søndag 16. september 2012

(GR20) Dag 15: E Capanelle - Prati

Lengde: 20,5km, høyde start: 1586moh, høyde slutt: 1820moh, høyeste punkt: 2352moh.

Til Bocca di Verdi har man fra E Capanelle to ruter å velge mellom. Hvilken rute jeg velger avhenger av været, for er været pent gir veivalget seg selv. Fra herberget kan man enten følge randsonen av Monte Renosu rundt og gjennom skogen (som er hovedruten til GR20), eller man kan ta den høytgående alternative ruten som går over fjellet. Om morgenen er det en flott soloppgang, og solstrålene peker glødende mot ruten det er selvskrevent å gå.

Soloppgang ved Bergeries d'E Capanelle.

Lisa og Madeleine bærer på en del tyngre sekker enn det jeg gjør, så de velger å følge skogen rundt fjellet. Vi skiller lag, men har avtalt at hvis jeg ikke har kommet til Refuge de Prati innen en hvis tid, så skal de bestille middag for meg. Vi har valgt å gå forbi Bocca di Verdi, som et er nok ett sted som ligger rett ved en vei, og heller fortsette til Prati istedet. Jeg kan ikke benytte meg av skiheisen, så i starten blir det å ta beina fatt opp skitrekket. Denne ruten er ikke merket med de vanlige hvite og røde stripene, men man må følge små steinvarder oppover.

Himmelen bader landskapet i et blått lys. Jeg kommer opp til Lac de Bastani (2089moh), Monte Renosu speiler seg i det klare vannet. Det lille alpine vannet er nydelig i all sin stillhet. Jeg holdt god fart oppover, men her må jeg sette ned farten til full stopp og bare nyte synet. Et stykke bortenfor, vaker det i vannet.

Lac de Bastani med Monte Renosu i bakgrunnen.

Vannet har en hypnotiserende effekt, det drar meg inn og jeg kjenner dets tiltrekningskraft når jeg tar fatt på den lette klatringen opp mot Punta Bacinello. Hypnotisert setter jeg meg oppe på en liten fjellhylle på vei opp og lar meg nok engang rive med av det azurblå vannet. En liten sandstrand ligger i den sørlige delen.

Lac de Bastani.

Oppe ved Punta Bacinello, omtrent på 2240moh, er det et goldt månelandskap som møter meg. Det er en grå og flat steinslette som brer seg utover nedenfor Monte Renosu. Selve toppen ligger på 2352moh og opp dit må man over flere store steiner, det er likevel ingen vanskelig vei opp.

Å være på en topp når det ikke er en sky på himmelen betyr å kunne se til alle kanter, med mindre det er et enda høyere fjell rett ved siden av. Det er det ikke ved siden av Monte Renosu, noe som betyr at jeg kan nyte Korsika på alle kanter rundt meg. Det er morsomt å fortsatt kunne se fjellene jeg har klatret opp på og tilbakelagt i løpet av turen, for hver nye topp jeg klatrer opp på rykker de ett hakk tilbake i horisonten.

Oppe ovenfor Lac de Bastani med utsikt ned mot det flotte vannet og dalene nedenfor.

I nærheten av Punta de Valle Longa vrir stien seg rundt en tynn rygg med flere partier som krever lett klatring. Med ett er luften full av lyden av bjelleklang og geiter som breker. Mot meg på den andre siden av ryggen er det en stor geiteflokk på vei. De iaktar meg med stoisk skeptisme når jeg passerer nedenfor dem. Jeg møter en gjeter når jeg er på vei ned fra Punta Orlandino (2273moh). Fransken min er ikke akkurat god, men jeg forstår nok til at han er på utkikk etter fjellklatrer-geitene jeg passerte. Peker i retning og forklarer at, joda, de er nok godt på vei opp mot Monte Renosu.

Utsikt fra Monte Renosu. Jeg kan peke ut alle toppene jeg har vært på så langt, bare Monte Corona klarer jeg ikke å skille ut.

Ned mot I Pozzi begynner vardene å bli unnvikende, de forsvinner fra synet for så å dukke opp igjen på et helt annet sted. Mest av alt virker det som at stien tar retning mot å komme ned i enden av vannhullene, men jeg har mest lyst til å gå igjennom dalen og oppleve pozzinene på nært hold. Skyer driver over grønne fjell.

En stor geiteflokk på vei over ryggen nedenfor Monte Renosu.

Nede i dalen ligger det et grønt teppe, når jeg trår på gresset kommer det en surklende lyd. Det er vått i gresset. Små dype vannhull og elver bryter med den grønne gressgrunnen. Rundt omkring gresser kyr og hester, og noen turister. Tar en pause ved siden av vannhullene, føttene får en luftetur. Turen hittil har fortonet seg som en greatest hits of GR20.

Ved Bergeries d'I Pozzi har de anlagt en golfbane, om fjellterreng-golf blir en hit vites ikke. Nede ved Plateau de Gialgone kommer jeg inn på hovedruten til GR20 igjen. Skyene flokker seg opp ved fjellene sør og øst for meg, i retningen jeg skal. Det har lite å si på lyset, for siden jeg nå er tilbake på GR20 går stien inn under trærnes favntak igjen. Mot Bocca di Verdi er det en mer kjedelig vandring gjennom skog. To villgriser grynter seg forbi meg.

Utsikt ned mot vannhullene i I Pozzi.

Det er ikke mange på Relais San Petru di Verdi når jeg ankommer, noen få lokale folk og to motorsyklister (stedet ligger som sagt ved en vei). Det er forøvrig hyggelig inne i restauranten, kjøper meg en sandwich og setter meg utenfor på terrassen. Ordet regn ligger i luften fra nabobordet, det står i sterk kontrast til været hittil.

Likevel så er det ikke fritt for at det nå er skyene som har initiativet på himmelen. Under den bratte oppstigningen mot Bocca d'Oru så er det tåke som møter meg. 1840moh ligger passet på og her kan man se rett ned mot havet, nå sees det gjennom en blå stripe under det grå skydekket. Surt. Ryggen videre mot Refuge de Prati tett av tåke. Minner om hjemme i Norge.

I Pozzi. Fjellene speiler seg i de dype vannhullene og elvene som går igjennom den gresskledte dalen.

Ved Prati møter jeg Lisa og Madeleine igjen, i henhold til dem var ikke hovedruten som gikk gjennom skogen nedenfor Monte Renosu så veldig spennende. Tåken driver rundt hytteveggene, den flotte utsikten fra teltområdet som lokket meg hit er forduftet. Trekker inn i den spartanske hytten. Man får mye middag for pengene her, tallerken med pølser og skinke til forrett, en stor kjele med pasta og mørt lammekjøtt som hovedrett, ost til dessert. Vi møter tre franske gutter, Antoine, Hadrien og Guillaume. Jentene tar på seg opplæring i norsk.

Bocca d'Oru. Tåken driver over landskapet, havet kan sees som en blå stripe i tåkehavet.

Det kalde været gjør sitt på vandrerne, og de fyrer godt opp inne. Så godt at det blir uutholdelig varmt inne. Til slutt må jeg bare trekke ut. Det er fredfullt ute, men kjølig. Det lyser fra hus og små landsbyer i mørket langt nede i dalen nedenfor.

Refuge de Prati.

En kald natt blir belønningen etter denne flotte dagen, tåken pakker meg inn i teltet. Det er et lite mysterium at ruten over Monte Renosu til Plateau de Gialgone ikke er hovedruten til GR20.

<- E CapanelleUsciolu ->

1 kommentar:

  1. Hej Tarjei,
    Tack för en mycket läsvärd blogg om GR20. Jag tänkte gå denna kommande sommar. Finns det möjlighet att kontakta dig utanför denna blogg då jag har en del frågor.
    Mvh Johan
    P.s vänligen svara till apfaktor@gmail.com

    SvarSlett