mandag 30. april 2012

Kjentmannsmerket: Askvangen

Det tar meg tre bussbytter før jeg til slutt er ved Nittedal Kirke. Ikke for å gå i kirken, til en messe eller noe slikt, men for å vandre ut i Romeriksåsens skogkledte landskap. Et lett regn preger luften, en ugle uler i det fjerne.

Utsikt mot Norde Ryggevann.

Blåstien går i retning Busterudvangen, men det er ikke noe skilting for det ved starten. Derimot er det merket hvor langt det er til Lygnaseter, 87 kilometer. På stien er det gjørmete og vått, stort sett hele veien til Busterudvangen. Bare når stien beveger seg litt opp i høyden blir det avlastning fra å gå og surkle i smørja. Regnet skrur seg av og på.

Busterud. Treet med skiltmerkingene på ligger felt på bakken foran koia.

På Busterudvangen ser det ut som at en orkan har herjet stedet, i tillegg til tømmerdriften. De digre tømmermaskinene har pløyet opp deler av stien. Treet med skiltmerkingen på ligger med slagside ved siden av koia. Andre trær ligger strødd utover. Utedoen er bikket over, håper ingen gjorde sitt fornøydne når den tippet. Stien ned mot Harasletta er bare en eneste stor revne av gjørme. Det føles godt å komme ut på veien som skal ta meg mot dagens kjentmannspost, Askvangen.

På bildet i heftet fra Askvangen ligger det en kaffekjele i restene av bålet på plassen, kaffekjelen ligger der fortsatt når jeg kommer. Jeg har ikke gått hit i Peter Christen Asbjørnsens fotspor som det står beskrevet om i heftet, men denne plassen skal være ett av stedene han passerte på sin ferd for å samle inn eventyr og fortellinger. Her var det seter for gården Ask fram til rundt 1865. Og vel vitende om at det er feil årstid for besøk av huldra på seteren, spiser jeg lunsj her i fred og ro.

Askvangen.

Jeg blir nødt til å passere Busterudvangens opprevne landskap en gang til på veien hjem igjen, men jeg tar blåstien som kommer fra Ringdalskoia når jeg returnerer. Det blir nok lysere og finere her med tiden til hjelp, sist jeg gikk forbi stedet lå det mer skjult til. Jeg kommer ned til Rotnes i perfekt synkronisering med bussen tilbake til Oslo, god og våt på bein og føtter. Det ble ikke den hyggeligste turen jeg har hatt i marka må jeg nok innrømme, selv om solen til slutt stakk fram fra skylaget for å prøve å glede meg.

Utedoen på Busterudvangen ligger veltet over på siden.

lørdag 28. april 2012

Kjentmannsmerket: Grinderkollen og Heiåsen Syd, Ved En Flyttblokk Med Natteleie

Nesten som jeg begynner å bli kjent uti Ytre Enebakk nå, selv om jeg jo er milevis unna akkurat det. Noen mil unna hjemme er jeg og når jeg går av bussen på Flateby på andre siden av Østmarka, sannsynligvis noen mil å gå foran meg og. Østmarka skal krysses, fra øst til vest og så skal jeg begi meg inn på lettere utilgjengelige åsteder for å finne noen kjentmannsposter. Noen reprise av Tjuvstuåsen-turen blir det ikke, til det er været for fint.

Ved Myrsetra har vannet oversvømmet stien. Det går fint å vade over, men jeg velger heller å gå opp mot Grinderkollen herfra.

Selv om solen sender sine varmebølger over landskapet er det ikke til å komme bort ifra at det er vått. Første posten for dagen skal også være heftets mest utilgjengelige, så det er en stor fare for at jeg ikke kommer tørrskodd tilbake. Det skal senere vise seg at det er på stiene i starten som står for de største problemene, det er mye vann i denne delen av Østmarka tydeligvis. Mest av alt har stien gått igjennom skogspartier, med få eller ingen høyder å kunne få en utsikt over landskapet fra.

Grinderkollen.

Ved Myrsetra dukker det opp et større problem, her er det så mye vann at over stien går det ikke en liten elv eller bekk, men et lite vann. Det går fint å kunne vade over, men jeg bestemmer meg heller for å endre på ruten jeg har planlagt og ta av her og sette kurs mot toppen av Grinderkollen herfra. Det er ikke langt unna der jeg opprinnelig hadde tenkt å ta av opp mot Grinderen, istedet følger jeg nå elveleiet opp mot Myrsetersvarttjern. Og med det er det duket for litt god gammeldags 'bushwhacking', mye vri og vende seg rundt steiner, busker, trær, kratt og kjerr. Det er ikke helt enkelt å orientere seg i villnisset, men etter å ha kommet meg litt høyere opp i høyden mot Grinderkollen går det bedre og jeg kan til slutt se fornøyd opp mot posten og vite at toppen er nådd. Ihvertfall i Østmarka naturreservat. Jeg feirer bestigningen med å spise lunsj.

Grinderen.

Kroppen er full av barnåler, blader, rusk og rask når jeg er nede på blåstien igjen, nå på rett side av Myrsetra. Passerer Bøvelstad og må ta en titt inne på hytta. Det tok sin tid å kave gjennom vegetasjonen opp mot Grinderkollen, så jeg håper at jeg ikke bruker fullt så lang tid på neste post. Den byr også på litt trasking utenom allfarvei (som i denne settingen jo er blåstiene). Så for å finne flyttblokken med natteleie på Heiåsen må kompasset fram igjen. Jeg vet at jeg har gått rett når jeg etter en stund ser to stykker sittende i lia, sjansen for at andre er der for noe annet enn å finne samme post som meg er rimelig liten. Og rett skal være rett, nedenfor ligger det en diger steinblokk som man kan krype inn under og tilbringe natten under hvis man ønsker. I det fine været blir jeg sittende en stund og slå av en prat med de to kjentmannsjegerne som kom meg i forkjøpet til denne posten.

Fin rasteplass ved Deliseterfjorden.

Jeg har ikke tenkt å overnatte under flyttblokken, ihvertfall ikke denne gangen, så det blir å fortsette videre. Vangen ligger kort unna i luftlinje, men for å gå dit må en gå rundt Mosjøen. Ingen ski utenfor skistuen nå, jeg fortsetter under den synkende solen. Hundene uler utenfor Skjelbreia og jeg ser på klokken min. Ved Sandbakken må jeg gjøre et valg, gå til Skullerud eller gå ned til Sværvann. Jeg velger sistnevnte for å ta buss tilbake til Oslo derfra, det medfører en times ventetid med Umberto Eco ved siden av vannet. Beina har blitt våte i løpet av traversen gjennom Østmarka og det er mye bøss som blir sluppet ut i det fri fra fangeskapet i skoen.

Heiåsen syd, ved en flyttblokk med natteleie.

Det ble en real dagstur gjennom Østmarka det her, i strålende vær, men litt vått til tider.

Skjelbreia.

søndag 22. april 2012

Cala Goloritze og Altopiano del Golgo

Første påskedag og det er fortsatt grått ute med regn i luften etter nattens uvær, vi håper at gresset er grønnere på den andre siden. Det vil si at vi håper at været er bedre på østsiden av Sardinia. Planen er å reise dit til et område som skal være meget vakkert og kalles for Altopiano del Golgo, hvor vi skal møte en venninne av Alessandra. Vi møtes i en liten by som kalles for Baunei som ligger oppe i fjellene med en flott utsikt over dalen nedenfor, byen ligger klistret til fjellsidene. Været har skiftet og blå himmel blir bare avbrutt av regnfrie hvite skyer nå.

Drivende skyer over Magomadas, vi er spente på om været vil være det samme der vi har tenkt å gå på tur.

Oppe på Golgo-platået parkerer vi bilen ved en bar ute i ødemarken for så og sette ut til fots på en sti som skal føre oss til Cala Goloritze. Etter å ha gått litt opp i starten kan vi speide utover havet, langt nede ved sjøen kan vi se et spir stikke opp. Det er dit vi har tenkt å gå, til stranden som kalles for Cala Goloritze og som skal være av det ekstremt naturskjønne slaget. Bare det å se utover Golgo-platået herfra er nydelig.

Utsikt ned mot Cala Goloritze fra Altopiano del Golgo.

Jentene holder åpningen mellom klippene åpent for meg.

Nedover mot stranden går det forbi små gjeterhuler og dyre-skjul, klipper og trær. Stien bukter seg frem og tilbake og bak oss blir avstanden større. Snart troner det lille spiret vi så høyt oppe fra nå høyt over oss. Dette spiret er et populært klatremål og danner omtrent inngangsporten til Cala Goloritze. For nå glitrer det ifra det azur-blå vannet nedenfor oss. Vi går ned noen trappetrinn av tre og så står vi på de hvite og runde steinene på stranden. Det er helt nydelig her og ytterst eksotisk med det klare blå vannet mot de hvite steinene på stranden.

Hvite steiner, blått hav. Nydelig.

Jeg og Alessandra på Cala Goloritze.

Stranden er et populært reisemål, så vi er ikke alene på stranden selv om man må gå et lite stykke for å komme til den. Fra her nede kan vi se at det blåser en god del på platået vi kom ned fra, mens det er omtrent vindstille her nede. Til høyre for stranden kan man se den karakteristiske klippen som strekker seg i en bue over vannet. Skulle vært artig å svømme under den buen, men badebuksen gikk i glemmeboksen gitt. Vannet er friskt.

Spiret som var så lite når vi sto oppe på høylandet og så ned mot stranden troner nå høyt over oss.

Etter å ha gått opp fra Cala Goloritze kjører vi oss en tur rundt i området, vi kjører ned til Pedra Longa hvor en kjent rute starter fra. Selvaggio Blu er en fem-seks dagers fjelltur som starter her i Pedra Longa og ender i Cala Luna lengre nord på østkysten av Sardinia. Ruten skal være ganske hard og inneholde flere etapper hvor man må klatre enkelte deler. Vann finnes det ikke på veien, så depoter må enten bli lagt ut på enkelte steder i forkant med båt eller man må bære det man trenger av vann for hele turen på ryggen. Jeg har et stort ønske om å returnere til øya og gå denne ruten, som skal være veldig vakker.

Cala Goloritze.

Man passerer denne klippeformasjonen på vei ned og opp fra Cala Goloritze.

For natten leier vi en hytte på Coop Goloritze og med det er jeg tilbake i køyesenga igjen. Vi spiser middag på stedet og jeg blir pent nødt til å innta en fire-retters middag med typisk Sardinsk mat, god og mett blir jeg (ost, skinke, pasta, biff, salat, frukt og kaker).

Pedra Longa.

Kveldsol og stemning fra Baunei.

Neste morgen og planen er å gå opp på en av klippene høyt over Cala Goloritze, utsikt over sjøen og ned mot stranden er godbiten som henger i tråden foran oss. Det er bare det at vi vet ikke helt hvor stien starter og sti-merking på Sardinia er ikke akkurat som t-merkingen her i Norge, som regel er de ikke merket. Og med det ender vi opp på feil sti. Så når vi til slutt finner den rette stien har vi brukt en god del tid og krefter. Det ble ingen tur ut til utsikten, men det ble en fin liten tur uansett. Og med det tok vi farvel i Baunei med en is før vi kjørte til hvert vårt sitt. Jeg og Alessandra tilbake mot vest, denne gang med solen skinnende over bilen.

Gjeterhytte ovenfor Cala Goloritze.

Utsikt over dalen fra Baunei.

onsdag 11. april 2012

Påske på Sardinia blant nuragher fra fordums tider

Fornøyd med Romaturen, men også fornøyd med å komme bort fra storbystresset lander jeg på flyplassen i Cagliari på Sardinia. Nå får jeg bare håpe at Alessandra, som jeg møtte på Caminoen i Spania, også kommer. Hun skulle lande med fly fra London / Milano et kvarter etter meg. Hvis hun ikke kommer så kan det bli et spennende første møte med denne italienske øya, klokken nærmer seg elleve på kvelden.

Utsikt over Cagliari.

Men min knøttlille frykt viser seg å være ubegrunnet, kort tid etterpå kan jeg som velkomstkomité ønske Alessandra velkommen til hennes egen øy. Sent som det har blitt, blir det ikke tid til noe stort program resten av denne Askeonsdagen.

Nuraghe, denne lå rett ved utkanten av Sindia.

Så Skjærstorsdag og planen er å kjøre nordover til Magomadas, der familien til Alessandra har et sommerhus, men før det tar vi en titt på Cagliari.

Et vindu mot Sardinia.

Rett før vi ankommer Magomadas stopper vi for å la meg beskue en av de utallige nuraghene som befinner seg på Sardinia. Det finnes rundt 7000-8000 av dem på øya og de finnes bare her på Sardinia. De kjennetegnes av å være bygget opp av store steiner som danner kuppelformete rom. Man anslår at de fleste ble bygget mellom år 1700 og år 1400 f.Kr. Nuraghen er egentlig stengt, men vi sniker oss inn og klatrer opp på toppen (litt placehacking av den mindre sorten). Med over 3000 år gammel historie under oss kan vi skue utover området rundt Magomadas.

Capo Caccia.

Fra Alghero, hvor det også snakkes baskisk grunnet spanjolenes tid på øya, kan man se ut mot Capo Caccia. En halvøy som ikke rent lite minner om Capo Fisterra i Spania, med et fyrhus ute på tuppen av halvøya og en liten landsby rett før. Bare at på Capo Caccia så står fyrhuset høyt oppe på en klippe og det går rett ned i sjøen derfra. Vi kjøper oss plass på en båt for å ta oss ut dit. Ikke for å besøke fyrhuset, men for å besøke den berømte grotten til Neptun som befinner seg i klippen under Capo Caccia.

Neptuns grotte under Capo Caccia.

Likefullt passerer vi under klippene til Capo Caccia på veien til grotten og ser opp mot fyrhuset som troner over oss. Er det dårlig vær går ikke båten, og det forstår vi når vi skal legge til land. Mens båten beveger seg opp og ned beveger vi oss samtidig over en gangbru som går i takt opp og ned med båten, mye opp og ned på kort avstand. Inne i selve grotten (Grotta di Nettuno) blir vi møtt av et hav av stalagtitter og stalagmitter i alle slags former, godt opplyst av utplasserte lys. Jeg tror jeg kunne skimte et juletre der inne blant dryppsteinsformene.

Dekorerte lys i Alghero for påske-prosjesjonen Langfredag.

Tilbake til Alghero denne langfredagen og som vanlig på Sardinia markeres dette med en prosesjon gjennom byen. Vi finner oss en god plassering i kvelden for å se på prosjesjonen, det syder av folk i byen. Bærende på fakler, kors, Maria-statuer og kister passerer opptoget både syngende og beende forbi oss. Et kor står ved siden av oss og synger. Ikke et lys på veien når vi kjører den mørke strekningen tilbake til Bosa. Men vi kan se lyset fra fyret på Capo Caccia blinke imot oss igjennom natten.

Alessandra ved siden av et Jomfru Maria idol.


På vei ut mot Torre di Columbargia, et tårn spanjolene bygget som forsvarsverk mot maurerne.

Påskeaften spenner vi på oss skoene og går en tur langs kysten til Torre di Columbargia, som ble bygget av spanjolene som forsvar mot maurerne. En fyr hadde visstnok prøvd seg på å klatre opp i tårnet noen år tidligere. Det gikk ikke så bra, det endte med flere benbrudd og et svare strev å få han ut av tårnet. Så ikke klatring på dette tårnet for oss. Flott utsikt over kysten imidlertid. I horisonten kan vi se Torre di Foghe, som vi kjører ut til etter å kommet tilbake fra Columbargia.

Torre di Columbargia.

Ettermiddagen brukes til en tur i Bosa og det fargerike området kalt Sa Costa rundt festningen på toppen av byen. Om kvelden passerer en liten storm over oss, over sjøen blinker det av lyn, vi koser oss inne med lemmene foran vinduene mens vinden uler utenfor.

Utsikt i retning Bosa og Magomadas fra Torre di Columbargia.

1. og 2. påskedag dro vi til Altopiano del Golgo og besøkte Cala Goloritze.

Bosa sett fra elven, med Sa Costa og borgen liggende på åsen voktende over byen.

Tirsdag etter påske og hjemreisen står for døren. Jeg har litt tid før flyet tar av fra Alghero, så vi bruker litt tid på å se litt mer av byen. Men så er ferien min på Sardinia over og jeg sier takk for meg før jeg stiger ombord på Ryanair-flyet til Gøteborg, lite skulle jeg ane at jeg ikke skulle være framme i Oslo før klokken 11 dagen etterpå.

Vandrende blant de fargerike bygningene i delen av Bosa kalt for Sa Costa.

Fra Gøteborg gikk det ikke noe fly, tog eller buss før kl 02:30 om natten (jeg ankom terminalen i 19:30-tiden), men det skulle fint å gå an å kjøpe billetter om bord på bussen fikk jeg høre. Etter et hyggelig møte med Emma, som jeg også møtte på Caminoen, så var det ikke annet å gjøre enn å sette seg ned og vente på bussen. Det ble en lang natt på terminalen, for det viste seg at det ikke var mulig å kjøpe billett på bussen likevel (og vi som lever i informasjonens tidsalder). Og der sto jeg, midt på natten utenfor terminalen i Gøteborg (jeg var forøvrig ikke den eneste som hadde hørt at det gikk an å kjøpe billett på bussen), uten helt å vite hva jeg skulle gjøre av meg. Det ble til at jeg måtte vente til første tog gikk kl 06:39 om morgenen. Så en natt, jeg og uteliggerne omtrent, og en trøtt reise med tog og buss tilbake til Oslo. Rett på jobb, slitsomt (jeg kunne trengt en ferie for å komme meg etter denne ferien).

Bosa.


Et gammelt tårn vokter over kysten og en farm ved kysten mellom Bosa og Alghero.

Nå kan en humre litt over hjemreisen, en liten opplevelse i seg selv. Ellers hadde jeg en flott ferie på Sardinia.

Landskap på vestkysten av Sardinia, langs veien mellom Bosa og Alghero.

onsdag 4. april 2012

On a Romenade

Påske i Roma og jeg går all inn som turist. Bare det at førsteinntrykket bråstopper i det jeg realiserer at utsikten fra vinduet på hotellrommet ikke viser et panorama over det antikke Rom, men bøttekottet til hotellet så og si. Vel, det er vel hva man får når man slår av på prisen. Sentralt, i det minste. Gangavstand til alle severdighetene som man må se hvis man skal bli sertifisert turist i Roma.

En engel i solen over Viktor Emanuel II-monumentet.

Utover bøttekottet så er det første som slår meg når jeg ser Roma ikke alle de antikke monumentene, men den heller sinnsvake trafikken. Om nordmenn er født med ski på beina, er folk fra Roma født med bilhorn i hånden. Ikke få ganger jeg tok meg i å måtte holde igjen en latterkule av se syd-europeisk temperament utfolde seg med høylutt tuting.

Colosseum.

Ved Trevifontenten koker det av folk, skulle ikke forundre meg om vannet koker og pakket inn av så mange folk. Det gir ihvertfall de italienske politimennene anledning til å blåse litt i fløytene sine, så blir de fornøyde de og.

Interiør fra Peterskirken.

Slimballen som man kunne kaste på en flate slik at den ble spredt utover, for så å samle seg sammen igjen er utvilsomt årets farsott blant gateselgerne. Ikke et gatehjørne uten en gateselger som ikke hadde en slimball å selge. Om kvelden ble slimballene byttet ut med selvlysende pinner man kunne sende opp i luften med en strikk. Luften var full av dem på alle de populære turistplassene. Hvem trenger fyrverkeri når man har gateselgere.

Etter å ha banet meg vei igjennom horder av ungdomsskoleelever befant jeg meg til slutt oppe på kuppelen på Peterskirken og kunne speide utover Roma og Petersplassen.

Trastevere var forøvrig et hyggelig område jeg tilbragte kveldene i. Der var på en restaurant der jeg nok en gang ble påminnet om hvor liten verden egentlig er. På nabobordet satt familien jeg møtte på Røvollen i Femundsmarka når jeg var på vandring der. Overraskelsen var stor da jeg sa at jeg faktisk gjenkjente dem.

Viktor Emanuel II-monumentet.

Som turist må man like å stå i kø. I kø inn til Colosseum og i kø for å besøke kuppelen på Peterskirken i Vatikanet. Og stå i køen til kuppelen var mer slitsomt enn det å gå alle trappene. Virket som at Roma var et yndet mål for ungdomsskoler i Påsken. Stå i køen var som å befinne seg i sentrum av en saueflokk med adhd. Kuppelen og utsikten var fin den, bare litt ør i hodet av all kjatringen.

Colosseum om natten.

Spansketrappen sydet av folk, så mye at man nesten ikke kunne se trappen for alle menneskene. Gjorde en gateselger forbannet da han forsto at jeg ikke ville betale for det ubrukelige armbåndet jeg gjentatte ganger hadde sagt at jeg ikke ville ha. Mer irriterende å få det av senere.

Castel Sant'Angelo.

Hva mer? Jo, dyr øl, italiensk iskrem, pizza, pasta, vin, mye vandring, fin temperatur, mer tuting og følelsen av å være ganske så liten blant alle de antikke monumentene.

Veteran fra stjernekrigene. Hvis noen lurer på hvor Stormtrooperne endte opp etter krigen, så finner man svaret her. De er i Roma.

Ferdig med Roma, skal bli godt å komme ut av storbyen og til roligere omgivelser. Roma var en flott by, men det er ingen rolig storby. Jeg flyr til Sardinia.