Camino Frances

Camino Frances er den mest kjente av de forskjellige pilgrimsrutene til Santiago de Compostela. De fleste regner Saint Jean Pied de Port, som ligger på den franske siden av Pyreneene som den offisielle starten av ruten, men det er og mange som starter fra Roncesvalles. Caminoen er omlag 800km lang. For å få Compostelaen, eller beviset på din pilegrimsvandring, så er man nødt til minst å ha gått 100km, dette fører til at de fleste av de som går Caminoen starter i Sarria som ligger rett før 100km-merket.

Høsten 2011 reiste jeg til Frankrike og Spania for å gå Camino Frances, her finner du min beretning fra turen.

Dag   1 (19.09):

Saint Jean Pied de Port - Roncesvalles

Dag   2 (20.09):

Roncesvalles - Larrasoana

Dag   3 (21.09):

Larrasoana - Pamplona

Dag   4 (22.09):

Pamplona - Puente la Reina

Dag   5 (23.09):

Puente la Reina - Ayegui

Dag   6 (24.09):

Ayegui - Torres del Rio

Dag   7 (25.09):

Torres del Rio - Logrono

Dag   8 (26.09):

Logrono - Najera

Dag   9 (27.09):

Najera - Azofra

Dag 10 (28.09):

Azofra - Granon

Dag 11 (29.09):

Granon - Tosantos

Dag 12 (30.09):

Tosantos - Ages

Dag 13 (01.10):

Ages - Burgos

Dag 14 (02.10):

Burgos - Hontanas

Dag 15 (03.10):

Hontanas - Boadilla del Camino

Dag 16 (04.10):

Boadilla del Camino - Carrion de Los Condes

Dag 17 (05.10):

Carrion de Los Condes - Terradillos de Los Templarios

Dag 18 (06.10):

Terradillos de Los Templarios - Bercianos del Real Camino

Dag 19 (07.10):

Bercianos del Real Camino - Mansilla de Las Mulas

Dag 20 (08.10):

Mansilla de Las Mulas - Leon

Dag 21 (09.10):

Leon

Dag 22 (10.10):

Leon - Villar de Mazarife

Dag 23 (11.10):

Villar de Mazarife - Astorga

Dag 24 (12.10):

Astorga - Rabanal de Camino

Dag 25 (13.10):

Rabanal de Camino - El Acebo

Dag 26 (14.10):

El Acebo - Ponferrada

Dag 27 (15.10):

Ponferrada

Dag 28 (16.10):

Ponferrada - Villafranca del Bierzo

Dag 29 (17.10):

Villafranca del Bierzo - Vega de Valcarce

Dag 30 (18.10):

Vega de Valcarce - O Cebreiro

Dag 31 (19.10):

O Cebreiro - Triacastela

Dag 32 (20.10):

Triacastela - Sarria

Dag 33 (21.10):

Sarria - Portomarin

Dag 34 (22.10):

Portomarin - Palas del Rei

Dag 35 (23.10):

Palas del Rei - Ribadiso de Baixo

Dag 36 (24.10):

Ribadiso de Baixo - Arca O Pino

Dag 37 (25.10):

Arca O Pino - Santiago de Compostela

Dag 38 (26.10):

Santiago de Compostela

Dag 39 (27.10):

Cee - Finisterre

Santiago De Compostela

Jeg og min far utenfor katedralen i Santiago de Compostela, ved veis ende.

Etter rundt omkring 790 km på Caminoen er jeg nå endelig framme ved målet: Santiago De Compostela. Eller endelig og endelig, jeg har ikke ønsket at det skulle være over. Ønsket om gå videre er stort. Jeg har brukt 37 dager på turen siden jeg startet i Saint Jean-Pied-de-Port den 19. september (inkludert to hviledager). Jeg har ikke ønsket å stresse eller gå for mye, mitt mål har vært å nyte Caminoen.

To pilegrimmer i tåken ved Alto de San Rogue. Den ene for evig værfast, den andre for evig på vandring.

Det var en litt merkelig følelse å stå foran katedralen og realisere at nå er reisen over, likevel så har det nok ikke helt gått opp for meg at den faktisk er det. Det har vært en helt fantastisk opplevelse som jeg har vært med på. Neste uke venter jobben igjen, jeg tror ikke jeg vil være helt klar til det ennå.

Morgentime i Portomarin. Statuen utenfor den karakteristiske kirken i Portomarin viser vei.

Etter O Cebreiro meldte det galisiske høstværet sin ankomst, med tåke og lett regn ned fra fjellet. Her i Santiago har nå høststormene startet og det har regnet en del i de senere dagene, og vil gjøre det fremover. Selv har jeg og min far vært relativt heldige, vi ankom Santiago i fint vær. Utover det har vi hatt to fantastiske dager mellom Triacastela og Sarria forbi Samos og mellom Sarria og Portomarin.

En kongelig solnedgang i Palas del Rei.

Nå venter en tur ut til Finisterre. Jeg har ikke tid til å gå hele veien, men vil ta bussen til Cee og gå den siste etappen på Camino Fisterra derfra til Finisterre. Så venter en siste kveld i Santiago, før Barcelona og retur til et høstlig Norge. Hjemme vil jeg ha et minne for livet. Bilder og mer informasjon fra turen vil komme senere.

Inn i Galicia

Nå er jeg kommet til O Cebreiro, jeg har da gått omtrent 627 km og det er omtrent 150 km igjen før jeg vil sette min føtter i Santiago De Compostela. Siden sist hadde jeg forlatt mesetaen og tilbragt to dager i Leon. Etter Leon gikk ruten videre over et mer variert landskap og jeg har nå beveget meg inn i Galicia.

Puente del Orbigo. Denne broen deler Hospital de Orbigo i to og er på hele 204 meter, men nå er det ikke mye av den som går over vann.

Første sted etter Leon var Villar De Mazarife, som er på en alternativ rute i forhold til den vanlige Caminoen. Denne ruten derimot gikk ikke langsmed motorveien og derfor ønsket vi heller å gå denne veien. Et godt valg, for denne ruten var nok langt mere hyggeligere enn å se en motorvei ved siden av hele tiden. Og så må jeg jo nevne at på herberget i Mazarife så kom bestyreren ut med en balje med varmt vann og salt som jeg kunne ha et fotbad i mens jeg nøt en iskald øl med sitron. Jeg brukte forøvrig litt tid på å fikse på skoene mine der, har en liten anelse om at skoene kommer til å dø i løpet av caminoen.

The Cowboy Bar i El Ganso. El Ganso er en liten landsby i fjellene som sliter med fraflytting, men det er likevel to barer i den. Det er mye næring i pilegrimmer.

Mot Astorga (en lang tur på over 30 km) passerte vi Hospital De Orbigo, denne byen er delt av elven Orbigo. Over elven går det en 204 meter lang bro. Mens vi spiste lunsj med utsikt over broen passerte det en pìlgrim som bruker en ett-hjuls sykkel som fremkomstmiddel på Caminoen. Rett før Astorga igjen passerte vi et hus som så mer ut som en lagerbygning, der hadde en fyr satt opp en liten stand han kalte for Casa De Los Dioses. Juice, vann og diverse mot donasjon.

Cruz de Ferro.

Andre merkverdigheter man passerer på Caminoen er El Ganso, dette er en liten landsby som er nesten fraflyttet. Men landsbyen inneholder to barer, hvorav den ene er Cowboy Bar. Vi måtte jo bare stoppe der og ta en øl. Herberget i den lille landsbyen skulle forøvrig være litt av en opplevelse (skulle være slitt), men noe må ha skjedd for det så ganske så hyggelig ut.

Steinen som jeg la igjen ved Cruz de Ferro. Det er et slags ritual at man bringer med seg en stein hjemmefra for så å legge den fra seg ved korset her, for slik å symbolisere at en byrde har blitt løftet fra ens skuldre.

Den 12. oktober var det nasjonal fiesta i Spania. Det ble feiret i Rabanal De Camino med konsert på det ene herberget. Med et engelsk pub-band, snodig. Men det var godt med liv.

Manjarin og herberget der. Veldig egenartet.

Fra Rabanal De Camino bar det over Montes De Leon og over det høyeste punktet på Caminoen, Cruz De La Ferro. Her skal man bringe en stein med hjemmefra og legge den fra seg ved korset. Dette skal symbolisere at man legger fra seg en byrde. Jeg klippet i stykker et gammelt bankkort og limte deler av det på en stein og la igjen der.

Og så er det jo Manjarin. Denne fraflyttede landsbyen passerte jeg på vei til El Acebo etter Cruz De La Ferro. I denne landsbyen bor det en person og han driver et herberge der, noen vil kalle det et skur. Det er uansett et artig syn og man bør ta en titt på stedet. Utenfor herberget har Tomas, navnet på pilgrimen som driver stedet, satt opp et skilt med avstander til forskjellige verdensbyer. Fra Manjarin er det 5000 km til både Jerusalem og Trondheim. Dessverre går det rykter om at både katter og hunder bruker sengene på dagen. Jeg tror jeg hadde overnattet der en natt hvis jeg var sikker på at det ikke var tilfelle. Hadde nok vært en egenartet opplevelse. Det er ikke noe elektrisitet der forøvrig. Tomas bor forøvrig der hele året, må være kaldt der om vinteren.

Gjennom Caminoen passerte vi flere såkalte stein kirkegårder/parker, her står Jan ved siden av nok en haug med steiner i åsene ovenfor Villafranca del Bierzo på vei mot Vega de Valcarce.

Det ble istedet overnatting i El Acebo, en meget vakker liten fjellandsby. Turen over fjellet var meget vakker, en av de fineste dagene på Caminoen. Vi overvåket en flott solnedgang over fjellene rundt Ponferrada der. I Ponferrada så møtte jeg min far og vi har siden gått sammen på Caminoen derfra. Første dagen gikk vi til Villafranca Del Bierzo, en hyggelig landsby der vi overnattet i et meget artig herberge kalt Ave Felix.

Solen over ruinene av sarasener-borgen i Vega de Valcarce.

Fra Villafranca Del Bierzo ble det en bratt tur over en alternativ rute til Pradela, en fattig fjellandsby (som likevel har fått en helt ny vei opp til seg). Deretter en nydelig tur gjennom Valcarce-dalen, som er en veldig flott dal, til Vega De Valcarce. Byen har ruinene av en gammel Saracener-borg voktende over seg, jeg tok turen opp og fikk en flott utsikt over byen og området rundt.

På vei opp mot O Cebreiro!

Til sist i dette meget lange innlegget skal jeg nevne turen opp hit til O Cebreiro, som var en helt fantastisk tur opp til 1400 moh med flott natur og utsikt. Imorgen går jeg og min far videre inn i Galicia på vår vei mot Santiago De Compostela.

Over mesetaen og til Leon

Jeg har nå vandret over mesetaen (høylandsområdet mellom Burgos og Leon) og befinner meg i Leon, omtrent 465km siden Saint Jean-Pied-de-Port. Godt over halvveis, men likefullt mangfoldige kilometere foran meg igjen.


Omtrent alt jeg har hørt om mesetaen har vært lite positivt; tørt, øde og kjedelig. Mye av det stemmer, men for meg så har det vært en fin opplevelse. Jeg har likt å vandre alene på de øde strekningene, bare jeg og det flate landskapet rundt meg. En annerledes vandring enn det jeg gikk gjennom i starten av Caminoen. Likevel så skal jeg innrømme at det har vært noen lange strekninger som har vært kjedelige (de tretten kilometerene mellom El Burgo Ranero og Reliegos var en liten prøvelse). Men jeg har også vandret langs vannkanaler med morgenlyset skinnende gjennom trærne ved siden av meg.

De gule pilene og skjellet viser vei over mesetaen.

Ruinene San Anton klosteret. Opprettet i 1146 av Alfonso VII. En hjemsøkt stemning gikk gjennom meg i det jeg passerte under søylene.

Etter første dagen på mesetaen var det likevel godt å komme ned til Hontanas, en liten og hyggelig landsby klemt inne mellom åsene på mesetaen. Litt merkverdig også. Før det hadde jeg gått og ergret meg over å ikke ha stoppet ved Arroyo San-Bol og kjølt ned føttene i bassenget i skyggen utenfor det stengte herberget.

Utsikt fra borgen over Castrojeriz. Nysgjerrig som jeg er, måtte jeg bare løpe opp til toppen over byen og klatre opp på borgen. Belønningen var fantastisk utsikt i alle retninger og et artig besøk i borgen.

Etter Hontanas og før Castrojeriz passerte jeg ruinene av San Anton, et gammelt kloster. En følelse av et gjemsøkt sted slo meg der jeg passerte pillarene om morgenen. Over Castrojeriz ligger det ruiner av en gammel festning, jeg trosset den lange dagen og tok turen opp til de gamle byggverkene med en flott utsikt. Der ble jeg belønnet med en tur i ruinene hvor jeg kunne klatre opp til toppen av ruinene og speide utover det forblåste landskapet.

Mesetaen. Den strekker seg langt og øde. Men jeg likte følelsen av å gå der, bare meg og mesetaen, alene.

Her slapper jeg av ved bassenget i En El Camino herberget i Boadilla Del Camino. I tillegg smakte det godt med en øl med sitron i.

I Boadilla Del Camino overnattet jeg på det beste herberget på Caminoen til nå, En El Camino. Et fantastisk sted, med hage og svømmebasseng, hyggelig hus og god mat. Det var utrolig godt å sitte med føttene i bassenget med en kald sitron øl ved siden av. Herberget anbefales på det sterkeste.

I Bercianos Del Real Camino var det bare døren som sto igjen av den gamle kirken.

Så gikk turen over lange og øde strekninger til Terradillos De Los Templarios, her skulle angivelig tempelridderne ha overvåket Caminoen. Overnattet her på herberget med det passende navnet, Jaques Molay. På terrassen satt vi og nøt en flott solnedgang. Dessverre ble det en dårlig natt med omtrent ingen søvn da jeg hadde en monster-snorker ved siden av meg. I tillegg var det noen ekstreme early birds som av en eller annen grunn fant det for godt å begynne å gå i halv fire tiden. Skal ikke utbrodere mer hva jeg synes om det.

Skoene mine var blitt farget nesten hvite etter alle dagene på mesetaen når jeg ankom Mansilla De Las Mulas.

Den beste middagen på Caminoen fikk vi i Mansilla De Las Mulas. Et gourmet måltid til 10 euro og en fantastisk avveksling fra den vanlige pilegrimsmenyen. Det vil bli hardt å komme tilbake til pilegrimsmenyen etter det måltidet. I Mansilla eksisterer det ellers rester av en bymur som er tusen år gammel.

Beste måltidet på hele Caminoen fikk jeg i Mansilla De Las Mulas. Tre-retters gourmet middag med vin til for bare 10 euro.

Nå er jeg i Leon og har en hviledag her. En flott by og katedralen her er veldig mektig med utrolig mange nydelige glassmalerier. Imorgen er det ut på veien igjen og det ser jeg fram til.

Buen Camino!

(Camino Frances) Dag 19: Bercianos del Real Camino - Mansilla de Las Mulas

Lengde: 26.8km (446.1km).
Høyde (start / slutt / høyeste): 860moh / 805moh / 880moh.
Vær: Fint, noen slørete skyer.

På denne dagen var det ikke langt mellom opp- og nedturene, men jeg hadde ihvertfall sovet godt om natten. Til Mansilla de Las Mulas var vandringen enda mer ensformig enn den lange seksjonen mellom Carrion de Los Condes og Calzadilla de la Cueza for noen dager siden, men middagen i Mansilla mer enn nok gjorde opp for det. De tørre slettene på mesetaen inneholder likevel sin sjarm.

Om morgenen ut ifra Bercianos del Real Camino, Caminoen går på en senda i blålysningen.

Ut i tidlig grålysning, som var mer blålysning egentlig. Idag var det muligens bra å starte så tidlig, for med det å bukte på det som fort kunne blitt en enda kjedeligere vandring. I morgentimene bragte det økende lyset i blålige farger bare en fin atmosfære til Caminoen etter Bercianos del Real Camino. Det føltes som at det var bare meg og de øde slettene rundt meg, selv om det ikke stemte helt. På kartet i guideboken er Caminoen til Mansilla de Las Mulas en nesten rett linje.

Laguna Olmo, et våtmarksreservat ved siden av Caminoen. Ved siden av vannet var det satt opp et fugleobservatorie man kunne gå inn i.

Når solen hadde vist sitt åsyn på himmelen en stund var den beste delen av dagen over. Den fine starten i morgentimene ble avløst av våtmarksreservatet Laguna Olmo. Jeg ankom den lille innsjøen kanskje i et perfekt øyeblikk, med solen akkurat på vei opp. Ved siden av reservatet var det satt opp et lite fugleobservatorie jeg kunne gå inn i. Jeg kan se solstrålene som rir over vannet. Burde vært enda lengre ved denne fredfulle lille oasen. Støvet overtok kort tid etterpå.

I El Burgo Ranero, en liten dam utenfor landsbyen med et navn som tatt ut ifra en western-film.

Følgende i fotsporene til to franske pilegrimer etter fugleobservatoriet gikk jeg feil, men en lokal spanjol ledet meg på rett vei. På spansk vel og merke. Senere så jeg Martina gikk feil i en større rundkjøring som Caminoen krysser, jeg klarte å få ropt over støyen fra bilene og fikk henne også på rett vei igjen.

Den lange og tørre sendaen ut ifra El Burgo Ranero, Caminoen går der trærne går.

I luften kunne jeg vagt høre kjenningsmelodien til For En Neve Dollars-filmene, i vinden en lav plystrelyd. En nærmere følelse av å ri inn i en western-by har jeg aldri hatt, bortsett fra at jeg selvsagt gikk til fots og befinner meg langt unna det ville vesten. Det var likevel slik det føltes å komme til El Burgo Ranero, bare navnet hører til der. El Burgo Ranero, kunne vært en liten grenseby mot Mexico som Clintern red igjennom.

Ett kors sett gjennom en agrikultur-skulptur rett utenfor landsbyen Villamarco.

Herberget her er dedikert til en italiensk pilegrim fra syttenhundre-tallet som het Domenico Laffi og er bygget i leire og halm, det har rykte på seg for å være et bra sted. Herberget har ikke åpnet ennå når vi går forbi, så vi fikk ingen mulighet til å sjekke det ut. Det ble en kort pause i en lokal bar før vi gikk videre, heldigvis brøt det ikke ut en gunfight i gaten. En stille plystrelyd kan høres fjernt avgårde i det vi forlot landsbyen.

Et kors i ruiner på den lange og kjedelige strekningen mellom El Burgo Ranero og Reliegos, kanskje det hadde kjedet seg i stykker.

Jeg kjedsomhetsoverlevde den 17 kilometer lange strekningen for to dager siden, men mot slutten av den lange sendaen som etterfulgte El Burgo Ranero holdt det bare såvidt. Strekningen var ikke så lang som nevnte seksjon etter Carrion de Los Condes, men den føltes lengre. Eneste små lyspunktene var noen kuriøse agrikultur-skulpturer i nærheten av Villamarco og den skyggefulle lunden som jeg spiste lunsj i. Gleden var stor da jeg så husene til Mansilla de Las Mulas dukke opp, for bare å bli skuffet da det viste seg å være Reliegos.

Jeg måtte ha meg en øl i Reliegos.

Forseggjorte skilter med navn på gatene i Mansilla de Las Mulas.

I Mansilla de Las Mulas, turen inn til småbyen var like begivenhetsløs som før, satt Alessandra og Martina og ventet på meg i det offentlige herberget. De var jo i Reliegos, og jeg hadde gått før dem. Så kommer det for dagen at de tok bussen inn, snikene. Herberget er en liten labyrint, å finne fram til min tildelte køyeseng var å gå på kryss og tvers inne i det. Ellers en hyggelig liten bakgård.

Slik så skoene mine ut etter mange og tørre dager på mesetaen.

Mansilla er ikke en stor by, men den passer godt som et forvarsel for hva som venter oss imorgen. Leon. Fint, med en sakte overgang til ett større sted. Å gå en tur i byen føltes oppløftende etter dagens delvis kjedsommelig trasking. Navnet Mansilla kommer fra Mano en Silla (som betyr hånd på sadelen) og de Las Mulas (som betyr til muldyrene), så her vandret vi i gatene til hånden på sadelen til muldyrene. De gamle bymurene fra middelalderen var kanskje det som jeg fant mest interessant. På murene står restene av gamle tårn, og man kan klatre opp i enkelte av dem og speide ut fra og utover byen.

Tårn på bymuren til Mansilla de Las Mulas.

Den beste middagen på Caminoen så langt var den vi spiste her i Mansilla. Hospitaleroen på herberget anbefalte oss en restaurant og det var ikke et dårlig tips. Maten var nydelig og billig. For oss så føltes det som et gourmet-måltid. Menyen ble overbragt muntlig og det førte til noen artige småproblemer. Siden jeg ikke fikk med meg alt, prøvde alle å hjelpe meg. Så jeg fikk menyen forklart på tysk, fransk, italiensk, spansk og engelsk. Samtidig.

Den beste middagen på Caminoen, dette var forretten.

Selv med den noe kjedelige delen etter El Burgo Ranero var jeg relativt fornøyd med dagen. Dagen hadde jo startet flott, spesielt med besøket til Laguna Olmo, og den endte jo flott med gourmet-middagen her i Mansilla de Las Mulas. For meg så lever fortsatt eventyret på Caminoen videre. Og jeg liker følelsen, følelsen av at det bare er meg, meg og de øde slettene rundt. Mesetaen.

<- Bercianos del Real Camino

(Camino Frances) Dag 18: Terradillos de Los Templarios - Bercianos del Real Camino

Lengde: 21.0km (419.3km).
Høyde (start / slutt / høyeste): 885moh / 860moh / 885moh.
Vær: Varmt.

Det gledeshylet som jeg kvalte igår burde blitt byttet ut med et skrik av vrede. Å sove på et rom med bare fire andre pilegrimer burde økt vinnersjansene for en natt uten snorking, men jeg kom ut av trekningen med taperloddet. Når morgenen kom hadde jeg knapt sovd ett minutt. Ved siden av meg hadde jeg ett av de eksemplarene av snorkere som høres ut som om at han kveles, sporadisk. Når jeg endelig følte øyelokkene ble tyngre og tyngre og søvnen sige inn, startet dødskrampene ved siden av på nytt.

Om morgenen, på vei til Moratinos, de runde gresskledte knollene inneholder vinkjellere.

Til slutt ga jeg opp og forlot rommet, tenkte å legge meg på sofaen i første etasje. Der lå Eric, pianospilleren fra Granon, og sov. Han hadde vært raskere ute enn meg, smartingen. Tilbake til sengen. Når de sedvanlige morgenfuglene (de som jeg alltid lurer på om får noe som helst ut av Caminoen) begynte å romstere og lyse rundt i rommet med hodelyktene klokken tre, var jeg denne gang likegyldig. Snodig nok så må man være i seng tidlig her nede, men det er ingen regler som begrenser hvor tidlig opp man kan være, det hadde vært fint.

Soloppgang fra toppen av vinkjeller i Moratinos.

Så jeg startet dagen med å føle meg lik de andre, snublende rundt i ørska. Ikke på grunn av vonde føtter med gnagsår på, men totalt mangel på søvn. Vel, jeg var nok ikke alene om det. Torsten hadde vært heldigere, det var mer stille på rommet hans. Vi startet å gå uten å ha spist frokost, istedet fulgte vi Caminoen i mørket som sakte ble lysere. Til vi kom til Moratinos, der et nyåpnet hotell bevertet oss med det første måltidet for dagen. I landsbyen lå vinkjellerne nede i bakken med små dører, omtrent som Hobbit-hus.

I den lille landsbyen Moratinos, seende tilbake mot Terradillos de Los Templarios og resten av mesetaen som en har kommet fra.

Etter de initielle flotte dagene på mesetaen, har de siste dagene begynt å bli ganske så like. En stor årsak til dette er nok at landskapet har flatet seg mer ut og gir med det mindre variasjoner langs ruten, men jeg liker meg fortsatt ganske godt her på mesetaen. Dagen idag fløt forbi gjennom det tørre landskapet, nesten i en tilstand av kontemplativ søvngjengeri.

Ermita Virgen del Puente med broen som krysser elven Valderaduey.

Avhengig av hvordan man ender opp med å gå Caminoen er nok Sahagun det mest yndede stoppestedet på denne strekningen. For oss ble den lille byen liggende midt i mellom, vi ankom for tidlig til å føle oss fornøyde med vandringen. For de som velger å stoppe i Sahagun og overnatte der, skal småbyen ha nok å se på. Jeg og Torsten spiste lunsj, gjorde noen små ærender og fortsatte videre.

I Sahagun, Arco San Benito som er omtrent det eneste som er igjen av klosteret.

Vandringen var hyggeligere før Sahagun, etterpå var den bare tørr og ensformig. Selv om man krysset en liten oase omtrent der Caminoen går over rio Cea på en Romersk bro. Det blir noen av disse lengre strekningene langs vei, pilgrim autopistas.

Kors utenfor Sahagun der Caminoen krysser elven Cea.

Bercianos del Real Camino lever nok nesten alene på pilegrimene som vandrer gjennom og overnatter i landsbyen. I landsbyen bor det rundt 200 personer. Det første vi la merke til var fraværet av barn og unge. Herberget er donativo og hyggelig. Vann står klart på bordet når vi skriver oss inn og får tildelt sengeplass. Varmen utenfor gjør at klesvasken tørker fort.

Virgen del Perales utenfor Bercianos del Real Camino.

I landsbyen finner man ruinene av en kirke, bare inngangsdøren står igjen. Man kan gå inn i kirken og befinne seg like utenfor som før man gikk inn. Man møter på få folk i gatene. Alessandra og Martina kom når jeg og Torsten var i ferd med innta vår nye favoritt-drikk på turen, cerveza con limon. I varmen er blandingen av øl og sitronbrus utrolig forfriskende.

Herberget i Bercianos del Real Camino, en okerfarget murbygning.

Donativo betyr felles-middag og felles samling i herberget. Jeg er ikke så veldig begeistret for å stå foran en ansamling, så da det kommer fram at det er en tradisjon at pilegrimene synger en sang fra hjemlandet for de andre pilegrimene er jeg ikke videre entusiastisk. Ikke kan jeg synge heller. Jeg endte opp med å synge 'bæ bæ lille lam' for dem, den eneste sangen jeg i farten kom på teksten til, med smått røde kinn. Likevel var det mest merkverdige med stedet at det var en jente fra Iran der.

Ruinene av en kirke i Bercianos del Real Camino, bare inngangsporten står igjen.

Jeg trives veldig godt i samværet med Torsten, Alessandra og Martina. Vi holder forskjellig fart på Caminoen, men samles på kvelden. Kvelden i Bercianos del Real Camino var det beste med denne dagen på min vandring mot Santiago de Compostela, jeg er over halvveis nå. Til slutt, Caminoen var noe helt annet enn det jeg hadde sett for meg den på forhånd. Jeg hadde tatt med meg en bok for å lese på ettermiddagene og kveldene, den har jeg knapt fått lest noe i. Idag bestemte jeg meg for at The Hand Of Fatima av Ildefonso Falcones skal få lov til å være igjen her på herberget i Bercianoes del Real Camino.

Middag i herberget. Alessandra og Torsten vinker til fotografen, Martina med hodet snudd mot fotografen.

<- Terradillos de Los TemplariosMansilla de Las Mulas ->

(Camino Frances) Dag 17: Carrion de Los Condes - Terradillos de Los Templarios

Lengde: 26.2km (398.3km).
Høyde (start / slutt / høyeste): 840moh / 885moh / 900moh.
Vær: Ikke en sky på himmelen.

Idag var det mest spennende som ventet meg en 17 kilometer lang strekning uten noe som helst. En rett linje med tørrhet på alle kanter. Det var en ting absolutt alle guidebøkene for Caminoen var enige om denne gangen, fyll opp med nok vann på forhånd, gjerne mat og. Spenningen lå såklart i om man kom seg gjennom uten å pådra seg kjedsomhetsskader.

Om morgenen i Carrion de Los Condes, sittende og fundere over min Camino mens morgenlyset sakte våkner opp.

Det var likevel ikke den lange strekningen som plaget meg mest idag. Jeg har til nå ikke vært noe som helst plaget av de lidelsene som pilegrimene vanligvis sliter med, som gnagsår, blemmer og stive ledd etter all gåingen. Der de andre pilegrimene går med lettere sko, går jeg derimot med mine noe tyngre fjellsko. Dette var noe jeg har gjordt med vel og viten. Jeg har brukt de skoene i over ti år nå og til dags dato aldri fått noen gnagsår i dem. Dessverre er det nok slik at mange velger å kjøpe seg helt nye sko til Caminoen, men glemmer at nye sko må gås inn før man kan bruke dem.

Jon Venn langs veien ut fra Carrion de Los Condes om morgenen.

Tilbake til min første fot-relaterte plage på Caminoen, det eneste jeg ellers har vært plaget med er snorking i sovesalene. Idag derimot, så merket jeg at jeg hadde vondt på oversiden av foten. Og dette ble mer og mer presserende i løpet av dagen. Så har jeg nok merket ørlite til det i de siste dagene, men ikke vært plaget av det. For å se om jeg kunne fikse på det, bestemte jeg meg for å skifte på hvordan jeg knøt skoene.

Canada Real Leon, dagens vandring gikk på en lang og rett strekning som også er kjent som en Canada Real, gamler ferdselsveier for å drive beitedyr over Spania.

Om morgenen derimot var alt bra. Stille og rolig i åpningstidene til dagen ut ifra Carrion de Los Condes, Christoph var allerede tidlig avgårde, jeg og Jon vekslet på å gå forbi hverandre. Ruten gikk på en asfaltvei fram til Calzada Romana / Via Aquitana etter å ha krysset rio Carrion. Fram til da hadde det vært vegetasjon langs veien, etterpå takket den for seg.

Herberget i Calzadilla de la Cueza, en enslig pilegrim venter på at det åpner.

Fra Calzada Romana begynner den ventede tørre strekningen som går i omtrent rett linje mot Calzadilla de la Cueza, det er bare det at i begynnelsen så går den gjennom et våtmarksområde. Noe en ikke akkurat hadde ventet seg gitt det man hadde hørt om denne delen av mesetaen eller Caminoen. Mer artig er det at man går på en seksjon av en gammel romersk vei som har vært i bruk i over 2000 år, bygget av enorme mengder av stein fraktet til området da det ikke fantes det fra før.

Stein med kart over ruten på den alternative strekningen mellom Calzadilla de la Cueza og Ledigos.

Så kunne jeg se på den lange strekningen som bare strekker og strekker seg videre mot den blå bakgrunnen. Nå regnes likevel de 17 nevnte kilometrene fra Carrion de Los Condes og jeg hadde på dette tidspunktet allerede tilbakelagt en del av dem. Det var bare å pakke sekken tettere om kroppen, ta en slurk med vann og bite i seg den lille plagen føttene ga fra seg.

Noen hadde skrevet Pain på en stein på bakken, det passet bra siden dette var første gang på Caminoen at jeg hadde noen plager å skryte av.

Den lange strekningen en går på er for øvrig en Canada Real, gamle og store ferdselsveier brukt til å drive beitedyr over lengre avstander på den iberiske halvøyen. Nå brukes den til å gjete pilegrimer mot Santiago. At det ikke var noe på denne strekningen, stemte ikke helt, ett godt stykke ute på den dukket det opp en mobil kafé. Hvor det ble solgt kalde drikker, frukt, bocadillos (baguetter) og varme pølser fra en grill. Nordmennene jeg møtte på herberget i Carrion de Los Condes igår var også her, så jeg satte meg ned sammen med dem og frisker opp norsken min.

Ett dueslag utenfor Ledigos.

I Calzadilla del Cuesa hadde jeg kommet til enden av den lange strekningen. Utenfor herberget satt det en enslig pilegrim og ventet på at det åpnet. Jeg benket meg heller ned sammen med de andre pilegrimene som satt på den lokale baren. Etterpå verket føttene verre. Jeg valgte å gå den alternative ruten som går gjennom et rolig og tynt skogsområde istedet for hovedruten langs veien, Senda del Bosque. Det var her jeg tok avgjørelsen om å endre på hvordan jeg knøt sammen lissene på skoene. Jon forsvant forbi meg på veien.

Okerkledte hus i Terradillos de Los Templarios.

Jeg ankom Ledigos, nok et eksempel på en tørr og støvete landsby hvor jeg fant meg en kald øl i en nesten tom bar, jeg følte meg ørlite grann malplassert. Fra støvet i Ledigos valgte jeg nok engang den alternative ruten som unngår veiene. Min inntreden i tempelriddernes landsby kom derfra fra siden og ikke gjennom hovedveien. At herberget jeg kommer til har tatt navnet Albergue Jacques de Molay overrasker igrunn ikke. Jeg stoppet et ørlite gledeshyl fra å unnslippe mine lepper da jeg hørte at man sover fem person om gangen bare på hvert rom. Å unnslippe snorking for en natt ville vært deilig.

Albergue Jacques de Molay, navngitt etter den kjente lederen av tempelridderne.

Torsten, Alessandra og Martina kom også til herberget, men Jon hadde tatt hovedruten og endt opp på det første herberget han kom til der (som den alternative ruten gikk utenom). Vi var fornøyde med herberget, som hadde en koselig liten bakgård og en fin balkong å nyte solnedgangen fra, men den unge gutten som vandret rundt med et gevær var vi litt mer skeptiske til (en moderne tempelridder?).

Solnedgang i Terradillos de Los Templarios. Fra venstre Martina, meg, Torsten og Alessandra.

<- Carrion de Los CondesBercianos del Real Camino ->