mandag 30. april 2012

Kjentmannsmerket: Askvangen

Det tar meg tre bussbytter før jeg til slutt er ved Nittedal Kirke. Ikke for å gå i kirken, til en messe eller noe slikt, men for å vandre ut i Romeriksåsens skogkledte landskap. Et lett regn preger luften, en ugle uler i det fjerne.

Utsikt mot Norde Ryggevann.

Blåstien går i retning Busterudvangen, men det er ikke noe skilting for det ved starten. Derimot er det merket hvor langt det er til Lygnaseter, 87 kilometer. På stien er det gjørmete og vått, stort sett hele veien til Busterudvangen. Bare når stien beveger seg litt opp i høyden blir det avlastning fra å gå og surkle i smørja. Regnet skrur seg av og på.

Busterud. Treet med skiltmerkingene på ligger felt på bakken foran koia.

På Busterudvangen ser det ut som at en orkan har herjet stedet, i tillegg til tømmerdriften. De digre tømmermaskinene har pløyet opp deler av stien. Treet med skiltmerkingen på ligger med slagside ved siden av koia. Andre trær ligger strødd utover. Utedoen er bikket over, håper ingen gjorde sitt fornøydne når den tippet. Stien ned mot Harasletta er bare en eneste stor revne av gjørme. Det føles godt å komme ut på veien som skal ta meg mot dagens kjentmannspost, Askvangen.

På bildet i heftet fra Askvangen ligger det en kaffekjele i restene av bålet på plassen, kaffekjelen ligger der fortsatt når jeg kommer. Jeg har ikke gått hit i Peter Christen Asbjørnsens fotspor som det står beskrevet om i heftet, men denne plassen skal være ett av stedene han passerte på sin ferd for å samle inn eventyr og fortellinger. Her var det seter for gården Ask fram til rundt 1865. Og vel vitende om at det er feil årstid for besøk av huldra på seteren, spiser jeg lunsj her i fred og ro.

Askvangen.

Jeg blir nødt til å passere Busterudvangens opprevne landskap en gang til på veien hjem igjen, men jeg tar blåstien som kommer fra Ringdalskoia når jeg returnerer. Det blir nok lysere og finere her med tiden til hjelp, sist jeg gikk forbi stedet lå det mer skjult til. Jeg kommer ned til Rotnes i perfekt synkronisering med bussen tilbake til Oslo, god og våt på bein og føtter. Det ble ikke den hyggeligste turen jeg har hatt i marka må jeg nok innrømme, selv om solen til slutt stakk fram fra skylaget for å prøve å glede meg.

Utedoen på Busterudvangen ligger veltet over på siden.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar