lørdag 23. juni 2012

Kjentmannsmerket: Kjerrgår'n - Kolerakirkegården og Vensåskollane 374 og Tjæregrashøgda

Det er ikke akkurat kolera jeg håper å få med meg fra kjerrgår'n ikke så langt unna Fossum. Sankthansaften og det er grått vær ute, får håpe sankthansbålene gir bedre varme til folk enn været i løpet av kvelden. Ikke noe bål der jeg skal. Forøvrig ikke noe kolera heller, den forlot området for lenge siden.

"Kjerrgår'n" - Kolerakirkegården.

Koleraen herjer dessverre fortsatt i en god del andre land, men i Norge må vi tilbake i tid for å oppleve den. 1853 står igjen som det året koleraen var på sitt mest ekstreme. Når den herjet ble de som omkom begravet i egne gravplasser for å forhindre at smitten skulle spre seg. Sør for Østernvann ligger det en slik gravplass og det er også første kjentmannspost på planen. Siden jeg startet turen på Fossum tok det ikke lange tiden før jeg var ved posten. Det er lite som minner om en kirkegård her nå kan en si.

Vi lar koleraen ligge og beveger oss videre mot Skytterkollen, som ikke bærer navnet sitt uten grunn. Det smeller mye fra skytebanene der. Så mye for 'gikk en tur på stien og søkte skogens ro'. Fortsettelsen blir jo mer 'da hørte jeg fra lien, et gevær som smalt, pang pang'. Men lyden blir svakere jo nærmere Brunkollen jeg kommer, som motvekt mot det begynner det å regne.

Vensåskollane 374.

Ved Burudvannet er det syndeflod, men den varer ikke lenge. Så store eller mange har ikke syndene mine vært. Det er tid for neste post, som befinner seg på Vensåskollane. Ingen sti avmerket på kartet opp mot toppen fra der jeg går, så jeg må lage min egen. Ikke rette dag for en utsiktspost, men man kan da holde utkikk etter mere regn. Kan likevel se Oslofjorden under skydekket. Det på tide med noe mat og en skal ikke kunne tro at solen vil gjøre en snarvisitt gjennom regnskyene når jeg setter meg ned for å spise, men det er akkurat det den gjør.

Stille i regnet ved Vensåsseter.

Tåkedottene siger gjennom trærne på den andre siden av Burudvannet når jeg vandrer ned fra Vensåskollane igjen, regnet myker opp underlaget. Godt jeg har på meg nesten vanntette sko, nye fjellsko som jeg må gå inn. På Vensåsseter er det stille, bare lyden av regnet er å høre, knatringen fra Skytterkollen har fjernet seg. Stille, regnfullt, opp mot Bærumsmarkas høyeste punkt går det, siste kjentmannspost for dagen. Tjæregrashøgda på 485moh. Utsikten blir skjult av et nytt tungt regnskyll. Skal se mot Hurumlandet og Finnemarka herfra, det blir tungt nå igjennom den grå veggen av regn.

Tjæregrashøgda.

Solen ser ned på meg igjen når jeg er kommet meg et stykke ned fra høgda, hvor jeg har satt kurs mot Sørkedalen. Jeg legger turen over Venneråsen, forbi Triungsvanna og naturreservatet der. Skiltingen er derimot ikke mye venner med meg, ved et stikryss står det 7km til Skansebakken. Etter å ha gått i 40 minutter, står det 6,5km til Skansebakken. Føler meg litt snytt.

Utsikt over Triungsvannet fra Venneråsen.

Når jeg til slutt står på bussholdeplassen på Skansebakken så har bussen gått, for ett minutt siden. En time til neste buss. Ta beina fatt og gå over til Sognsvann, eller ned til Røa? Jeg tar beina fatt og går til Sørkedalen Kafé og setter meg utenfor (kaféen er stengt) mens jeg venter på bussen. Godt jeg har vente-lektyre med meg, det går i krim fra et middelalderkloster. Tørr på beina gitt.

Ventende på banen hjem igjen fra Røa ble jeg beæret av en dobbelt-regnbue.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar