onsdag 5. oktober 2011

(Camino Frances) Dag 17: Carrion de Los Condes - Terradillos de Los Templarios

Lengde: 26.2km (398.3km).
Høyde (start / slutt / høyeste): 840moh / 885moh / 900moh.
Vær: Ikke en sky på himmelen.


Idag var det mest spennende som ventet meg en 17 kilometer lang strekning uten noe som helst. En rett linje med tørrhet på alle kanter. Det var en ting absolutt alle guidebøkene for Caminoen var enige om denne gangen, fyll opp med nok vann på forhånd, gjerne mat og. Spenningen lå såklart i om man kom seg gjennom uten å pådra seg kjedsomhetsskader.

Om morgenen i Carrion de Los Condes, sittende og fundere over min Camino mens morgenlyset sakte våkner opp.

Det var likevel ikke den lange strekningen som plaget meg mest idag. Jeg har til nå ikke vært noe som helst plaget av de lidelsene som pilegrimene vanligvis sliter med, som gnagsår, blemmer og stive ledd etter all gåingen. Der de andre pilegrimene går med lettere sko, går jeg derimot med mine noe tyngre fjellsko. Dette var noe jeg har gjordt med vel og viten. Jeg har brukt de skoene i over ti år nå og til dags dato aldri fått noen gnagsår i dem. Dessverre er det nok slik at mange velger å kjøpe seg helt nye sko til Caminoen, men glemmer at nye sko må gås inn før man kan bruke dem.

Jon Venn langs veien ut fra Carrion de Los Condes om morgenen.

Tilbake til min første fot-relaterte plage på Caminoen, det eneste jeg ellers har vært plaget med er snorking i sovesalene. Idag derimot, så merket jeg at jeg hadde vondt på oversiden av foten. Og dette ble mer og mer presserende i løpet av dagen. Så har jeg nok merket ørlite til det i de siste dagene, men ikke vært plaget av det. For å se om jeg kunne fikse på det, bestemte jeg meg for å skifte på hvordan jeg knøt skoene.

Canada Real Leon, dagens vandring gikk på en lang og rett strekning som også er kjent som en Canada Real, gamler ferdselsveier for å drive beitedyr over Spania.

Om morgenen derimot var alt bra. Stille og rolig i åpningstidene til dagen ut ifra Carrion de Los Condes, Christoph var allerede tidlig avgårde, jeg og Jon vekslet på å gå forbi hverandre. Ruten gikk på en asfaltvei fram til Calzada Romana / Via Aquitana etter å ha krysset rio Carrion. Fram til da hadde det vært vegetasjon langs veien, etterpå takket den for seg.

Herberget i Calzadilla de la Cueza, en enslig pilegrim venter på at det åpner.

Fra Calzada Romana begynner den ventede tørre strekningen som går i omtrent rett linje mot Calzadilla de la Cueza, det er bare det at i begynnelsen så går den gjennom et våtmarksområde. Noe en ikke akkurat hadde ventet seg gitt det man hadde hørt om denne delen av mesetaen eller Caminoen. Mer artig er det at man går på en seksjon av en gammel romersk vei som har vært i bruk i over 2000 år, bygget av enorme mengder av stein fraktet til området da det ikke fantes det fra før.

Stein med kart over ruten på den alternative strekningen mellom Calzadilla de la Cueza og Ledigos.

Så kunne jeg se på den lange strekningen som bare strekker og strekker seg videre mot den blå bakgrunnen. Nå regnes likevel de 17 nevnte kilometrene fra Carrion de Los Condes og jeg hadde på dette tidspunktet allerede tilbakelagt en del av dem. Det var bare å pakke sekken tettere om kroppen, ta en slurk med vann og bite i seg den lille plagen føttene ga fra seg.

Noen hadde skrevet Pain på en stein på bakken, det passet bra siden dette var første gang på Caminoen at jeg hadde noen plager å skryte av.

Den lange strekningen en går på er for øvrig en Canada Real, gamle og store ferdselsveier brukt til å drive beitedyr over lengre avstander på den iberiske halvøyen. Nå brukes den til å gjete pilegrimer mot Santiago. At det ikke var noe på denne strekningen, stemte ikke helt, ett godt stykke ute på den dukket det opp en mobil kafé. Hvor det ble solgt kalde drikker, frukt, bocadillos (baguetter) og varme pølser fra en grill. Nordmennene jeg møtte på herberget i Carrion de Los Condes igår var også her, så jeg satte meg ned sammen med dem og frisker opp norsken min.

Ett dueslag utenfor Ledigos.

I Calzadilla del Cuesa hadde jeg kommet til enden av den lange strekningen. Utenfor herberget satt det en enslig pilegrim og ventet på at det åpnet. Jeg benket meg heller ned sammen med de andre pilegrimene som satt på den lokale baren. Etterpå verket føttene verre. Jeg valgte å gå den alternative ruten som går gjennom et rolig og tynt skogsområde istedet for hovedruten langs veien, Senda del Bosque. Det var her jeg tok avgjørelsen om å endre på hvordan jeg knøt sammen lissene på skoene. Jon forsvant forbi meg på veien.

Okerkledte hus i Terradillos de Los Templarios.

Jeg ankom Ledigos, nok et eksempel på en tørr og støvete landsby hvor jeg fant meg en kald øl i en nesten tom bar, jeg følte meg ørlite grann malplassert. Fra støvet i Ledigos valgte jeg nok engang den alternative ruten som unngår veiene. Min inntreden i tempelriddernes landsby kom derfra fra siden og ikke gjennom hovedveien. At herberget jeg kommer til har tatt navnet Albergue Jacques de Molay overrasker igrunn ikke. Jeg stoppet et ørlite gledeshyl fra å unnslippe mine lepper da jeg hørte at man sover fem person om gangen bare på hvert rom. Å unnslippe snorking for en natt ville vært deilig.

Albergue Jacques de Molay, navngitt etter den kjente lederen av tempelridderne.

Torsten, Alessandra og Martina kom også til herberget, men Jon hadde tatt hovedruten og endt opp på det første herberget han kom til der (som den alternative ruten gikk utenom). Vi var fornøyde med herberget, som hadde en koselig liten bakgård og en fin balkong å nyte solnedgangen fra, men den unge gutten som vandret rundt med et gevær var vi litt mer skeptiske til (en moderne tempelridder?).

Solnedgang i Terradillos de Los Templarios. Fra venstre Martina, meg, Torsten og Alessandra.

<- Carrion de Los CondesBercianos del Real Camino ->

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar