lørdag 27. februar 2010

Jevnt og trutt trått

Lørdag morgen og på baksiden av Aftenposten sto det med stor skrift: 'Takk, Tarjei!'. Jo, værsågod tenkte jeg, men det er vel ikke meg de tenkte på. Og med det i bakhodet satt jeg i vei ut på ski fra Skar. Ikke i en stafett, ikke med gevær på ryggen. Bare jeg, alene. Og en lang tur foran meg.

Skar - Øyungen - Kalvsjøen

Og langt skulle det bli, og lenge. Og slik måtte det og bli, for kroppen den var tung, føret det var luggete, og sporene de var snødd igjen. Hva minnes jeg så fra denne turen gjennom det grå og overskyete været?

Gørja - Helgeren

Jeg minnes den tunge, men ellers veldig fine ruten som går fra Helgeren, over Gørjefløyta forbi nordvest-siden av Fuglemyrhøgda og til Trehørningen. Jeg minnes den fordi det ikke var kjørt opp spor der og jeg måtte pløye gjennom snøen selv, at selv de minste bakkene fortonte seg som endeløse kraftanstrangelser når skiene ikke fikk tak og jeg ble sugd bakover og ned i snøen.

Trehørningen - Stålmyra - Lille Daltjuven - Manntjernet

Sandungskroktjernet.

Jeg minnes at det har vært overskyet hver gang jeg har gått den flotte ruten over Daltjuvmana, som bukter seg opp fra Stålmyra etter å ha passert over Lille Daltjuven hvor vinden pustet varmen ut av kroppen min. Fra toppen med utsikt over Store Daltjuven, som nå knapt kunne skimtes gjennom snølaget. Hvor flott det ville fortont seg under en skyfri himmel.

Store Daltjuven - Katnosa

Jeg minnes å akkurat rekke serveringen på Sandvikshytta på Katnosa. Hvordan en fersk vaffel, to eplemost og en varm toddy stilnet en ellers skrikende mage som hadde ult om kapp med vinden over Katnosa. Jeg minnes tanken på den lange turen hjem, om jeg ville nå ned før mørket bretter ut sin skygge over Marka.

Sandungen - Kikut

Jeg minnes gleden ved å føle at krefter jeg har savnet kommer tilbake når jeg nærmer meg Kobberhaughytta når skylaget tar en mørkere farge. Jeg minnes det rød-lilla lyset fra Oslo som lyser opp horisonten når jeg passerer Ullevålseter.

Kobberhaugene - Ullevålseter - Sognsvann

Osmarka.

Jeg minnes det å komme sliten hjem, få seg en varm dusj og likevel tenke at slitet var verdt det.

mandag 22. februar 2010

Foto: A Hazy Shade Of Winter


And the sky is a hazy shade of winter.

Tok dette bildet med mobiltelefonen på skituren jeg gikk lørdag 13. februar, det var strålende vær og ikke en sky på himmelen. Likevel var det kaldt og det dannet seg litt kondens i mobilen, som førte til at bildet fikk noe trollsk over seg. Trollvinter var og et tema jeg så for meg rundt dette bildet, men jeg landet på tittelen på Simon & Garfunkel sin sang istedet.

lørdag 13. februar 2010

Langtur i strålende vær

På en alldeles nydelig dag setter jeg ut ifra Grua med mål om å gå gjennom Nordmarka på langs. Og denne dagen skulle virkelig Marka vise seg fra sin fineste side. Heldig også for de som hadde meldt seg på Holmenkollen Skimaraton og fikk gå et renn under en himmel uten skyer. Jeg hadde nok lagt opp en lengre løype enn det skimaraton-løperne skulle gå, men til gjengjeld hadde jeg bestemt meg for at dette skulle være en rolig langtur.

Fra togvinduet kan jeg se jordet som rennet starter på når toget passerer Hakadal Verk, det er minst en pulje igjen og jeg kan se mange deltagere som står og venter på å starte. Toget passerer litt senere løypen, der en rekke av skiløpere er på vei til det endelige målet på Frognerseteren.

Ved Store Fyllingen.

Jeg skal derimot ikke gå noe renn, og legger som planlagt ut fra Grua i et behagelig tempo. De fleste andre skiløperne som gikk av på Grua har tenkt seg til Mylla, noen velger å ta taxi fra togstasjonen mens andre velger å gå på ski opp dit først. I likhet med noen få andre så har jeg tenkt å gå mot Svartbekken først. Det føles godt å komme igang, spesielt med så fint vær. Jeg når Svartbekken ganske raskt, fra stiskillet ovenfor har jeg pekt ut ruten mot Gjerdingen som går på østsiden av Fjellsjøhøgda. I etterkant vil jeg nok si at ruten som tar en opp mot Bislingen og over det myrlendte terrenget nedenfor Bislingflaka (om sommeren vel og merke) ned mot Gjerdingen er hyggeligere (dette medfører dog en del høydemetere). Men den ruten har jeg gått før (dvs fra Mylla), så da var tanken å gå en ny rute denne gangen.

Ved Gjerdingen velger jeg å gå løypen som går sør for vannet og ikke ta opp mot Rajebråten for så å gå over vannet. Det er meldt mulighet for mye overvann på vannene i Marka nå, og jeg er heller ikke så veldig begeistret for å gå på vannene av den enkle grunnen at jeg synes det er litt kjedelig. Så rundt vannet istedet for over, tviler på at Gjerdingen blir nevneverdig fornærmet av det. Jeg blir påminnet sykkelturen min fra ifjor høst på vei rundt vannet, men nå er det ingen mørke skyer som kommer seilende inn over Gjerdingen som da. Jeg passerer vannet hvor kjentmannsmerke-posten står, det er tydelige skispor bort til selve posten.

Snødekte trær ved Finnerudsætra.

Katnosa er neste mål på ruten min, jeg passerer Store Fyllingen (så slapp ikke unna å gå på vann) på veien dit. Nede ved Katnosa er planen å ta en pause ved Sandvikshytta, de har gode vaffler der og. Det er mange folk der, men jeg får plass. Jeg er også heldig, da jeg kom rett før en stor ny bulk med skiløpere sultne på vaffler. På hytta får jeg høre at de som tok skibussene til Mylla måtte vente ved Hakadal Verk for at en pulje med deltagere skulle krysse veien.

Jeg krysser Katnosa, da jeg har tenkt meg over til Spålen. Inne i skogen på vei til Spålen må jeg stoppe for å varme fingrene. Rundt omkring meg kommer det lyder fra snø som faller på bakken, det virker som om at trærne prøver å riste av seg snøen som dekker dem. Det blir bare et kort gjestespill på Spålen, jeg tar av fra sporet og inn på løypen som tar til venstre med engang jeg kommer ned til vannet. Det sporet fører meg til det som blir høydepunktet på turen, som jeg også har forventet.

Overhengende trær opp juvet mot Sandbekkmana.

For den scooter-kjørte løypen som er kjørt opp mellom Spålen og Vesle Sandungen er virkelig den fineste traseen jeg vet om i Marka. Fra Spålen går sporene opp langs et relativt bratt juv mellom Tvetjernshøgda og Brentebråtåsen. De snødekte trærne over meg gjør nesten juvet om til en tunnel. Men så strømmer det lys inn fra en åpning i trærne og jeg befinner meg oppe ved Tvetjerna, der sporene slynger seg på siden av det islagte vannet. Stolpene med rødmerkingen er dekket av snøkrystaller. Oppe på toppen snor sporet seg over et opprinnelig myrdekket landskap over Bjørneputten og Snutetjernet. Jeg må stoppe for å nyte det vakre landskapet, benytter anledningen til å drikke litt vann og nyte en sjokoladebit under den åpne himmelen. Ett enslig fly lager en stripe av røyk bak seg, det eneste som minner om skyer på himmelen. Så vanker det en relativ bratt tur ned sporet som går mellom Fagerliflaka og Velohøgda ned mot Vesle Sandungen.

Nede ved Sandungen viser det seg at det ikke er kjørt opp spor direkte til broen som skiller Vesle og Store Sandungen, så jeg må enten ploge spor selv eller gå ned til Bystøa i sørenden av Vesle Sandungen og opp til der løypen over Kikuttoppen går. Jeg velger det siste. Kunne valgt å gå til Kikut via Fyllingen, men jeg har lyst til å 'plage' meg selv med bakkene opp mot Kikutkollen. Det er fint på toppen der sporet går der og. Nede ved Kikutstua er det en matstasjon for løpet, de er igang med å rydde opp. Virker som om at alle deltagerne har passert, jeg kan ikke se noen der. Det går mye drikke og mange begere, det er flere poser fylt med søppel. Som vanlig på denne tiden står køen langt ut døren på Kikutstua, jeg ser mitt snitt til å snike meg forbi alle. Men jeg skal bare fylle på vann på vannflasken min, så ingen dårlig samvittighet på grunn av det.

Tvetjerna.

Fra Kikutstua kommer jeg og inn på renn-traseen et lite stykke. Jeg setter opp min egen fart littegran nå, men merker at jeg har gått et stykke. Nedenfor Kobberhaughytta er det en ny matstasjon og her spilles det også musikk fra noen høytalere. Tydeligvis har ikke alle deltagerne blitt ferdige med løpet likevel, for når jeg stopper ved Blankvann for å ta en matbit passerer noen løpere meg. Ned mot Ullevålseter begynner jeg å bli litt kald, så jeg tar en rask tur innom serveringen for å varme meg litt opp (og en eplemost). Etterpå er det bare bakkene ned til Sognsvann og sesongens første skikkelige langtur er unnagjort.

Jeg kunne ikke vært mer heldig med været heller, det ble en fantastisk tur gjennom Marka. Stort mer er det ikke å si.

søndag 7. februar 2010

Troll I Eske (07.02.10): The Road

"On The Road Again. Just Can't Wait To Get On The Road Again."

Jeg åpner dette innlegget med noen strofer fra en lystig sang, for ikke å dempe stemningen i henhold til innholdet i filmen som ble vist i denne månedens troll i eske, The Road av John Hillcoat.

I utgangspunktet så er nesten mitt høyeste ønske når det gjelder filmer som blir vist på troll i eske, filmer som jeg i utgangspunktet ikke hadde kommet til å se på kino. På den måten så får jeg som regel se gode filmer jeg ikke ville ha fått sett ellers. Det er likevel ikke gitt at alle filmene som blir vist har falt i smak, jeg minnes med gru den første remaken av The Pink Panther. Men, som regel så er det gode filmer som blir plukket ut.


Det var en liten anekdote, men den er satt i ly av at The Road er en film jeg virkelig har gledet meg til å se. Med andre ord så ligger det da i kortene at jeg er en stor fan av boken. Og med det følger det også en ganske så stor forventning. Så spørsmålet vil jo da være: sto filmen til forventningene? Svaret er for meg både ja og nei. Likevel for å gjøre alt klart, det er en bra film.
For kort å forklare hva boken og filmen handler om, så er The Road historien om en far og hans sønn (i boken bare referert til som 'mannen' og 'gutten') som vandrer alene gjennom et Amerika ødelagt av en katastrofe. Katastroen, som er av apokalyptiske proporsjoner, er ikke beskrevet. Alt som er igjen av landet er en brent og askelagt ødemark. Menneskeheten lever på stumpene av sivilisasjonen og veien de ferdes er ikke trygg.

For å ta de delene av filmen som ikke helt sto til forventningene først. I boken får man bare noen få enkelte glimt av tiden før 'mannen' og 'gutten' legger ut på veien, fra da 'gutten' hadde en mor og 'mannen' hadde en kone. Her har filmskaperne nok utvidet disse scenene i filmen litt, dette er i utgangspunktet ikke noe problem. Dessverre så syntes jeg ikke disse scenene i filmen fungerte like godt.
Starten av filmen føles og noe forhastet, før man har fått tid til å ta inn over seg de dystre realitene i landskapet blir man kastet ut i en mer action-rettet scene. Jeg mener filmen burde tatt seg mer tid til å bygge opp under stemningen som det øde og dystre landskapet legger til rette for først. Til sammenligning kan man nevne I Am Legend (Francis Lawrence). Der blir man presentert for en rekke bilder av et folketomt New York, med tydelige tegn til byen også har vært øde lenge, før man panorerer over byen og man får øye på en enslig bil som kjører gjennom gatene.


Filmen tar seg likevel opp etter den litt nølende starten og klarer etterhvert langt på vei å gjenskape mye av det stemningsbildet jeg dannet meg av landskapet når jeg leste boken. Filmen inneholder mange storslagne bilder av det golde landskapet og av øde og forfalte byer. I tillegg er filmen effektiv lydlagt med lyden av trær som faller i bakken både fjernt og nært, rumlinger i jorden, lyder som er med på å danne grunnlaget for den dystre stemningen i landskapet de beveger seg i.

"Wrapped in the blankets, watching the nameless dark come to enshroud them. The gray shape of the city vanished in the night's onset like an apparition and he lit the little lamp and set it back out of the wind."

Det er som dere nok forstår ingen lystig reise vi blir presentert for. Til tider er det ganske så intenst og enkelte partier er bygget opp med en tilnærming mer mot horror, som og fungerer. Viggo Mortensen og ukjente Kodi Smit-PcPhee gjør begge en god innsats som henholdsvis far og sønn. Filmen tar og vare på de moralske spørsmålene som dialogene mellom faren og sønnen stiller i boken.

John Hillcoat kommer godt ut fra det med sin adapsjon av The Road. Det har blitt en god film. Og som med de fleste adapsjoner av bøker så vil man alltid finne noe man savner og som ikke fungerer i henhold til det bildet man tilegner seg av bøkene.