En regnfull sommer for tre år siden gikk fjellturen min over Hardangervidda, målet var Finse. Jeg hadde startet på Haukeliseter, og i hovedsaklig grått vær gikk ruten min forbi Middalsbu, Litlos, Hadlaskard og Hedlo. Neste stopp var Liseth, men da jeg gikk ned lia ned mot riksvei 7 sklei jeg på den våte steinen og slo kneet mitt. Planen var å gå videre til Rembesdalseter neste dag og så til slutt til Finse, men kneet var vondt og jeg avbrøt resten av turen.
Jeg leker turist ved Vøringsfossen.
Jeg har noe uoppgjort her oppe i nærheten av norges kanskje mest kjente foss. Så da jeg måtte skrinlegge en lengre tur i Jotunheimen for en kortere tur, kom tankene om å fullføre det jeg startet på den sommeren istedet. Likevel, med en endring i ruten. Jeg hadde gått turen mellom Finse og Rembesdalseter før. Min plan var derfor istedet å gå til Kjeldebu og så til Finse derfra. Det skulle gi meg tre lange og håpefullt fine dager i fjellet. Men først ville jeg leke litt turist, så da menger jeg meg med besøkende fra andre land og knipser bilder av Vøringsfossen.
En krasafaren steinbu. Den lille seteren Smyttet blir passert, hvor steinlåven nesten er falt i sammen.
Morgenen gryr på Liseth og jeg gjør meg klar til å dra. Det er et grått og trist vær ute. Det regner ikke, men likevel er buksene gjennomvåte etter kort tid da stien går gjennom høyt grass som er rimelig vått. Så skifte av bukser før turen fortsetter på den våte og gjørmete stien langs Tysviko opp i retning Vetle Ishaug. Store Ishaug skimtes gjennom det tykke skylaget. Det er surt når jeg ankommer den lille seteren Smyttet, hvor den lille steinlåven (?) er nesten falt sammen. Jeg ser at stien har blitt lagt om, for på kartet mitt går ikke stien innom seteren.
Det jeg er mest spent på på denne turen er Simadalen, som skal være spektakulær. Med det gråe været er det også spenning i om jeg i det hele tatt får sett noe. Min frykt viser seg å ikke være ubegrunnet i starten når jeg nærmer meg nedstigningen til Skytjedalen, som ligger ovenfor de bratte veggene i Simadalen. For der er det ikke annet enn grå vegg av skyer foran meg, ingen utsikt å se. Men som man sier, vi har ikke annet å frykte enn frykten selv, for mens jeg beveger meg nedover den glatte stien letter skyene og gradvis kommer det bratte fjellvegger fram fra tåken. Fantastisk.
Gjennom tåkehavet kan en skimte Rembesdalsvatnet og Rembesdalseter.
Brått er det en revne i fjellene omtrent, i revnen bukter Simadalen seg flott nedenfor meg. I vest ser jeg Eidfjorden og nord for meg over dalen og det oppdemmede Rembesdalsvatnet ser jeg hytten. Far away, so close. Mens jeg står og nyter utsikten over dalen flyr et helikopter opp fra dalen og lander rett bortenfor meg, det plukker så opp noen folk og flyr så ned igjen. Litt ekstravagant kanskje. Lenger nede i dalen er altså det som er tenkt som starten på de rimelig diskuterte strømmastene gjennom Hardanger.
Utsikt over den spektakulære Simadalen.
Det er tid for lunsj, så jeg finner meg et passende sted ved Skytjedalsvatnet. Ved plassen kommer det to litt eldre tyske turister bort og lurer tydeligvis på om det er mulig å gå rundt dalen. De snakker bare tysk og ikke engelsk, og jeg kan ikke tysk. Så jeg tar fram kartet og viser dem at det ikke er mulig, de må nok gå tilbake der de gikk opp (den bratte stien opp fra Simadalen). Men så ser vi en liten sti som går nedover fra stien rett nedenfor Storhaugen. Jeg er likevel litt skeptisk i å sende dem nedover den stien, men hvordan forklare det. Så da blir det fram med Derrick-tysk, 'achtung achtung' og peke bratt nedover med hendene. Samt si 'nicht' og lage et T-tegn med hendene. Det forstår de som 'nicht markering' og det blir utslagsgjørende. De snur og går etterhvert tilbake der de kom.
Den glade vandrer poserer ovenfor Simadalen.
Jeg beveger meg videre og langs ryggen som går oppover i retning Rembesdalsvatnet. Været det skifter og blir bare finere og finere, så turen blir avbrutt av flere stopper for å nyte både vær og den fine utsikten. Noen steder skal man ikke gå langt før man bare har luft under seg og en lang vei ned. Rembesdalseter kan jeg flere ganger se fra der jeg går over ryggen, gjennom kameraet kan jeg se at det er aktivitet ved hytta. Alene på hytta blir jeg ikke. Jeg kommer inn på stien fra Kjeldebu og nå troner Hardangerjøkulen fint over meg. Over Rembesdalskåka ser jeg Demmevasshytta ligge, snart på tide å starte med klatring. For den hytta har jeg hatt lyst til å besøke lenge.
Ved hytta henger det klær, turutstyr og soveposer på en snor utenfor, noen har hatt en våt tur. Inne sitter det noen tyskere og nederlendere, de fyrer og noen sitter pakket inn i tepper. De letter litt på øyet etter at jeg har vasket meg i bekken nedenfor hytten og tilbringer resten i kvelden i shorts (men sånn som de fyrer blir det for meg ganske så varmt der inne etter hvert). Utover kvelden kommer det flere og flere, og til slutt så er alle sengeplassene opptatte. Tre stykker må sove på madrasser på gulvet. Til middag lager jeg pizza uten pizzabunn, med ananas og pasta til. Ute bringer det fine været oss en nydelig solnedgang, med håp om flott vær neste dag. Noe vi vet ikke er meldt. Det blir en hyggelig, men litt hektisk kveld på Rembesdalseter.
Rembesdalskåka.
Det som startet som en grå og litt trist tur utartet seg etterhvert til å bli en flott tur. Utsiktene for å oppleve Simadalen på sitt beste var ikke store, men i forhold til været som var meldt kunne en ikke være mer heldig.
Solnedgang ved Rembesdalseter.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar