mandag 26. november 2012

Scener fra en vingeklippet festival

Til tross for at Oslo Internasjonale Filmfestival mistet støtte fra Film & Kino, har festivalledelsen med Tommy Lørdahl i spissen likevel klart å stable en festival på beina. Om en i et noe vingeklippet format. Det er interessant å stille sammenligningen med Filmfest Oslo som på en måte overtok støtten, for det kan ikke sies å ha vært stille økonomisk i de gangene heller. På den andre siden, så er det jo positivt at det stilles krav bak støtte som gis.

Sammenligner man fjorårets festivalprogram med årets blir det fort klart hvor vingeklippet festivalen har blitt. Årets program fronter 22 filmer, fjoråret 45. Så kan en alltids håpe på at kvaliteten seirer foran kvantiteten. Tiden tillot meg dessverre ikke å besøke filmfestivalen for fullt i år, men med et halvert antall filmer vil jeg jo da ikke gå glipp av for mange filmer i forhold til ellers heller.

Spring Breakers, Harmony Korine 2012.

For de som kjenner Harmony Korine sine filmer vil nok hans nye film Spring Breakers fortone seg mye mer tilgjengelig enn det man er vant til, til gjengjeld får de en film med et utpreget bedre visuelt uttrykk enn vanlig. Fire venninner mangler de siste gryna til å dra på det som på godt amerikansk kalles for 'spring break', så tre av jentene raner en fastfood-sjappe. Vel framme blant utagerende og hardt festende ungdom (les: sex, dop, fyll, ødeleggelse og dansing) snur lykken når dopet flyter litt vel mye og våre jenter ender opp i buret. Kvasigangsteren Alien, i James Franco sin skikkelse, ser sitt snitt til å kausjonere dem ut. Men ikke uten en baktanke.

Korine provoserer nok ikke på langt like mye med denne filmen som han gjorde med manuset til Kids av Larry Clark, men det er nok en del i filmen og som nok vil provosere enkelte. For mange vil nok det å se Vanessa Hudgens og Selena Gomez ta det ut i rollene sine være nok, vant som er man fra å se dem i Disney-produksjoner. Scenen der James Franco i gangster-skikkelse spiller en Britney Spears-låt på piano for jentene bærende på våpen med solnedgangen i bakgrunnen er forøvrig ypperlig. Det var visstnok en del sure tunger ute og gikk da det ble kjent at festivalen fikk lov til å vise filmen, morsomt.

Neste ut er å sette seg i salen for å se på Fourplay, av for meg det ubeskrevne bladet Kyle Henry. Og etterpå kan det bladet forbli like ubeskrevet. Fourplay består av fire frittstående historier rundt seksuelle dilemmaer og forhold, derav navnet tydeligvis. Stikkordet som gjennomsyrer filmen er amatør. Noterer meg ellers at på skrivende stund så har filmen hele 9.4 på Imdb. Bare 6 stemmer riktignok, så en kan muligens gjette på at alle de som har stemt på filmen er tilknyttet produksjonen av den på ett eller annet vis. For andre kan umulig ha gitt denne så høye vurderinger.

Fourplay, Kyle Henry 2012.

Fire og en halv time er en lang tid å se en film på kino, uansett. Penance av Kiyoshi Kurosawa er opprinnelig en tv-serie i fem episoder, men her satt sammen til en (virkelig) helaftens spillefilm. Lille Emili blir brutalt myrdet. Hennes fire venninner så morderens ansikt, men unnlot å fortelle noe til politiet. Som straff for dette lover Emilis mor at jentene må betale for sine synder innen femten år, hvis de ikke innen den tiden har bidratt til at morderen har blitt tatt.

Penance, Kiyoshi Kurosawa 2012.

Filmen, eller rettere sagt serien, bygger opp en stemning og spenning i brygget på fortidens skyldfølelse og fram til det hele kulminerer i siste akt. Som film kunne den nok vært kuttet ned noe, nesten fem timer blir lenge, da Shokuzai nok fungerer best i sin opprinnelige form.

Til slutt avslutter jeg festivalen med en lettere film etter å ha befunnet seg i fortidens skygger en lang tid. I A Letter To Momo av Hiroyuki Okiura dras en inn i anime'ns verden. Når Momo og moren flytter til en rolig øy etter farens død er ikke tingenes tilstand på topp for Momo. Når det i tillegg kommer ukjente lyder fra loftet, settes verden enda mer på hodet for henne. Det viser seg at det er mer mellom himmel og hav enn det man kan se med det vante øyet og brått får Momo mer å tenke på. Flott tegnet og en historie som nok vil fenge de fleste.

A Letter To Momo, Hiroyuki Okiura 2011.

Hva som skjer videre med Oslo Internasjonale Filmfestival er nok uvisst, men jeg har på følelsen at vi vil få se den igjen til neste år. Kommer økonomien på plass igjen, er det og stor grunn til at vingene vil kunne sys på igjen og.

lørdag 10. november 2012

En dyster vandring i november

I et dystert og mørkt novembervær frister det kanskje mer og sitte foran en god og varm peis enn å vasse i snø med et tungt skylag trukket ned over seg. Det er bare det at å sitte foran peisen føles enda bedre hvis man har vært ute og gått i det været først.

Fossen i Hanekamsjuvet.

Så mens snøen har lagt seg klamt på bakken, vel og merke høyt oppe i lia ovenfor Seljord, stamper jeg i vei opp mot Sundsbarm. På veien opp Kivledalen var det speilblankt. I Hanekamsjuvet troner de skogkledte fjellsidene grått over meg på hver sin side, skylaget legger et grått lokk oppå juvet. Ikke vanskelig å forstå at folk kan bli deprimerte på denne tiden av året, det er trykkende.

Snøvember på vei opp mot Finndalen.

Det er ingen spor å se på stien som går opp mot Finndalen like nedenfor demningen ved Sundsbarm. Ikke rart. Jeg er nok litt rar der jeg vasser i vei oppover lia og inn i den grå suppen. Høyt oppe er det tykkere og tykkere, farger finns det ikke. Lyder kommer allestedsfra. Mer og mer snø jo lengre opp. Når det blir vanskelig å følge merkingen blant trærne snur jeg og går ned igjen.

Mørkt og dystert i heiene ovenfor Sundsbarm.

Ikke mindre grått oppe ved demningen på Sundsbarm. Trykkende skydotter vrir seg gjennom trærne i fjellsidene. Speider ned mot en grå vannflate når jeg spiser lunsj ovenfor vannet, blir kald på fingrene. Det er surt og det har regnet jevnt og trutt hele tiden.

Et grått landskap over Sundsbarmvannet.

Nede ved Hanekamsjuvet igjen virker det som at fossen går enda mer stri. Lyden buldrer gjenklangende i juvet. Den speilblanke isen på veien møter meg. Nede venter en varm peis og en kald øl.

Ned Hanekamsjuvet i mørket.

søndag 4. november 2012

Troll I Eske: Cæsar Må Dø

Ny første søndag i en måned og ny mulighet for å bli overrasket av et troll i en eske. Denne månedens troll ble presentert som å møte en gammel venn du ikke har hatt kontakt med på lang tid og så finne ut at dere passer perfekt for hverandre. Etter å ha sett filmen så vil jeg for min del si meg uenig, dette vennskapet var nok bedre før.

Å være eller ikke å være, å vinne Gullbjørnen eller ikke å vinne Gullbjørnen. Dette ble ikke mer enn dovendyret for min del, for dette var kjedelige greier. Da hjelper det lite at man involverer ekte fanger i filmen for å gi det et mer ekte preg. Idéen om å overføre Shakespeare sitt 'Julius Caesar' til et fengsel er kanskje god, men oppsettet er ikke gitt å bli like vellykket som den opprinnelige tanken så det som.

Cæsar må dø.

Viklet inn i handlingen fra Shakespeare sitt stykke er indre konflikter fangene imellom, men dette blir bare løst på overflaten satt fokus på. Her kunne regien vært mer spenstig og latt karakterene gått litt mer til hodet på fangene og latt det danne seg noen mer ytre konflikter.

Det sagt, så var ikke filmen helt uten kvaliteter. Bildene i svart-hvitt gir filmen en estetisk verdi. Det ellers sparsomme lydsporet er flott og regissørene får mye ut av fangene som skuespillere.

Filmen? Det var Cæsar Må Dø av Paolo og Vittorio Taviani, som det lenge har vært stille fra.