lørdag 19. mars 2011

Gjøvik - Oslo på ski....nesten

Dette er litt galskap tenker jeg der jeg står i mørket i Hunndalen. Jeg og min fetter, Kjetil, har tatt nattoget til Gjøvik og så taxi opp til Hunndalen, startpunktet for løypen som går sammenhengende ned til Grua og Oslo. Lysene fra taxien forsvinner i mørket og vi står alene igjen med 140 kilometer mellom oss og målet. Langt med andre ord, og en god del lengre enn det lengste jeg har gått på ski hittil og (den turen kan leses om her).

Kjetil hviler ut på toget til Gjøvik før turen.

En kollega på jobben gikk denne turen ifjor. Noe som gjorde meg imponert, men som også gjorde meg nysgjerrig på om jeg kunne klare det samme. Og nå står jeg her, sekken pakket med det jeg tror trenger for å kunne gjennomføre denne kraftprøven. På en så lang tur som dette er det viktig å opprettholde energi-inntaket, så da er planen å spise og drikke ofte. Med meg i sekken har jeg pizza, brownies, energibars, energi gel, energidrikk og vann.

Første skilt på turen, Gjøvik-Oslo. 8 kilometer til Osbakken. Det høres bedre ut enn 140 kilometer til Oslo.

Temperaturen er fin, 8 minus, ikke for kaldt. Ikke en sky på himmelen, med en flott måne og mange stjerner som lyser opp for oss. Det er ikke til å legge skjul på at jeg er ganske spent, vi har mange timer på ski foran oss, som nok vil inneholde sine oppturer og sine nedturer.

Ved Lauhøgda begynner det å lysne.

Klokken 02:30 har vi spent på oss skiene, ser på skiltet som markerer 8 kilometer til Osbakken (på en lang tur som dette er det viktig å fokusere på delmålene og ikke hvor langt det er igjen totalt) og setter i vei. Det er bare en liten detalj som jeg ikke har fortalt om til nå og det er at det ikke er kjørt opp spor. Bare spor i natten fra en ensom vandrer som har gått før oss. En tung start på turen blir det. Flott er det uansett. Hodelyktene trenger vi nesten ikke, månen lyser vakkert opp landskapet samtidig som det gir en trollsk ro over skogen. Av og til ser vi oss tilbake og får et glimt av lysene fra Gjøvik.

Solen står opp over heiene bak Eina. Vi er ved Solvoll og nyter de første solstrålene for dagen.

Et lite tegn på hva som skal komme får vi på Osbakken, vi har bare gått 8 kilometer og det på en og en halv time. Et stykke etter skjema kan man si, og det ganske tidlig. Ved Osbakken er det derimot oppkjørte spor videre, men ikke nypreparerte og det er trått føre.

Frokost inntas i sporet bortenfor idrettsplassen ved Solvoll. Litt småkjølig.

Over Lauhøgda begynner det så smått å lysne. Det er en fordel med å starte på et ellers så ugudelig tidspunkt, man får med seg soloppgangen. Ned mot Solvoll, som ikke gjør skam på navnet, begynner de første solstrålene å skinne over hodene våre. Når vi stopper for å innta 'frokost' (eller en lengre matpause med andre ord) etter å ha passert idrettsplassen, stiger solen opp over åsene bak Eina og vi får en vakker soloppgang. Det føles godt å se solen igjen, jeg står og hutrer litt. At vi nok burde ha vært lengre sør på dette tidspunktet, glemmer jeg fort i øyeblikket.

Vi passerer Stormyrene på vår ferd sørover før den siste biten opp mot Glåmhaugen.

At det ikke går så fort glemmer jeg også når vi går over Glåmhaugen, det er påskestemning og flott terreng. En flott del av turen. På vei ned kommer vi til en liten hytte med det klingende navnet Kjerringfred, vi har også fått gått i fred. Når vi er på vei ned mot Åstjern møter vi for første gang andre folk i sporet. Og vi får for første gang skikkelig preparerte løyper, og det først etter 5 mil. Kjetil er tydelig lei av å gå uten å ha noe som helst feste eller glid. Vi er nå en mil fra Lygna, som igjen er en mil fra halvveis på turen (noe som man ikke bør tenke på).

Utsikt fra løypene på vei opp mot Glåmhaugen. Turen over denne toppen var det fineste partiet på turen.

Vi ankommer Lygna omtrent 13:15, det er milevis unna skjema og Kjetil har tatt en beslutning. Med vårt fart for øyeblikket, som jo ligger på kanskje 5 km i timen, kan vi ikke regne med å være fremme før langt på natt. I motsetning til Kjetil har jeg hatt grei glid og godt feste, noe som har resultert i at jeg jevnt og trutt har gått fra han hele tiden. Han gir seg mens leken er god som dem sier. Oppgitt slår han ut med armene og sier at han aldri har gått på verre ski. Så er det ikke hans egne ski heller, et par han har måtte låne for å gå turen. De skulle være helt nypreparterte, men mye har tydet på at den jobben ikke har blitt ferdigstilt.

Så det blir til at jeg fortsetter videre alene fra Lygna, da har jeg 8 mil igjen å gå. Med meg i sekken har jeg nå litt dårlig samvittighet, er det egoismen som rår?

Et tre med en hatt av snø på Lysingmyrene før Åstjern.

Fire timer senere ankommer jeg Grua, ved å gå alene har jeg satt opp farten og holdt et jevnt tempo på en mil i timen. En fart som er mer enn fin nok når man skal gå så langt. Samtidig er jeg sikker på at hvis fetteren min hadde hatt samme ski (glid og feste) som meg hadde han ikke hatt noe problem med å holde følge. Flotte løyper, men litt kjedeligere terreng enn tidligere. Den flotte utsikten utover Lunner fra Lia etter de bratte bakkene ned og opp etter Randsberget er det jeg husker best fra denne delen av turen. Klokken er nå 17:45 og det er ikke lenge til at det begynner å mørkne.

Fire mil igjen og det i kjent terreng, Nordmarka ligger foran meg. Tror jeg. For når jeg kommer ned til Grua har jeg vondt i håndleddet på venstre hånden. Mest sannsynlig en belastningsskade av et eller annet slag. De bratte bakkene ned fra Langvatnet med skarpt føre og vondt underlag har nok vært utslagsgivende, før det var det greit.

Lysingmyrene. Fetter venter på fetter som tar bilde av tre med hatt av snø.

Etter mange diskusjoner med meg selv må jeg bare innse at jeg må kaste inn håndkleet, så nært men likevel så fjernt som dem sier. Ekstra synd er det når jeg føler meg såpass pigg som det jeg gjør. På et heller mikroskopisk nivå føler jeg nå det hvordan det må føles å se toppen av Mount Everest og likevel måtte snu (ingen sammenligning forøvrig). Så litt deprimert setter jeg meg på toget ned fra Grua, jeg nådde ikke målet mitt, men samtidig vet jeg at det er den rette avgjørelsen. Det er fortsatt et stykke igjen, fire mil, og det begynner å mørkne. Sannsynligheten er stor for at skaden kan forverre seg. Og så skal en jo alltid ha i hodet at en skal gå for seg selv og ingen andre.

Så for å snu det til det positive, jeg gikk jo 10 mil, som er ny pers. Og det var fantastisk vær hele turen, påskestemning i løypene så fort solen steig opp og flott måneskinn før det. Ser en bort fra tiden og at en ikke nådde det som var sesongens mål så var det til syvende og sist en fin tur. Og jeg har gått fra Grua før, så en kan jo late som en fortsetter videre med å lese her. Til slutt må en si at det var en rar følelse å kjøre taxi gjennom Gjøvik i skidressen, mens folk utenfor sto i kø foran et gatekjøkken på vei hjem fra byen.

Flott utsikt over Lunner. Jeg nærmer meg Grua og stopper for en matbit mens jeg nyter utsikten.

Det er lenge siden jeg har lagt meg og sovnet før kl 22:00 på en lørdag.

(Til slutt så ble turen gjennomført, det kan det leses om her.)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar