mandag 19. september 2011

(Camino Frances) Dag 1: Saint Jean Pied de Port - Roncesvalles

Lengde: 27.0km (27.0km).
Høyde (start / slutt / høyeste): 170moh / 960moh / 1450moh.
Vær: Tåke, mye regn og kraftig vind.


Jeg sto spent utenfor herberget i St Jean Pied de Port den første dagen på Camino de Santiago, eller mer spesifikt Camino Frances. Det er som kjent flere ruter til Santiago, men den franske veien er den mest kjente av dem. Lenge hadde jeg lest og hørt om denne turen, og til slutt hadde jeg bestemt meg for å gå den. Fått innvilget permisjon fra jobben, tatt fly til Bordeaux og tog derfra til St Jean Pied de Port under Pyreneenes mektige fjellsider. Om morgenen trippet jeg spent frem og tilbake i gaten, bare et lite gløtt i det mørke skydekket som lå over meg. Tross alt så hadde jeg aldri før lagt ut på en så lang tur, bortimot 800km. Så trakk jeg sekken litt bedre over skuldrene og satte igang. Og med det la jeg ut på mitt første eventyr.

Om morgenen i Saint Jean Pied de Port, starten på min camino.

Alene var jeg ikke, rundt meg var det andre pilegrimer som startet sin camino på samme tid som meg, men jeg kjente ingen av dem. På tross av fottrinnene fra pilegrimene, var det relativt stille i gatene. Allerede gjennom byen speidet jeg etter kamskjellene og de gule pilene, veimerkene som viser hvor veien går. Ut av St Jean Pied de Port tok jeg et siste blikk tilbake, en kunne fortsatt snu, foran meg lå fjellovergangen over Pyreneene.

Grågrønne enger under de mørke skyene etter å ha startet å gå fra Saint Jean Pied de Port.

Jeg startet tidlig, så det var mørkt istarten. Mens jeg gikk lysnet det sakte, men det ble aldri helt lyst. Jeg hadde et lite håp om at det skulle lette og at turen over fjellene skulle bringe meg utsikt, men slik ble det ikke. Den utsikten jeg fikk, kom på veien opp til Orisson, det første pilegrims-herberget man kommer til. Korte åtte kilometer etter at man har begynt. Derfra kunne jeg se over de grønne og rullende åsene og fjellene i denne delen av fjellkjeden. Det var en dramatisk utsikt fra selve herberget, med sollyset som lyste sine siste stråler gjennom de mørke skyene.

Pyreneeisk landskap, rullende og grønne åser og fjell. Utsikt tilbake mot Saint Jean Pied de Port.

Etter Orisson forsvant alt av utsikt og lys. Over fjellet var det tett tåke med kraftig regn og vind. Jeg var sjeleglad jeg hadde tatt med meg regntøyet mitt basert på norske forhold, jeg passerte flere pilegrimer som tviholdt på de skjøre ponchoene sine, flere av dem allerede flerret opp av den sterke vinden. Det var surt og kaldt, men jeg likte det, selv om jeg veldig gjerne skulle sett det flotte landskapet som jeg vet ble skjult for meg.

Dramatisk utsikt over Pyreneene fra Orisson.

Tåkehavet gjorde at jeg ikke fikk se statuen av Virgen d'Orisson, istedet dukket det opp ett inngjerdet kors fram fra skyene. Innimellom dukket det opp glimt fra landskapet nedenfor meg, små bondegårder som klamrer seg fast til åsene nedenfor. Å finne fram gikk likevel greit, til tross for det dårlige været, man passerer også et stort skilt som peker i retning Roncesvalles.

Ved herberget i Orisson, siste mulighet for mat og losji før fjellovergangen til Spania og Roncesvalles. Utsikt over Pyreneene.

Jeg stoppet for lunsj inne i en liten provisorisk gjeterbu, i ly for regn og vinden, pakket tett sammen med en del andre pilegrimer. Jeg spiste en baguett jeg hadde kjøpt i ett lite bakeri i St Jean Pied de Port om morgenen. Utenfor kunne jeg skimte skikkelser som gikk forbi i skodden. Grensen til Spania ble krysset etter å ha vandret gjennom en spøkelsestung skog, iallefall føltes det slik. Tung og dyster i været.

Små gløtt i tåkehavet mot landskapet og bondegårder nedenfor.

Det høyeste punktet på ruten mellom St Jean Pied de Port og Roncesvalles er Col de Lepoder på ca 1450moh, før passet var det nok et lite skjul man kunne bruke. En litt større hytte, cabane, denne gangen, tomt og spartansk innvendig. Ingen utsikt fra toppen, bare den samme grå verdenen som ellers. Så startet jeg på nedstigningen til Roncesvalles, en stille ferd ned gjennom en skog.

Kors i tåken nedenfor Pic de Leizar Atheka.

Pilegrims-Herberget i Roncesvalles er moderne og ligger innenfor de gamle klosterveggene. Det går fire pilegrimer for hver bås, jeg deler min sammen med Emma fra Sverige, Christel fra Tyskland og Signe fra Danmark. Før jeg tok meg en dusj og slappet av for kvelden gikk jeg opp til Capilla de San Salvador. Man kunne komme ned dit på en alternativ rute ned fra Lepoeder, men jeg hadde valgt å følge hovedruten. Kapellet er lite og ikke åpent, men turen opp og ned var fin, selv i gråværet.

En gjeterbu fungerer fint som skjul og ly for uværet over fjellet.

I baren etterpå møtte jeg på Torsten, fra Køln i Tyskland, jeg vet at vi så hverandre kvelden før i St Jean Pied de Port. Emma, Christel, Signe og jeg hadde avtalt å spise middag sammen i restauranten ved siden av baren, jeg inviterte med Torsten også. Middagen er mitt første møte med menu del peregrino, en enkel tre-retter med tilhørende vin for en billig penge. Vi er en stor samling av pilegrimer rundt bordet og tonen er god.

Caminoen gjennom Bois d'Arlote.

Før vi returnerte til herberget for å gå til sengs overvar vi pilegrims-seremonien i kirken, hvor presten ber for pilegrimene som har lagt ut på eller skal legge ut på sin pilegrimsvandring mot Santiago de Compostela. Jeg er ikke religiøs av meg, men det føltes likevel på en måte rikig å delta. Den første dagen på caminoen ble ikke den flotte vandringen over fjellet, men likefullt en tøff tur i et tåkevær.

Capilla de San Salvador, et lite og trivelig kapell innhyllet i skodden.

 Larrasoana ->

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar