onsdag 28. september 2011

(Camino Frances) Dag 10: Azofra - Granon

Lengde: 21.5km (219.9km).
Høyde (start / slutt / høyeste): 545moh / 729moh / 745moh.
Vær: Fint.


Jeg tok feil av å få en snorkefri natt igår, Jo som sov i sengen ved siden av meg, snorket som en full sjømann. Om det var rart å gå fra Najera om morgenen igår, var det om mulig enda rarere idag. Igår var jeg tross alt i kompaniskap med alle jeg hadde blitt kjent med om morgenen, idag startet jeg igrunn på nytt med blanke ark. Jeg gikk til Granon, hvor gjetord gikk om herberget. Og hadde jeg ikke tatt avgjørelsen om å henge igjen, ville jeg ha gått glipp av den fabelaktige ettermiddagen og kvelden på herberget.

Lilla lysskjær over himmelen om morgenen, lysene fra Azofra blinker i mørket.

Avgårde i mørket igjen, men denne gangen fikk jeg og noen andre pilegrimer litt problemer med å finne rett vei. Vi fant The Way til slutt og passerte forbi La Picota XVI (columna justicia), et veimerke fra middelalderen, i mørket. Og når lyset begynte å komme på himmelen, var det med et lilla skjær, bak meg blinket det fra vinduene i Azofra.

Soloppgang ved en area de descanso, inne i kuppelen kunne man sitte og hvile seg i ly for eventuelt dårlig vær.

Landskapet rundt var undulerende jordbruksland. Før Ciruena valgte jeg å gå gjennom en rasteplass istedet for der Caminoen gikk, den lille omveien virket hyggeligere. En iglo-lignende bygning man kunne sitte inne i var satt opp på rasteplassen (area de descanso). Solen hadde akkurat rukket å stå opp når jeg kom dit, og strålene fra solen var det første som lyste inn gjennom døren til bygningen.

Et undulerende jordbruksland mellom Azofra og Ciruena.

Jeg tror at Caminoen bringer med seg mye bra til områdene og stedene den passerer gjennom, men den bringer nok også med seg en del skyggesider. Jeg gikk forbi et skilt hvor det sto 'prohibido defecar', altså forbudt å gjøre fra seg. Burde vært unødvendig å sette opp skilt for det. Ciruena er stort sett en golf resort, det forklarer sannsynligvis hvorfor stedet opplevdes som en spøkelsesby. Rekker og rader med tomme hus, ikke noe liv. Det er bare liv her i sesongen.

Alto de Matacon.

I horisonten strakk en ås seg opp foran meg, med forskjellige jordlapper som danner mønstre i de gulbrune åkrene. En vei går rett fram opp mot åsen og tar så av til høyre før den forsvinner over ryggen. Langs veien kunne jeg se små skikkelser bevege seg unisont fremover, pilegrimer på sin ferd mot Santiago. Dette er Alto de Matacon og bildet hadde jeg sett utallige ganger før jeg selv sto foran det.

En gjeter med en saueflokk krysser Caminoen etter Alto de Matacon før Santo Domingo de la Calzada.

På vei ned fra ryggen, med Santo Domingo de la Calzada i siktet, krysset en stor saueflokk Caminoen lengre nede. En enslig gjeter vandret i forkant av dyrene. Langs ruten var Alto de Matacon høydepunktet for dagen.

Når jeg gikk blant bygningene i Santo Domingo de la Calzada, var det ikke fjernt for at jeg gikk å tenkte at jeg burde ha gått hit igår og. Ikke bare for å være sammen med min gruppe, men også fordi det var en veldig fin by med et historisk sus. Jeg tok meg en lang pause her, spiste både lunsj og besøkte de største severdighetene i byen med 6600 innbyggere.

Santo Domingo de la Calzada, i toppen av klokketårnet til katedralen.

Klokketårnet til katedralen står separat fra selve kirken og er mulig å klatre opp i. Utsikten fra toppen av tårnet byr på byen fra oven og det golde landskapet rundt. I katedralen gikk jeg gjennom trange og små irrganger. Når jeg var i katedralen kunne jeg høre en hane gale. Det sies at de som hører dette, vil komme fram til Santiago de Compostela. I kanskje ett av de mest ornamenterte haneburene i verden spankulerer det en hane inne i katedralen, det er knyttet en legende til denne skikken.

Ornamenter og utsmykninger på fasaden til katedralen i Santo Domingo de la Calzada.

Ut av Santo Domingo de la Calzada krysset jeg en imponerende bro over Rio Oja. Elven er helt tørr, som landskapet rundt, det var som å gå på en bro bare til pynt. En passerer Cruz de los Valientes, et kors til minne om to stridende fra Santo Domingo og Granon om landeierskap.

Broen over Rio Oja, elven var uttørket.

Jeg ankom herberget i Granon, Albergue San Juan Bautista, før det var åpent. Satte sekken min i rekken av sekkene som dannet køen for å få plass og gikk så for å ta meg en kald cerveza på en lokal bar i den lille byen. Herberget ligger i samme bygning som kirken, har to sovesaler hvor man sover på matter og en veldig hyggelig stue og spiserom. Vaskerommet er i kirketårnet, hvor noen hadde tegnet omrisset av en død man på gulvet, lik det man ser i filmer.

Middag i Albergue San Juan Bautista. Den eldre koreanske mannen i bakgrunnen kalte meg for supermann, uten at jeg helt forsto hvorfor.

Herberget er donativo som de fleste av herbergene drevet av kirken er, som betyr at man selv velger hva man ønsker å betale for oppholdet. Det serveres også en felles middag og frokost til de pilegrimene som overnatter. Det man donerer går til middagen og frokosten for de pilegrimene som kommer neste dag. Flott konsept.

Eric spiller for pilegrimene i herberget.

Ettermiddagen og kvelden på herberget ble en av de sjeldne opplevelsene man husker så godt. På herberget var det en fransk musiker, Eric, som drev ett musikksted i hjembyen sin, han hadde for øvrig spilt sammen med Bruce Dickinson (Iron Maiden). Så langt på Caminoen sin hadde han ikke ønsket å spille, men på denne fant han det for godt å spille for oss. I stuen sto det et piano og utenfor kunne man høre lyden av musikk, høy stemning og pilegrimer som danset. Slitne bein og føtter ble fort glemt.

Nok en utrolig dag.

Video fra oppholdet i herberget i Granon.

<- AzofraTosantos ->

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar