meg sigen og fornøyd på t-banen hjem igjen.

mandag 20. desember 2010

ØSTenfor sol og vestenfor måne...

...eller bare en liten skitur i Østmarka.

Aldri gått på ski i Østmarka, så etter å ha gått ett par turer der til fots var det på tide å bytte ut skoene med ski. Og i et fint vær og et nydelig føre ble det en fin jomfrutur.

Nydelig vær og flott sol over Nord-Elvåga.

Det ble ingen lang tur, startet fra Skullerudstua og gikk i fine spor til Mariholtet, før ferden gikk videre til å nyte det fine været ved demningen ved Nord-Elvåga. En enslig skiløper kunne jeg se gå over vannet. Langsmed Nord-Elvåga går det en fin og hyggelig trasé, der solen skinner gjennom de snødekte trærne og jeg kan se vannet ved siden av meg. Traséen ender ved Deledalen og jeg må krysse vannet og isen.

Solen skinner gjennom de snødekte trærne langs Nord-Elvåga.

Det går i retning Sandbakken, men jeg skal ikke helt dit. Jeg tar av i retning Grønmo og det fører meg gjennom en hyggelig løype før sporene vider seg ut når jeg kommer inn på veien ned i så lende. Derfra er det bare sjarmørstrekket igjen ned og tilbake til Skullerudstua og mitt første møte med Østmarka på ski er over.
Nesten som en liten tur i eventyrene.

På skitur i Østmarka en desemberdag.

søndag 12. desember 2010

Movatn - Holmetjern revisited

En uke etter min første skitur denne vinteren returnerer jeg igjen til Movatn og bakkene opp mot Tømte. Det er ikke en sky på himmelen, deilig turvær med andre ord. Av samme grunn er det derimot kaldere enn forrige helg.

Holmetjernet.

Deilig er det også å konstatere at jeg har feste, i motsetning til forrige søndag. Og med det blir skiturene så utrolig mye bedre, fest i løypa omtrent. Det resulterte imidlertid i at jeg kom alt for tidlig ned igjen.

lørdag 11. desember 2010

Noen bilder fra skitur til Løvlia 11.12

Mens bilene gled over veier med underkjølt regn tok jeg en skitur til Løvlia.

Tok en pause ved Oppkuvvann, inntok en kopp te og nøt det fine været. Turen opp fra Skansebakken hadde vært tung, med omtrent ikke noe feste. Været og at det ikke var så kaldt var gode plastre på det såret.

Fint sollys inn over sporene ned fra Oppkuven. Godt med nedoverbakke etter å ha strevd seg opp på bakglatte ski.

Mørket begynte sakte å senke seg over marka når jeg var på vei ned, ikke så langt unna Kjagdalen. Det gikk raskere nedover da jeg skiftet til å skøyte istedet for å gå diagonalt i oppoverbakkene. Tok meg en kort pause før jeg begynte på bakkene ned mot Lysedammene og nøt den lilla gloen fra solnedgangen over marka.

Rute: Skansebakken - Lysedammene - Oppkuvvann - Heggelivann - Løvlia - Søndre Heggelivann - Lysedammene - Pipenhus.

søndag 5. desember 2010

Troll I Eske (05.12.10): Winter's Bone

I årets siste troll i eske blir vi tatt med til en setting hvor vi nesten venter å høre 'Duelling Banjos' for hver scene som kommer. De tonene kommer aldri, det er derimot ikke sagt at tonene filmen gir er av det lystige slaget av den grunn. Og for de som ikke nikker annerkjennende til navnet på sangen, så burde det være nok å nevne Piknik Med Døden (Deliverance på godt orignalspråk).

Winter's Bone.

For i Winter's Bone av Debra Granik er handlingen lagt til en lutfattig del av statene, Ozark-fjellene i Missouri. Her går det i innavl, metamfetamin og generell tristesse. Ree er en 17 år gammel jente som er nødt til å ta hånd om moren og de to mindre søsknene sine. Og siden livet vanligvis ikke gjør tingene lettere for de vanskeligstilte, blir det ikke bedre at faren som hun knapt ser har pantsatt huset som kausjon. Dukker han ikke opp til rettsaken, vil Ree bli kastet ut av huset.

Filmen bygger opp en generell uhygge når Ree må ut og lete etter faren sin, og hvor hennes søken blir møtt med kalde skuldre og trusler. Denne stemningen holdes hele filmen gjennom og står til den matte og nedtrykkende farge toningen i bildene. En følelse av ubehag er aldri langt unna, men likevel aner man kanskje et lite lys. Under hele veien ligger spørsmålet om hva som har skjedd med faren og hvilke bør som legges på unge skuldre.

Godt skrevet, godt regissørt og godt spilt. Fornøyd med dette valget som troll i eske, for dette var en film jeg trolig hadde hoppet over ellers. Også en film som har siget inn på meg i etterkant, det er et godt tegn.

Vinterens første skitur - et lite kappløp med tiden

I et kort avbrudd fra kulden ser jeg mitt snitt til å ta meg en kort skitur. Det er ikke akkurat et hav av løyper å velge fra ennå, så jeg gjorde det enkelt med mine nypreparerte ski. Jeg tok toget til Movatn og sleit meg til Holmetjern. Første skitur denne vinteren og det merkes. Når man så smører litt feil og får lite feste i tillegg, blir det en tung tur opp mot Tømte.

Det hadde falt nysnø i løpet av natten, så snø var det ikke mangel på. Ikke optimale spor, men likefullt spor. Og som jeg sleit meg opp bakkene, sleit solen med å trenge igjennom det grå skylaget. Det er likevel godt å se snøen som henger på trærne, det tegner jo godt (foreløpig) for å få en vinter med mye snø og da mange skiturer.

Formen derimot var ikke på plass så fort gikk det ikke. Ved snødekte Holmetjernet har jeg ikke så mye tro på å nå det første toget ned igjen til byen, men når jeg er på vei tilbake så går det litt fortere (det er nedoverbakke). Så da satser jeg på å gjøre et forsøk ihvertfall. Godt da at de tunge oppoverbakkene i starten blir til nedoverbakker.

Holmetjernet.

Det ble et lite kappløp med tiden (og formen) for å nå toget, jeg rakk det akkurat med passe margin. En tyngre første tur enn ventet, men det var deilig å kjenne skiene igjen under føttene.

lørdag 4. desember 2010

Frostkissed

En kuldebølge rir landet og november måned hadde vært den kaldeste siden 1919. Jeg gikk en tur gjennom marka og fikk føle kuldebølgen på kroppen.


Når jeg ankom kaféen i Sørkedalen var jeg nedrimet av frost, da hadde jeg gått fra Hammeren og kulden hadde fulgt meg hele veien. I marka er vinteren på frammarsj, men fortsatt er det ikke helt klart for skiløpernes inntog overalt.

Det var rimelig godt å komme inn på Kikutstua og få varmet seg når nesen hadde fått et solid kyss av kong vinter. Det nærmet seg stengetid når jeg var der og det var ikke mange gjester der. Ute mørknet det sakte og sikkert mens jeg satt inne og varmet meg. Det tok ikke lange tiden før det var mørkt når jeg gikk nedover veien mot Sørkedalen. Likevel, helt mørkt ble det ikke på grunn av snøen og den klare stjernehimmelen.

I et glimt mellom noen trær idet veien begynner å vende nesen nedover så jeg Tryvannsanlegget lyse. De mange lysene dannet et varmt skjær i den kalde og mørke ettermiddagen. Litt senere så jeg igjen anlegget, men da var lysene slokket og jeg vandret igjen alene i mørket.

Det var så kaldt gjennom hele turen at når jeg tar opp boken jeg har tatt med meg på kaféen (Netherland av Joseph O'Neill), så knakk det i fra boken i det jeg bladde om en side.

lørdag 27. november 2010

3.77

Somewhere a cold fish is essentially killing a crowd of three.
Tiny furniture rubber over your cities.
Grass will grow, ha ha ha.
Catfish redlines the sleeping beauty.
Teenage paparazzo goes kaboom.


Oslo Internasjonale Filmfestival 2010.

Somewhere åpnet den tyvende utgaven av Oslo Internasjonal Filmfestival og selv om det kunne feires, var det ikke mye fyrverkeri over Sofia Coppola sin nye film. En fin film, med en del små vittige scener, som åpenbart har røtter i regissørens oppvekst som unge av en kjent regissør. Likevel blir den noe uforløst og litt stillestående til tider.

Over Your Cities Grass Will Grow

Sion Sono har bevist at han kan lage lange filmer, Love Exposure klokker inn på over fire timer. Med Cold Fish kutter han lengden betydelig, uten at filmen kan kalles kort. Det tar tid før filmen kommer til sitt forløsende klimaks og den svarte humoren får sitt utløp. Da er det dessverre litt for seint.

Her på berget går tabloidene av skaftet da en film vinner priser i utlandet og har to norske skuespillere på rulleteksten. Riktignok en samproduksjon med Norge og med scener spilt inn i Enebakk. Fint bakteppe selvfølgelig, men Nicolai Cleve Broch ser du bare i noen få korte øyeblikk. På visningen var det høytidelighet og mye filming. Mye stas for en film som var essential boring.

A Crowd Of Tree drar heller ikke opp snittet, en noe retningsløs film som ikke engasjerer helt. Bedre å komprimere enn å strekke ut. Den første visningen av den sørkoreanske filmen med den lattermilde tittelen Hahaha går ut, så da blir det Tiny Furniture istedet. En underfundig og liten feelgood film som det er lov å trekke på smilebåndene av.

Essential Killing

Lite med store høydepunkter hittil, så forhåpningene er ganske store når den første filmen på programmet som jeg absolutt ville se ruller over skjermen. Rubber, om et morderisk bildekk med telepatiske evner av den onde sorten som drar på et morderisk tokt (no reason). Kan med rette ikke akkurat kalles for en stor film, men likefullt herlig absurd.

Det er nok mange som tror at naturen vil ta over kloden igjen og at gress og planter vil dekke over menneskenes verk og det er kanskje det Sophie Fiennes ser i kunstnerens Anselm Kiefer i Over Your Cities Grass Will Grow. Et interessant prosjekt, men som med all annen kunst så er innholdet av vekslende interesse. Så også med dokumentaren. Et interessant grep er også det å fortelle et møte mellom to venner gjennom fotografier, mens tilbakeblikkene på det de forteller om er filmet. I Hahaha fortelles historien om to venner som var på samme sted og viklet seg inn i hverandres historier uten å møtes. En artig ide som dessverre gjennomføres på en noe stillestående måte.

Hva gjør man når en man møter på internett plutselig tar over livet sitt, og alt man tenker på er denne personen som man bare har møtte gjennom nettet og ikke i det virkelige livet. Man legger ut på en roadtrip for å møte personen. Det å dokumentere dette blir det god film av, festivalens høydepunkt, nemlig Catfish. Fra høydepunkt til forventning som ikke innfrir i Redline. Litt for anmasende japansk anime.

Rubber

The Sleeping Beauty frambringte også litt gjesping, Catherine Breillat sjokkerer ikke med denne filmen som hun gjorde med Romance. En eventyr setting som ikke trollbinder like mye. Trollbandt stjernen fra Entourage gjorde ihvertfall den unge paparazzien som man møter i Teenage Paparazzo. Det blir det interessant dokumentar av, som viser begge sider av fenomenet paparazzi.

Jeg avslutter festivalen med Kaboom, som selv har en helt utmerket slutt. Før det, en syre-trip lignende ferd signert Gregg Araki. En absurd thriller, me like.

Somewhere (Sofia Coppola) Cold Fish (Sion Sono) Essential Killing (Jerzy Skolomowski) A Crowd Of Tree (Tatsushi Ohmori) Tiny Furniture (Lena Dunham) Rubber (Quentin Dupieux) Over Your Cities Grass Will Grow (Sophie Fiennes) Hahaha (Sang-Soo Hong) Catfish (Henry Joost & Ariel Schulman) Redline (Takeshi Koike) The Sleeping Beauty (Catherine Breillat) Teenage Paparazzo (Adrian Grenier) Kaboom (Gregg Araki)

mandag 22. november 2010

Ingen tur for de med høydeskrekk: El Caminito Del Rey

I serien spennende steder å gå, men ikke nødvendigvis de smarteste kan man nevne El Caminito Del Rey. Den er regnet for å være en av de farligste 'gangveiene' i verden og befinner seg i El Chorro i Spania.




El Caminito Del Rey ble bygget for å støtte og vedlikeholde vannkanalene fra de to vannkraftverkene Chorro Falls og Gaitanejo Falls i 1905. Navnet sitt fikk den etter at Kong Alfonso XIII krysset den for å døpe dammen Conde del Guadalhorce i 1921, da var gangveien i god stand. Nå er den hovedsaklig forfalt og består på flere steder av bare gapende hull med bare en stålbjelke mellom deg og evigheten. Inngangene til gangveien er nå stengt og man må rappellere ned / klatre til den for å kunne gå den, som følge av at flere har omkommet når de har prøvd å gå den.

Og for de som spør, så, nei jeg har ikke gått den.

søndag 14. november 2010

En novembernatt i en duk ved Fagervann

Det er mørkt der jeg går opp lia mot Fagervann fra Maridalen Skole, det knitrer svakt i luften av den våte snøen som daler ned fra himmelen. Det føles litt som å gå i en tunnell med trærne hengende over meg som tunnell-veggene. Vinteren har kommet, om enn bare på et kort besøk. Der man vanligvis får utsikt ut over Maridalen sees det bare et grått hav, bare de nærmeste trekronene kan skimtes i det tykke sløret. Typisk november vær med andre ord, surt er det heldigvis ikke. For det er med en viss spenning om en kan kalle det det at jeg går oppover lia.

Det gråe og triste førvinter været fra kvelden før har gitt vei for en fin morgen når jeg titter ut av duken om morgenen. Trærne på andre siden av vannet er kledd i et tynt lag med snø.

Et vinterlandskap er det som fortoner seg for meg, med trær dekket av snø og følelsen av snøfnugg mot kinnet. Det lyser varmt fra vinduene til en liten hytte rett før jeg kommer til Fagervann. De sitter inne i varmen tenker jeg, jeg skal sove ute i novembernatten. Så er det der, vannet, med det fagre navnet. Der jeg kan se isen på vannet, men ikke trærne på den andre siden av vannet. Hodelykten lyser opp stien med sine spor i snøen langs vannet.

Morgendis over Fagervann.

Ved en fin plass på den østlige delen av vannet dumper jeg sekken. Telt har jeg ikke med, skal ikke ligge over i det. Bygger meg istedet en seng av granbar, fint som underlag til fjellduken. I tillegg ligger det en haug med tilsynelatende fin ved rett ved leirplassen. Bål tenker jeg, men det skal vise seg at den veden nok var alt for våt til å antennes (men når sant skal sies så er jeg ikke den flinkeste til å lage bål heller). Kanskje tilpass for min egen 'latskap'.

Så da blir jeg sittende i lys fra lanternen min istedet fra lyset fra et bål. Ikke like varmt, men like koselig. Det er ensomt her, og stille, bortsett fra lyden av snøværet og den tilfeldige lyden av snø som faller fra trær. Det føles godt å sitte i det duse lyset og få samlet tankene. Utover kvelden får jeg gjester, to små mus piler fram og tilbake i utkanten av lyset fra lanternen. Innimellom skrur jeg på hodelykten min og fanger en av dem i lyset, det glinser i to små øyne før den piler vekk igjen.

Solen skinner over det isdekte vannet.

Det lir mot natt og mørket senker seg enda mer over skogen og det islagte vannet. Temperaturen har nok sunket litt siden jeg kom. Stillheten senker seg når jeg kryper ned i fjellduken. Inne i duken stiger temperaturen.

Jeg våkner av og til under natten, utenfra kan jeg høre de sedvanlige lydene fra skogen. Kvister som brekker og slikt. En gang i natten titter jeg ut av duken, ute har det blitt en stjerneklar himmel over meg. Jeg sovner igjen mens snøklumper faller fra treet over meg og ned på duken med et lite brak.

Vinteren har kommet på besøk.

Når jeg titter ut av duken om morgenen, kan jeg se at posen som inneholder sekken min er dekket av et lite lag med snø. Selv har jeg ikke blitt dekket av snø i løpet av natten. Og over vannet kan jeg se trærne på den andre siden, dekket av snø. Morgendisen driver tynt over vannet og over meg er det blå himmel. Fin morgen med andre ord. Jeg spiser frokost og pakker så sammen før jeg beveger meg gjennom marka og hjem etter en fin novembernatt i en duk ved Fagervann.

Trollsk stemning i marka ved Kamphaug.

søndag 7. november 2010

Orphan Mountaineer Shelter til Keldyke Gorge

Det er den femte dagen i fjellene når turens høyeste punkt sto foran oss. Fra Orphan Mountaineer Shelter der vi overnattet, startet vi på 2950 moh og ville gå opp til ca 3900 moh ved Ala-Kul passet. Til slutt, etter en 10 km, ville vi være framme i Karakol Gorge på 3400 moh.

Som i Norge kan også været i fjellene i Kirgisistan være skiftende, noe vi fikk merke på denne dagen. Det var strålende vær da vi satte ut og gikk opp de bratte bakkene opp mot Ala-Kul. Idet vi skulle begynne på siste stigning opp mot Ala-Kul passet skiftet det helt til å være torden-vær og hagl. Når vi kom fram til telt-leiren i Karakol Gorge var det fint vær igjen.

Turen gikk forbi fantastisk flotte Ala-Kul, en innsjø som ligger på 3550 moh, hvor vannet er nydelig turkis-grønt. Jeg måtte såklart ta meg en svømmetur i vannet, det var ikke veldig varmt, men godt og forfriskende. Og så kan man jo si at man har svømt over Galdhøpiggen. I enden av vannet ligger det en isbree som forsyner innsjøen med vann.

Vi passerte Ala-Kul passet på ca 3900 moh, som var det høyeste punktet på turen. Jeg hadde selv aldri vært høyere oppe før, jeg gikk opp uten noen problemer. Dessverre var det værskifte når vi gikk opp passet og all utsikten ble dekket av et grått og tungt slør av regn og hagl. Fra passet skulle vi kunne ha sett flere 5000-meters topper. Ned fra passet gikk stien ned gjennom løs og tung sand.

Jeg hadde ikke hatt noen problemer med høyden i løpen av turen hittil, men fikk merke det litt på ettermiddagen etter å ha kommet fram til Karakol Gorge. Da jeg og en annen ville bruke tiden fram til middag med en liten foto-safari i fjellsidene ovenfor telt-leiren. Vi brukte vel omtrent 20 minutter opp, og burde nok ha brukt 1 time. Da merket jeg høyden for første gang. Det var nok bare en veldig mild utgave, og det hjalp helt fint bare å slappe litt av og ta et par sukkertøy (sukker hjelper). Tilbake i telt-leiren var alt bra igjen.

Denne turen med Ala-Kul innsjøen og passet var den mest begivenhetsrike dagen på reisen.

En flott morgen i fjellene i Kirgisistan. Vi våknet opp i Orphan Mountaineer Shelter og hadde det høyeste punktet på turen foran oss, med en så flott morgen så vi fram til å komme oss opp og nyte utsikten.

I strålende solskinn beveget vi oss oppover mot Ala-Kul. Stien slynget seg bratt oppover skaret ovenfor Orphan Mountaineer Shelter.

Utsikt ned mot Orphan Mountaineer Shelter og til de majestetiske fjellene i Tien Shan i bakgrunnen. Orphan befinner seg i skogpartiet omtrent midt i bildet.

Høyere opp mot Ala-Kul ble det mindre og mindre vegetasjon og steinene tok over. Det ble tyngre og gå, men belønningen...

...fikk vi når vi kom opp til Ala-Kul. En usedvanlig vakker innsjø med et turkis-grønt vann rammet inn av fjell på nesten alle sider. Innsjøen er mer enn 70 meter dyp.

Å svømme over Galdhøpiggen. Ala-Kul ligger på 3550 moh og jeg kunne ikke dy meg for å ta meg en svømmetur i det kalde, men forfriskende vannet.

Vi ser tilbake der vi har gått langs det turkis-grønne vannet. Ned i skaret midt i bildet går stien videre ned og tilbake fra der vi kom. I bakgrunnen ser vi skyene drive inn og som snart skulle være med på værskiftet.

Ved enden av vannet ligger det en isbre som forsynner innsjøen med vann. Til høyre utenfor bildet ligger Ala-Kul passet.

Stien som går langs vannet går i et steinete terreng. Små flekker med vegetasjon dukket likevel opp langs stien. I bildet ser vi passet nesten øverst til venstre og deltagerne på vei langs stien.

Ala-Kul passet ovenfor oss, på en 3900 moh. På tidspunktet bildet ble tatt er vi akkurat ferdig med å spise lunsj. Man kan ikke se det på bildet, men lyden av torden har fått oss til å fortsette. Bak meg bygger det seg opp et værskifte.

Her er jeg på toppen av Ala-Kul passet, høyere oppe har jeg ikke vært før. På veien opp begynte det å tordne og hagle. Så det ble et lite anti-klimaks på toppen, vi gikk glipp av utsikten, man skal kunne se flere 5000-meters topper fra passet. Humøret var uansett på topp og jeg hadde ikke merket noe til høyden.

Her ser vi Anvar med passet i bakgrunnen. Anvar var turlederen fra den Kirgisiske operatøren sin side. Stien ned fra passet gikk ned sandmorenen man kan se i midten av bildet.

Utsikt fra fjellsidene ovenfor Keldyke Gorge, i bakgrunnen kan vi se et høyt fjell ruve (navn ukjent). Vi var framme ved telt-leiren, men jeg og en annen brukte tiden fram til middag med en liten tur opp i fjellsidene. Brukte for rask tid opp og fikk derfor for første gang merke høyden, om enn veldig mildt.

Middag i spiseteltet. Slik så teltet vi spiste middagene våre i ut innenfra. På denne dagen hadde bærerne i tillegg bært opp vin og øl. Bare luksus.

lørdag 30. oktober 2010

Kjentmannsmerket: Tjuvstuåsen

...og en tur på tvers av Østmarka.

En skal ikke langt utenfor Oslo før en, ja, befinner seg langt ute på landet eller gokk som noen velger å kalle det. Jeg sitter på bussen til Lillestrøm om Enebakk, og den går en lang vei ut på landet før den kommer dit. Så langt skal ikke jeg, jeg går av på Skjønberg og derfra skal jeg ut i Østmarka. På ny kjentmannsjakt, til den østligste posten i heftet.

Tjuvstuåsen.

Det er bare grått og trist når jeg tar mine første steg oppover lia mot åsen som er målet, utsikt kan jeg nok se langt etter. Regne begynner det vel å snart å gjøre også tenker jeg. Da er det godt å komme fort fram til målet, Tjuvstuåsen. Her skulle det visstnok ha vært et tilholdssted for røvere før, som navnet tilsier. Fra åsen skulle de ha god oversikt over området rundt, jeg har ikke god oversikt over området rundt nå. Med gode grunner. Åsen er innhyllet i tåke. Men vent, jeg har jo et mål til.

Mørkåstjerna, på en regnfull dag i oktober.

Så kompassnålen snurrer og jeg setter kursen gjennom tåken i retning vest. Ned åsen gjennom kratt og lyng utenfor sti og sikre tegn. Etter plasking gjennom myr og buskas kommer jeg til Mørkåstjerna. Trenger ikke kompasset for å finne den blå-merkete stien fra skogsbilveien som går fra det tjernet, så det legges tilbake i kartmappen. Våt og gjørmete er den stien, og når jeg kommer til Setertjerna tar regndråpene til med større styrke. Ikke åpent på stua der, så for meg blir det bare skifte av bukse og en skive i farten før jeg setter nedover Badstudalen. Hvor er badstuen når en trenger den?

Tunge skyer ligger som et tungt slør over trekronene og gir tåkefulle skoger.

En har jo hørt at det er mange badstuer i Finland, i Finnland i Østmarka er det ingen. Ihvertfall ikke åpne for tilfeldige forbipasserende. Jeg møter heller ikke på noen finner her. Med regnet sildrende ned jakken inntar jeg en rask lunsj ved Fløyta, en kopp varm te gjør godt i det litt sure været. Tvers over vannet ligger de lave skyene presset ned over trekronene. Jeg trasker ufortrødent videre hvor jeg kunne ha gått forbi Mortvannsåsen og i retning av den sørlige enden av Nord-Elvåga. Istedet blir det den nordlige enden og en liten pause ved Mariholtet, stengt forøvrig på det tidspunktet jeg ankommer. Ved demningen før har det begynt å mørkne.

Mørket senker seg over demningen i nordenden av Nord-Elvåga.

Det er lys i mørket. Fra Mariholtet går det lysløype, ikke noe snø på bakken ennå men. Lyset gjør det uansett lettere å gå forbi Nøklevann, selv om det blir en liten formørkelse i retning Rustadsaga. Derfra er det kort vei ned til Skullerud for mine litt slitne føtter. Østmarka er gått på tvers fra Skjønberg til Skullerud, ingen ekspedisjon akkurat, men en fin tur på en regnfull høstdag i slutten av oktober.

mandag 18. oktober 2010

Fjellitteratur på Finse

Fjellkultur er i skuddet. Vi har rock i fjellet på Eidsbugarden, Fjellfilmfestivalen har holdt det gående en god del år nå og nå har litteraturen fått sin festival noen meter over havet. Nærmere 1222 meter over havet på Finse og jeg avla festivalen et besøk. Det var nærmere 200 deltagere som tok turen til Finse for å høre på foredrag, høytlesning på topper og for å nyte det flotte været som helgen brakte fram. På programmet sto kjente folk som Stein P. Aasheim, Randi Skaug og Baffin Babes for å nevne noen.

Det var et fantastisk vær under fjellitteratur på Finse. Her ser vi Hardangerjøkulen og Finse badet i sollys.

Når jeg ankommer Finse på fredagen er det ikke en sky på himmelen og Bergensbanens høyeste punkt ligger badet i høstlys fra solen. Med noen timer å vente til dagens program starter, så tar jeg meg en tur opp mot toppen av Jomfrunuten. Det er ingen høytlesning på den toppen, men jeg har tenkt å lese litt for meg selv (De Velvillige, Jonathan Littell). På vei opp glitrer det i rimet på bakken når strålene fra solen reflekteres, det knaser når jeg går. På vei ned igjen tar jeg en titt på fotoutstillingen som er utstilt ute ved siden av Rallarmuseet.

På fredagen sto en dokumentarfilm, et møte med Kit-Fai Næss og et foredrag med Stein P. Aasheim på programmet. Dokumentarfilmen, Mambu And The Mountains Of The Moon, handlet om Mambu som ønsker å jobbe som fjellguide i Rwenzorifjellene i Uganda.
Kit-Fai Næss i samtale med Sturla Ellingsvåg om Arne Næss Sr. var utrolig interessant. Kit-Fai Næss er den kvinnen som har stått nærmest Arne Næss Sr. fra 70-tallet og til hans død. Man fikk et veldig godt bilde av hvordan og hvem den kjente filosofen var gjennom å høre på hun fortelle. Og så var det levert med veldig mye humor og glede. Aasheim sitt foredrag var en serie tilbakeblikk på sitt liv som formidler av turopplevelser, denne gangen uten en egentlig rød tråd. Interessant som alltid, spesielt for oss friluftsentusiaster, men siden det var en del tilbakeblikk så har vi jo hørt mye av dette før.

Det var ikke en sky på himmelen natt til lørdag.

Jeg avslutter kvelden med å lese litt og nyte en India Pale Ale fra det lokale bryggeriet Ægir, mens en himmel full av stjerner skinner ned på hotellet utenfor. Det er fortsatt ikke en sky på himmelen.

Lille Finsenut sett fra Finse.

Lørdag og det er frokostsamtale om hvordan bli en ekspedisjonshelt idag, men hva som definerer en ekspedisjonshelt ble til en like stor samtale. På programmet lørdag sto en boklansering av en bok av Randi Skaug (første norske kvinne på toppen av Everest), høytlesning på Store Finsenut, foredrag om Alf B. Bryn, det norske polarheltbildet og om Baffin Babes.

En kan ikke være uenig i at festivalen var ekstremt heldig med været, det tror jeg heller ikke de som tok turen opp til Store Finsenut for å høre på høytlesing på toppen var. Opp fra Finse gikk det en lang rekke av turglade folk som strakk seg oppover og rundt mot toppen. I nydelig vær, men kjølig, leste skuespiller Nicolay Lange-Nielsen høyt fra en av Nansens turer. Det ble servert varm toddy og festivalens 'huspoet' Cornelius Jakhelln innledet høytlesningen med dikt fra sin bok Trisyn. på vei ned igjen tok jeg turen om Lille Finsenut.

Utsikt fra toppen av Store Finsenut hvor det var høytlesning på lørdagen.

Boklanseringen til Randi Skaug ble like så mye et foredrag om det å motivere seg til turer, både av den lange og den korte arten. Artig også å høre foredraget om tinder og banditter, Alf B. Bryn og hva som er sanne beskrivelser av denne norske klatreren og hva som er rene røverhistorier. På Fjellfilmfestivalen ifjor gikk jeg glipp av foredraget til Baffin Babes, nå skulle jeg få sjansen. Baffin Babes er fire venninner som gikk på ski over Baffin Island, derav navnet, verdens femte største øy. Med stor entusiasme presenterte de turen som de brukte 80 dager på, med videosnutter, bilder, sang og rapping. Og det er ellers litt forfriskende å se noen fortelle om en ekspedisjon uten å legge mesteparten av vekten på det tekniske med turen. Tøffe jenter og en tøff tur gir et tøft foredrag.

Folk begynner å ankomme Lordehytta i Lengjedalen hvor det var høytlesning fra på søndagen.

Lørdagen ble avsluttet med en konsert med Lars Lillo-Stenberg på Rallarmuseet, som blant annet sang barnesanger for oss.

Søndagen bød på mer fint vær og det førte til en flott tur til Lordehytta i Lengjedalen. Før den turen skulle det vært et muntert blikk på norsk skihistorie, som dessverre ble avlyst. Istedet ble det et foredrag om historien på Finse og og en presentasjon av boken Fjellbarna. Forøvrig like artig hver gang å høre om tyskernes planer om å bygge 'flyplass' på toppen av Hardangerjøkulen.

For de som ville kunne man få med seg en tur til restene av en annen av Lordehyttene i området, nemlig Finsehytta. Her ble det et litt kortere foredrag om denne hytten. I bakgrunnen kan man se Finsenutene.

Så gikk turen ut i det fine været og til nevnte Lordehytta. Lordehytta i Lengjedalen er en av flere hytter som Lord Garvagh bygde i området rundt Finse. Den står åpen hele året og er mulig å overnatte i. Ved hytta ble det holdt et foredrag og høytlesning om hyttene og om denne Lord Garvagh. Etterpå kunne de som ville bli med og se på en annen av hyttene, nemlig Finsehytta, men som ikke var holdt i stand. Etter å ha kommet tilbake fra denne turen var festivalen over for min del, da gjensto det bare å vente på toget tilbake til Oslo. Som viste seg å være nærmere tre kvarter forsinket, men pyttsann det gjorde ikke så mye.

Bilde fra fotoutstillingen på Finse.

En flott helg med gode foredrag og fine turer ble med i bagasjen tilbake til Oslo. Samtalen med Kit-Fai Næss og Sturla Ellingsvåg og foredraget til Baffin Babes var høydepunktene. En skal ikke se bort ifra at det blir et gjensyn neste år. Og for et vær.

Fjellitteratur varte fra 15. til 17. oktober, les mer her.

Flott vær hele helgen, mens dette var fasiten på Finse på tirsdag uken etterpå (bilde tatt fra webcam på sidene til Finse forskningssenter).