torsdag 20. september 2012

(GR20) Dag 19: Village de Bavella - Conca

GR20 dag 19. Lengde: 19km, høyde start: 1218moh, høyde slutt: 252moh, høyeste punkt: 1218moh.

Siste dag på GR20, og man våkner med en merkelig følelse. Vel vitende om at ved enden av dagen har man fullført hele ruten fra Calenzana i nord til Conca i sør. Ute er ikke utsikten like lett, det ligger et grått slør over Village de Bavella. Jeg har et lite håp om å komme til Conca i sol, for det gjør at en ender turen på en mer positiv note.

En grå morgen i Village de Bavella danner starten på den siste dagen på GR20.

Det er som nevnt en litt merkelig følelse det å sette ut på den siste dagen på en lang tur og at man ved dagens ende har gjennomført den. Så i det grå lyset er det ikke til å skjule at man er litt ekstra spent enn vanlig. Fra Bavella går det først gjennom skogen hvor tåken smyger seg mellom trærne og så en kort nedstigning ned under skydekket. Nede under skydekket løser skyene seg opp, topper og spir kommer til syne over meg. Humøret lysner i takt.

Flott utsikt fra Foce Finosa. Den karakteristiske klippen Punta di l'Anima Damnata troner fremtredende opp i landskapet.

Varmen kommer med solen oppe ved Foce Finosa, 1206moh, og med det dagens flotteste utsikt. Klyver opp på noen steiner ovenfor passet og der brer dalen nedenfor seg utover. Et dust slør ligger over dalen og gir den et eventyraktig preg. Havet sees i horisonten i større grad enn før, og med det minner enda mer om at turen snart er ved veis ende. Men det som virkelig danner fokus i landskapet er den tronende klippen Punta di l'Anima Damnata.

Stien består av nesten oppbygde partier der den går opp og ned nedenfor ryggen på vei mot Refuge de Paliri. Før man kommer til den siste hytta på GR20 kommer la Trou de la Bombe såvidt til syne ovenfor. Høyt oppe danner et hull nok ett øye i et fjell, Punta Tafunata d'I Paliri. Det er fristende å prøve å komme seg opp til hullet, men jeg slår det fra meg når jeg kommer til Paliri. Det ser bratt ut opp dit, og jeg tror ikke tiden strekker helt til. Hullet får våke over min siste vandring i fred.

Utsikt ned mot dalen nedenfor Foce Finosa.

Når jeg var ved Manganu så sa noen at jeg burde droppe å tilbringe natten på Refuge de Paliri, hyttevakten skulle etter sigende være veldig grumpy. Mitt første inntrykk av stedet når jeg ankommer er at det er hyggelig sted, teltområdet var veldig fint. Jeg møter på hyttevakten utenfor hytta og han var ikke i det minste grumpy, dog var han noe trøtt. Det slår meg at det kanskje hadde vært et bedre valg å fortsette hit igår, istedet for å være i Village de Bavella, og da hadde jeg og kanskje fått tid til å besøke hullet i fjellet ovenfor og.

Punta di l'Anima Damnata.

Fra Paliri går stien vakkert videre gjennom et hyggelig parti, med like mengder av utsikt og skog. Den fordømte sjels klippe strekker seg nå mer og mer over meg enn i utsikten. Runder klippen og nedenfor bretter dalen seg utover, opp av skogen reiser det seg flere klipper blant trærne. Det går stort sett jamnt nedover nå.

Stien vender rundt Foce di u Bracciu og med det vender også været seg. Utsikten er fortsatt fin, men når jeg sitter og slapper av litt senere før oppstigningen mot Bocca di u Sordu har skyer lagt seg over fjellene, og de er mørke. Kommer ned til ruinene av Bergeries de Capeddu, hvor jeg setter meg ned og inntar litt føde. Ved siden av ruinene står det en rusten container fylt med søppel, utrolig hva folk slenger fra seg.

Utsikt ned mot dalen nedenfor Punta di l'Anima Damnata.

En venter regn hvert øyeblikk nå, i horisonten kan en ihvertfall se det grå sløret av regn som faller til bakken. Det er merkbart færre vandrere her, jeg har ikke møtt på noen andre siden jeg forlot Refuge de Paliri. Langs GR20 har det aldri vært så folketomt som nå. Først når jeg er på vei ned mot Ruisseau de Punta Pinzuta møter jeg på noen. Og med det blir det med ett plutselig folksomt igjen. GR20 krysser her elven nedenfor noen fine kulper, for så å stige i en svingete bevegelse oppover mot et lite pass.

Skyer driver inn over landskapet på veien mot Conca.

Fra det lille passet kan man se at sjøen har nærmet seg med stormskritt og det er en anelse lysning i skylaget. En blå stripe i horisonten markerer at turen nærmer seg sin slutt. Oppstemt av det merkbare skillet i været beveger jeg meg mot rutens siste pass, tilbake ligger fortsatt fjellene i Korsika skjult av regnskyene.

Et blikk i retning tilbake til GR20, fjellene dekket av skyer. En vandring er snart over.

Etter en lett vandring langs ryggen har skyene løst seg mer og mer opp, jeg stiger opp til det merkverdige gapet i Bocca d'Usciolu (587moh). Det føles litt som å stige gjennom en port til sivilisasjonen å gå igjennom gapet, hvor GR20 på en måte blir liggende igjen bak meg. For nå speider jeg utover landskapet ned mot sjøen. Conca ligger nedenfor.

Sjøen har kommet nærmere og nærmere, vandring langs ryggen før Bocca d'Usciolu.

Nå gjenstår det bare en kort nedstigning gjennom skogen og så vil jeg være ferdig med GR20, så jeg setter meg ned for å samle tankene. Tilbake ligger 19 dager i fjellene i Korsika langs GR20. Noe av meg ser fram til å være ferdig, men det er også en del av meg som ønsker å fortsette å gå. Selv om det nå fortsatt er skyer på himmelen, er solen nå mest fremtredende.

Går ned gjennom skogen, og så kommer jeg ut på veien. Sol over meg. Her står skiltene og peker i nordlig retning. Jeg blir stående å titte litt, det er vanskelig å forstå at en er ferdig med en gang. Så beveger jeg meg ned mot den lille landsbyen ved utløpet av GR20, en vandring bak meg. Nede ved Bar Le Soleil Levant i Conca er det en samling med vandrere og mange kjente fjes. Jeg tar meg en øl, det er lov å feire litt nå.

Bocca d'Usciolu. Utsikt ned mot Conca og landskapet videre mot sjøen.

Så kjører navette'n opp langs baren, jeg stiger på og forlater så Conca og med det GR20. Etter 180 kilometere og over 12000 høydemetere siden jeg startet ut fra Calenzana den 28. august har jeg nå gjennomført GR20. Nå venter nye eventyr, men først noen få dager igjen her på Korsika (men det er en annen historie).

Vandrende ned mot Conca forlater jeg GR20 bak meg.
En vandring er over...en annen begynner?

<- Village de Bavella

2 kommentarer:

  1. Hei. Vi skal gå GR20 nå 24.juni. I forhold til norske turer, hva kan du sammenligne en etappe med? Fanaråken? Besseggen? Skåla?
    Lurer også på om de har samme gass beholdere som her? At de passer til kokesettet vårt

    Mona :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Mona,

      Jeg har ikke gått til Fanaråken eller Skålå så jeg har ikke noe sammenligningsgrunnlag der (de står på planen min derimot).

      Men turen mellom Gjendesheim og Memurubu over Besseggen er for øvrig ikke en dårlig sammenligning. Enkelte seksjoner på GR20 krever mer klyving derimot. På de vanskeligste partiene er det satt opp lenker man kan holde i. Ruten går mye opp og ned i krevende terreng.

      Vær ellers oppmerksom på at GR20 nå er lagt om mellom Haut Asco og Tighjettu. Ruten går nå ikke over Cirque de la Solitude etter raset og ulykken der ifjor. Nå går ruten opp mot Monte Cinto (ikke helt opp, men fint for å kunne få med seg toppen på veien) og så bratt ned mot Tighjettu. Du kan laste ned en pdf med beskrivelsen av den nye ruten gratis fra følgende side: http://blog.cicerone.co.uk/2016/05/gr20-route-changes-mean-end-era/. Ikke gå Cirque, den ruten er nå erklart usikker og ustabil.

      Refuge d'Asinau er også brent ned, så der er eneste overnattingsmulighet Bergeries d'Asinau.

      Gass beholdere med skrutopp skal være mulig å få tak i der nede så vidt jeg vet (men ikke så lett på selve ruten). Jeg gikk uten kokesett og baserte meg på å spise på hyttene og bringe med meg enklere mat underveis. Husk at det også er kokeapparater tilgjengelig for vandrerne på hyttene.

      Håper dette har gitt svar på det du har lurt på.

      Slett