mandag 3. oktober 2011

(Camino Frances) Dag 15: Hontanas - Boadilla del Camino

Lengde: 28.4km (346.9km).
Høyde (start / slutt / høyeste): 874moh / 783moh / 900moh.
Vær: Mere blå himmel og stekende sol.


Andre dagen på mesetaten og den bød på et fortsatt tørt landskap og stekende varme, men det var kjølig om morgenen. Og mørkt. Jeg hadde vanskeligheter med å finne veien videre fra Hontanas i mørket. Usikker et langt stykke på vei før jeg så en hodelykt i mørket og kort etterpå den gode følelsen av å se en gul pil igjen. Før det kunne jeg høre stemmer i mørket rundt meg, noe jeg kunne tolke som at jeg ikke var alene om å være usikker på hvor ruten gikk.

San Anton, følelsen som møtte meg når ruinene dukket opp var av en hjemsøkt atmosfære.

Under fraværet av lyset gikk jeg også forbi den første av ruinene for dagen, en gammel mølle. Ikke langt unna lå en spøkelseslandsby gjemt av mørket, San Miguel. Om det mer kjente ølmerket hadde kommet fra den landsbyen hadde det blitt utrolig mer særegent.

Arco de San Anton.

Det var få om ingen som hadde forberedt meg på møtet med Convento de San Anton, de slo pusten ut av meg. Og selv himmelen hadde knapt blitt lys nok da jeg ankom de enestående ruinene. En flokk fugler lettet skrikende over meg og ruinene når jeg gikk under Arco de San Anton, restene av klosterets buegang. Aldri før på Caminoen hadde jeg hatt denne følelsen av å reise tilbake i tid, eller følelsen av å gå i et hjemsøkt sted. Jeg lurer på hvordan klosteret så ut den gang det var i bruk.

Veien til Castrojeriz, landsbyen som ligger nedenfor ruinene av Castillo de Castrojeriz.

Ved ruinene ligger det også et pilegrimsherberge, uten strøm og med en felles middag, men det er bare åpent om sommeren. Tenk å overnatte her da. Klosteret var drevet av Antoniner-ordenen, hvis symbol er korset som ser ut som en T (Tau). Korset har etterhvert mer og mer blitt kjent som Cruz del Peregrino, pilegrimskorset, og er synlig flere steder på Caminoen. Det er hviskende lyder i vinden idet jeg forlater klosteret.

Colegiata de La Virgen del Manzano, en kirke man møter ved inngangen til Castrojeriz. Korset på veggen er i realiteten en stolpe med lys som brukes til å lyse opp kirken om kvelden.

Historien gjentar seg og på den flate strekningen langs veien mot Castrojeriz ble jeg møtt av synet av ruinene av borgen ovenfor landsbyen. Der og da visste jeg at jeg måtte opp dit, i likhet med borgen ovenfor Villamayor de Monjardin. Castrojeriz i seg selv virket som ett veldig trivelig stoppested for pilegrimer. Jeg fant veien opp mot ruinene og slang fra meg sekken et lite stykke opp i den.

Ruinene av borgen ovenfor Castrojeriz.

I motsetning til nevnte Castillo de San Esteban er disse ruinene fullt tilgjengelige. Og det er mulig å klatre rundt på dem, enkelte steder har det blitt satt opp rekkverk for sikkerhetens skyld. Fra så høyt opp jeg klarte å komme kunne jeg nyte synet av mesetaen i flere retninger. En kunne konstatere at det var tørt rundt meg. Og flatt. Jeg kunne se veien til Castrojeriz som en rett linje mot søkket Hontanas og ruinene av San Anton ligger i. Horisonten er en rett linje. Synd på de pilegrimene som velger å ikke gå opp til borgen.

Utsikt fra Castillo de Castrojeriz med landsbyen nedenfor. Følger man veien, der Caminoen går, kommer man til søkket der San Anton ligger med Hontanas lengre opp.

Fra Castrojeriz venter den bratteste stigningen for dagen, opp mot Alto de Mostelares. Veien opp skjærer en klar linje gjennom det tørre landskapet. Og på toppen er utsikten som på toppen av ruinene ovenfor Castrojeriz, bare at du ser på dem i tillegg. En rasteplass bringer godt tilmålt skygge til pilegrimene, som har samlet seg før de fortsetter videre, kjente og ukjente fjes. 12% er helningen på veien ned mot Castrojeriz, 18% på den andre siden ned mot Itero de la Vega.

Alto de Mostelares, veien opp er tydelig.

Mere støvete landskap, men så brøt en elv tørrheten, Rio Pisuerga som vi krysset på broen Puente de Itero. Jeg tok en lengre pause i Itero de la Vega, hvor lunsj og påfyll av vann var nødvendig, med 8 kilometer til neste sted og herberge i Boadilla del Camino. Å se på landskapet her, gjør en tørr i kjeften.

Utsikt fra Alto de Mostelares. Toppen med ruinene ovenfor Castrojeriz i midten av bildet.

I Boadilla del Camino lå herberget som var målet mitt for dagen og et herberge jeg var litt desperat etter å få plass i, Albergue En El Camino. Etter den lange og tørre, men fantastisk flotte, vandringen var det å komme til et sted med et svømmebasseng en velsignelse. Dette var det beste herberget jeg har vært på så langt.

Tierra de Campos som man går imellom før man kommer til Boadilla del Camino.

Her sover man ikke i typiske sovesaler, men i hyggelige rom. Innenfor herbergets gjerder er det en hyggelig hage med utallige kuriøse statuer, og såklart, nevnte basseng. Et fantastisk sted. Om ettermiddagen satt jeg med føttene i vannet med en kald cerveza con limon i hånden, Arroyo San Bol ble glemt etter dette. Torsten og Alessandra kom også til herberget, vi møttes ikke i løpet av dagen. Middagen i den tilknyttede restauranten var også god.

Albergue En El Camino i Boadilla del Camino.

Mesetaen er kanskje flat, selv om det idag var en del stigninger på ruten, men inneholder sålangt mer enn nok høydepunkter til å veie opp for det. Nok en fantastisk dag på Caminoen som ble avsluttet med et perfekt opphold i Boadilla.

<- HontanasCarrion de Los Condes ->

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar