søndag 24. januar 2010

TIFF 2010: Dag 6

Det er festivalens siste dag og jeg merker at jeg har sett mye film de siste dagene. Det skal bli godt med en pause, men først må jeg gjøre meg ferdig med dagens program. Grunnet tidspunkt for flyet vårt tilbake til Oslo så rekker vi ikke mer enn tre filmer denne søndagen.

Half-Life (Jennifer Phang, USA)
Den siste dagen startes opp med denne filmen satt til en nær fremtid hvor en global katastrofe står for døren. I California følger vi den deprimerte Pam og hennes familie. Faren forlot dem for lenge siden. Hennes selvopptatte mor koser seg med en kjæreste som er mye yngre enn henne og har et kanskje litt for godt øye til Pam. Hennes lillebror Timothy drømmer seg ofte bort til et annet sted som føles bedre enn den ekte verdenen han befinner seg i.

En fin om enn merkelig film som blander fine fotograferte scener med drømmeaktige animasjoner. Slutten er oppe for tolkning. Digget ellers bruken av Godspeed You! Black Emperor som musikkspor til enkelte av scenene.

The House Of Branching Love (Mika Kaurismäki, Finland)
Dette var festivalens avslutningsfilm (åpningsfilmen var Hipsters av Valery Todorovsky), men jeg valgte altså å se den idag istedet. En typisk Kaurismäki film og finsk mørk farse. Når Tuula tar med seg en elsker hjem så tar skilsmissen mellom henne og Johani en mørk vending. De bor fortsatt i samme hus inntil de har fått solgt det og har avtalt seg imellom et sett med regler, ett av dem er at man ikke skal ta med seg andre hjem. Dette gjør Johani sur og som hevn hyrer han inn en prostituert til å spille hans nye unge kjæreste. Med ett er de fanget i en eskalerende krig, hvor etterhvert både politi og mafia vil ha et ben med i spillet.

Half-Life.

Et finsk War Of The Roses med andre ord. Og morsom, til tider veldig morsom. Når det ikke blir det helt store er det fordi det overdrives litt vel mye i forviklingene mot slutten.

Da er det bare en film igjen før jeg er ferdig med TIFF for denne gangen, åttende gangen jeg er her oppe. Og jeg har aldri sett flere filmer her enn dette året.

Home From Home (Cho Sung-Hyung, Tyskland)
Min avslutningsfilm er en dokumentarfilm om den 'tyske byen' i Sør-Korea. I etterkrigstidens Tyskland var det et stort behov etter arbeidskraft og fra Sør-Korea kom det mange koreanske jenter for å arbeide. Disse møtte etter hvert tyske menn og giftet seg med dem. Men etterhvert har de begynt å savne hjemlandet. For å få innbyggerne sine hjem igjen og samtidig legge til rette for deres tyske menn anlegger koreanerne en egen by for dem. Denne dokumentarfilmen følger flere av disse parene i deres nye hjem i Sør-Korea.

En veldig fin og morsom dokumentar med mye underliggende humor. Den 'tyske byen' er et populært turiststed for sør-koreanerne. Selv stiller også dokumentaren spørsmålet rundt hvor villige de tyske innflytterne er til å innkorporere seg i det koreanske samfunnet, de snakker ikke koreansk og ser ikke ut til å ville lære seg det heller.

The House Of Branching Love.

Jeg går ut av salen og erkjenner at festivalen er over for min del denne gang, nå venter fly tilbake til hovedstaden. Selv fortsetter festivalen med å vise filmer ut dagen, regner og med at de setter opp noen ekstravisninger mandagen og.

Det ble ny rekord i antall filmer på festivalen for min del, hele 31 filmer. Noe i overkant kanskje, det ble mye film og mye å fordøye. Vanligvis legger jeg listen lavere, for å få sett litt mer av Tromsø og pustet litt mer ut mellom filmene. Men antall filmer kan jo og sees på som et tegn på at det var mye interessant å se på programmet i år.

Festivalens beste film ble for meg Katalin Varga av Peter Strickland. Hadewijch og Around A Small Mountain var festivalens to skuffelser. Filmene som vant priser på festivalen var:

  • Aurora-prisen: The Door (Anno Saul)

  • Fipresci-prisen: 10 To 11 (Pelin Esmer)

  • Don Quijote-prisen: Whisper With The Wind (Shahram Alidi)

  • Den Norske Fredsfilmprisen: The Other Bank (George Ovashvili)

  • Tromsøpalmen: Å Puste Ut Musikk (Trond Eliassen)


  • Jevnt over var jeg veldig godt fornøyd med årets festival, og jeg regner med å sette foten nordover til samme tid neste år.

    lørdag 23. januar 2010

    TIFF 2010: Dag 5

    Festivalens siste hele dag står for trappene, lørdag og ny 6-films dag. Det er bare å brette opp ermene (eller øyelokkene). Denne dagen byr også på min første natt-visning på festivalen. Så denne dagen starter tidlig og slutter sent.

    Fish Tank (Andrea Arnold, England)
    Første ute er en film fra arbeiderklassen i England, Mia lever sammen med sin mor og lillesøster i ett av slumområdene i England. Livet, som stort sett ikke byr på annet enn skuffelser, fører ofte til en ond spiral hvor man tyr til alkoholen som en løsning på problemene. Mia sin eneste skikkelige glede i livet er å danse, men for å få danse i fred må hun bryte seg inn i en forlatt leilighet i nabolaget. Mangelen på en farsfigur er stor. Men når moren en dag kommer hjem med en ny kjæreste, øyner Mia litt håp om at tingene skal forbedre seg. Det viser seg likevel etterhvert at ting ikke er som de virker som.

    Fish Tank er en videreføring av Andrea Arnold sin stil fra Red Road, som ble vist på TIFF 2007, og hun gjør det bedre med denne. Spesielt skuespillet i filmen er veldig godt, fra ukjente Katie Jarvis til Michael Fassbender (som er et navn å merke seg). Filmen er ikke behagelig å se på, men styrer likevel fint unna å benytte seg av de sedvanlige sjokk-scenene. En meget god film.

    Symbol.

    The Vanished Empire (Karen Shakhnazaarov, Russland)
    Jeg får knapt ta en pust ute før jeg beveger meg fra en tung oppvekst i England til det å være student i Sovjetunionen på 70-tallet. Stengt inne bak jernteppet er tilgangen til vestlig kultur liten, likevel dukker det rett og stadig opp mote, bootlegs og stil fra vesten. Sergei bruker dette for alt det er verdt for å imponere jentene og de andre guttene på universitetet. For å få råd til dette selger han de gamle bøkene til sin farfar (som fortsatt lever) til antikvariater.

    En film som ikke gjorde det store inntrykket på meg. Den faller og en del sammen på grunn av mangelen på sympati med hovedpersonen, noe som er viktig for en film av denne typen.

    Symbol (Hitoshi Matsumoto, Japan)
    And now for something completely different, til en film som vanskelig kan beskrives med ord. Vi følger to personer som tilsynelatende har ingenting til felles eller med hverandre å gjøre. Den ene er en wrestler (med det treffende navnet Escargot Man) i Mexico som klargjører seg for en kamp, den andre er en japansk mann som våkner opp i en fargerik pysjamis i et tomt rom. Rommet er hvitt, har ingen synlige dører eller vinduer og det er ikke noe annet i rommet.

    Forvirret? Det kommer mer. Fortellingen om wrestleren fortsetter uten nevneverdige øyeblikk, men i rommet med det rare i skjer det ting. For etter hvert kommer det til syne noen rare skikkelser i rommet, og ved å røre disse skjer det ting i rommet. Som oftest ved at en eller annen unyttig ting dukker opp i rommet. Men etter hvert finner han ut at ved å røre en bestemt skikkelse så åpner det seg en dør, problemet? Bare det at han ikke rekker bort til døren før den forsvinner igjen. Bestrebelsene hans for å nå bort til døren er til tider hysterisk morsomme.
    Det er først ved slutten at man får se hva de to ganske så forskjellige historiene har med hverandre å gjøre.

    Som sagt, det er vanskelig å beskrive denne filmen. Sprøtt og absurd, og til tider veldig morsom. Det er mye morro i et sadistisk rom (for tilskuerne). Som når vår helt endelig finner skikkelsen for å frembringe mat, som er sushi. Men han trenger jo såklart soyasaus til risen og uansett hvor mye han trykker på symbolet (skikkelsen) så kommer det bare mer sushi. Det er, helt til han gir opp og spiser seg mett på sushien, først da kommer soyaflasken.

    Jeg fant ut i etterkant at Symbol er laget av samme regissør som Daj-Nipponjin, en film som jeg så på Film Fra Sør festivalen fra et tidligere år. Hadde jeg visst det, hadde jeg visst hva jeg kunne vente meg. Absurd (og sær) japansk komikk på det høyeste.

    Kvinner Uten Menn.

    I pausen går jeg ned til torget og til snøkinoen de har laget der. På snø-lerretet vises Den Røde Ballongen. Det er lagt ut saccosekker som man kan sitte på. Hver dag er det visninger på snøkinoen, i alt fra visninger for barn (gjensyn med To Gode Naboer blant annet), kortfilmer og til stumfilmkonsert.
    Etter pausen tusler jeg opp igjen til Fokus for neste film på programmet, som foregår i et varmere land.

    At The End Of Daybreak (Ho Yuhang, Malaysia & Hong Kong & Kina & Sør-Korea)
    Men om den foregår i et varmere land så er det en noe kjøligere undertone i filmens handling. Den handler om Tuck Chai som bor alene sammen med sine mor. Han møter en rik ungjente, Ying, som han innleder et forhold til, men når jentas foreldre finner prevensjon på rommet hennes begynner ting å gå litt over styr for han. Foreldrene trur med å anmelde han for voldtekt siden Ying er under den seksuelle lavalderen. De krever en anseelig sum for ikke å anmelde Tuck. Når de etter å ha mottatt pengene fortsatt vil anmelde Tuck, så begynner han å bli desperat.

    Denne starter rolig, men blir ganske så mørk etterhvert. På ett eller annet vis minner denne meg om en mørkere utgave av Anh Hung Tran sine filmer (At The Height Of Summer, The Scent Of Green Papaya) og Pen-Ek Ratanaruang. En over middels god film, som blir litt stillestående til tider.

    Tid for en lengre pause, jeg inntar en Calexico burger (med nachos, grensesprengende frekk, for tex mex-fetisjister) på Blå Rock til middag. Etterpå møter jeg en venninne av familien som jeg ikke har sett på lenge, som også er på besøk på festivalen.

    Valhalla Rising.

    Kvinner Uten Menn (Shirin Neshat, Østerrike & Frankrike & Tyskland)
    I 1953 ble det gjennomført et statskupp i Iran som danner bakteppet for den islamske revolusjonen i 1979 og da det Iran som vi kjenner idag. Filmen følger fire kvinner i tiden da Mohammad Mossadegh ble avsatt og makten overtatt av Shahen. På forskjellige måter møter de de politiske opptøyene.

    Shirin Neshat er en verdenskjent billedkunstner og det gjenspeiles i formen på filmen. Kvinner Uten menn er en veldig symbolladet film. Den er fantastisk fotografert hvor man blir bombardert med vakre bilder. Men på samme tid blir man også stilt ovenfor mange sterke bilder og scener. Noe manglende struktur over fortellingen og til tider litt tung i forståelsen grunnet den tunge symbolske bruken. En bra film, men det visuelle burde være nok til å se denne filmen.

    Jeg har en film igjen, og det er en natt-visning. Så før den tid har jeg ledig tid til å innta nok en blanding (nordlendingenes blanding av bayer og øl). Det er hyggelig på festivalen-cafeen så jeg har blitt sittende mye der på kveldene i løpet av festivalen.

    Valhalla Rising (Nicolas Winding Refn, England & Danmark)
    Nicolas Winding Refn sin versjon av The Lost Vikings (bare ikke med vikinger)? Mads Mikkelsen spiller en enøyd kriger i Skottland som har blitt holdt fanget av diverse høvdinger. Han er en fryktsom kriger og blir brukt til å utkjempe kamper for veddemålets skyld. Men en dag rømmer han, på et sedvanlig blodig vis, hvorpå han møter en gjeng med kristne korsfarere. Han slår følge med dem og sammen setter de seil mot det de tror er det hellige land.

    Annerledes. Winding Refn serverer sine blodige scener i sine sedvanlige stilistiske bilder. Fra det tåkelagte skotske høylandet til det såkalte hellige landet. Jeg ble ikke helt klok på denne filmen, men den har sine kvaliteter.

    Det ble en lang dag både med tanke på antall filmer og antall timer. Slukner ganske så fort etter endt dag, så liten tid til ettertanke etter siste film. Men Fish Tank står igjen som lørdagens beste film.

    fredag 22. januar 2010

    TIFF 2010: Dag 4

    Tiden går fort, fjerde dag her oppe i Tromsø og totalen på filmer er allerede oppe i 17 filmer. Men jeg gir meg ikke med det.

    The Two Horses Of Genghis Khan (Byambasuren Davaa, Tyskland)
    Omtrent som en oppfølger til Historien Om Den Gråtende Kamel, som ble vist på festivalen i 2004. Den gråtende kamelen ble forøvrig også vist under årets festival som en del av en retrospektiv serie i henhold til 20-års jubileet.
    Dokumentarisk i formen, omhandler The Two Horses Of Genghis Khan en reise gjennom Mongolia for å reparere en fiolin som ble ødelagt under den kinesiske kulturrevolusjonen og å finne sangen som var inngravert på fiolinens manglende vers.
    Hovedpersonen i filmen er Urna, som har har avgitt et løfte til sin avdøde bestemor om å reparere den gamle fiolinen.

    The Two Horses Of Genghis Khan.

    Likhetene med Historien Om Den Gråtende Kamel er mange, begge er filmer som like fullt viser et bilde av kultur og liv i Mongolia og er omtrent dokumentariske i formen. Historiene er i utgangspunktet enkle, men rørende. Vakkert fotografert denne også. En god film med andre ord.

    I filmen kan man også se at modernismen sakte men sikkert ankommer steppelandet i øst, noe som også gjengis i en av filmens humoristiske scener: SMS mongolian style.
    For å kunne sende tekstmeldinger når man ikke får signal er løsningen enkel: man skriver meldingen, og idet man trykker på 'send' så kaster man mobilen opp i luften i håp om at den får kontakt med signalene før den kommer ned igjen.

    10 To 11 (Pelin Esmer, Tyrkia)
    Bare en veldig kort pause før jeg igjen befinner meg i neste kinosal. På lerrettet vises filmen som vant FIPRESCI-prisen (delt ut av Federation Internationale de la Presse Cinématographique) under årets festival. Pelin Esmers film handler om Mithat og Ali, Mithat er en samler av rang og Ali jobber som vaktmester i bygningen de bor i. Når naboene til Mithat bestemmer seg for å bygge om gården for å sikre den mot jordskjelv er det utgangspunktet for en strid da Mithat ikke vet hva han skal gjøre med sin samling som øker for hver dag som går. Han har det bra som han har det, men av frykt for samlingen sin tør ikke Mithat lengre å forlate leiligheten sin. Ali blir derfor rekruttert til å gå samler-ærendene for Mithat.

    10 To 11 var en fin, liten og søt film. Hvis man noensinne har samlet på noe, så vil man kjenne seg igjen i en del av særhetene til Mithat. Som med en god del andre filmer var denne også noe lang.

    Det blir en lengre pause etter denne filmen. I tillegg til å spise middag (tidligere enn vanlig) benytter jeg anledningen til et besøk på polarmusset i Tromsø.

    Room And A Half.

    Around A Small Mountain (Jacques Rivette, Frankrike & Italia)
    En film som jeg faktisk vil si at jeg ikke forsto. Den omhandler en liten sirkus-tropp som prøver å redde sirkuset etter at eieren dør, de klarer å få eierens datter, Kate, som forlot sirkuset til å komme tilbake. På veien til sirkuset møter Kate Vittorio, en italiener som etter det møtet fatter interesse for sirkuset og etterhvert omtrent blir en del av det. Dette er filmens premiss, og som jeg ikke forstår. Det blir aldri klart hvorfor Vittorio fatter sin interesse for sirkuset, eller hvorfor han blir sånn del av det når han rent tilfeldig dukker opp og forlater sirkuset igjen.

    Når filmen i tillegg var noe stillestående ble dette ikke noe annet enn en midt på treet film for meg.

    Room And A Half (Andrey Khrzhanovsky, Russland)
    Denne filmen omhandler livet til den russiske poeten Jusif Brodskij, men er likevel ikke en direkte biografi om han. Det er en leken film som presenterer oss for den russiske nobelprisvinneren via fiktive scener, animasjon og historiske filmklipp.
    Brodskij kom etterhvert på kant med de sovjetiske myndighetene og ble til slutt deportert til USA etter en tid i indre eksil.

    The Girlfriend Experience.

    Sjangerblandingen i filmen var godt gjennomført uten at den virket for retningsløs. Filmen har en god atmosfære, likevel så er den nok i det lengste laget.

    En film står igjen for dagen.

    The Girlfriend Experience (Steven Soderbergh, USA)
    Chelsea (spilt av pornostjernen Sasha Grey) lever av å selge 'the girlfriend experience', en opplevelse av å være i et forhold. Kundebasen hennes er rike forretningsfolk på Manhattan, ofte uten tid til å pleie et ekte forhold. På det personlige planet er hun sammen med treningsinstruktøren Chris, og når Chelsea setter reglene deres til siden for en kunde byr det på problemer for forholdet deres.

    En stilsikker film, om ikke annet. Filmen oppleves som ganske så lett, men så spiller den jo og i et overfladisk miljø. Soderbergh drar ikke filmen for langt og holder lengden godt innenfor hva som er nødvendig for en film av denne typen.

    Fredagskveld og det begynner å surre av liv fra de forskjellige utestedene i Tromsø. Over en øl ser jeg tilbake på dagen og sier meg sånn middels fornøyd med den. Av dagens fem filmer var The Two Horses Of Genghis Khan den klart beste.

    torsdag 21. januar 2010

    TIFF 2010: Dag 3

    Det er soldagen i Tromsø, altså første dagen solen titter fram igjen etter å ha vært fraværende hele vinteren. Men igrunn så er det ikke så mye man får se av den, som regel et lite gløtt av den mellom toppene i horisonten i sør. Da er det en skjebnens ironi at værgudene har bestemt seg for å tåkelegge Tromsø, så mye faktisk at flyplassen måtte holde stengt i flere timer. Så mens tåken smyger seg rundt kinobygningene, gjør jeg meg klar for en ny og lang dag på festivalen.

    Katalin Varga (Peter Strickland, Romania & England & Ungarn)
    Jeg beveger meg inn fra tåkeheimen i nord til dagens første film, som er Katalin Varga og er en mørk fabel satt i en avsideliggende del av Romania. Katalin blir kastet ut av hjemmet når hennes mann finner ut at han ikke er den ekte faren til deres barn. Under dekke av å skulle besøke bestemoren til sønnen, legger Katalin og sønnen ut på veien. Men det blir fort klart at dette ikke er det ekte målet for reisen, etterhvert blir det mer og mer tydeligere at det er fortidens skygger som skal frem i lyset.

    Tarkovskys ånd ligger som en skygge over denne filmen, der Katalin og sønnen beveger seg gjennom det vakre landskapet med hest og kjerre. Likevel oppleves de vakre fjellene og engene som dunkle og mørke, for atmosfæren i filmen er generell mørk. For å fremkalle denne stemningen legges det et dystert lydspor over de ellers så lyse og flotte bildene i filmen. Noe som understreker det ekte målet med reisen.

    Katalin Varga.

    Fotoet i filmen er fantastisk og er til tider nesten hypnotiserende, godt hjulpet av den dystre musikken som setter tonen for den underliggende historien. Når filmen viser at Katalin blir forfulgt av en bil, gjør den det på en så stilstikker måte at man bare ser lysene på bilen og såvidt ser veien i mørket. Vakkert og mystisk. Festivalens høydepunkt så langt for min del.

    Da gjør det ikke noe å komme ut igjen til tåkehavet utenfor, som forøvrig har lettet litt. Jeg har mange filmer på plakaten idag, hele 6 filmer. Men ingen av filmene er lange.

    Mitt Liv Med En Idiot (Aleksandr Rogozhkin, Russland)
    Så over til noe helt annet. Et intellektuelt par kjeder seg og får den geniale ideen å bytte til seg en idiot for noen vodkaflasker. Problemet oppstår når idioten ikke viser seg å være så sedat som de i utgangspunktet trodde. Snart er de beleiret i sin egen leilighet av idioten, men hvem er egentlig den egentlige idioten?

    Denne starter noe rotete og slitsomt, men som når idioten våkner til liv så våkner og filmen til liv. Da kastes vi som tilskuere ut i det glade vannvidd. Til tider rett så absurd og ganske så morsomt. Bare tanken på at man kan skaffe seg en egen idiot er ganske så absurd. En kort film, den varer bare en time, men det kommer filmen til gode. Lengre enn det hadde nok vært i lengste laget.

    Hadewijch (Bruno Dumont, Frankrike)
    I denne filmen presenteres vi for litt religiøs tåke. Her møter vi Hadewijch som er novise i et kloster. Da hun blir sendt ut til verdenen igjen for å gjøre seg mer kjent med den, føler hun at hun begynner å miste sin gud.

    Denne filmen kjøpte jeg ikke, ikke problemstillingen eller historien. På utsiden av klosteret blir Hadewijch kjent med en ung arabisk gutt og hans bror. Med den i utgangspunktet sympatiske broren føler hun at hun kan få snakket med noen om det å miste sin gud. Dette fører etterhvert til at hun reiser til et krigsområde sammen med den eldste broren. Den yngre broren er interessert i Hadewijch, men hun har ingen elsk for annen enn Jesus. Som sagt, så kjøpte jeg ikke denne. Usannsynlig problemstilling, fra tanken om å miste sin gud (men fortsatt være troende kristen), til å reise til et krigsområde, og kulminere i at hun sprenger en bilbombe i Paris som en terrorist.

    Hadewijch.

    Filmen presenterer også oss for en sidehistorie om en bygningsarbeider på klosteret som er unødvendig. Så ikke det helt store.

    Noe skuffet forlater jeg kinosalen. Neste film vises på Hålogaland teater, det betyr at jeg må gå litt. Teateret ligger ikke like nært Fokus som de andre kinobygningene. Jeg har likevel god nok tid til å rekke neste film. Det er nesten mørkt ute nå, så jeg fikk ikke sett solen når den først skulle komme her oppe (men igjen, det fikk ingen).

    Beau Travail (Claire Denis, Frankrike)
    I en retrospektiv serie viser festivalen flere av filmene til Claire Denis, en fransk filmskaper som er oppvokst i Afrika. Jeg valgte meg ut en av filmene hennes, og dette valget var Beau Travail. Den omhandler en tidligere yrkesmilitær, Galoup, som minnes tilbake til sin tid i fremmedlegionen da han var stasjonert i Afrika. Der hadde han ansvaret for en tropp, hvor alt går bra, inntil en ny soldat ankommer. Den nye soldaten, Sentain, får tidlig respekt i troppen og hos kommandanten. Dette gjør Galoup sjalu, og utvikler et hat mot den nyankomne.

    Historien er i utgangspunktet tynn og er ikke i fokus her, det er og lite dialog. Denis legger mer vekt på at bildene og uttrykkene skal formidle meningen. I tillegg viser filmen heller aldri direkte hva Galoup anklager Sentain fra å gjøre. Jeg, jeg likte den.

    The Door (Anno Saul, Tyskland)
    Denne filmen gikk også på Hålogaland teater, det passet jo greit. I utgangspunktet var ikke denne filmen tenkt å være med på programmet til festivalen, selv om den sto på ønskelisten. Men tilfeldigheter gjorde at den likevel kom med, den forlot festivalen med Aurora-prisen i bagasjen.

    The Door.

    The Door er en underfundig film som handler om David, en maler hvis verden faller sammen etter at hans datter dør i en ulykke han kunne ha avverget. Filmen spiller på spørsmålet om hva ville man gjort hvis man kunne ha fått en sjanse til. Når David finner en merkelig dør, får han nettopp det. Det skal imidlertid vise seg at alt ikke er som han tror.

    En god thriller-aktig drama denne her, men går seg litt bort.

    Det har omtrent godt i ett, og jeg har en film igjen på programmet for dagen.

    I Travel Because I Have To, I Come Back Because I Love You (Marcelo Gomes & Karim Aïnouz, Brasil)
    Det lages mye merkelig film, denne var intet unntak. En annerledes roadmovie hvis handling bare blir presentert gjennom bilder og filmklipp sett fra hovedpersonens øyne. José jobber som geolog og er ute på oppdrag for å kartlegge en kanal, vi følger hans reise gjennom det nordøstlige Brasil og møtene hans med stedene og menneskene han møter. Som sagt, alt sett fra hans øyne.

    Noe stillestående, og spesiell. Lite narrativ oppbygging. Filmen gir dog et fint blikk på landet han ferdes igjennom.

    Katalin Varga var den store beholdningen idag. Hadewijch den store skuffelsen.

    onsdag 20. januar 2010

    TIFF 2010: Dag 2

    Onsdag, andre dag på festivalen, og det regner ute. Ikke hva man hadde ventet.

    It Might Get Loud (Davis Guggenheim, USA)
    Hva jeg venter meg når jeg går for å se denne dokumentaren derimot er god musikk. I denne dokumentaren har Davis Guggenheim samlet tre musikere som tilhører hver sin generasjon, Jimmy Page (Led Zeppelin), The Edge (U2) og Jack White (The White Stripes). Tanken er å la dem filosofere over hva som driver dem musikalsk, utveksle erfaringer og såklart jamme sammen. En definitiv film for musikkelskere. Når de satte igang med 'In My Time Of Dying' var det fritt fram for at nakkehårene reiste seg, nå skal jeg ikke legge skjul på at Jimmy Page er stor for meg. Som bonus får man også klipp fra Jimmy Page sin første tv-opptreden og U2 i tiden før de ble kjente, artig.

    En god start på festivalens andre dag altså, jeg har lagt opp til et kortere program denne dagen. Men, ikke noe mindre, som dere kan lese om senere.

    It Might Get Loud.

    Optical Illusions (Cristian Jimenez, Chile & Frankrike & Portucal)
    Så over til fiksjonens og illusjonens verden, i en web-of-life film hvor handlingen er satt til Chile. Vi følger Juan som har vært blind, men etter en operasjon kan han delvis se igjen. Han er bare ikke like sikker på at han liker det han ser. I firmaet som gjennomførte operasjonen jobber David, som blir utplassert på ubestemt tid. Han liker derimot den unge sekretæren Manuela som jobber i enheten han blir utplassert til. Hun er sammen med Guajardo som akkurat har fått seg ny jobb som sikkerhetsvakt i et kjøpesenter. På kjøpesenteret forelsker han seg i en butikktyv, som er mannen til en av sjefene i firmaet igjen. Her er det ikke spart på illusjonene i en smålun og småartig film.

    Tid for en pause, denne gang rekker jeg et besøk til Perspektivet. Så litt annen kultur på meg og, jeg har dog sett noen av utstillingene her før.

    Forbidden Fruit (Dome Karukoski, Finland & Sverige)
    Etter pause og middag bærer det inn i kinosalen igjen. Denne gang til et religiøst samfunn (læstadiansk) i Finland. Her lever de to venninene Raakel og Maria innenfor et samfunn med strikte leveregler, alkohol, tv, sex før ekteskap er store synder. Så når Maria begynner å stille seg tvilende til dette, reiser hun til Helsinki. Raakel vil ikke overlate Maria til seg selv i den store verdenen, og blir overtalt til å reise etter for å beskytte Maria. Møtet med den virkelige verdenen blir ikke helt som de har ventet seg.

    Dette ble dessverre en litt for enkelt, og lite originalt. Etter hvert som filmen går fremover blir den ganske så forutsigbar og når filmen går mot slutten så var det ingen overraskelse at rollene ble byttet om. I tillegg så opplevdes filmen som litt for lang.

    Og når man snakker om solen, så skinner den (og da snakker jeg ikke om den solen, for den ser man ikke her oppe ennå).

    Love Exposure (Sion Sono, Japan)
    For snakker man om lang film så er det denne her. Siste film på dagens program er ikke mindre enn fire timer lang. Og det er vel nok til å begynne å akke seg, med tanke på krampe i beina og annet. Da er det godt å melde at denne filmen ikke opplevdes som lang.

    Love Exposure.

    Som sagt, fire timer. Og fire timer med hva? Jo, her snakker vi om en film som er en stilmessig blanding av action, komedie, drama og romantikk, innholdsmessig blanding av perversjoner, religion, vulgær lavkomikk og kjærlighet. Det kommer da heller ikke som en overraskelse at denne filmen kommer fra Japan.
    Vi møter Yu som for å glede sin far spesialiserer seg på å snikfotografere under skjørtene på Tokyos unge piker - en kunst han ved hjelp av avanserte ninjametoder kommer til å beherske med virtuositet. Faren er en prest som krever at Yu jevnlig skal gå til skriftemål for sine synder, poenget er bare at Yu i utgangspunktet ikke kan komme på noen synder han har begått. Og da må man jo finne på noen...
    Og det blir ikke bedre når han endelig møter en jente han forelsker seg i, men som ikke har det beste forhold til menn, det gjør heller ikke det bedre at han i tillegg møter en annen jente som gjør alt for å lokke han inn i en religiøs sekt.

    Så, hva har man blitt eksponert for annet enn kjærlighet? Jo, en til tider ganske så absurd og morsom film. Den første delen av den filmen er den klart beste, den blir litt tyngre i den andre halvdelen.

    Etter å ha pustet ut etter fire timer i en kinosal setter jeg i retning festival-kafeen, mens Vegar (min film-kompanjong her oppe) fortsatt ikke har fått nok film for dagen og går avstede til nattvisningen av Pontypool.
    Ingen overraskelse at It Might Get Loud ble dagens beholdning (a whole lotta love).

    tirsdag 19. januar 2010

    TIFF 2010: Dag 1

    Det er morgen og det er festivalens første dag for oss. Solen stiger opp og sprer sine stråler ut over byen, bare ikke her. Her er det fortsatt mørketid. Så da kan en jo likesågodt sitte inne i en mørk kinosal, og det er akkurat det som står på plakaten.

    Pontypool (Bruce McDonald, Canada)
    Første film på programmet er i den første bolken, så det blir en relativ tidlig start på dagen. Siden det er en zombie-film jeg har valgt ut, om en noe annerledes enn det man vanligvis forbinder med den sjangeren, regner jeg med å våkne opp av den. Basert på et radiohørespill er Pontypool en zombie-film som foregår i et begrensent område, filmen foregår omtrent i sin helhet på en radiostasjon. Det bidrar også til en mer klaustrofobisk stemning. Vi følger den ikke akkurat ordknappe radioverten Grant Mazzy og de andre ansatte på stasjonen, som aner ugler i mosen etterhvert som meldingene strømmer inn til stasjonen. Ikke lenge befinner de seg beleiret av en zombie-lignende horde.
    Filmen er litt stillestående i starten, men den tar seg opp etterhvert som stemningen på stasjonen blir mer og mer klaustrofobisk. I alt en god film som har sine øyeblikk. Utgangspunktet er interessant, om en ganske så usannsynlig på alle måter (men det glemmer man jo fort).

    Fra det kalde sør blir overgangen til det 'varme' nord ganske stort, det er varmere i Tromsø enn i Oslo. Snø er det lite av, litt skuffende føler man.

    Whisper With The Wind.

    Whisper With The Wind (Shahram Alidi, Irak)
    Jeg har mange filmer på programmet idag, så det går tett i tett. En meget kort pause og så inn i kinosalen igjen. Denne gang over til en mer seriøs film (som jo det er mest av på festivalen), Whisper Of The Wind er en utpreget symbolsk skildring av kurdernes situasjon i Irak. Den forteller historen om Mam Baldar som i flere år har fungert som en slags budbærer i den kurdiske delen av landet, han tar opp meldingene som skal overleveres på en gammel kassettspiller. Når han blir bedt av en offiser om å ta opp lyden av sin førstefødte må han reise til en avsidesliggende del, som også befinner seg i en urolig sone av landet.

    Filmen er vakkert fotografert og inneholder noen virkelig flotte scener. I en av de mest symbolske scenene så presenter regissøren oss for et tre som blir brukt til å henge konfiskerte radioer som er stilt inn til å kunne motta signaler fra de kurdiske opprørernes radiostasjon. I en annen flott scene lar han forskjellige enker liste opp familimedlemmer som har gått bort, for å så plassere hver enkelt sørgende ved siden av hver sin steinhaug.
    Men, det er likevel håp i stemmen til en nyfødt.

    Av Jord Er Du Kommet (Anand Tucker, England)
    Festivalen valgte å sette opp de tre filmene som danner The Yorkshire Ripper trilogien, også kalt Red Riding. Filmene er sagt å kunne sees separat, men jeg fant ut at man nok burde ha sett de to forrige filmene i serien. Av Jord Er Du Kommet, den tredje filmen i trilogien, er en mørk film om forsvinningen til ung jente i Yorkshire-området i England. Når det kommer fram at denne forsvinningen minner fryktlig mye om forsvinningen og drapet av ung jente for mange år siden (dekket i en av de tidligere filmene), begynner detektiv Maurice Jobson å tvile på at de tok rett mann for det drapet. Filmen har en grei oppbygning, men er noe rotete strukturert, ingen dårlig film likevel.

    Selv med et tettpakket program er jeg nødt til å legge inn noen pauser. Ofte benytter jeg denne tiden til å få rørt litt på beina og sett litt mer av Tromsø.

    Helsinki, Forever.

    My Name Is Kahentiiosta (Alanis Obomsawin, Canada)
    Men, jeg hadde lagt inn en ganske så lang pause denne gang, så for å korte den inn ordnet jeg meg en billett til denne dokumentaren, som bare varer i en halvtime. My Name Is Kahentiiosta er en film i Obomsawins serie om Oka-krisen, som omhandler Mohawk-indianernes kamp for å opprettholde områder som er hellige for dem i Kanehsatake. Denne dokumentaren handlet om en av deltagerne i demonstrasjonen, som etter å ha blitt arrestert må bli sittende lengre enn resten siden aktor i saken nektet å annerkjennes hennes faktiske Mohawk-navn.

    Etter filmen setter jeg kursen mot Perspektivet, et museum som ligger vis-a-vis Verdensteateret (kino i Tromsø), jeg er derimot litt for sein og kommer fem minutter før stengetid. Så da må jeg ta det besøket på et senere tidspunkt.

    Helsinki, Forever (Peter Von Bagh, Finland)
    Dette er en såkalt bysymfoni og en essayfilm om Helsinki. Filmen presenterer Helsinki (og Finland) gjennom filmklipp og malerier, over bildene forteller tre stemmer poetiske og essayistiske tekster. En god del vakre bilder fra denne kalde hovedstaden til finnene, men likevel blir det noe smått kjedelig over denne filmen. Den er og nok for spesielt interesserte. Kaurismaki var selvsagt representert blant filmklippene. I tillegg savnet jeg også noen filmklipp utenfra, altså ikke laget av noen fra Finland. For slik også kunne presentert byen fra hvordan noen utenfra så byen, et fint eksempel på dette kunne feks vært en scene fra Jim Jarmusch sin Night On Earth sin Helsinki del.

    Etter en historisk og filmatisk presentasjon av Helsinki er jeg klar for mat, jeg har en ny lengre pause fram til dagens siste film. Noen øl blir det og tid til.

    Disco And Atomic War.

    Disco And Atomic War (Jaak Kilmi, Estland & Finland)
    Siste film på dagen er også en dokumentar, denne gang et ganske så muntert og humoristisk innblikk i tiden under den kalde krigen. Det er kjent at Sovjetunionen gjorde alt for å stenge all vestlig 'propaganda' og kultur ute, men i Estland siver denne propagandaen igjennom via tv-signaler sendt fra Finland.
    Disco And Atomic War er en vittig fremstilling av tiltak og mot-tiltak for å stenge signalene ute. Men estlenderne er kreative på sin side og når de først har fått smak på den såkalte 'propagandaen' fra vesten så har de sine måter å omgå styresmaktenes forsøk på å blokkere.

    Den første dagen på festivalen er over, og det er tide å reflektere over hva man har sett over en blanding. På festival-cafeen, Cafe Sånn, erkjenner jeg at jeg er godt fornøyd med filmene jeg har sett så langt. Dagens beste film var nok utvilsomt Whisper With The Wind. Og neste dag er det en ny dag her oppe i det ikke så kalde nord lengre.

    mandag 18. januar 2010

    Tromsø Internasjonale Film Festival 2010

    Det er tiden for at solen viser seg for første gang om vinteren der oppe i det kalde nord. Og med det er det også tiden for TIFF, Tromsø Internasjonale Filmfestival.

    Dette året er det festivalens 20 års-jubileum, dette feiret de blant annet med å kjøre en retrospektiv på tidligere filmer vist på festivalen. Selv er det 10 år siden jeg var på festivalen for første gang, dette ble mitt åttende besøk på film festivalen i nordens Paris.

    Festivalen startet på mandag 18. januar og varte til søndag 24. januar, en uke med film. Jeg og en kamerat reiste opp mandag kveld, for så å forlate festivalen søndag ettermiddag, med meg i bagasjen tilbake hadde jeg 31 filmer. Kort sagt, så kan uken oppsummeres med ett ord: film.

    Men, det ble også en uke med tid til mack, blanding, kafe-besøk og trasking i Tromsøs hyggelige gater. Og solen? Den så vi ikke så mye til, men det skal jeg komme tilbake til i et senere innlegg. I de kommende innleggene vil jeg presentere dagene og de filmene jeg så på festivalen gjennom mine øye.

    Som sagt, så kom vi opp til Tromsø på kvelden, men vi rakk likevel å få med oss en film. Kall det gjerne en prolog, som jo også dette innlegget også er ment som. Vi tenkte først å få et gjensyn med Bad Boy Bubby (Rolf De Heer), en festival-favoritt for mange, den var det dog ingen ledige seter på.

    Sensommerlunsj I Roma.

    Sensommerlunsj I Roma (Gianni di Gregorio, Italia)
    Valget falt så på Sensommerlunsj I Roma. Ikke et dårlig valg og en grei film å starte med. En liten, lun, sjarmerende og småmorsom film med italiensk lynne. Filmen skulle senere vise seg å slå godt igjennom hos publikum på festivalen. Mange lot seg forføre av Gianni som blir overtalt/presset til å passe moren og tanten til bestyreren sin, samt moren til legen sin. Gianni bor hjemme med sin mor, så den blir jo litt aktuell rundt tidens debatt i Italia om unge menn som fortsatt bor hjemme hos foreldrene. Til forskjell fra det, så er Gianni i filmen en middelaldrende mann. Han får ihvertfall mer enn nok å stri med når han må håndtere alle de eldre damene, uten at filmen faller i en flau generasjons-konflikt situasjon.

    Vi lot oss også ta det obligatoriske besøket til Blårock med engang, valget mitt falt denne gang på en Monster Magnet (biff + brie). Festivalen var igang for vår del.

    søndag 17. januar 2010

    En skiløper krysser sitt spor

    Første tur til Stryken denne ski-sesongen, og det er en grå dag med noen få snøfnugg i luften. Turen starter ikke helt på topp da billettautomaten på Kjelsås stasjon nekter å ta kortet mitt, og å avbryte heller ikke virker. Det går likevel greit, da man som regel ikke er alene om å ta turen til Stryken for å gå derfra.

    Ovenfor Stryken.

    Men jeg var nok mer alene om rutevalget mitt fra Stryken, jeg velger å ta ruten som går mot Mago istedet for den vanlige ruten som tar en over Hakloa mot Kikut. Jeg synes ruten om Mago er mye hyggeligere enn den andre ruten, og så slipper man den kjedelige traseen over Hakloa. Det er likevel et av mine odde valg når det ikke går noen spor der, det er kjørt opp med scooter. Men det er nok en liten stund siden, for sporene har snødd igjen og er borte. De som eventuelt gikk etter meg, fikk da mine erratiske spor å gå i.

    Aurtjern.

    Når jeg passerer Aurtjern knitrer det fra kraftledningene som går over det lille tjernet når snøen treffer ledningene. Det lyser fra vinduene fra nevnte Mago. Ved Kroksund går tankene mine hen til at jeg krysser sporene mine fra en de fineste turene jeg hadde i høst. Stormyra er kanskje den hyggeligste delen på strekningen, selv om den ikke er så lang. Det hviler en slags rolig stemning over myren.

    Ved Trehørningen møter jeg for første gang på skikkelige spor, jeg velger ruten som går forbi Askeren og mot Langvann. Har ikke tenkt meg å ta turen over Helgeren denne gangen. Det er noe overvann på vannet. Nok en gang krysser jeg spor fra en tidligere tur. På den turen passerte jeg Gørja og tankene gikk til vinteren og vafler på Gørja-hytta. Nå er vinteren her og det er på tide med vaffel igjen på Gørja. Det er mange folk inne på hytta og det er varmt der inne, nesten for varmt. Men det smaker godt med en vaffel igjen.

    Stormyra.

    Jeg er nå tilbake i mer vante kretser (og spor), og her krysser jeg mine tidligere spor hele tiden. Turen, som ender på Sognsvann, tar meg forbi Kikutstua (hvor køen står ut av døren) og over Bjørnsjøhelvete. Etter Gørja gikk det ikke like fort (en kan jo også diskutere hvor fort det gikk før da å tråkke opp spor selv ikke hjelper på farten), så jeg brukte litt lengre tid enn vanlig på den siste delen av turen. Godt å være ute uansett.

    søndag 3. januar 2010

    Troll I Eske (03.01.10): Moon og Alle Andre

    Etter en grei skitur på dagen er jeg relativt klar for kveldens troll i eske, denne gangen så trår Cinemateket til og med til med en double bill. Jeg er litt sigen etter turen, noe jeg alltid blir etter å ha vært ute og kommet inn i varmen igjen. Ofte da at de mest tunge og dype filmene ikke er de jeg mest ønsker meg da, så også denne gang. To stykk og, da kan det bli tungt. Ett annet punkt er at dette er siste dag i ferien, jeg skal opp tidlig neste dag for å starte på jobb igjen etter ferien. Igrunn liker jeg da best å få noen timer på kvelden for å roe ned før jeg legger meg. Det måtte jeg gi avkall på nå.

    Så hva var det som ventet oss denne gangen? Jeg hadde et ikke så rent lite håp om at det var Where The Wild Things Are av Spike Jonze som ble vist, den filmen ville nok passet ypperlig inn i dette konseptet (en kan bare glemme at filmer som Avatar og Transfomers blir vist på disse visningene). Jeg gleder meg virkelig til den filmen. Noen begrensninger i utvalget blir det jo og av å kjøre to troll på rad, den første filmen kan jo ikke være lengre enn en time og tre kvarter toppen (i henhold til at første film startet kl 19:00 og andre film kl 21:00).

    Moon.

    Første filmen førte oss dessverre ikke inn i Huttetuenes rike, men til en annen film jeg hadde vært spent på. Vi snakker om Moon av Duncan Jones, som er ingen ringere enn sønnen til David Bowie. Hadde igrunn ikke ventet at denne kom på kino i Norge, da det er en stund siden den ble utgitt (den er og å få tak i på dvd fra play.com allerede). Moon er en lavbudsjetts-film som ble filmet under en manus-forfatter streik, noe som gjorde at Jones fikk tak i en haug med dyktige folk til en billig penge. Noe han ikke ville ha gjort utenom.

    I Moon spiller Sam Rockwell en enslig arbeider på månen som har som ansvar å høste og sende tilbake til jorden helium-3, som er det eneste drivstoffet som er tilgjengelig for jorden. Uten en direkte kommunikasjons linje til jorden er Gerty, romstasjonens intelligente datamaskin, den eneste han har noen kontakt med. Det er, inntil han kommer ut for en ulykke med en av maskinene på månen.

    Dette er lavmælt science fiction film, hvor vi ikke snakker om masse kamper i rommet og et hav av romvesener. Denne ligger mer i nabolaget til 2001 - A Space Odyssey, og referansene til den er det fler av. Jeg likte sett dekorasjonene veldig godt og utendørs-scenene fra månen var fine. Filmen bæres ene og alene på Sam Rockwell sine skuldre, og han kommer godt fra det. Bare et sted haltet det litt for meg, men filmens gode plot (og twist) glattet fint over det. Det har kommet mer ut av David Bowie enn bare god musikk gitt.

    Over til kveldens andre film, som viser seg å være Alle Andre av Maren Ade. En tysk som film som blir omtalt som å være nesten perfekt i innledningen til filmen. Dessverre kan jeg ikke si meg helt enig om dette etter å ha sett filmen. Uten at jeg vil si at det er en dårlig film, for det er det ikke. Den er ganske god, men sliter litt med at den er ørlite litt for lang.

    Alle Andre.

    Vi følger et par som er på ferie på Sardinia, til tross for at det er tydelig at de er glad i hverandre utløses ferien indre spenninger imellom dem. Som personer er paret ganske så ulike hverandre. Filmen følger dette paret hele tiden, med en liten hovedvekt på den livlige men litt humørsyke Gitti. I motsetning til henne finner vi den litt mer ordknappe Chris, som sliter litt med å uttrykke følelsene sine.

    Av disse to filmene likte jeg Moon klart best, noe som vel og kan tydes på 'spalteplass' gitt i innlegget og.

    Før månen og alle de andre

    Siste dag i juleferien (vel, kan jo diskuteres siden det er en søndag og man likevel ville hatt fri) og beina kribler etter å komme seg ut på ski. Gårsdagen skitur ble bare en rask affære, Sognsvann (øst) til Sognsvann (vest) om Skjersjøen og Ullevålseter. Så ikke årets første skitur med andre ord. Planene er å gå litt lengre denne dagen, men jeg kommer seint igang etter å ha sovet dårlig om natten. Det blir tolv-toget fra Kjelsås til Movatn, istedet for ti-toget.

    Ikke dermed sagt at jeg er alene om å ta det toget, men jeg er kanskje alene om å legge ruten til Ørfiske istedet for å gå opp bakkene mot Tømte. Det betyr derimot å måtte gå litt på veien, nok snø til å gå fint men litt kjedelig. Så hvorfor den veien? Forandring og litt av hensyn til tid, fra Ørfiske går det en løype gjennom skogen til Fløyta nedenfor Holmetjern.


    Ruten jeg har lagt opp er som følger, fra Holmetjern (dit har jeg jo allerede skrevet om) går sporene videre ned til traseen mellom Hakadal og Fortjern. Jeg setter retning mot vest og passerer Gørjahytta som ikke har åpnet ennå. Ved Fortjernet tar jeg inn på sporene som går over Rådalshøgda og som går forbi Øyungen. Videre forbi Skjersjøen, ned mot Hammeren og til slutt til Sognsvann.


    En grei tur denne gang, gikk litt trått til tider. Men la om til å gå litt mer avslappet og fikk da bedre flyt i løypa. Da er man klar til kveldens troll i eske double bill.