lørdag 21. mai 2011

En vandring gjennom døgnets tider i Nordmarka

Det er over midnatt og mørkt ute når jeg stiger av toget på Grua stasjon. Ikke så kaldt ute, men det går likevel et lite kuldegys gjennom meg. Nå er det ingen vei tilbake, det går ikke noe tog tilbake til Oslo før om morgenen. Omtrent 5 mil er det nå mellom meg og Oslo når jeg nå setter ut på en nattevandring gjennom Nordmarka. Jeg får et deja vu av følelsen jeg hadde når jeg sto i Hunndalen (Gjøvik) midt på natten med 14 mil mellom meg og Oslo tidligere i vinter.

Bislingen Fjellstue. Mørkt og spøkelsesaktig midt på natten. Og er det noen som følger med meg fra huset?

Når jeg er oppe ved Mylla Dam er ikke følelsen så forskjellig fra når jeg har stått der med ski på beina etter å ha tatt skibussen opp, det er fortsatt langt igjen og det er kjølig. Det er først nå jeg virkelig trer inn i marka, og i mørket settes kursen mot Bislingen Fjellstue. Et stykke på veien opp ser jeg lysene fra Grua skinne i mørket. Når jeg kommer opp til Bislingen er det mørkt og stille, en spøkelsesaktig stemning der fjellstuen troner over meg i mørket. Ikke et lys. Jeg stopper for å ta en pause, fra terrassen kommer det knirkelyder. Følelsen av å bli iakttatt melder seg.

Hvor den blåmerkete stien fra Bislingen og til Gjerdingen starter hen er ikke så lett å se i mørket, men etter å ha orientert litt etter kartet finner jeg stien. Hvis det var noen skilter så fant jeg ikke dem. Månen, som har et rød-lilla preg over seg, forsvinner bak en sky idet jeg tar fatt på stien nedover mot Gjerdingen. Det er godt jeg har gode sko på meg, for stien går gjennom myrlendt terreng og er tidvis meget våt. Mørket gjør det heller ikke enkelt å følge stien hele tiden, selv i lyset fra hodelykten. Bekmørkt på stien, men når jeg kommer ut på veien som stien bunner ut i har det begynt å lysne. Rundt omkring meg begynner fuglene sakte, men sikkert å våkne til liv. I etterkant kan jeg si at jeg har vært på natterangling gjennom marka.

Jeg opplever en flott måne over Gjerdingen. De siste restene av skyer på himmelen er på vei bort. I vannet speiles skinnet fra månen. Fuglene kvitrer.

Over Gjerdingen lyser månen flott. Lysere nå, fuglene holder konsert. Egentlig utrolig hvor opplagt man er, det er tross alt midt på natten. En kan bare konstatere at frisk luft holder en våken, men jeg vet at jeg kommer til å bli straffet for det senere. Ved Gjerdingen Dam er det tid for den første lengre pausen, og litt nattmat er nå nødvendig. Det lysner mer og mer. Over horisonten brer det seg en rødlig glo, det er nok ikke lenge til solen stiger opp. Skyene har forlatt himmelen.

Ved Gjerdingen Dam stopper jeg for å spise og drikke litt, energi må en ha på en langtur som dette. Det hviler en rolig stemning over vannet. Det er ikke lenge til soloppgang.

Soloppgangen kommer når jeg er på veien mellom Gjerdingen og Katnosa. Det hadde kanskje vært hyggeligere å opplevd den nede ved Gjerdingen, men tid gjorde at jeg valgte å gå videre istedet. Istedet springer jeg opp i lia og får nyte soloppgangen med utsikt over marka. Himmelen er oransje, helt nydelig. Sånne stunder får en helt til å glemme at det er på et tidspunkt hvor man helst ønsker å ligge og sove under dyna.

Tidlig om morgenen ankommer jeg Katnosdammen. Her er det stille og fredfullt, gjestene ligger fortsatt å sover når jeg kommer inn i hytta. Å overnatte står ikke på planen, men termosen min trenger påfyll. Magen min får i tillegg litt påfyll mens jeg venter på at tevannet skal koke. Når jeg går igjen ligger fortsatt alle å sover. Før jeg går fyller jeg vann på den ene vannbøtten. Så får en bare håpe de ikke blir for forvirret av å se bøtten, som var tom når de la seg, plutselig være full når de har stått opp.

Soloppgang over Nordmarka. Nydelig, mer er det ikke å si.

Godværet fortsetter og jeg tar fatt på bakkene opp mot Kikuttoppen, jeg legger ruten om selve toppen og ikke rundt. På kammen rundt toppen er det en flott utsikt og en hyggelig sti. Jeg får nesten følelsen av å gå i en litt uryddig hage, en hemmelig hage i Nordmarka med hvitveis over alt. En hare haster forbi meg over stien. Selv haster jeg ikke videre ned fra toppen, utsikten må nytes og kroppen trenger mat. Sist jeg sto her var i romjula og toppen var dekket av snø. Kikutstua er ikke åpen ennå når jeg kommer ned, men en del syklister har likevel tatt turen inn.

Katnosdammen kl 6 om morgenen. Fredelig. Morgenstund har gull i munn sies det, men her er det bare jeg som er oppe og nyter den flotte morgenen.

På vei til Kobberhaughytta begynner jeg for første gang å merke turen i kroppen, det er jo langt. Fra stien kan jeg se syklistene som farer ned veien vest for meg i retning Fyllingen. I nærheten går skiløypene jeg gikk på i vinter, alt får et annet uttrykk i en annen årstid. Fra Appelsinhaugen speider jeg tilbake til Kikutstua og toppen bakom, langt bak der igjen startet jeg å gå for omtrent 12 timer siden. Da var det midnatt, nå er det midt på dagen og jeg ankommer Kobberhaughytta. En pause er nødvendig, så jeg inntar en kanelbolle sammen med te og eplemost.

Utsikt fra Kikuttoppen. Tidlig på morgenen og det er flott vær. Det er lite som minner om siste gang jeg var her, da sto jeg med ski på beina i tykk puddersnø.

Målet for ekspedisjon er nå ikke langt unna, må bare gå litt til først. Himmelen har blitt litt dusere og det har blitt mer skyet. Turen går videre på den blåmerkete stien i retning Ullevålseter. Nedenfor Ullevålseter kommer jeg innpå veien og følger den videre ned mot Sognsvann, etter Store Åklungen tar jeg av veien og går den siste biten på en sti i retning Svartkulp.

Nedenfor Appelsinhaugen krysser stien skiløypen som går mellom Kikutstua og Kobberhaughytta rett ved Glåmene. Myrlendt. Jeg har vel ikke et tall på antall ganger jeg har gått på disse sporene om vinteren.

Det er to stykk slitne føtter som ankommer Sognsvann omtrent 15 timer etter at de startet å gå fra Grua. På turen har jeg opplevd en spennende tur gjennom skogen i mørket ned fra Bislingflaka, en vakker måne over Gjerdingen, en strålende soloppgang over marka, og nydelig utsikt fra Kikuttoppen. Og listen stopper ikke der. Hjemme venter det en dusj og noen timer på øyet. Så får en bare håpe at man våkner opp igjen, for det skal jo etter nøye matematiske beregninger være dommedag idag.

Vi tåler et bilde til av den flotte soloppgangen i Nordmarka.

tirsdag 17. mai 2011

Kjentmannsmerket: Kobberhaugene 526 og Skjennungsåsen 493

Gjennom trærne blåser det et friskt vindpust, og det blafrer i bladene rundt meg. Det burde ha blafret i et norsk flagg også, det er 17. mai og jeg går i mitt eget lille tog gjennom marka. Fint vær, men jeg manglet som sagt flagget (det får jeg skaffe meg til neste år). Heller enn å feire midt i trengselen i Oslo sentrum, velger jeg å feire nasjonaldagen ute i det fri.

Et enslig tre i myren nedenfor Kobberhaugene.

Det er på kjente stier jeg beveger meg, enmanns-toget med meg i spissen starter på Sognsvann og første stopp på programmet er Kobberhaugene. Ved Sognsvann er det også andre som benytter anledningen til å være ute i naturen på nasjonaldagen, både turgåere, syklister og joggere. Det er stort sett overskyet i starten, med enkelte vinduer til den blå himmelen bak spredt rundt omkring.

På vei mot Kobberhaugene krysser jeg gjentatte flere ganger fordums spor av tidligere turer, det kan mimres om både skiturer og turer til fots. Det er forunderlig hvordan ting fortoner seg med og uten snø. Nedenfor Kobberhaugene øker høydemeterene gradvis og med det blir også utsikten bedre og bedre, selv om det igrunn ikke akkurat kan kalles høyt i Nordmarka. Jeg kommer inn på rundturen rundt Kobberhaugene og tar den, velger retning Bjørnholt.

Myr i Nordmarka, 17. mai.

På toppen av Kobberhaugene er det fin utsikt til alle sider, ikke rart man har satt opp kjentmannspost her. Likevel, er det bare for utsiktens skyld at det har blitt post her? For har det vært drevet etter kobber på Kobberhaugene? Det har det ikke, tross navnet. Så med utsikten som årsak til plasseringen av posten, speider jeg utover marka. Jo lengre ut i marka toget mitt kom, jo bedre ble også været. Like fint er det ikke over alt kan jeg se, lengre sør er det noen mørke regnskyer.

Kobberhaugene 526.

Kobberhaugtjernet glitrer nedenfor meg, litt nedenfor toppen er det tid for pause og lunsj. Konstaterer at det fortsatt er litt snø på Tryvann. Jeg slapper av i solen mens jeg leser om lover og forskrifter i jegerprøve-boken. På tjernet nedenfor prøver noen fiskere fiskelykken.

Fra ås til ås. Etter Kobberhaugene setter jeg kurs for Skjennungsåsen. Nedenfor Kobberhaughytta spidder jeg venstreskoen min på en spiss rot på bakken. Treffer ikke foten, men nå er det et fint hull i skoen. Myr og vått underlag vil gjøre meg våt på foten. Opp bakkene mot Skjennungsåsen er rollene snudd opp ned, nå er det mørkt i nord der jeg kom fra. Det har nok regnet over Kikuttoppen vil jeg tro. Jeg har gått fint utenom regnet, her er det sol.

Lortkulp.

Ifjor var det 100 år siden Skjennungshytten ble åpnet, dette markerer kjentmannsmerket med en post. Posten er derimot plassert på åsen i nærheten av stua, der det før hatt stått et skogbrannvakttårn. På selve toppen er det ikke mye utsikt, men det er fint på vei opp. Nå er det mørke skyer i nord og øst, mens i sør og vest er det sol.

Skjennungsåsen 493.

Jeg har alltid likt veien opp til Skjennungstua fra Ullevålseter, der den snor seg opp langs kanten på åsen med flott utsikt. Nå er utsikten okkupert av mørke og majestestiske skyer i horisonten. Langs denne veien er det en murvegg, denne murveggen har jeg alltid lurt på hva egentlig har vært for noe. Nå vet jeg endelig svaret. Dette er rester etter en slalåmbakke som gikk ned fra Skjennungsåsen og mot Ullevålseter, murveggen er restene etter et overbygg. Artig.

Et skysnitt fra Skjennungsåsen, mørke og majestetiske skyer troner i horisonten.

Nede ved Sognsvann igjen har det blitt mye mer folk, folket er ferdig med å gå i tog. Jeg er og nå ferdig med mitt tog gjennom marka. Nå blir det å ta på meg litt finere klær og nyte resten av dagen hjemme.

søndag 8. mai 2011

Kjentmannsmerket: Vardåsen og Myrgruva

Det er lemenår i år og det har tilogmed blitt rapportert om folk som har fått lemen i klisteret på fjellet, men det største lemenet i skogen denne fine søndagen i mai var meg. Jeg er på kjentmannsvandring i Romeriksåsene og hvorfor jeg freser som et lemen i skogen skal jeg komme til. En langtur gjennom åsene for å finne tre poster var planen, og langtur var hva jeg fikk.

Utsikt over Romeriksåsene en flott dag i mai, Skjelbreia nedenfor.

Første post på plakaten var Vardåsen, som navnet tilsier lå det på denne åsen en varde som skulle varsle om at fienden kom til landet. Ingen varde ble tent der når jeg nærmet meg, så jeg ble heldigvis ikke sett på som en fiende. Første delen av turen gikk i samme rute som jeg brukte til en kjentmannspost i fjor, nemlig Storøyungsdammen. Det er fortsatt en del snø på Varingskollen, men med mange åpne flekker, ingen som kjørte ned bakken nå. Jeg var ikke alene på stien på vei opp, for jeg skremte avgårde en grevling på den som bykset sin vei fra meg og inn i underskogen.

Vardåsen.

Posten fra forrige kjentmannshefte sto der fortsatt når jeg passerte Storøyungsdammen. Fra vannet tok jeg stien som går forbi Gjevtjernet og videre i retning Bekkestua, en sti som i starten ikke akkurat virket som at var mye brukt. Jeg speidet etter om varden ble tent mens jeg gikk på skogsbilveien nedenfor åsen, men som sagt, det var det ingen tegn til. Toppen på Vardåsen fant jeg lett og konstaterte at det var bedre utsikt på vei opp enn på selve toppen. Stikkordet for posten var derimot varder og ikke utsikt. Så får en bare håpe at utsikten var bedre der før, ellers ville nok ikke varden ha hatt noen funksjon der. Nå er det bare rester av et nedfallent tårn som ligger på toppen.

Så litt om kart, markeringer og sinte lemen i skogen. Etter at jeg kom ned fra Vardåsen, tok jeg en sjekk av kartet ved Bekkestua. Til Årstadvangen (som jeg skulle passere) skulle den blå-merkede stien først følge en skogsbilvei et stykke (som fortonte seg litt kjedelig), før den tar av fra veien (som føltes godt etter den litt kjedelige veien). Deretter skulle stien krysse en annen skogsbilvei før den så skulle uten avbrekk gå rett sørover til Årstadvangen. Så feil kunne man ta.

Utsikt i retning Varingskollen lenger nede på Vardåsen.

For det var etter en god stund senere at undertegnede, som et litt sint lemen, beveget seg tilbake på stien etter å ha gått i nesten en time i feil vei. For ved Esetvangen går det en sti østover forbi Stråsjøen i retning Gimildammen, som en del av en kultursti (gammel setersti). På mitt nye kart var ikke denne stien blå-merket, noe den var ute i det fri, skilt ved krysset fantes ikke. Uvitende gikk jeg da altså inn på feil sti. Frem og tilbake er like langt, det betyr at omtrent to timer gikk bort. Tilbake ved Esetvangen fant jeg rett sti, men det var merkingen inn til kulturstien som var tydelige.

Gjerimåsan.

De ekstra timene tærte på kroppen, så ved Myrgruvefossen ble det endelig en etterlengtet lunsjpause. Og det var godt, blodsukkeret hadde nok blitt litt lavt, nok noe av årsaken til den lemenaktige oppførselen i skogen tidligere (selv om det ikke var så ille). Registrerte at også her står kjentmannsposten fra forrige hefte fortsatt oppe (den turen kan leses om her).

Ikke langt unna ligger neste post jeg skulle til, Myrgruva. Det er to dagbrudd som nå er inngjerdet, da det ikke er helt tilrådelig å falle uti dem. Her var det gruvedrift før i tiden, men den ble innstilt kort tid etter 1800. Nede i gruven var det fortsatt is i vannet, ikke så rart da myrgruva ligger godt inne i skogen med trær som skygger for solen på alle kanter. Etter som at jeg gikk en time vekk fra ruten min, gikk jeg også vekk fra den opprinnelige planen min. Med tanke på at det ville ta meg litt tid å gå ned fra Romeriksåsene og å komme seg hjem igjen fra Nittedal, så ble planen om den tredje kjentmannsposten skrinlagt. En flott dag å være ute i, men jobben kaller neste dag.

Myrgruva.

Så skulle det vise seg at dette var dagen for omveier. For i Buvatnet var det veldig høy vannstand, så høy at over stien nord for vannet rant det nå en elv. Min andre omvei for dagen ble da gjennom bushen vest for Buvatnet og til en skogsbilvei som tok meg ned til stien i retning Spikertjernshytta. Vel nede fra Romeriksåsene etter å ha fulgt stien ned fra Spikertjernshytta, ble min tredje omvei et faktum. Strøm Bro over Nitelva var stengt av, og det betydde at jeg måtte gå rundt til Åneby. Der bommet jeg akkurat på bussen tilbake til Oslo. Slapp likevel unna med bare en halvtime å vente.

På bussen kunne jeg se tilbake på en fin tur i Romeriksåsene tross alt, jeg lå jo ikke igjen i marka som et sprukket lemen.

Et sensolglimt på vei ned fra Romeriksåsene.

søndag 1. mai 2011

Troll I Eske (01.05.11): Source Code

Opp gjennom tidene har vi flere ganger blitt presentert for filmer som tar for seg teorier om hva som kunne skjedde kunne man ha manipulert tiden, så som å reise tilbake eller fram i tide, endre på hendelser som har skjedd, og så videre. Teorier ofte utartet ifra spørsmål som begynner med hva om.

Michelle Monaghan og Jake Gyllenhaal i Source Code.

I The Butterfly Effect (Eric Bress og J. Mackye Gruber, 2004) kan Ashton Kutcher sin karakter endre på minner som han opplever som vonde, slik at han endrer på nåtiden og fremtiden. Ofte uten at det blir til det bedre. I utgangspunktet ligger sommerfugleffekten som det kan leses om her.
Når Bill Murray sin karakter i Groundhog Day (Harold Ramis, 1993) gjenopplever den samme dagen om og om igjen, stilles spørsmålet om hva man ville gjort hvis man var klar over at dette.
Tidsreiser er og sentralt i Donnie Darko (Richard Kelly, 2001), hvor Jake Gyllenhaal opplever en rekke bisarre hendelser i kjølvannet av å bli fortalt når verden vil ende av en mann i kanin-kostyme.
Listen stopper ikke her, men vil til slutt nevne Twelve Monkeys (Terry Gilliam, 1995) hvor Bruce Willis blir sendt tilbake i tid for å finne ut hvordan en verdensomspennende epidemi oppsto.

Årsaken til at jeg nevner Twelve Monkeys til slutt er at kveldens troll i eske har omtrent det samme utgangspunktet. I Source Code våkner Colter Stevens (Jake Gyllenhaal) fortumlet opp på et tog på vei inn til Chicago. 8 minutter senere eksploderer toget og vår helt våkner plutselig opp et helt annet sted i det som ligner på en kapsel av et slag, før han etter en kort samtale nok engang våkner fortumlet opp på det samme toget til samme tid. Forvirret? Det er Colter Stevens også.

Etter at syklusen har blitt gjentatt et par ganger blir det klart at Colter Stevens blir sendt tilbake i tid for å finne en bombe og den antatte gjerningsmannen. Dette gjøres via det som kalles for 'source code', og som lar en reise tilbake i tid via minnet til en som har død. Men bare for 8 minutter om gangen, for det er så lenge som minnet til den døde gir deg.

Source Code.

Så, et interessant utgangspunkt ikke ulikt nevnte Twelve Monkeys. Filmen er regissert av Duncan Jones som sto bak den vellykkete Moon (også vist på troll i eske). Ikke like vellykket var denne for meg. De gjentatte scenene fra toget på vei til sin dødsdom fungerte bra. Scenene som forløper seg utenfor 'source code' derimot fant ikke helt sin plass i filmen, de bidro dessverre litt til å gjøre usannsynligheten i utgangspunktet større.

Jake Gyllenhaal og Vera Farmiga i Source Code.

Det sagt, så er det en god nerve i filmen. Filmen er ikke uten humor og regissøren lar ikke muligheten til å leke seg litt innenfor rammene som plottet gir gå fra seg. Source Code er god og underholdende, men ikke helt vellykket innenfor sitt premiss.