torsdag 20. september 2012

(GR20) Dag 19: Village de Bavella - Conca

GR20 dag 19. Lengde: 19km, høyde start: 1218moh, høyde slutt: 252moh, høyeste punkt: 1218moh.

Siste dag på GR20, og man våkner med en merkelig følelse. Vel vitende om at ved enden av dagen har man fullført hele ruten fra Calenzana i nord til Conca i sør. Ute er ikke utsikten like lett, det ligger et grått slør over Village de Bavella. Jeg har et lite håp om å komme til Conca i sol, for det gjør at en ender turen på en mer positiv note.

En grå morgen i Village de Bavella danner starten på den siste dagen på GR20.

Det er som nevnt en litt merkelig følelse det å sette ut på den siste dagen på en lang tur og at man ved dagens ende har gjennomført den. Så i det grå lyset er det ikke til å skjule at man er litt ekstra spent enn vanlig. Fra Bavella går det først gjennom skogen hvor tåken smyger seg mellom trærne og så en kort nedstigning ned under skydekket. Nede under skydekket løser skyene seg opp, topper og spir kommer til syne over meg. Humøret lysner i takt.

Flott utsikt fra Foce Finosa. Den karakteristiske klippen Punta di l'Anima Damnata troner fremtredende opp i landskapet.

Varmen kommer med solen oppe ved Foce Finosa, 1206moh, og med det dagens flotteste utsikt. Klyver opp på noen steiner ovenfor passet og der brer dalen nedenfor seg utover. Et dust slør ligger over dalen og gir den et eventyraktig preg. Havet sees i horisonten i større grad enn før, og med det minner enda mer om at turen snart er ved veis ende. Men det som virkelig danner fokus i landskapet er den tronende klippen Punta di l'Anima Damnata.

Stien består av nesten oppbygde partier der den går opp og ned nedenfor ryggen på vei mot Refuge de Paliri. Før man kommer til den siste hytta på GR20 kommer la Trou de la Bombe såvidt til syne ovenfor. Høyt oppe danner et hull nok ett øye i et fjell, Punta Tafunata d'I Paliri. Det er fristende å prøve å komme seg opp til hullet, men jeg slår det fra meg når jeg kommer til Paliri. Det ser bratt ut opp dit, og jeg tror ikke tiden strekker helt til. Hullet får våke over min siste vandring i fred.

Utsikt ned mot dalen nedenfor Foce Finosa.

Når jeg var ved Manganu så sa noen at jeg burde droppe å tilbringe natten på Refuge de Paliri, hyttevakten skulle etter sigende være veldig grumpy. Mitt første inntrykk av stedet når jeg ankommer er at det er hyggelig sted, teltområdet var veldig fint. Jeg møter på hyttevakten utenfor hytta og han var ikke i det minste grumpy, dog var han noe trøtt. Det slår meg at det kanskje hadde vært et bedre valg å fortsette hit igår, istedet for å være i Village de Bavella, og da hadde jeg og kanskje fått tid til å besøke hullet i fjellet ovenfor og.

Punta di l'Anima Damnata.

Fra Paliri går stien vakkert videre gjennom et hyggelig parti, med like mengder av utsikt og skog. Den fordømte sjels klippe strekker seg nå mer og mer over meg enn i utsikten. Runder klippen og nedenfor bretter dalen seg utover, opp av skogen reiser det seg flere klipper blant trærne. Det går stort sett jamnt nedover nå.

Stien vender rundt Foce di u Bracciu og med det vender også været seg. Utsikten er fortsatt fin, men når jeg sitter og slapper av litt senere før oppstigningen mot Bocca di u Sordu har skyer lagt seg over fjellene, og de er mørke. Kommer ned til ruinene av Bergeries de Capeddu, hvor jeg setter meg ned og inntar litt føde. Ved siden av ruinene står det en rusten container fylt med søppel, utrolig hva folk slenger fra seg.

Utsikt ned mot dalen nedenfor Punta di l'Anima Damnata.

En venter regn hvert øyeblikk nå, i horisonten kan en ihvertfall se det grå sløret av regn som faller til bakken. Det er merkbart færre vandrere her, jeg har ikke møtt på noen andre siden jeg forlot Refuge de Paliri. Langs GR20 har det aldri vært så folketomt som nå. Først når jeg er på vei ned mot Ruisseau de Punta Pinzuta møter jeg på noen. Og med det blir det med ett plutselig folksomt igjen. GR20 krysser her elven nedenfor noen fine kulper, for så å stige i en svingete bevegelse oppover mot et lite pass.

Skyer driver inn over landskapet på veien mot Conca.

Fra det lille passet kan man se at sjøen har nærmet seg med stormskritt og det er en anelse lysning i skylaget. En blå stripe i horisonten markerer at turen nærmer seg sin slutt. Oppstemt av det merkbare skillet i været beveger jeg meg mot rutens siste pass, tilbake ligger fortsatt fjellene i Korsika skjult av regnskyene.

Et blikk i retning tilbake til GR20, fjellene dekket av skyer. En vandring er snart over.

Etter en lett vandring langs ryggen har skyene løst seg mer og mer opp, jeg stiger opp til det merkverdige gapet i Bocca d'Usciolu (587moh). Det føles litt som å stige gjennom en port til sivilisasjonen å gå igjennom gapet, hvor GR20 på en måte blir liggende igjen bak meg. For nå speider jeg utover landskapet ned mot sjøen. Conca ligger nedenfor.

Sjøen har kommet nærmere og nærmere, vandring langs ryggen før Bocca d'Usciolu.

Nå gjenstår det bare en kort nedstigning gjennom skogen og så vil jeg være ferdig med GR20, så jeg setter meg ned for å samle tankene. Tilbake ligger 19 dager i fjellene i Korsika langs GR20. Noe av meg ser fram til å være ferdig, men det er også en del av meg som ønsker å fortsette å gå. Selv om det nå fortsatt er skyer på himmelen, er solen nå mest fremtredende.

Går ned gjennom skogen, og så kommer jeg ut på veien. Sol over meg. Her står skiltene og peker i nordlig retning. Jeg blir stående å titte litt, det er vanskelig å forstå at en er ferdig med en gang. Så beveger jeg meg ned mot den lille landsbyen ved utløpet av GR20, en vandring bak meg. Nede ved Bar Le Soleil Levant i Conca er det en samling med vandrere og mange kjente fjes. Jeg tar meg en øl, det er lov å feire litt nå.

Bocca d'Usciolu. Utsikt ned mot Conca og landskapet videre mot sjøen.

Så kjører navette'n opp langs baren, jeg stiger på og forlater så Conca og med det GR20. Etter 180 kilometere og over 12000 høydemetere siden jeg startet ut fra Calenzana den 28. august har jeg nå gjennomført GR20. Nå venter nye eventyr, men først noen få dager igjen her på Korsika (men det er en annen historie).

Vandrende ned mot Conca forlater jeg GR20 bak meg.
En vandring er over...en annen begynner?

<- Village de Bavella

onsdag 19. september 2012

(GR20) Dag 18: Asinau - Village de Bavella

Lengde: 8km, høyde start: 1500moh, høyde slutt: 1218moh, høyeste punkt: 1690moh.

Skru klokken et år tilbake og det er et år på dagen siden jeg startet på å gå Camino Frances. Nå befinner jeg meg på Korsika og omtrent ferdig med denne vandringen, bare to dager gjenstår. Ute er det overskyet og Aline (vertinnen på Bergeries d'Asinau) antyder at det nok vil komme regn. Hvilket ikke er den beste nyheten å få, da jeg har tenkt å gå over den alpine varianten til Village de Bavella idag.

Vertinnen på Bergeries d'Asinau, Aline. Frokosten forberedes inne i den hyggelige steinbuen.

Vi spiser frokost inne i den hyggelige steinbuen igjen. Så er det å pakke sammen sekken og overlate dette fantastiske oppholdet til minnene. Det er et grått skylag over oss når vi forlater herberget, men det er ikke av det tunge slaget. Her går stien inne i skogen nedenfor de spisse toppene i Aiguilles de Bavella. Man har to valgmuligheter fra Asinau til Village de Bavella, den ordinære GR20 går gjennom skogen og rundt Aiguilles de Bavella, den alpine varianten tar deg over fjellryggen.

Ved stiskillet er jeg veldig innstilt på å gå over fjellryggen, regn eller ikke regn. Antoine henger seg med, og etter litt frem og tilbake ender det opp med at hele gruppen legger i vei opp bakkene mot Aiguilles de Bavella. Antoine er litt nervøs for været og presser litt ekstra på. Når det kjennes en liten vanndråpe fra himmelen fyrer det enda mer oppunder dette. Jeg føler meg selv litt mer avslappet.

På vei fra Bergeries d'Asinau om morgenen. Gråvær over dalen.

Utsikt sørover på vei opp mot Aiguilles de Bavella. Skylag driver inn over horisonten.

Over oss troner en mektig klippe, Punta di u Pargulu som også er kjent som Tour IV. Ruten går ikke over den, men vrir seg rundt den til flott utsikt både bakover i retning Monte Incudine og fremover mot enden av GR20. Det er flere av disse såkalte tårnene som stiger opp fra Aiguilles de Bavella rundt meg, alle har fått benevnelsen Tour etterfulgt av et romertall. Ved det fjerde tårnet kan vi og se Village de Bavella lengre nede, som en samling av hytter i skogen.

Det er et tøft landskap her oppe, så denne ruten må være mer spennende enn den lavereliggende GR20 som går gjennom skogen nedenfor. Jeg og Antoine har kommet opp noe tidligere enn resten av gjengen, så jeg får dratt han med meg opp på toppen av Punta di a Vacca (Tour III). Det er en relativ lett klatretur opp. Utsikten er ikke noe mer enn det vi allerede har sett, men nå blir vi mer oppmerksomme på en flokk med tyngre skyer på vei.

Over Aiguilles de Bavella. På vei ned etter å ha rundet Punta di u Pargulu (Tour IV). Punta di a Vacca den fremste av tårnene. Sjøen i horisonten.

De tronende tårnene i Aiguilles de Bavella, Punta di u Pargulu til venstre.

Når vi kommer ned igjen venter resten av gjengen nede og vi går samlet derfra. Etter å ha utmanøvrert Punta di l'Ariettu kommer vi til en stor steinblokk. Her går stien rett opp den bratte steinen, faller man ned på vei opp der er man noe ille ute. Så får å gjøre det veldig enkelt er det festet en kjetting i steinen. Nå har ikke regnet funnet det for godt å komme på besøk, så steinen er tørr og enkel å klatre opp. Likevel, varsomhet bør utvises. Morsom klatring.

Herfra med Punta di l'Acellu (det første tårnet) tronende over går det bratt nedover for å gjenforenes med den ordinære GR20 igjen. Vi får øye på en av de unnvikende moufflonene på vei ned. Ett mer nedslående syn er synet av turistbussene på Col de Bavella. Aiguilles de Bavella er et yndet klatremål, og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Vi ser enkelte klatrere som holder på på vår vei ned.

Antoine på toppen av Punta di a Vacca. Utsikt tilbake til der stien går ned fra Tour IV.

Vandring over Aiguilles de Bavella på vei mot Village de Bavella. Gråvær vandrer over oss på himmelen.

Kommer inn på GR20 og når så turistflokkene på Col de Bavella. De flokker seg rundt den hvite Notre Dame des Neiges-statuen og korset ved siden av. Vi fortsetter fort videre ned mot de kuriøse bygningene i Village de Bavella. Sultne setter vi oss ned på Le Refuge, som ikke er en hytte, men en restaurant. Alle bestiller den samme pizzaen (Bavella).

Teknisk part på den alpine ruten mellom Asinau og Village de Bavella. Bratt opp en stor steinblokk, kjettinger er festet for å støtte opp om klatringen.

Tid for å skilles, resten av gjengen har tenkt å fortsette videre helt til Conca og gjøre seg ferdige med GR20 idag. Jeg har tenkt å ha en dag til på GR20 og blir så værende igjen i denne merkelige landsbyen med samlingen av så smått 'ramshackle' bygninger. Regnet kommer for fullt når de setter i vei. Selv søker jeg ly på l'Auberge de Col de Bavella.

På vei opp den bratte steinblokken. Morsom klatring.

Det ble en kort etappe idag, til gjengjeld så var det en fin tur over Aiguillene. Ettermiddagen bruker jeg til å gå meg en liten tur i omegnet (Pienona). Regnet har gitt seg, men vinden har tatt seg opp betraktelig. Spiser middag på herberget, som er stille og rolig etter at turistene har dratt. Avslutter kvelden med en øl sammen med et tysk par som går ruten fra sør mot Vizzavona. Når jeg kryper til sengs, er det min siste natt på GR20.

Utsikt fra Village de Bavella på ettermiddagen.

<- AsinauConca ->

tirsdag 18. september 2012

(GR20) Dag 17: Usciolu - Asinau

Lengde: 17km, høyde start: 1750moh, høyde slutt: 1500moh, høyeste punkt: 2134moh.

For første gang på GR20 så er jeg ivrig etter å komme avgårde tidlig. Og årsaken til det er ikke at jeg har noe spesielt behov for å være først framme ved Asinau, men de siste dagene har lært meg en ting her. Skyene kommer nesten presis på timen inn fra havet. Mot slutten av dagens vandring vil jeg bestige Monte Incudine og jeg ønsker å være på toppen før skyene pakker inn toppen.

Pakker sammen teltet i mørket. Jeg er ikke alene om å ha stått opp tidlig, rundt omkring lyser det fra hodelykter. Det er kjølig i morgentimene. Frokosten inntas sammen med en gjeng andre vandrere inne på hytta. I lysningen halv sju om morgenen setter jeg ut, og det går rett opp mot Bocca di Suragheddu (1786moh) i starten. Det som følger er en nydelig vandring.

Om morgenen på Arête a Monda. Et rødlig skjær over himmelen. Monte Incudine i horisonten.

Solen stiger opp av sjøen og bader Arête a Monda i et rødt lys. GR20 strekker seg langs ryggen med utsikt til sjøen på den ene siden og ned mot små landsbyer (Cozzano en av dem) på den andre, fremme ligger Monte Incudine i horisonten. Stien er steinete og ofte må jeg klatre små partier, den bukter seg til hver sin side av ryggen. Utsikten varierer nesten fra meter til meter. Himmelen er blå med et rødt skjær. Enkelte steinformasjoner blir knallrøde i møte med solstrålene.

Solstrålene speiler seg i havoverflaten.

Et lite kamera ligger forlatt på stien, vått av dugg etter å ha overnattet ute alene om natten. Det ligger der gjenglemt og forlatt med sine minner. Arête a Monda går gradvis nedover, soloppgangen har gjort seg ferdig og himmelen har glemt sine røde slør.

Utsikt tilbake til Arêta a Monda, Punta Capella kan sees i bakgrunnen. En flott start på en flott dag.

Ruten trekker nedover inn i en hyggelig lund bestående av bjørketrær. Et stort tre som har falt overende passer godt som benk for en kort pause. Trærne blir mer og mer prominente idet stien trekker ned mot lavere strøk.

Jeg kommer til Bocca di l'Agnonu, her går stiskillet hvor man må velge mellom ruten over Monte Incudine eller den nye ruten om Refuge de Matalza. PNRC (Parc Naturel Regional de Corse) valgte å splitte den originale etappen mellom Usciolu og Asinau i to etapper. Ruten som gikk over toppen ble stengt og stimerkene fjernet (det var imidlertidig fortsatt mulig å gå den). Etter press ble ruten gjenåpnet og er nå merket på nytt. For meg ga veivalget seg selv. Det gamle skiltet ligger i bruddstykker ved siden av stien.

Ruten søker ned mot lavlandet og trær, om enn sparsommelig, tar over de nærmeste omgivelsene på vei ned mot Bocca di l'Agnonu.

Her følger stien et spor gjennom bjørkeskogen. Bak stimerkene på trærne kan man tydelig se gråmalingen som ble brukt til å male over de gamle stimerkene. Jeg kommer ut av skogen til synet av et helt fantastisk nydelig landskap, grønnkledde enger strekker seg utover horisonten framfor meg. Et hobbitlandskap, forhåpentligvis ingen dum ring. Utsikten jeg nyter synet av heter Plateau de Cuscione og er verdt en pust i bakken for.

Plateau de Cuscione. Grønnkledte enger og rullende åser med et fjell voktende over seg bak (Monte Incudine).

Med klar himmel over meg vandrer jeg gjennom gresset på engen, Monte Incudine strekker seg mot den samme himmelen i horisonten. Jeg møter på en gjeng med vandrere over de rullende åsene. Gresstråene vaier lett i den lille vinden som er. En sko står forlatt oppe på en stein ved siden av stien, det bringer fram minner om caminoen fra ifjor.

På vei over broen over Ruisseau de Furchinchesu.

Bak meg kommer Hadrien og Antoine løpende, noen har tydeligvis mye energi innabords. Tre hester gresser fritt der jeg forlater den frodige engen. En hengebru bringer meg over Ruisseau de Furcinchesu før stien nå igjen beveger seg opp mot høylandet og Monte Incudine. Jeg kommer opp til ruinene av Refuge d'I Pedinieddi, som ble ødelagt av et lynnedslag i 1981. Dette er det eneste stedet langs GR20 hvor det er lovlig tillatt å overnatte utenom hyttene. Jeg nyter en pause og litt mat mens jeg tenker på fordums vandrere som må ha overnattet her, bare grunnmuren er igjen.

Utsikt tilbake i retning Usciolu og lavlandet nedenfor på min vei opp mot Monte Incudine.

Oppover mot Crête de la Foce Aperta legger jeg lavlandet igjen bak meg, jeg kan speide tilbake mot fjellene som omkranser Refuge d'Usciolu langt der bak. Kuer ser dumt på meg der jeg går forbi. Guttene har ikke tatt meg igjen (noe jeg hadde regnet med at de hadde gjort), må nok ha gått litt tom for energi mot slutten. Skyer er på vei, men foreløpig er alt klart.

På toppen av Monte Incudine (eller Monte Alcudina som toppen heter på engelsk). De har kors på toppene her og.

Når toppen som ligger på 2134moh i god tid før skyene. De ligger som en hærskare opp mot siden til Aiguilles de Bavella. Oppstigningen til Monte Incudine var relativ enkel, men nå er det ikke fra denne siden det er bratt opp. Utsikten er flott, langt borte kan jeg nå fortsatt se Paglia Orba trone opp i horisonten. Langt nede kan jeg se taket på Refuge d'Asinau og steinhusene til Bergeries d'Asinau.

Hadrien og Antoine dukker opp på toppen kort tid etter meg. Etter å ha tilbragt litt tid på toppen slår vi følge ned mot Asinau. Nedstigningen her er bratt, å klatre opp til toppen av Monte Incudine fra Asinau er betydelig hardere enn fra der jeg gikk opp. Ved Refuge d'Asinau er det omtrent ingen, selv ikke hyttevakten. Det er uansett ikke dit jeg har tenkt meg, jeg vil fortsette ned til Bergeries d'Asinau som ligger synlig nedenfor.

Utsikt nordover fra Monte Incudine. Skyene ligger som en hærskare mot fjellsidene.

Vi blir varmt mottatt av Aline som driver herberget når vi kommer, en utrolig hyggelig og gjestmild vertinne (nesten litt moderslig). Etterhvert ankommer Madeleine, Lisa og Guillaume også. Mens vi slapper av på den hyggelige plassen utenfor husene med en kald øl i solen, blir vi vartet opp med kjeks, hvit sjokolade og mynte-sirup (som igrunn smaker litt som munnvann). Noe som er starten på kanskje den fineste kvelden jeg hadde på GR20.

Aiguilles de Bavella med de karakteristiske spisse toppene.

Skyene ligger over fjellene nå, men høyt oppe og det er store glipper som slipper inn solen over herberget. Jeg og Hadrien spiller petanque med en nabo til herberget, jeg og Hadrien mot han, vi tapte. Middagen serveres inne i den ene lille steinbua, med fyr på peisen og stearinlys på bordet. Koselig og mye god mat med rødvin til. Etterpå gikk vi ut og fyrte opp bål utenfor herberget (som hører til sjeldenhetene her, da det er forbudt å fyre opp ild langs ruten ellers). Kan tenke meg at det sto noen misunnelige sjeler på hytta ovenfor og stirret ned på oss og bålet.

Bergeries d'Asinau. Petanque på ettermiddagen.

Det har vært en magisk dag på GR20, men selv en magisk dag har en slutt og jeg kryper inn i soveposen inne i den ene steinbua. Det har vært en fantastisk dag med store variasjoner i landskapet, toppet med en utrolig hyggelig kveld på herberget.

<- UscioluVillage de Bavella ->

mandag 17. september 2012

(GR20) Dag 16: Prati - Usciolu

Lengde: 12.5km, høyde start: 1820moh, høyde slutt: 1750moh, høyeste punkt: 2041moh.

Fytti katta for en kald natt. Ble bare kaldere og kaldere. Tok på meg alt jeg hadde av klær. Fort glemt når man titter ut av teltet og forstår hvorfor mange mener at Refuge de Prati har den beste teltplassen på GR20. Borte er skyene og nå ligger sjøen og glitrer i horisonten. Litt vind er det riktignok, bandittflagget vaier lett i luften fra terrassen.

Morgen ved Refuge de Prati. Bandittflagget vaier i vinden mens solen er på vei opp.

Ruten idag følger ryggen omtrent i rett linje sørover og ned til Refuge d'Usciolu. Etter nattens kulde føles det varmt når jeg tar sekken på ryggen og legger i vei opp mot den grønnkledde ryggen ovenfor hytta. Stien bukter seg oppover under lyden av en geiteflokk på vei ned. Oppe kan jeg se ryggen strekke seg sørover mot horisonten, små topper stikker opp her og der. Videre er det en variasjon av småklatring og enkel vandring.

Teltet mitt ved Prati ved soloppgang.

En av disse toppene er Punta Capella, som ligger på 2041moh. Fra stien ser toppen ut som en stor haug med steinblokker stablet oppå hverandre, som en steinvarde i mye større proporsjoner. Jeg setter fra meg sekken bak noen steiner ved stien og klatrer opp til toppen. Det krever litt småklatring den siste biten opp de siste steinblokkene. På toppen er det et kors, i tillegg til utsikt tilbake mot Monte Renosu. I øst ligger det et lavland ved siden av sjøen.

Sjøutsikt fra fjellene på vei mot Refuge d'Usciolu. Lavland og sol som speiler seg i vannet.

Ned mot Bocca di Rapari er det klatring og vandring om hverandre. Det er et nydelig gåvær, hvor man kan gå og se fram til kveldens tåke. Enkelte partier kan man lange skikkelig ut på, men det er en kortere dag så jeg tar det rolig. Likevel, det er partier som byr på enkelte små utfordringer. Korsikanske små landsbyer nede i dalen på min høyre side. Det er merkbart mer lavland i omgivelsene her enn i den nordlige delen av GR20.

Utsikt tilbake mot Refuge de Prati fra Punta Capella.

Utsikt fra Punta Cappella i retning Monte Renosu (til høyre i bildet) og I Pozzi.

På Bocca di Rapari gir en liten klynge med trær litt skygge, som det har vært lite å spore av hittil. Ved Bocca di Laparo (1525moh) er jeg midt i mellom de to ryggene som danner dagens vandring, her er det mer skygge mellom bjørketrær. Et stiskille viser vei til Cozzano og Mare a Mare Centre krysser her GR20 på sin ferd over fjellene mellom havene. En ubetjent hytte (Refuge de Laparo) skal ligge i nærheten.

Etter Bocca di Laparo går det oppover igjen. Stien svinger først rundt omkring inne i en skog før den dukker opp fra tregrensen og tar fatt på en bratt stigning opp mot Punta Mozza på 1831moh. Bak meg begynner å skyene å komme, som urverk. Man kan nesten stille klokkene etter dem. På vei opp flyr to jagerfly over fjellene, lyden de lager blir ubeskrivelig så høyt oppe.

Ryggen ned mot Bocca di Rapari og Bocca di Laparo.

Runder Punta Mozza og deretter blir det mer stigning opp mot Punta Bianca. Det er et massivt skyangrep mot fjellsidene bak meg nå. Herfra er stien nesten en tro kopi av ryggen mellom Prati og Bocca di Rapari. Som en kopi går jeg opp på Monte Furmicula (1981moh), men den toppen er ikke sammenlignbar med Punta Capella. Den er så lett å komme opp på at når jeg ser tilbake mot den etterpå har en sau forvillet seg opp på toppen. Ikke noe gress på toppen så den går misfornøyd ned igjen.

Skygge i en liten skog nedenfor Bocca di Rapari.

Stien går så videre langs Crête d'Acqua Acelli, før den går bratt ned til Refuge d'Usciolu. Her ligger teltplassen spredt ut over nedenfor hytta, med god utsikt i retning Monte Incudine. Hytta har fine sitteplasser utenfor, men er som vanlig litt stusselig inne. Gardien'ene holder til en bu ved siden av, i tillegg er det en liten hytte hvor de selger mat og drikke fra. Fint sted, men de sultne hestene går løse og plager vandrerne ved bordene. Dusjen er forøvrig den mest luksuriøse dusjen av utseende på hyttene langs GR20, men vannet er derimot fortsatt like kaldt.

På ettermiddagen ruller tåken inn over hytta og sperrer solen ute. Vandrere eller spøkelser driver forbi. Middagen på Usciolu består av bare en tallerken med pasta, kjøtt, sopp, gulrøtter og saus. Forøvrig godt, men jeg blir avspist med bare ett lite kjøttstykke. Inntar middagen sammen med de franske guttene inne i hytta.

Utsikt tilbake mot Bocca de Laparo. Skyangrep mot fjellsidene.

Teltplassen min ved Refuge d'Usciolu. Skyer på vei opp dalen og sperrer for utsikten mot Monte Incudine.

Jeg avslutter dagen med noen øl inne i teltet mitt mens tåken ligger tykt over fjellene. Dagens vandring var fin, men ikke av den spektakulære sorten. Utsikten til havet fra ryggen var flott.

Refuge d'Usciolu pakket inn av tåke. De siste dagene har kveldene vært en grå verden.

<- PratiAsinau ->

søndag 16. september 2012

(GR20) Dag 15: E Capanelle - Prati

Lengde: 20,5km, høyde start: 1586moh, høyde slutt: 1820moh, høyeste punkt: 2352moh.

Til Bocca di Verdi har man fra E Capanelle to ruter å velge mellom. Hvilken rute jeg velger avhenger av været, for er været pent gir veivalget seg selv. Fra herberget kan man enten følge randsonen av Monte Renosu rundt og gjennom skogen (som er hovedruten til GR20), eller man kan ta den høytgående alternative ruten som går over fjellet. Om morgenen er det en flott soloppgang, og solstrålene peker glødende mot ruten det er selvskrevent å gå.

Soloppgang ved Bergeries d'E Capanelle.

Lisa og Madeleine bærer på en del tyngre sekker enn det jeg gjør, så de velger å følge skogen rundt fjellet. Vi skiller lag, men har avtalt at hvis jeg ikke har kommet til Refuge de Prati innen en hvis tid, så skal de bestille middag for meg. Vi har valgt å gå forbi Bocca di Verdi, som et er nok ett sted som ligger rett ved en vei, og heller fortsette til Prati istedet. Jeg kan ikke benytte meg av skiheisen, så i starten blir det å ta beina fatt opp skitrekket. Denne ruten er ikke merket med de vanlige hvite og røde stripene, men man må følge små steinvarder oppover.

Himmelen bader landskapet i et blått lys. Jeg kommer opp til Lac de Bastani (2089moh), Monte Renosu speiler seg i det klare vannet. Det lille alpine vannet er nydelig i all sin stillhet. Jeg holdt god fart oppover, men her må jeg sette ned farten til full stopp og bare nyte synet. Et stykke bortenfor, vaker det i vannet.

Lac de Bastani med Monte Renosu i bakgrunnen.

Vannet har en hypnotiserende effekt, det drar meg inn og jeg kjenner dets tiltrekningskraft når jeg tar fatt på den lette klatringen opp mot Punta Bacinello. Hypnotisert setter jeg meg oppe på en liten fjellhylle på vei opp og lar meg nok engang rive med av det azurblå vannet. En liten sandstrand ligger i den sørlige delen.

Lac de Bastani.

Oppe ved Punta Bacinello, omtrent på 2240moh, er det et goldt månelandskap som møter meg. Det er en grå og flat steinslette som brer seg utover nedenfor Monte Renosu. Selve toppen ligger på 2352moh og opp dit må man over flere store steiner, det er likevel ingen vanskelig vei opp.

Å være på en topp når det ikke er en sky på himmelen betyr å kunne se til alle kanter, med mindre det er et enda høyere fjell rett ved siden av. Det er det ikke ved siden av Monte Renosu, noe som betyr at jeg kan nyte Korsika på alle kanter rundt meg. Det er morsomt å fortsatt kunne se fjellene jeg har klatret opp på og tilbakelagt i løpet av turen, for hver nye topp jeg klatrer opp på rykker de ett hakk tilbake i horisonten.

Oppe ovenfor Lac de Bastani med utsikt ned mot det flotte vannet og dalene nedenfor.

I nærheten av Punta de Valle Longa vrir stien seg rundt en tynn rygg med flere partier som krever lett klatring. Med ett er luften full av lyden av bjelleklang og geiter som breker. Mot meg på den andre siden av ryggen er det en stor geiteflokk på vei. De iaktar meg med stoisk skeptisme når jeg passerer nedenfor dem. Jeg møter en gjeter når jeg er på vei ned fra Punta Orlandino (2273moh). Fransken min er ikke akkurat god, men jeg forstår nok til at han er på utkikk etter fjellklatrer-geitene jeg passerte. Peker i retning og forklarer at, joda, de er nok godt på vei opp mot Monte Renosu.

Utsikt fra Monte Renosu. Jeg kan peke ut alle toppene jeg har vært på så langt, bare Monte Corona klarer jeg ikke å skille ut.

Ned mot I Pozzi begynner vardene å bli unnvikende, de forsvinner fra synet for så å dukke opp igjen på et helt annet sted. Mest av alt virker det som at stien tar retning mot å komme ned i enden av vannhullene, men jeg har mest lyst til å gå igjennom dalen og oppleve pozzinene på nært hold. Skyer driver over grønne fjell.

En stor geiteflokk på vei over ryggen nedenfor Monte Renosu.

Nede i dalen ligger det et grønt teppe, når jeg trår på gresset kommer det en surklende lyd. Det er vått i gresset. Små dype vannhull og elver bryter med den grønne gressgrunnen. Rundt omkring gresser kyr og hester, og noen turister. Tar en pause ved siden av vannhullene, føttene får en luftetur. Turen hittil har fortonet seg som en greatest hits of GR20.

Ved Bergeries d'I Pozzi har de anlagt en golfbane, om fjellterreng-golf blir en hit vites ikke. Nede ved Plateau de Gialgone kommer jeg inn på hovedruten til GR20 igjen. Skyene flokker seg opp ved fjellene sør og øst for meg, i retningen jeg skal. Det har lite å si på lyset, for siden jeg nå er tilbake på GR20 går stien inn under trærnes favntak igjen. Mot Bocca di Verdi er det en mer kjedelig vandring gjennom skog. To villgriser grynter seg forbi meg.

Utsikt ned mot vannhullene i I Pozzi.

Det er ikke mange på Relais San Petru di Verdi når jeg ankommer, noen få lokale folk og to motorsyklister (stedet ligger som sagt ved en vei). Det er forøvrig hyggelig inne i restauranten, kjøper meg en sandwich og setter meg utenfor på terrassen. Ordet regn ligger i luften fra nabobordet, det står i sterk kontrast til været hittil.

Likevel så er det ikke fritt for at det nå er skyene som har initiativet på himmelen. Under den bratte oppstigningen mot Bocca d'Oru så er det tåke som møter meg. 1840moh ligger passet på og her kan man se rett ned mot havet, nå sees det gjennom en blå stripe under det grå skydekket. Surt. Ryggen videre mot Refuge de Prati tett av tåke. Minner om hjemme i Norge.

I Pozzi. Fjellene speiler seg i de dype vannhullene og elvene som går igjennom den gresskledte dalen.

Ved Prati møter jeg Lisa og Madeleine igjen, i henhold til dem var ikke hovedruten som gikk gjennom skogen nedenfor Monte Renosu så veldig spennende. Tåken driver rundt hytteveggene, den flotte utsikten fra teltområdet som lokket meg hit er forduftet. Trekker inn i den spartanske hytten. Man får mye middag for pengene her, tallerken med pølser og skinke til forrett, en stor kjele med pasta og mørt lammekjøtt som hovedrett, ost til dessert. Vi møter tre franske gutter, Antoine, Hadrien og Guillaume. Jentene tar på seg opplæring i norsk.

Bocca d'Oru. Tåken driver over landskapet, havet kan sees som en blå stripe i tåkehavet.

Det kalde været gjør sitt på vandrerne, og de fyrer godt opp inne. Så godt at det blir uutholdelig varmt inne. Til slutt må jeg bare trekke ut. Det er fredfullt ute, men kjølig. Det lyser fra hus og små landsbyer i mørket langt nede i dalen nedenfor.

Refuge de Prati.

En kald natt blir belønningen etter denne flotte dagen, tåken pakker meg inn i teltet. Det er et lite mysterium at ruten over Monte Renosu til Plateau de Gialgone ikke er hovedruten til GR20.

<- E CapanelleUsciolu ->