Det er helgen for å vise hva man er god for, her skal det kjempes, merker skal tas. Og viktigst er det å slå naboen, som man ikke kjenner, oppe i gaten. En på jobben har kjøpt seg nye ski, da er det jo ikke lengre trygt å gå på sine to år gamle ski lengre. Så da må det investeres, nytt utstyr kjøpes inn, 12000 kr tar plass ved siden av løperen gjennom de fem milene mellom Rena og Lillehammer. Lengre bak puster 1 kilo silikon dem i hælene.
Kort pause ved oppstigningen mot Kamphaug.
Selv føler jeg det da deilig å ikke trenge å måtte kjempe mot noen andre enn meg selv. Ute i marka er det omtrent stille, det er fortsatt folk ute. Men det er merkbart færre. Birken skal nok slippe å ta all skylden, det hadde vært urettferdig. Føret har snudd, klisteret har meldt sin ankomst for fullt. Kanskje enkelte ikke er så glade for dette skiftet, som meg. På vannene er løypene nå mest is og overvann.
Tilbake til det å ha noe å kjempe mot, selv kjemper jeg ofte litt mot mitt eget temperament. Nå ser dere kanskje for dere en rødmusset skiløper som står og kjefter og smeller ute i skogen mot en eller annen usynlig person som bare han kan se. Og sannheten er kanskje ikke så langt unna, men egentlig ikke så ille, som dere skal få lese. Til avveksling har jeg denne gangen startet på Sognsvann og lagt ruten i retning Langli, via Skjennungen, Kobberhaugen og Jon Almaas-Glåmene (jeg kommer vanligvis i motsatt retning). Løypa krysser veien som går mellom Fyllingen og Sørkedalen, denne veien er nå ikke så veldig mye å bruke skiene på, så skiene må av.
Vel, så skjer det som får blodet mitt til å bruse. Når jeg skal ta på skiene igjen, så vil ikke bindingen feste seg. Uansett, hvor mye jeg enn prøver. Til slutt tar jeg alt for mye i....for mye...slik at klaffen på bindingen brekker. Ved nærmere øyesyn viser det seg at det har kommet en liten stein nedi bindingen, som da blokkerer feste-mekanismen. Ikke rart jeg ikke fikk festet bindingen. Steinen må ha satt seg foran bak festet på skiskoen når jeg gikk over veien. Så der står jeg, ute i marka, med en ødelagt binding. Blir en lang vei tilbake på en ski, tenker du vel nå. Heldigvis for meg så (etter å ha fjernet steinen) får jeg likevel festet skoen til bindingen og kan fortsette turen min.
Ødelagt binding.
Jeg nevnte tidligere at løypene på vannene nå for det meste består av is og overvann. Så er også tilfellet på Vesle Sandungen når jeg ankommer dit fra løypa som går fra Langlivatnet, forbi Hagatjernet og nedenfor Huldreberget. I tillegg har isen synket og det virker som at den har brutt opp noen steder og. Jeg føler meg plutselig ikke helt sikker på å gå på vannet (selv om det nok fortsatt er det). Tilbake gidder jeg ikke å gå (sta). Det betyr å gå gjennom skogen i råtten snø over til løypen som går ned mot Fyllingen. Fyll inn mye slit, stønning, småbanning og å gå på ski en meter ned i snøen og du har meg på vei gjennom skogen. Sliten etterpå.
En annen fordel ved at så mange forlater Marka for å gå Birken, er at køen på Kikutstua ikke blir så lang. Vanligvis står den som regel langt ut døren. Selv om jeg var litt usikker. Det er litt som med Ikea, det er alltid folk på Kikutstua. De første syklistene har begynt å komme og. Det smaker uansett godt med en lunsj bestående av en sandwich, bolle, eplemost og te.
En tilsynelatende misfornøyd turgåer med ødelagt binding (var igrunn i godt humør).
Siste del av turen går uten noen nevneverdige hendelser. Jeg går ruten om Rottungen, nedenfor Kamphaug og ned mot Hammeren før jeg ender opp tilbake på utgangspunktet Sognsvann. Delvis gående på veien ved siden av Bjørnsjøen, der er snøen på vei bort.
Og for de som tror at jeg har noe imot Birken, så har jeg igrunn ikke det. Det er bare litt i overkant mye styr rundt det i forkant. Og så får jeg gå en fin tur i Marka ganske så uforstyrret.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar