lørdag 26. februar 2011

Tåkemark

Ikke et hopprenn i kollen uten tåke, tradisjonen tro. Jeg er på trygg avstand fra ski-VM og kaoset der, nærmere bestemt Sollihøgda. Og her er det stille og rolig, lite lite som man kan se noe, kan man høre noe. Sognsvann er målet, marka er turen, skiene er middelet.

En grå start på en lang skitur. Sollihøgda kledd i tåke.

Tåken har stiget fram fra dypet inne i marka og nok en gang har jeg følelsen av å befinne meg i en svart/hvitt film. Konturene blir borte og farger som bryter med gråtonene dukker bare fram i flyktige glimt når jeg passerer nærme nok.

Etter sigende er det ruten opp til Kleivstua og så videre til Løvlia som er den tradisjonelle traséen. Kanskje den med best utsikt? Den utsikten er ikke tilstede i dag. Det er uansett ikke grunnen til at jeg har valgt å legge min rute om Djupedalen og Myrseter før Løvlia. I bakkene opp mot Frøshaug blir det gode sporet byttet bort med en scooter-trasé uten spor. Det gjør det tyngre å gå, men som plaster på såret får jeg noen morsomme svinger ned mot der sporet krysser Lomma.

Tåken ligger tykt over Krokskogen, som her i krysset mellom Helvetesmyra og sporet ned gjennom Kongevegen mot Lommedalen.

Myrseter passeres, så Monsebråtan, jeg går videre nedenfor Søndagsbrenna og så opp til pause ved Løvlia. Men når jeg ser på kartet i ettertid så er jeg derimot usikker, og tror at jeg faktisk har gått over Ingjerdsbrenna istedet. Om tåken gikk meg til hodet vites ikke. Løvlia er helt innhyllet i skyer når jeg ankommer.

Neste etappe går til Kikutstua. Det betyr opp til Storflåtan over Atjernsmyrene. Jeg vil helst gå over Vesleflåtan (jeg vil, jeg vil, høres nesten ut som et barn gitt) og ned til sørenden av Svarten. Det forsøket strander da sporene stopper et stykke utpå vannet, videre er det bare spor igjen av en enkelt løper som har gått alene videre. Jeg tar av mot Bleiksjøen og inn på grenader-traséen, som bringer meg forbi Butleren, Langli og Fyllingen før Kikutstua under en grå himmel. Her er det nesten ikke spor, bare en trasé, og trått føre.

En plass i tåken. Tåken og trærne gjorde dette til en ganske så mystisk markaplass. En tåkemarkplass.

Det blir en liten pause på stua under Kikuttoppen for å få litt energi i kroppen igjen, før jeg begir meg gjennom Bjørnsjøhelvete. Jeg kjører berg og dalbane på en sti utenfor sporet ned mot Aurtjernet. Pussig nok ligger det to tjern ikke så langt fra hverandre som begge heter Aurtjernet, jeg kommer ned på østsiden av det østlige tjernet. Gjennom skogen ned mot Ullevålseter ved Godbekken går det i små hopp og kurver. Himmelen har ikke åpnet seg i løpet av turen, marka er dekket av dette sløret av gråhet.

Ankommer Løvlia og det er såvidt man kan se stuen i all tåken før jeg kommer helt inntil.

Jeg liker langturer i marka, det være seg selv om været ikke viser seg fra sin beste side. Det tar på, men er godt å føle at kroppen fungerer. Så også idag, selv om det ikke gikk så fort.

lørdag 19. februar 2011

Skiidyll i sakte omgivelser


Øvre Glotjern en nydelig dag i marka på ski. Skiidyll i sakte omgivelser mens Grenaderene sleit seg sine ni mil. En av sånne dager hvor solen skinner og vinterens slør ligger over marka som byr på mil etter mil med løyper. Ut og nyt.

lørdag 12. februar 2011

Om menn i kondomdress, klakkere i sporet, og en kald tur i marka

"O' himmelrike og evige glede" skriker jeg nesten i dusjen når jeg kjenner det varme vannet renne nedover kroppen. Etter en lang og kald skitur i marka er jeg nesten gjennomfrossen, jeg kan ikke føle føttene mine. "I svarte h..." skriker jeg nesten i dusjen når tærne begynner å få varme igjen og den velkjente stikkingen begynner.

Maridalsbussen er stappfull på vei opp mot Skar, men den er påfallende tom for menn i kondomdress. Nå er nok ikke Skar det mest vanlige utgangspunktet for menn som trener til Birken og tenker tid og intervaller. I ly av dagens debatt rundt teknikkpoliti og løypevett så skulle en jo tro at jeg kom til å begi meg ut i marka midt i en veritabel brudulje mellom menn i kondomdress med torskeaktig blikk og klakkende søndagsløpere.

Gørjahytta venter på meg med vaffel og toddy.

På Gørjahytta er det mange staver og ski utenfor og vafflene smaker like godt som før. Ikke annet å vente når været er så fint, selv om det er kaldt. Jeg har smurt feil da jeg har veldig mye feste, men lite glid. Kroppen føles tung og det går ikke så fort, hva gjør vel det på en så flott dag?

Selv vil jeg karakterisere meg som en som går litt raskere enn den vanlige løperen, mens det jo er mange som er mye raskere enn meg igjen. Jeg prøver vanligvis å unngå å starte på Sognsvann, med unntak om kveldene i hverdagene, for da er det jo en autostrada opp mot Ullevålseter. Det er nok av steder å starte fra og det finnes nok av spor å ta av, og akkurat derfor føles deler av debatten rimelig latterlig ut. Å inndele løypene har jeg ingen tro på at er en god ide. Hvem skal bestemme hvem som skal få lov til å gå hvor? Hvis ikke det øker tilstedeværelsen av teknikkpoliti så vet ikke jeg.

Blå himmel over Daltjuvamana, et etterlengtet syn. Jeg har av en eller annen grunn alltid klart å legge turen over der til dager som er overskyet.

Ved Trehørningen passerer en mann med et hundespann foran meg, de fyker over isen i full fart. Noe en ikke kan si om meg der jeg fortsetter i retning Kroksund og Mago. Selv om jeg kanskje har torskeaktig blikk, umulig for meg å si. For første gang så opplever jeg å gå over Daltjuvmana i strålende vær, noe som gjør turen over til Store Daltjuven enda finere enn før. Jeg har lite tro på at jeg når serveringen på Sandvikshytta (i min fart), så jeg inntar noe av nistepakken på toppen. Solen slikker meg i ansiktet, men det er ikke mye varme i strålene.

Hensyn til andre i sporet er vel det debatten i hovedsak handler om. De som går raskere enn andre må se seg for og skal såklart ikke presse seg fram slik at de ødelegger for andre, men de som går saktere må takle at andre går fortere enn dem og slippe folk forbi. Territoral-lysten er stor i sporene virker det som i debatten. Så skal det og sies at jeg også irriterer meg over ting. Som når en større gruppe går samlet og ikke gjør tegn til å gjøre rom for at man skal kunne komme forbi. Likevel vil jeg da prøve å holde den irritasjonen inni meg og ikke la det gå ut over andre (eller meg selv).

Inntok litt mat før jeg tok fart på nedstigningen fra Daltjuvmana, nå venter den litt seige og kjedelige traseen fra Store Daltjuven til Katnosa.

Jeg rekker Sandvikshytta, før jeg valgte å spise på Daltjuvmana begynte jeg å få flashbacks til følgende tur. De har utvidet åpningstiden til kl fire, det er grunnen og ikke at jeg gjennomførte et løp av episke proporsjoner når det gjelder tiden. Når jeg går videre i retning Spålen er det kaldt ute, virkelig kaldt, det ligger en dis av kulde over vannet. Hendene mine blir nummne. Jeg ser ut som en..., jeg vet ikke helt hva jeg ser ut som der jeg går med stavene under armene og fingrene knyttet sammen innenfor hanskene for å varme dem.

Jeg møter ikke på en eneste skiløper før jeg er på Glåmene etter å ha forlatt Katnosa, og da har jeg gått over Spålen, ned til Langli og over Fyllingen-vannene. Plass nok ja. Østre Fyllingen er nesten dekket av kuldedisen, som tåke. I mørket som senker seg blir det en særegen stemning på vannet. Og kaldt, føttene begynner å bli kalde og nå. Det er fortsatt et stykke ned igjen, idag må jeg erkjenne at det ble noe i overkant.

Jeg føler litt at når man mener at hele turen blir ødelagt fordi en hører at en har dårlig teknikk, så er det litt seg selv som er problemet enn den som forteller at man har dårlig teknikk. Selv om måten det ble fortalt kanskje ikke var av det beste pedagogiske slaget. Dumt å slenge ut en generaliserende og negativ karakteristikk av folk som går raskere enn en, fordi en har ens egen stolthet såret. Da kan jeg forstå at disse reagerer.

Solen går ned over Spålen som er dekket av dis fra kulden. Skijakken min knirket i kulden når jeg beveget meg.

Nedenfor Kobberhaughytta får jeg av alle ting, merkverdig nok, lyst på puffet ris. Hva det kommer av vet jeg ikke, det dukket opp ut av intet. Så sliter jeg meg videre ned til Sognsvann med puffet ris på hjernen. Når jeg kommer ned er jeg gjennomgående kald og mer sliten enn jeg var etter forrige lørdags 9 mil. Da gjenstår det bare å komme seg hjem igjen til den varme dusjen og få litt varme igjen i kroppen. Ellers takk til sjåføren på 34-bussen som var så snill å slippe meg inn i bussen før den gikk.

Sånn helt til slutt vil jeg si at det og virker som en litt konstruert debatt, jeg møter på fært få sure folk i løypene. Både folk som er ute på en hard treningsøkt og folk som er ute for å gå en rolig skitur som jeg møter er som regel alltid blide.

søndag 6. februar 2011

Nordmarka opp og ned igjen

9 mil er langt å gå på ski. Det er lengden på Grenaderen det, og Vasaloppet. Grenaderen går i marka, det er mye opp og ned i marka. Jeg har gitt meg selv en utfordring, jeg skal gå 9 mil og se om jeg kan klare det. Hvorfor? Jo, jeg har planer om å gjennomføre en enda lengre tur. Og klarer jeg ikke å gjennomføre en tur på 9 mil, så har det ingen hensikt å prøve seg på en lengre tur enn det igjen. Lengste turen jeg har gått før er i overkant av 6 mil, den turen kan leses om her.

Sognsvann 09:20. Grått og tåkete i starten av turen, mil etter mil foran meg.

Så gjenstår det å finne en rute på 9 mil. En kan jo såklart gå samme løype som Grenaderen, men det blir fort litt tungvint å komme seg hjem igjen fra Jansløkka skole når man nok er sliten. Så kommer jeg på tanken at det jo er ca 4.5 mil fra Mylla, der skibussen går til, og ned til Sognsvann, ihvertfall i henhold til Skiforeningen. Så istedet for å ta skibussen opp til Mylla, så tar jeg skiene fatt. Nordmarka på langs opp og ned. Mylla, there and back again.

Ullevålseter 10:00. Duften av fersk bakeverk kommer sigende sammen med tåken.

Det er langt å gå, så jeg må ha en plan i henhold til å opprettholde energien. Min plan er enkel. Siden dette først og sist er snakk om å sjekke om man klarer å gjennomføre en såpass lang tur, så er tanken å gå turen i et rolig tempo. Så kan jeg lære av erfaringen om jeg vil være istand til å gjennomføre turen i et høyere tempo. Planen min er å spise og drikke jevnlig, så i sekken har jeg med meg pizza, brødskiver, en sjokolade, en appelsin, en muffin, en flaske vann, en flaske bris og en flaske med energidrikk. Begynner å høres ut som en ekspedisjon dette her.

Kikutstua 10:55. Solen har overtatt himmelen.

Så relativt tidlig står jeg på Sognsvann og setter av gårde, bare en time etter at skibussene har dratt, det er grått og tåkete om morgenen. Det tar ikke lang tid før jeg kjenner spenningen på kroppen og hva jeg har begitt meg ut på. Min plan var å ha første matstasjon på Kikutstua, den planen blir fort truet når Ullevålseter dukker fram fra tåken sammen med en lukt av fersk bakevare. Jeg holder meg i skinnet og fortsetter videre i det grå sløret som dekker sporene.

Sandungen 11:50. Nyter den flotte utsikten over Vesle- og Store Sandungen.

Opp mot Bjørnsjøhelvete letter tåken og humøret mitt enda mer i takt med solstrålene som brer seg over marka. Framme ved Kikutstua og første matstasjon har skyene helt glemt å dekke himmelen, jeg inntar en skolebolle og en eplemost i det flotte været før jeg tar fatt på ruten over Kikuttoppen. Neste matstasjon er Sandvikshytta på Katnosa, der er det folksomt. Med en vaffel, eplemost og en toddy i kroppen fortsetter jeg videre i retning Gjerdingen. Rett etter Store Fyllingen blir det imidlertid brått stopp og jeg må ta beina fatt, her er det skogsdrift og skisporene har måtte vike.

Sandvikshytta 12:35. Flotte forhold over vannene, overvannet er borte.

Suser avgårde over Gjerdingen og så bærer det sakte, men sikkert opp bakkene mot Bislingflaka. Etter å ha tatt en drikkepause nedenfor Bislingflaka er det nedover og så er jeg ved Mylla Dam. Nå er jeg halvveis (pluss minus). Det føles annerledes å ankomme Mylla Dam på ski fra Sognsvann enn fra skibussen (vel, naturligvis). Det blåser friskt på vannet og er ganske så surt, så det blir bare en kort spisepause for å unngå å bli for kald. På grunn av vinden velger jeg å gå litt i ly for vinden i løypen som går ved siden av vannet istedet for over vannet. Nå går det nedover den vanlige traséen som skibussløperne bruker å gå, forbi Tverrsjøstallen og over Aklangsbrenna ned mot Katnosa.

Gjerdingen 13:25. Velger å ikke gå innom Rajebråten, burde kanskje ha gjort det.

Ved Katnosa er solen sakte på vei ned bak åsene i vest og jeg merker at det har blåst litt her også. Sporene som var så fine når jeg kom til Sandvikshytta er nå nesten blåst igjen. På Katnosdammen er det folk og god stemning, så jeg får varmet meg litt inne mens jeg inntar noe mer føde. I det mørknende lyset utenfor har jeg fått med meg litt ekstra sjokolade til turen. Over Katnosfjellet blir hodelykten skrudd på. Den siste store kraftanstrengelsen står igjen, tilbake over Kikuttoppen igjen. Det går sakte over toppen, men det blir en fin tur under åpen himmel med alle stjernene som lyser ned på meg og mitt lille lys.

Bislingflaka 14:05. Nå er jeg ikke langt unna halvveis på turen, mer vind.

Ved Kikutstua stopper jeg nok en gang for litt påfyll av mat. Litt ensomt føles det å sitte alene i selvbetjeningen å titte inn på de besøkende som sitter og nyter en god middag med vin til inne på selve hytta. Nå er det ikke langt igjen og jeg kan med sikkerhet si at jeg skal klare dette.

Mylla Dam 14:30. Halvveis på turen etter 5 timer og 10 minutter gjennom Nordmarka.

Ifjor var jeg på en langtur da Holmenkollen skimaraton gikk av stabelen, og nesten tradisjonen tro så er jeg ute på langtur samtidig i år også. Nå kommer jeg ned i etterlatskapene til rennet og det merkes i sporene ned fra Appelsinhaugen. Her er det ujevnt å gå blitt. Ikke så veldig mye skrot, men noe ser jeg og noe kjører jeg over. Nedenfor Kobberhaughytta ligger det en kasse med rosiner, og jeg som ikke er glad i rosiner, fillern.

Passerer Ullevålseter og en kan si at jeg ser lyset i enden av tunnelen, nå er det bare fem og en halv kilometer igjen og hovedsaklig bare nedover.

Katnosa 16:10. Tilbake på Katnosa og solen bader vannet i et flott lys.

Suser avgårde nedover og så er jeg ferdig, kl 20:35 er jeg framme ved Sognsvann, 9 mil på ski er overstått. Jeg startet i tåke og endte i mørke, men det er jo turen som er selve målet og den gikk i strålende sol. Det føltes herlig å ha gjennomført det. Det ble en fantastisk tur i flott vær gjennom marka, og det var godt føre og flotte forhold på vannene. Det var en sliten løper som inntok sofaen godt fornøyd med seg selv, selv om en gikk i et rolig tempo.

Bjørnsjøhelvete.