søndag 6. november 2011

Tilbake til hverdagen

Så var det tilbake til hverdagen etter 6 fantastiske uker på Caminoen i Spania. Overgangen tilbake har vært hard. Jeg føler at her hjemme er alt som før, men at jeg ikke er helt den samme lengre.

En kan si at jeg har gått fra en tilværelse som går i 5 km/t, til en tilværelse som går i 150 km/t. Det er et behagelig liv man går ifra (selv om noen vil nok protestere i henhold til gnagsår, blemmer eller annet), alt man eier og har bærer man med seg. Det er bare dagen man er i som gjelder, man lever mer i nuet. Dagene består av å spise, gå, vaske klær, vaske seg og sove. Noe annerledes enn det 'stresset' man er vant til fra hverdagen hjemme.

Veien går videre. Her fra en gård utenfor Vilei på Caminoen.

Det var også en stor overgang å komme hjem fra fint vær og gode temperaturer til det grå og gufsete været i Oslo. En liten forkjølelse ble resultatet og den siste uken har jeg hostet og harket i ett sett.

Selv i den korte tiden jeg har tilbragt hjemme har savnet etter å gå vært stort. Man tar seg litt i å se etter de gule pilene slik å få vite hvor man skal gå videre. Jeg tar det som et godt tegn, det er et tegn på at jeg har opplevd noe jeg vil huske lenge og som jeg vil ta med meg videre i livet.

Stor overgang fra å gå under en klar blå himmel i Spania til det grå dekket over Oslo i november, men det hindrer ikke det å ha en fin tur.

Så når trangen blir for stor, er det godt å vite at man har et så stort og flott område som Nordmarka å boltre seg i. Det er nok av stier og veier for at en vandrer kan få utløp for sine behov for å gå. Så idag ble de gule pilene byttet ut med de blå merkene og beina fikk utfolde seg litt igjen i en lang tur i Nordmarka. Turen gikk fra Øvre Vaggestein i Maridalen over Mellomkollen til Tømte, ved siden av Kalvsjøen til Gørja. Så tok jeg den nye blåmerkete stien over Fuglemyrshøgda i øyesyn før jeg fulgte stien videre til Fortjernsbråten og Kikutstua. Derfra hjemover i mørket forbi Kobberhaughytta og Ullevålseter ned til Sognsvann. Det bøtet litt på de verste abstinensene.

Da gjenstår det bare å si:

Never Stop Walking!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar