Festival i bevegelse i et fryst landskap

Det var mer snø her ifjor. Nå er det mest is. Med den fattige vinteren vi har hatt i hovedstaden så langt hadde jeg nå sett fram til denne årlige avtalen i det kalde nord, ufravikelig som alltid. Et lite sukk unnslipper fra munnen før jeg og Vegar tar bagasjen på ryggen og vandrer bort til hotellet for å sjekke inn.

Imorgen er det den store dagen, ihvertfall for oss filmelskere som befinner seg i Tromsø. For tiende gang vandrer jeg gjennom gatene i byen under filmfestivalen, det føles ikke som om at jeg har vært borte i det hele tatt.

Vinden blåser på toppene sør for Tromsø.

Vi beveger oss mot Blå Rock, ingen festival her i nordens Paris uten en burger på stedets rocke-café, Motorhead og Dead Kennedys favorittene. Med en blanding (en særegenhet i Tromsø; en blanding av vanlig pils og bayer) i glasset studerer vi intenst programmet mens vi venter på maten, samtidig som vi slår av en prat med gutta fra Montages som sitter på nabobordet.

Kroppen protesterer morgengrettent når alarmen varsler starten på en ny dag. Men det blir med protesten og en time senere sitter jeg i salen klar for min første film, Elena av Andrei Zvyagintsev. Den første filmen på festivalen er alltid noe spesielt, logoen ruller over lerrettet og Ruthless Gravity av Craig Armstrong går i loop ut av høytalerene.

Fra nå av vil dagene forløpe seg nogenlunde likt, en rutinemessig tilstand styrt av tidspunktene til filmene i programmet. Man går i skytteltrafikk mellom scenene på Fokus, Kulturhuset, Hålogaland Teater og Verdensteateret. Mørkt ute, med et flyktig glimt av lys midt på dagen, så mørkt igjen. Både ute og inne, fanget av filmens mange spindelvev.

Fløya. Soldagen i Tromsø og vi tok turen opp fjellheisen for å se om vi kunne få et glimt av denne sjeldne himmelvandreren her oppe på denne tiden. Vi fikk det ikke.

Vegar spiller et høyt spill og satser på sju filmer pr. dag. Det blir for mye for meg, kroppen sier nei. Trenger en lengre pause innimellom slagene. Vandrer gatelangs i Tromsø eller flykter innendørs fra småkulden til en koselig café. Carsten Jensen hører et stjerneskudd mens jeg inntar en kopp te eller et glass kald øl. Mack. Og så er det middagen, vil ha tid til å spise. Burger på Blå Rock, en Aunegården spesial. Eller mat på Sånn, festivalcaféen. Senere i festivalen blir det mer og mer folk, en kamp om bordene på festivalcaféen. Alltid folk speidende.

Dagene flyr forbi, før man har rukket å si filmfestival er man halveis. Det går i ett, opp tidlig, filmer på løpende bånd, så slappe av en med en god øl etter endt økt. Ingen rolig ferie dette her, det tar på. Selvvagt må det sies.

Det regnet på tirsdag, ikke mye til vinter her heller. Men isen på fortauene forsvinner i det minste. Kaldere utover i uka. Solen er fortsatt bare et minne fra sørligere strøk, men det går mot lysere tider. Lørdag er soldagen i Tromsø, da kan man skimte solen langt i det fjerne i sør, klemt mellom to topper. En liten lys strek hvis været tillater det. Solboller og orkester.

Tromsø sett fra fjellheisen. Langt der nede sitter det nå folk inne i mørke kinosaler og ser på film.

I kø for å sikre seg billetter om morgenen, irritere seg over mannen foran som alltid bruker lang tid. Det ordner seg likevel. Smilende setter man kursen for første film for dagen med de nye billettene på innerlomma. Senere legger man kabal med filmene i programmet, den ser ut til å gå opp. Mulighetene er mange og enkelte stenger for hverandre. Evig plotting.

Verdensteateret. Før var det en rimelig kjedelig og spartansk vestibyle her, nå er den omgjort til en hyggelig café. Det går i vinyl på platespilleren.

Det er en egen stemning i byen under festivalen og en egen stemning i meg når jeg er her. En stemning jeg mangler i de andre filmfestivalene jeg er på.

På Fløya og det blåser friskt, soldagen har kommet til festivalbyen og vi har tatt fjellheisen opp. Flotte farger på himmelen over byen, men ingen sol. Fortsatt sjenert etter å ha vært så lenge borte gjemmer den seg bak en topp. Ansiktet stråler. Så fjellheisen ned igjen, buss over broen og igjen inn i kinosalens mørke komfort.

Stories That Only Exist When Remembered.

Og så er det over og man sitter på flyplassen og venter på flyet ned igjen. 29 filmer har tatt på. Skal bli godt å komme hjem nå, man er sliten. Prisvinnerne er kåret. I mitt stille sinn kårer jeg Stories That Only Exist When Remembered av Julia Murat til festivalens beste film. En vakker film som varmer opp i et fryst landskap. Jeg kommer igjen.