onsdag 12. september 2012

(GR20) Dag 11: l'Onda - Vizzavona

Lengde: 11km, høyde start: 1431moh, høyde slutt: 920moh, høyeste punkt: 2100moh.

Jeg våkner opp midt på natten av at det er kraftig vind ute. Stemmer i mørket utenfor. Folk er tydelig ute for å bardunere og sikre teltene sine bedre. Jeg hører et telt som har blitt tatt av vinden fare i full fart imellom de andre teltene utenfor. Mitt telt står fjellstøtt. Jeg kryper inn i soveposen igjen, mer bekymret for kulden enn for vinden.

Neste morgen er det mye aktivitet i leiren. Helt nederst ved den ene gjerdet har teltene som har lekt drager i løpet av natten samlet seg, alle av den typen man kan leie for å overnatte i. Ingen som leide disse denne natten ihvertfall. Vinden har løyet i morgentimene, men det blåser fortsatt friskt.

Opp mot Bocca Muratello fra Refuge de l'Onda.

Så blir min dag blåst over ende, men det er ikke vinden som forårsaker det. Men kameraet mitt, som er dødt. Sjokk. Ord kan nesten ikke beskrive det jeg føler, for meg er det å ta bilder mens jeg er ute og vandrer en måte å bearbeide minner på. Uansett hva jeg gjør, så får jeg ikke liv i kameraet. Det er ihvertfall tydelig at det er batteriet som det er noe feil med. Årsaken kan jeg bare gjette på. Jeg frykter det verste, at det er ødelagt, men håper på at det bare har blitt utladet i løpet av natten (selv om det var nesten fulladet kvelden før).

Minnesmerke over en alpinist som døde da han prøvde å gjennomføre GR20 på ski i april for noen år siden. Han forsvant i skaret ovenfor Refuge de l'Onda, sammen med hunden sin.

Når jeg forlater Bergeries de l'Onda er jeg så frustrert at jeg setter ut i et veldig høyt tempo, jeg trenger å få gått frustrasjonen ut av kroppen. Og dermed går jeg altfor fort forbi det flotte landskapet som åpenbarer seg oppe på ryggen ovenfor hytta. Oppe på ryggen er også vinden merkbart kraftigere, den gir meg noen ekstra løft på veien oppover. Nedenfor strekker dalen seg fint ned mot Bergeries de Tolla som herfra er skjult blant trærne langt der nede. Bak meg bukter noen vandrere seg rundt stien som går over 'le crêtes' til Petra Piana.

Lengre oppe passerer jeg minneskiltet til ære for alpinisten som døde her for noen år siden da han prøvde å gjennomføre GR20 på ski vinterstid. Synd, men mer synd er det å høre at han tok hunden sin med seg i døden. Vinden løfter meg så de siste meterne og jeg kommer opp til passet hvor solen venter med sine varme stråler.

Utsikt tilbake mot Petra Piana og fjellene bakover. Stien over 'le crêtes' tydelig på ryggen.

Humøret er litt bedre når jeg er oppe og kan speide nedover dalen som leder mot Vizzavona, og halvveis på GR20. Solen hjelper og til. Og det er ikke verdens undergang. Men likevel... Det er en abstrakt skygge foran dagens flotte vær. Jeg bruker mobilen til å ta noen bilder, men kameraet på min mobil kan ikke beskyldes for å være av god kvalitet.

Monte d'Oro troner nå enda mektigere øst for meg og de andre vandrerne som er samlet her på passet. Og det er da det kommer. 'It was you', hører jeg noen si bak meg, 'it was you that sat outside our tent last night and talked about the stars!'. Jeg snur meg og der sitter den nederlandske jenta som jeg har blitt litt kjent med tidligere og smiler. Gårsdagen ble en anelse fuktig på kvelden, som endte opp med at jeg og to andre ble sittende ute med en flaske vin, og ja, snakke om stjernene tydeligvis.

Ryggen opp mot Monte d'Oro, med toppen tronende ovenfor. Jeg droppet å ta turen opp, som egentlig var planen. Utsikten ville ha vært formidabel.

Litt gladere til sinns setter jeg på vei ned i dalen, men jeg dropper planen om å gå opp til toppen av Monte d'Oro. Noe i meg ønsker å komme raskt fram for å få sjekket om det bare er batteriet som er flatt. Jeg møter medfølelse på veien ned. Men fjellene på hver sin kant fortoner seg like passive som før. Stien svinger nå på kryss og tvers nedover dalsiden. Trebeltet kommer nærmere og nærmere før jeg kan se blader over meg i tillegg til den blå himmelen.

Seende tilbake opp mot Bocca Muratello.

Elven bryter fram blant hvite og grå steiner, jeg er ved starten av Cascades des Anglais. Det er fristende å hoppe uti, men jeg ser ut til å ha pådratt meg en aldri så liten forkjølelse. At det ikke er langt igjen til Vizzavona blir bekreftet at det nå begynner å bli mange turister langs elven. De engelske fossefallene er et yndet turistmål. Det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor.

Dalen ned mot Vizzavona, bratt nedover mot skillet mellom GR20 nord og sør.

Fjellkanter på alle sider nede i dalen.

Ved baren som ligger ved starten av fossefallene stopper jeg for en øl (et lite plaster på såret) og noe å spise. Det er nå bare en time igjen ned til Vizzavona og enden på den nordlige delen av GR20. Siste delen tar meg gjennom en skog før jeg setter mine føtter på asfalt atter en gang.

Jeg er i Vizzavona, kan se skiltet som angir henholdvis starten og slutten på sør og nord, veien går nedover mot jernbanestasjonen. Jeg følger den nedover. Et stort og staselig bygg ligger i ruiner, trær vokser i vinduene. Ved jernbanestasjonen ligger det et teltområde for vandrere, men jeg har ikke tenkt å sove i telt nå. Forkjølelsen gjør at jeg trekker inn, så jeg tar inn på Hôtel I Laricci. Det vil si, det første jeg gjør er å se om det går å lade batteriet til kameraet.

Cascades des Anglais med Punta del Ceppo i bakgrunnen.

Lettelsen er ubeskrivelig når jeg ser displayet på kameraet vise at batteriet lades. I Laricci er et sjarmerende lite hotell med knirkende gulv, hver etasje har sin egen farge. Blått i første etasje, rødt i andre. Jeg får utlevert en rød nøkkel. Første varme dusjen siden Haut Asco.

Forfrisket og med humøret tilbake igjen tar jeg en nærmere titt på den store forfalne bygningen. Bygningen har tidligere vært Grand Hôtel de la Forêt, ikke mye igjen av fordums grandiositet. Jeg går ned til jernbanestasjonen og tar en øl sammen med noen engelskmenn jeg har møtt på veien. Det viser seg at den ene av to eldre engelskmenn har kommet ned til Vizzavona med en vond hoste og ser seg nødt til å dra til Corte for å oppsøke en lege.

Ruinene av tidligere Grand Hôtel de la Forêt. Ikke mye som minner om gammel storhet nå.

Sittende ved baren føler jeg meg nå nesten som en veteran fra en typisk amerikansk krigsfilm, der jeg sitter og følger med en gjeng nyankomne vandrere som stiger ut av en buss. Vet at mange av dem nå tenker, 'and now what?'.

Jernbanestasjonen i Vizzavona, skyer dekker toppene ovenfor. På veien til Calvi gikk jeg av toget her og tittet ut. Da tenkte jeg at om en god del dager vil jeg komme ned fra fjellene og komme hit. Nå er jeg her.

Jeg spiser middag på hotellet, som er inkludert i prisen. På kvelden begynner det å regne, mye. Jeg er glad jeg sover inne nå, og ikke ute i teltet. Jeg har tilbakelagt GR20 nord. Imorgen er det en hviledag, det trenger kroppen. Mystiske lys fra skråningen ovenfor hotellet.

<- l'OndaVizzavona ->

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar