søndag 9. september 2012

(GR20) Dag 8: Ciottulu di I Mori - Manganu

Lengde: 26km, høyde start: 1991moh, høyde slutt: 1601moh, høyeste punkt: 1991moh.

En lang og kald natt ligger bak meg, nå ligger det en lang dag foran meg. Skyene fra kvelden før har forduftet og jeg våkner til en klar og fin morgen. Det er en nydelig start på dagen å titte ut av teltet og se rett ned den flotte utsikten mot Golo-dalen.

Vakker morgen langs ryggen vest for Ciottulu di I Mori. Oppe på toppen av ryggen kunne jeg speide ut mot Golfe de Porto.

Fra Ciottulu di I Mori følger stien ryggen som går i en bue vestover, før den går ned til Golo-dalen. Det går en sti rett nedover fra hytta som går inn på GR20 igjen nede ved Golo-dalen, men det valget tar ikke jeg. Solen stiger opp over Bocca di Foggiale og lyser opp den grønnkledte åssiden jeg beveger meg på. Fra toppen av ryggen kan jeg speide helt utover til Golfe de Porto, og der ligger grunnen til ikke å ta stien rett ned fra hytta. I tillegg så er det fortsatt skygge nede i dalen.

Capu Tafunatu og Paglia Orba.

Bak meg troner Paglia Orba, fjellet har skiftet fasade på denne siden av dalen. Så bærer det ned i skyggenes land igjen og jeg vandrer langs beitemarkene i Golo-dalen. Ruinene av Bergeries de Tula ligger som fordums minner lengre oppe. Det blir mer frodigere og snart dukker de første Laricio-trærne opp. Stille flyter Golo. Grønne skoger dekker mer og mer av utsikten. Kneet mitt klager litt i starten, men holder fornuftig kjeft etter at jeg har gått meg varm.

Passerer Bergeries de Radule, et hyggelig sted hvor man kan overnatte og kjøpe mat, men som akkurat ble stengt like før jeg ankom. Så beveger stien seg inn i en skog. Motorlyder høres mer og mer tydelig etterhvert, jeg nærmer meg veien (D84 som blant annet går mot Corte) og Castel de Vergio. Men først gjennom et hyggelig skogsparti.

Golo-dalen i retning Ciottulu di I Mori.

Bocca San Petru. Tidvis kraftig vind gjør at trærne antar bøyde og groteske former.

Så kommer jeg ut på veien, spor av sivilisasjonen igjen. Kommer ned til Hôtel Castel di Vergio, slitte skitrekk på andre siden av veien. Hotellet kan ikke akkurat kalles for den mest sjarmerende bygningen jeg har sett. Tar uansett en pause ved siden av butikken som også driver campingplassen for vandrere. Merker at jeg igrunn er glad for at jeg valgte å bli på Ciottulu di I Mori. Hotellet bringer i tillegg dårlig nytt, det er meldt tordenvær i løpet av dagen.

Utsikt tilbake i retning Paglia Orba. Skyer dekker toppen.

Tanken om tordenværet stresser meg litt opp og jeg øker farten når jeg forlater Castel di Vergio og begir meg inn i skogen igjen. Det går oppover mot Bocca San Petru, men stien opp dit er enkel å gå på. Oppe ved passet har det blitt betydelig mer skyer på alle kanter. Betydelig mer dyreliv og, en flokk med villgriser beiter snøftende bortenfor ikonet på toppen av passet. Toppen av Paglia Orba er nå dekket av et skylag.

Videre oppover mot foten av u Tritore vitner formene på trærne om at det kan være sterk vind her oppe, de er bøyd i smått groteske former. Jeg beveger meg så langs et fint parti på ryggen som blir kalt for Serra San Tomaghiu. Tilbake i dalen kan jeg skimte konturene av det stygge hotellet stikke opp av skogen.

Nydelige Lac du Ninu.

Framme ved Bocca â Reta, et flatt pass med tørt gress, kan jeg kjenne spenningen stige. Jeg nærmer meg Lac du Ninu. Jeg kan også kjenne en regndråpe. Det kan se ut til at jeg løper tom for tid for å kunne nyte lunsjen min ved siden av vannet uten å bli våt. Vannet er kilden til Tavignanu-elven, herfra renner altså vannet helt ned til Corte og så videre.

Det er ikke vanskelig å forstå at mange setter Lac du Ninu høyt oppe på listen over de største severdighetene langs GR20. Det blåfargede vannet er omgitt av grønne sletter, som igjen har fjell tronende over seg. Hester og kyr beiter langs vannkanten. Det er et populært sted, for både turister og lokale. Vannet ligger på en 1743 meters høyde. Det er helt fantastisk flott her, jeg kan tenke meg at det vil være enda mer idyllisk på en dag med helt klar himmel.

Hester langs Lac du Ninu. Disse kom rett opp til meg der jeg satt og prøvde å få spist lunsj.

Men akkurat når jeg har begynt å skjære opp pølsen som jeg skal ha til lunsj, blir jeg avbrutt av en liten hest. Den vandrer frekt og freidig rett oppi ansiktet mitt omtrent, tydelig på jakt etter mat. Når jeg til slutt klarer å få den til å miste interessen og vandre videre, kommer det fem til mot meg. Jeg gir opp og evakuerer til en plass litt lengre vekk fra vannkanten.

Utsikt over til Refuge de Manganu. Tunge regnskyer over landskapet.

Det er vandrere og andre folk rundt omkring vannet på alle kanter. Gresset er mykt å gå på, men så er det også relativt vått. Og våtere ser det ut til at det skal bli, for over meg bryter et tordenknall stillheten. Regndråper lager små ringer på vannet. Jeg pakker sammen og fortsetter videre mot Refuge de Manganu. Senere når jeg ser tilbake så er det blå himmel over vannet.

Stien ned mot Bergeries de Vaccaghja er en hyggelig tur gjennom sparsommelige trær. Til øst åpner det seg en dal, i den retningen ligger Refuge de Sega og videre Tavignanu-dalen og Corte. Bergeries de Vaccaghja er et herberge som er flittig brukt av folk på hest. Regnet setter inn mens jeg dukker inn under taket over terrassen. Jeg inntar en Corsica Cola mens jeg speider gjennom regnet over til der Manganu ligger.

Refuge de Manganu.

På Manganu er det mange folk, noe som danner grunnlaget for en litt kaotisk, men hyggelig kveld. I et kort avbrekk fra regnet får jeg satt opp teltet, før det sekundet senere høljer ned igjen. Siden det ikke er allverdens store plass inne i hytta og det er mange folk, blir det nesten stolleken der inne. Jeg kan bare forestille meg hvordan det vil være om sommeren med enda flere folk. Regnet går over til hagl.

Dramatisk solnedgang fra Manganu, hesten er mer interessert i oss.

Senere på ettermiddagen blir det et opphold i regnet, fjellsidene på alle kanter bærer preg av isolerte skydotter. Folk trekker ut. Solen forsvinner dramatisk ned bak fjellet. Det ble en fin dag uansett, men hvor jeg stresset mer enn nødvendig. Den tidligere perioden med dårlig vær ligger nok og lurer et sted i underbevistheten. Lac du Ninu var et høydepunkt, til tross for at jeg ikke fikk tilbringe like lang tid der som jeg hadde ønsket.

Teltet har holdt stand og det er tørt inne når jeg kryper inn i soveposen, ute er det bekmørkt og stille. Imorgen håper jeg inderlig på godt vær, for da venter en av etappene jeg har gledet meg aller mest til. En hest løper i full fart gjennom teltleiren, vet ikke helt om jeg føler meg helt trygg.

<- Paglia OrbaPetra Piana ->

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar