Høy vannføring ved Seltuftvatnet gjorde veien om til en bro.
Etter et hyggelig opphold på hotellet med utsikt over Flåmsdalen, det var forøvrig bare 7 gjester der inkludert meg, satte jeg ut mot Hallingskeid i lett regn. Det er hyggeligere å gå på sti, men en får bare se for seg at det er en bre sti. Naturen rundt er flott og det er det viktigste. Så får en bare tåle å gå litt i veien for noen ivrige syklister.
Utsikt tilbake mot Myrdal og Vatnahalsen.
Fram til Hallingskeid var det helt snøfritt. Turen foregikk i et rolig tempo med stort sett oppholdsvær hele veien, bare når jeg begynte å gå langs Klevavatnet kom det et surt slør av regn inn over landskapet. Flere syklister var ute på Rallarvegen. Nedenfor Kleva Bro fikk jeg meg en lang pause.
Klevagjelet var fritt for snø.
Jeg kom tidlig til turistforeningens hytte ved siden av den nedbrente stasjonen, vel, stasjonen er nå operativ igjen og det jobbes med å sette den istand igjen. Etter å ha slappet av litt på hytta tok jeg en tur opp i heiene ovenfor stasjonen og ble sittende og speidende utover det snødekte landskapet. Snøen hadde kommet nærmere og nærmere jo lengre fra Myrdal jeg hadde gått.
Kleva Bro. Fikk meg en lang pause på en halvøy i elven rett nedenfor broen.
Et ungt fransk par kom sent fra Finse, slitne og våte etter turen. Et varsel om dagen som ville komme. At det koster litt penger for turistene å overnatte i Norge vet vi, men en føler det liksom blir litt for mye når det eneste de spiser til middag er spaghetti med smør. Der og da fikk jeg litt dårlig samvittighet for ikke å ha kjøpt noe til dem. De ga seg tidlig for kvelden og jeg ble sittende igjen alene og kikke ut over Rallarvegen og de snødekte toppene fra vinduene på hytta.
Ved Klevavatnet kom det et surt yr sigende ned fra fjellet.
Grått og surt vær ved Låghellerne.
Jeg forlot Hallingskeid og bega meg så ut på turens mest strabasiøse etappe. For mellom Hallingskeid og Finse returnerte isødet med full kraft. Skulle vel tro at bortimot 80 prosent av Rallarvegen på denne strekningen var dekket av snø. Det var et goldt vinterlandskap å forsere og det regnet hele tiden. Langs Høghellervatnet og Låghellervatnet lå snøen tett opp til snøoverbyggene til jernbanen og det måtte litt balansekunst for å komme seg forbi snøskavlene. At den svenske syklisten jeg hatte møtt dagen før hadde syklet forbi her, slo meg som litt av et mirakel (nå hadde han vel nok trillet sykkelen for det meste men).
En snødekt Rallarveg. Det gamle jernbanesporet til venstre.
Til tider var Rallarvegen godt skjult under snøen, og bare sporene fra andre vandrere ga et hint om hvor den befant seg i terrenget. Surt og vått, lite som minner om sommer. Likevel, unektelig flott. Dis som strakte sine grå fingre ut over vannene og snøen. Vokterboligene sto furet og værbitt imot elementene, som monumenter over gamle tider. Men ikke et vær som fristet til lange pauser, lunsjen ble inntatt i ly av vokterboligen ved Fagernut.
Snødisen ligger som et grått slør over isødet.
Møtte på et par på vandring i motsatt retning, de nevnte at det var meldt tordenvær. Ble ikke akkurat beroliget av det. Tordenværet kom ikke, bare mer regn. Og snøen vek ikke unna. Etter å ha gått rundt Finsenutene åpner himmelen seg på full gap og et skikkelig skybrudd slippes løs. Blir bare en kort glede. Jeg ankommer Finse og inntar Finse 1222 for en kald IPA fra Ægir.
Elven er stri under broen og snøen rett ved Sandå vokterbolig.
På Finsehytta var det en del folk, men betydelig færre enn vanlig. Det var godt å komme fram etter turen fra Hallingskeid. Så på tross av all snøen og det sure været var det en fin tur. Det lå fortsatt mye is på Finsevatnet. Et dårlig tegn for den videre turen, men jeg hadde hørt at stien til Krækkja var grei å gå på. Så da endte det ikke opp her på Finse.
Kveldsstemning over Finsevatnet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar