søndag 28. mars 2010

Tomme løyper

Det tynnes i rekkene av skiløpere i marka nå, men det er kanskje ikke en skitur som frister når man våkner med at det småregner utenfor og været er grått og trist. Og mange har nok startet påskeferien. Så det er få jeg møter på helgens to turer.

Det er fortsatt mye snø i marka, den er derimot ganske så våt. Så jeg er gjennomblåt på beina lenge før jeg har kommet hjem. Føret er ganske så trått. Forøvrig så er ny binding på plass på den ene skien, etter forrige helgs lille 'ulykke'.

Fare for bil over sporet.

På Gørjahytta er jeg den eneste besøkende, men til gjengjeld får jeg da en helt fersk og nystekt vaffel. Før jeg kom hadde det bare vært åtte andre skiløpere på besøk. Det kommer noen få skiløpere til når jeg forlater hytta. På Kikutstua, hvor jeg stopper for å fylle på vannflasken (det blir til at jeg tar en kopp te og en eplemost i tillegg), er det omtrent like få.

Åklungen.

På vei ned fra Lautåsen møter jeg på et par fra jobben, de er på vei til Kikutstua for å overnatte der. På det tidspunktet har været begynt å klarne, og de gråe skyene gir vei for blå himmel. De fikk nok en fin tur siste delen av turen til Kikut, som jeg fikk ned til Sognsvann.

Søndag var det igjen blitt grått og det var og tåke enkelte steder. Hyggelig da å sitte foran peisen på Kobberhaughytta med te, eplemost og et kakestykke (kakemons), før jeg forsvinner inn i skodden over Glåmene på vei ned mot Finnerud.

Skodde over Glåmene.

Mye snø fortsatt, men fortsetter dette været så vil det nok ikke ta lang tid før det blir førefall. Så en får nyte sjansen så lenge en har den. Det går mot vår.

lørdag 20. mars 2010

A momentary lapse of reason

Fokuser inn på Skramstadsætra, Raufjellet og Sjusjøen, langs et spor går det en lang rekke av skiløpere. Nærmere 15000 av dem. Sett så fokuset flere mil sørover til Nordmarka utenfor Oslo, langs et spor går det en ensom skiløper. Nærmere sagt meg. Det er Birkebeiner-helgen og Marka er omtrent tømt for skiløpere. Vel, nesten da.

Det er helgen for å vise hva man er god for, her skal det kjempes, merker skal tas. Og viktigst er det å slå naboen, som man ikke kjenner, oppe i gaten. En på jobben har kjøpt seg nye ski, da er det jo ikke lengre trygt å gå på sine to år gamle ski lengre. Så da må det investeres, nytt utstyr kjøpes inn, 12000 kr tar plass ved siden av løperen gjennom de fem milene mellom Rena og Lillehammer. Lengre bak puster 1 kilo silikon dem i hælene.

Kort pause ved oppstigningen mot Kamphaug.

Selv føler jeg det da deilig å ikke trenge å måtte kjempe mot noen andre enn meg selv. Ute i marka er det omtrent stille, det er fortsatt folk ute. Men det er merkbart færre. Birken skal nok slippe å ta all skylden, det hadde vært urettferdig. Føret har snudd, klisteret har meldt sin ankomst for fullt. Kanskje enkelte ikke er så glade for dette skiftet, som meg. På vannene er løypene nå mest is og overvann.

Tilbake til det å ha noe å kjempe mot, selv kjemper jeg ofte litt mot mitt eget temperament. Nå ser dere kanskje for dere en rødmusset skiløper som står og kjefter og smeller ute i skogen mot en eller annen usynlig person som bare han kan se. Og sannheten er kanskje ikke så langt unna, men egentlig ikke så ille, som dere skal få lese. Til avveksling har jeg denne gangen startet på Sognsvann og lagt ruten i retning Langli, via Skjennungen, Kobberhaugen og Jon Almaas-Glåmene (jeg kommer vanligvis i motsatt retning). Løypa krysser veien som går mellom Fyllingen og Sørkedalen, denne veien er nå ikke så veldig mye å bruke skiene på, så skiene må av.

Vel, så skjer det som får blodet mitt til å bruse. Når jeg skal ta på skiene igjen, så vil ikke bindingen feste seg. Uansett, hvor mye jeg enn prøver. Til slutt tar jeg alt for mye i....for mye...slik at klaffen på bindingen brekker. Ved nærmere øyesyn viser det seg at det har kommet en liten stein nedi bindingen, som da blokkerer feste-mekanismen. Ikke rart jeg ikke fikk festet bindingen. Steinen må ha satt seg foran bak festet på skiskoen når jeg gikk over veien. Så der står jeg, ute i marka, med en ødelagt binding. Blir en lang vei tilbake på en ski, tenker du vel nå. Heldigvis for meg så (etter å ha fjernet steinen) får jeg likevel festet skoen til bindingen og kan fortsette turen min.

Ødelagt binding.

Jeg nevnte tidligere at løypene på vannene nå for det meste består av is og overvann. Så er også tilfellet på Vesle Sandungen når jeg ankommer dit fra løypa som går fra Langlivatnet, forbi Hagatjernet og nedenfor Huldreberget. I tillegg har isen synket og det virker som at den har brutt opp noen steder og. Jeg føler meg plutselig ikke helt sikker på å gå på vannet (selv om det nok fortsatt er det). Tilbake gidder jeg ikke å gå (sta). Det betyr å gå gjennom skogen i råtten snø over til løypen som går ned mot Fyllingen. Fyll inn mye slit, stønning, småbanning og å gå på ski en meter ned i snøen og du har meg på vei gjennom skogen. Sliten etterpå.

En annen fordel ved at så mange forlater Marka for å gå Birken, er at køen på Kikutstua ikke blir så lang. Vanligvis står den som regel langt ut døren. Selv om jeg var litt usikker. Det er litt som med Ikea, det er alltid folk på Kikutstua. De første syklistene har begynt å komme og. Det smaker uansett godt med en lunsj bestående av en sandwich, bolle, eplemost og te.

En tilsynelatende misfornøyd turgåer med ødelagt binding (var igrunn i godt humør).

Siste del av turen går uten noen nevneverdige hendelser. Jeg går ruten om Rottungen, nedenfor Kamphaug og ned mot Hammeren før jeg ender opp tilbake på utgangspunktet Sognsvann. Delvis gående på veien ved siden av Bjørnsjøen, der er snøen på vei bort.
Og for de som tror at jeg har noe imot Birken, så har jeg igrunn ikke det. Det er bare litt i overkant mye styr rundt det i forkant. Og så får jeg gå en fin tur i Marka ganske så uforstyrret.

lørdag 6. mars 2010

Marka som en maurtue og en enslig ski

Rett før jeg tar inn på Vesleflåtan ser jeg den, den enslige skien. Der ligger den, enslig og forlatt ute på isen. Utrygt er det og å hente den, for isen den ligger på er ikke trygg. De som prøver kan fort finne ut at de får en uønsket svømmetur på kjøpet.

Spol tilbake noen timer og møt en sliten skiløper. Det som skulle bli en flott tur i det nydelige været har blitt en styrkeprøve. Ikke en gang har han kjent et feste under skiene, for hver bakke glipper taket under skiene og vil heller dra mannen ned igjen til bunnen av bakkene. Irritert sparker han fra seg den ene skien, som til nå bare har vært en pine å gå på. Raskt oppfatter han sin store feil, for skien som til nå ikke har hatt feste har nå en fin glid. Ut mot den utrygge isen. Han setter etter, men er for sein. Sliten må han ta turen hjem igjen på bare en ski. På isen ligger den enslige skien igjen og soler seg i lyset. Den går ingen steder.

Den enslige skien.

Slik kunne det kanskje ha skjedd. Selv om hendelsen jeg beskriver over er mer nærliggende til noe jeg selv kunne ha gjort, jeg kjenner selv et snev av irritasjon hver gang jeg får et glipptak i en bakke. Uansett hvordan det skjedde, så må en uheldig sjel ha måtte tatt turen hjem igjen med bare en ski. Jeg har heldigvis begge skiene i behold på turen min fra Sørkedalen til Sognsvann. Ruten min har tatt meg opp bakkene fra Skansebakken og opp til Oppkuvvatnet, før møtet med den enslige skien her ved Vesleflåtan. Videre skal den ta meg ned til Langlia over Svarten, ned forbi Bjørneberget og så over Glåmene til Kobberhaughytta før jeg passerer Lørenseter på veien til Sognsvann.

Ved Loka.

Ikke en gang har jeg befunnet meg alene på en løype denne flotte lørdagen i mars, og det er forståelig. Ikke en sky på himmelen og strålene fra solen når selv de minste krokene i marka. Når jeg går over Vesleflåtan steiker jeg i solen, det er varmt og fjernt fra periodene med kulde tidligere i vinter.

Alle skal virkelig ut i marka denne dagen. Ved et stikryss ikke langt unna Ullevålseter kan jeg høre stemmer og skiknirk fra alle kanter. Hvor enn jeg snur meg så dukker det opp et hode, ut fra skogen, passerende i horisonten eller sittende ved siden av et vann i lyset fra solen. Det myldrer av mennesker over alt. Marka er som en maurtue tenker jeg.

Istapper på Heggelia.