søndag 30. mai 2010

Lavtflyende fly over marka

Stillheten jeg har søkt blir brutt da et stort fly med ett befinner seg rett over tretoppene over Kalvsjøen i Nordmarka. Opptil flere ganger sirkler flyet over meg, en gang rett over hodet føles det som.

Så kan en lure på hva som er grensen for hvor lavt et fly kan befinne seg over bakken, flyplasser utelatt av naturlige grunner. Forskrift om lufttrafikkregler (FOR 2003-02-07 nr 252: BSL F 1-1) sier i paragraf 2-7:

"Med mindre det er påkrevd for avgang eller landing, eller det foreligger særskilt tillatelse fra Luftfartstilsynet, skal luftfartøy ikke flys over tettbebyggelse eller folkeansamling i friluft i mindre høyde enn at luftfartøyet kan lande uten unødig fare for person eller eiendom på bakken eller vannet."

Jeg tror ikke at jeg kan regnes som en folkeansamling. Det føltes uansett litt merkelig at et fly skulle få lov til å fly så lavt som det gjorde, og gitt størrelse. Jeg er dessverre ingen kjenner av fly, så jeg kan ikke si noe eksakt om type. Det så ut som et lastefly, om det nå finnes noe slik. Sannsynligvis så er det sikkert helt i orden.

Fikk dessverre ikke tatt noen bedre bilder av flyet enn dette:


Lavtflyende fly over Kalvsjøen i Nordmarka.

søndag 23. mai 2010

Kjentmannsmerket: Solobservatoriet

Det er litt ut på dagen da jeg til slutt bestemmer meg for å ta toget til Harestua for å gå opp til solobservatoriet som ligger på en topp opp mot Gunnarshaugen. Jeg hadde en lang og tung sykkeltur i beina fra dagen før (fra Hammeren, rundt Sandungen, til Storflåtan, og ned til Sørkedalen via Skansebakken), i tillegg til en liten tur ute med noen kamerater for å spise og ta noen få bayere på kvelden. Været ser imidlertidig bra ut, og det bør det vel være skal man ta et besøk til et solobservatorie.

Vestre Monsrudtjern (i bakgrunnen).

Jeg bestemmer meg som sagt seint og er da litt usikker på om jeg når toget fra Kjelsås. Det går uten problemer, siden toget er en god del forsinket. Men, det vil og si at jeg får litt mindre tid på meg. Jeg må jo nå et tog tilbake og (uten å måtte vente for lenge). Opp til solobservatoriet er det heldigvis ikke veldig langt. Den blå-merkete stien utmerker seg som et naturlig valg, for så å ta av på veien ved Langpiperen.

Fra Stormyra kan en se solobservatoriet.

Stien opp er litt anonym i starten, men etter at man beveger seg litt opp i høyden blir den hyggelig. Spesielt siden man begynner å få litt utsikt. Man skal et stykke opp, observatoriet ligger på en 580 meter over havet, men stien ligger godt i terrenget. Litt gjemt skimter jeg det som kan være et koselig og lite tjern.

Det er mange navn som går igjen i marka, Stormyra er ett av dem. På denne myra var det mange fallskjermslipp under krigen, ett av dem mislykket på grunn av tåke. Flyet det forulykket, så en kan lure på om det er et flyvrak i nærheten? Når jeg går over de provisoriske kloppene over myren kan jeg se solobservatoriet nord for meg. Nesten mer myrobservatorie? Fremme ved veien er det en grei sak å finne veien opp til posten.

En provisorisk kloppe går over Stormyra.

Det er fin utsikt herfra, jeg skulle gjerne ha kommet opp i tårnet for å sett mer. Men det er ikke åpent for enkeltbesøkende nå. 14 meter høyt er tårnet, og det går også 8 meter ned under bakken. Det sies at man skal kunne se tårnet fra flere av kjentmannsmerke-postene, å se de postene fra tårnet er derimot vanskeligere. Etter en titt rundt tar jeg turen ned til Nordre Piperen og slapper av med litt te og en bok.

Solobservatoriet på Harestua.

Men, jeg kan ikke vente for lenge skal jeg nå toget tilbake. Og når det kommer noen dråper fra himmelen (som forøvrig ikke har vist tegn til regn tidligere) passer det å ta turen nedover igjen. Denne gang velger jeg å gå veien istedet, som er litt kjedelig i starten. Jeg når akkurat toget tilbake og solen har jeg observert nesten under hele turen.

Det er flott utsikt fra solobservatoriet.

mandag 17. mai 2010

En 17. mai feiring ute i det fri

17. mai og jeg våkner til lyden av fugler som kvitrer og rennende vann fra en bekk. Her er det ingen kirkeklokker, korps-musikk i utakt, fløyter og et hav av folk. Jeg synes dessverre det blir for mye mas på 17. mai, men en kan ikke låse seg inne i leiligheten på denne dagen heller. Jeg velger derfor heller å feire nasjonaldagen ute i det fri.

Stormyra.

I ett litt grått vær med trussler om regn setter jeg ut fra Hakadal stasjon om ettermiddagen dagen før dagen. Av hensyn til tid velger jeg å ta veien dit jeg har planlagt å slå opp telt, nemlig Søndre Måsjøen. Veien her er forøvrig ganske så hyggelig, så det blir en fin tur opp til det lille vannet som ligger nordøst for Hakkloa. Vel fremme får jeg opp teltet fort, da kan regnet bare komme. Jeg har i tillegg med meg jerven fjellduken min, tenkte å henge den opp for å kunne sitte under hvis det skulle komme regn (noe jeg regner med at vil komme). Noen som har vært ved vannet før meg har laget en gapahuk. Det er bare skjelettet igjen, men jeg legger fjellduken over og så har jeg en fin-fin sitteplass i ly for det våte element. Det er duket for en fin kveld ute i det fri, uavhengig av vær.

I ly for regnet under gapahuken.

Skogens ro, fugle kvitter, rennende vann og Arild Andersen. Å lytte til Arild Andersen sitt Hyperborean album gir assosiasjoner til snødekte vidder og kalde vinder som uler over platåene. Så hvorfor høre på dette albumet når det er vår og går mot sommer? Det gir en flott stemning der jeg sitter og ser ut over det lille vannet, når det sakte men sikkert mørkner. Over vannet legger det seg et tynt lag av dis. Det mørkner og jeg henger opp min lille lanterne i gapahuken. Det er noen få biler som passerer veien og strålene fra frontlysene lager et lysspill i mørket når de bryter seg gjennom trærne. Det har regnet jevnt og trutt i løpet av kvelden, men med enkelte opphold. Når jeg går til sengs inne i teltet trommer det på teltduken.

17. mai og jeg våkner til lyden av fugler som kvitrer og rennende vann fra en bekk. Det er en lysere dag, noe som tegner bra for nasjonaldagen. Jeg inntar frokost (havregrøt) og en kopp varm te før jeg bryter leir og gjør klar for mitt enmanns-tog ned gjennom nordmarka. Det er en lang marsj med tung sekk i vente.

Mørket senker seg over Søndre Måsjøen.

Jeg går hovedsaklig på veien, og følger da veien langs Trehørningen og ned mot Gørja-vannene. Der tar jeg av på den blå-merkete stien som går over Gørja-høgda og over til Liggeren. På vei over krysser jeg og skisporene som går mellom Helgeren og Store Gørja. Det er fortsatt snø og man kan skimte sporene i snøen. Ved Rottungen tar jeg meg lunsj. Nede ved Sognsvann er det som vanlig vesentlig fler folk og de er nok mer fest kledd enn det jeg er.

Tilbake i sivilisasjonen igjen tar jeg meg en kort tur ut for å spise litt mat, så litt feiring ute blant folk blir det og. Jeg avslutter dagen med å slappe av i sofaen med en film, god og sigen.

Ikke noe snø igjen ved skikrysset øst for Gørja.

lørdag 15. mai 2010

Kjentmannsmerket: Dammen Ved Søndre Trollvann og Største Tre I Ski Kommuneskoger

Husmannsplassen Dølerud.

Det er rett før 17. mai og været klarer ikke helt å bestemme seg for om det skal være pent eller grått og trist. Selv har jeg ikke helt klart å bestemme meg for om jeg skal ta sjansen på en sykkeltur eller om jeg skal ta beina fatt. Til slutt ender jeg på å ta turen til Østmarka for å finne to av kjentmannsmerke-postene der, så til fots. Bare to dager siden jeg var i Romeriksåsene for en post som ligger ved en dam og nå setter jeg ut på ny for å finne en dam til.

Jeg har bare vært i Østmarka en gang før, også det i henhold til kjentmannsmerket. Da var det Nordre Puttjern, markas minste dam i betong og trollkjerka som var målene. Turen starter fra Skullerud hvor jeg raskt kommer inn på flyktningeruta, men jeg føler meg ikke som en flyktning der jeg går under det gråe skylaget. Flyktningeruta er en temasti som går mellom Skullerud over grenserøys 52, før den ender opp i Skillingsmark i Sverige. Den ble innviet i forbindelse med 50-års jubileet for frigjøringen, det skal ta omtrent tre dager å gå hele ruta. Det har imidlertid ikke jeg planlagt nå.

Ghost wood.

Sist syntes jeg det tok litt tid før Østmarka fikk karakter, men langs denne ruten viser marka seg fra sin bedre side mye raskere. Det er en hyggelig sti gjennom fint terreng opp i retning Østmarkkapellet, enkelte gjørmete partier bare. Oppe ved Rundvann kommer til slutt regnet, her tar jeg av fra ruta og lar fordums flyktninger gå videre alene. Stien snirkler seg rundt og over Rundvassåsen før den går bratt nedover mot Sølvdobla. Det er tydelig at det er elg i området, for den har lagt igjen mange spor langs den hyggelige stien. På toppen av åsen vil jeg og tro at det vil være flott i pent vær (elg i solnedgang?).

Dammen ved Søndre Trollvann.

Forbi Sølvdobla gikk jeg og forrige gang jeg var i Østmarka, da la jeg også merke til de døde trærne på vannets vestside. Nå går stien videre og jeg går forbi den gamle husmannsplassen Dølerud. Like før jeg når Godlia passerer jeg nok en spøkelsesskog, der stien bukter seg rundt de grå og døde trærne. Jeg nærmer meg nå første kjentmannsmerke-post for dagen, som er en dam som ligger nedenfor Søndre Trollvann. Denne dammen, som nå ikke er vedlikeholdt, har vært bakvann - vannmagasin for en kruttmølle som lå i Ljansdalen. På vei ned til dammen fra Trollvanna møter jeg på to andre kjentmannsmerke-jegere. Jeg hadde også denne posten på blokken min forrige tur hit til Østmarka, men da fikk jeg ikke tid til å ta den.

Første post for dagen tatt og jeg trasker gjennom den våte myren nedover mot veien som går opp fra Steinsrudtjernet. Denne følger jeg opp til Setertjern hvor jeg finner meg et sted å raste i regnværet. Etter rasten følger jeg veien opp til Sandbakken, jeg skal ikke innom sportsstuen men fortsetter på skogsveien som går i retning Krokhol. Denne traseen går over et fint område kalt for Fugleleiken før den kommer inn på veien mellom Krokhol og Skjelbreia ved en plass som kalles for Franskeplassen. Hva som er årsaken til dette navnet er ikke kjent, men det er mange spekulasjoner på hvorfor plassen heter det den heter.

Regnfullt ved Setertjern.

Nå nærmer jeg meg stien jeg skal ta for å komme til neste post, men jeg går nonchalant forbi den. Jeg følger kartet og den viser en blå-merket sti, men stien som jeg skal ta er ikke en vanlig blå-merket sti. Jeg retter opp den lille tabben og finner så fort fram til det største treet i Ski kommuneskoger og med det min post nummer 25. Treet skal være 35 meter høyt. Dessverre får jeg ikke en lengre pause ved denne kjempen (i norsk målestokk), for magen er misfornøyd med noe og jeg må haste videre. Jeg bestemmer meg for ikke å ta samme turen tilbake, istedet velger jeg å fortsette ned til Rolandsjø. Derfra går jeg gjennom et hytteområde (ikke like spennende) og en snartur gjennom litt beboelse som gjør at jeg kommer raskere tilbake til Setertjern.

Største tre i Ski kommuneskoger.

Ved Setertjernet tar jeg den blå-merkete stien i retning Godlia, som går veldig mye opp og ned i et ulendt terreng. Da er jeg inne på stien jeg gikk på tidligere og som jeg tar inn på i retning tilbake til Sølvdobla. Jeg tar meg en kopp te ved Dølerud og oppdager da plassens noe skeive utedo som og ser ut til å være på vei til å bli en maurtue. Ved Sølvdobla og de livløse restene av trær der tar jeg inn på skogsveien som til slutt bringer meg tilbake til Skullerud. Godt timet for jeg får bare to minutters ventetid på t-banen mot Sognsvann og Tåsen.

Været var skiftende på denne turen, mot slutten lettet det og jeg kunne skimte solen inneklemt mellom skyene. Ellers hadde det vært regn og opphold om hverandre. Sliten kunne jeg sette meg på banen og slappe litt av, vel vitende om at jeg har klart sølvmerket. Men det viktigste er ikke merket, men å komme seg ut i naturen og oppdage nye steder.

En skeiv utedo ved Dølerud.

torsdag 13. mai 2010

Kjentmannsmerket: Storøyungsdammen

Det er Himmelspretten, men jeg spretter ikke akkurat fort opp av sengen av den grunn. Fridag og da frister det ikke like mye å stå opp til vanlig tid. Men opp må jeg, skal jeg nå alt man har satt seg fore denne dagen. Først ut er å blåse støv av kjentmannsmerke-heftet igjen, det er på tide å ta opp tråden igjen fra senhøsten ifjor. Jeg kunne nok fint ha tatt noen poster i vinteren på skiene, men det har det ikke blitt noe av.

Myrlendt terreng ved Storøyungen.

Så første post dette året og jeg beveger meg inn i et område jeg ikke har vært i før, nemlig Romeriksåsene. Der har kjentmannsmerke-heftet lyktes godt, siden tanken er å få folk til å gå og utforske litt andre steder enn der de vanligvis tyr til. Jeg har kanskje 'låst' meg vel mye til Nordmarka. Turen skal ta meg til Storøyungsdammen, og som sagt der har jeg ikke vært før.

Provisorisk kloppe over myren.

Jeg setter ut fra Hakadal stasjon, vel vitende om at jeg har en tidsfrist på meg til å være tilbake. I starten blir det litt vandring langs vei hvor jeg følger Rondanestien, da jeg skal over til østsiden av dalen. Rondanestien er en sti som går helt fra Oslo og til Rondane, i bakhodet tenker jeg at jeg godt kunne ha tenkt meg å ha gått hele den stien engang (i likhet med dens tvilling-sti, Jotunheimstien). Over på østsiden tar stien endelig fatt inn i skogen og opp i lia. Når jeg snur meg og ser tilbake mot den andre siden 'troner' Varingskollen mot meg. Det er fortsatt snø i bakkene, men det begynner å bli en god del åpne flekker. Så er det noe som fanger mitt øye, det er en liten svart prikk som farer nedover en av bakkene. Tydeligvis en som vil ha en siste tur på snowboardet eller slalåm-skiene.

Storøyungen.

Det var meldt regn og atter regn denne dagen, men det har jeg ikke sett noe til. Det er grått og overskyet der jeg beveger meg oppover mot Søndre Klopptjern, et hyggelig lite tjern. Stien går opp gjennom en hyggelig underskog på vei mot Bjørnholthøgda, hvor jeg har en følelse at man kan ville ha fått sett litt mer av traktene rundt hadde det ikke vært for det gråe været. Etter en stund når det begynner å gå nedover mot Storøyungen er stien dekket av snø. Ikke noe å gå på ski på, bortsett fra for de aller aller ivrigste.

Jeg kommer ned til Storøyungen og her er det godt at jeg har på meg gode sko. Stien går over et myrlendt terreng, hvor det er lagt opp en provisorisk kloppe der stien bukter seg over myren. Tørr på beina kommer jeg bort til der dammen som er målet for turen starter. Jeg tar damkrona fatt og finner enkelt posten. Posten her er lagt her siden det ikke lengre er bruk for dammen og det er en mulighet for at den rives. Da rakk ihvertfall jeg å få tatt dammen i øyesyn før det skjedde, så kanskje jeg får ta et besøk hit igjen etter at dammen eventuelt har blitt revet.

Storøyungsdammen.

Jeg tar ikke samme sti tilbake, men legger istedet kursen sørover. Jeg finner ikke stien jeg hadde tenkt å ta, noe som fører til at jeg istedet velger å følge et skispor-trasee i retningen jeg skal. Nok en gang er det godt å ha gode sko, for her er det ingen provisorisk kloppe å balansere på over myrene. Men jeg taper litt tid i henhold til å rekke toget tilbake.

Tilbake går det fort nedover, og jeg kommer tilbake til stasjonen i passe tid før toget kommer. Det ble en fin, men kort tur i et overskyet landskap.

En slitt forhenværende butikk i Hakadals Verk.

torsdag 6. mai 2010

Troll I Eske (02.05.10): The Good, The Bad And The Weird

En stund siden forrige troll i eske jeg fikk med meg, faktisk ikke hatt muligheten til dette siden februar-trollet. Jeg gikk glipp av Oscar-vinneren for beste utenlandske film blant annet, Hemmeligheten I Deres Øyne.

Dagens troll hadde jeg dessverre sett før, noe som det alltid er en fare for når man går en del på film festivaler. Men, dette trollet kunne man tåle et gjensyn med, nemlig en orientalsk eastern pastisj av The Good, The Bad And The Ugly. Vi snakker om The Good, The Bad And The Weird av Kim Ji-Woon. Jeg så filmen under filmfestivalen i Tromsø i 2009.

Den Gode, Den Onde og Den Rare.

For å nevne det med en gang, dette er ikke en parodi av den gode, den onde og den grusomme. Under et togran i Mandsjuria stjeler tilfeldigvis The Weird et kart fra en japansk embetsmann, uvitende at dette kartet er målet for The Bad som senere stopper toget med sin bande. Ombord toget er The Good som er på jakt etter The Bad. I kaoset som oppstår klarer The Weird å stikke av, med The Bad og The Good etter seg. Dette er opptakten til en katt og mus lek som etterhvert involverer andre gjenger og den japanske invasjonshæren. Og hva er det egentlig kartet peker på?

The Good: Til tider en ellevil og morsom hyllest til western-sjangeren.

The Bad: Blir litt for lang i lengden, kunne hatt godt av å bli strammet litt inn. Noe anstrengende lyd.

The Weird: Dykkerhjelm og gunfight sier det meste.