torsdag 26. juli 2012

Fjellhopping IV: Ryfylkeheiene nord

Det holdt ikke med ti dager i fjellheimen, jeg måtte ha mer. Kriblingen i beina var ikke til å stoppe, så jeg satte meg på Haukeliekspressen og tok turen opp til Haukeliseter. Ute var det grått og litt vind, servert med en lett dusj av regn. Siden jeg ankom relativt sent, nærmere kvart over tre, og første etappen var estimert til rundt 6 timer, satte jeg ganske så raskt ut ifra fjellstuen.


Grått skydekke over Ståvatn idet jeg setter ut ifra Haukeliseter.

Det tok ikke lang tid før været stivnet til og det lille regnet økte i omfang. Foran meg lå en grå vegg over Turistskaret. Landskapet bredte seg ut i grå og sure sjatteringer. Oppover mot Fjellvåknuten har vinden begynt å bruse med vingene og, surt og kaldt. Ikke et vær som byr til lange pauser. Ikke at jeg har planlagt det heller, tanken er å gå helt til jeg er framme ved Holmavatnhytta. I lomma har jeg en pakke snickers, det får bli energien underveis.


Innover mot Vassdalen. Regnet og den sure vinden øker i omfang.

Det sure været bare fortsetter og fortsetter, fingrene er kalde. Og nå når jeg beveger meg opp i Turistskaret kommer snøen. Ikke fra himmelen, men allerede liggende klar på bakken. Der stien krysser elven renner vannet så stritt at å sette føttene uti der er som å be om å bli dratt under. Jeg tar skoene fatt over snøen lenger ned. Ovenfor krysser stien elven nok en gang, vading er påkrevd. Jeg er ganske så kald, så det frister ikke i det hele tatt å sette nakne føtter ned i det iskalde vannet. I stedet bestemmer jeg meg for å krysse over til den andre siden av skaret på den store snøfonnen lengre opp. Litt smårisikabelt.


Kveld på Holmavatnhytta. En god bok er fint å ha når vinden uler utenfor hytteveggene.


Tåken ligger tykt over området rundt Holmavatnhytta om morgenen.

Sist jeg gikk her, lå jeg i telt her oppe i Turistskaret innimellom to tordenværs-fronter, nå kan jeg ikke se den gamle teltplassen for all snøen. Så går det nedover og jeg kan endelig legge snøen bak meg, men ikke det våte. Det blir en del akrobatikk over bekkene på den siste strekningen, mye mye vann i fjellet nå. Så kan jeg endelig se hytta komme fram fra det grå landskapet lengre framme.


Tåken letter over Holmavatnet og øyene dukker fram fra skyene.

Når jeg er framme er jeg så kald på hendene at jeg knapt klarer å knipe fingrene sammen. Men jeg har gått i et godt tempo og brukt bare fire og en halv time over fra Haukeliseter. Heldigvis så er det andre på hytta og den er god og oppvarmet når jeg kommer. Jeg må bare få av meg skoene først, lissene er helt våte og henger seg opp når jeg skal knyte dem opp. I mørket og med mine iskalde fingre sliter jeg med å få dem opp. En av de andre kommer hjelpende til med en lommelykt og jeg kan endelig få tatt av meg støvlene. Jeg er gjennomvått og kald etter en ganske så tøff tur, men hvor deilig er det ikke da å komme fram til en god og varm hytte. Tror det å komme til Holmavatnhytta rangerer høyt opp på min liste over topp komme-fram-øyeblikk.


Holmavatn. Fortsatt tungt skydekke over vannet.

Kvelden på hytta føles da enda bedre med tanke på turen over fjellet. Da var en våt og kald, nå sitter jeg tørr og varm inne i en hyggelig hytte. Ute uler vinden og regnet pisker mot vinduene. Holmavatnet er skjult i det grå. Mørket siger nedover fjellsidene og i stearinlysenes varme glød er det godt å sitte og slappe av med en bok. Sauene breker utenfor veggene.


Tåke i Skorpeskaret.

Står opp neste morgen og er spent på hva slags vær det er utenfor. Det er tåke, tett tåke. En kan bare så vidt skimte sikringsbua. Jeg bestemmer meg for å utsette avreisen litt. Skal til Kvanndalen, og dit er det omtrent fem timer til. God tid, og jeg har igrunn tro på at det skal lette.


Ned mot Kvanndalen.

Det er godt å ha tro, for etterhvert letter det og Holmavatnet kommer endelig godt til syne. Skyene snor og vrir seg rundt på vannet, før de siger oppover sidene og lar øyene og holmene ligge alene igjen i vannet. Jeg vandrer videre i retning Kvanndalen, over meg vandrer skyene videre på sin ferd. Selv om det har lettet henger det fortsatt en litt tung stemning over fjellet. Jeg går ned til demningen i sydenden av Sandvatnet med flott utsikt over dalen nedenfor som strekker seg nedover mot Bleskestadmoen. Men det er ikke dit jeg har tenkt, så meg nødt til å legge inn en ekstra tur for å få noen timer mer på beina ute.


Tok meg en kort kveldstur etter å ha spist middag. Banet meg i vei gjennom krattet opp til toppen av en liten kolle ovenfor Kvanndalshytta. Utsikt innover Kvanndalen i nordlig retning.


Kvanndalshytta, den øverste bygningen, er en koselig og liten bu i fjellheimen.

Tilbake på ruten til Kvanndalen setter jeg opp i lia mot Skorpeskar, med trussel om regn over meg, det er allerede en god del dråper i luften. Tåken kryper ned fra de høyereliggende fjellsidene og omkranser meg der jeg går på stien før jeg passerer Havrevassnibba. Stien går så nedover og jeg dukker frem fra tåken og glemselen igjen. Så går stien bratt ned mot vakre og frodige Kvanndalen. På vei ned kan jeg se den lille hytta ligge og vente på meg.


På vei opp Kvanndalen i retning Haukeliseter.

Kvanndalshytta er en liten og koselig bu, med bare fire sengeplasser, jeg får hytta helt for meg selv. Fyrer opp i ovnen. En god varme brer seg innenfor de fire veggene, ute begynner det å regne senere på kvelden. Sauene breker utenfor veggene.


Utsikt over Kvanndalen.

Jeg våkner engang grytidlig om morgenen, ute er det grått og trist. Ser for meg at den over ni timer lange turen tilbake til Haukeliseter blir en våt affære. Når jeg forlater Kvanndalshytta har det blitt oppholdsvær. Kvanndalen er en grønn dal presset ned mellom tunge og grå fjellsider. Det er mye vann i Kvanndalsåna, å gå langs Uførestronda føles ikke helt lovende ut. Oppover den frodige dalen strekker stien seg og jeg befinner meg til slutt høyt oppe i fjellsiden og kan speide tilbake nedover dalen i retningen jeg kom fra. Sauene flykter brekende fra meg.


Her gikk stien under en snøfonn og over vannet før jeg måtte klatre opp langs siden for å komme videre.

I skaret ovenfor Torshelleren må jeg krype ned under en snøfonn for så å steingå langs elven før jeg må klatre opp på den ene siden for å komme videre. Rett etterpå blir jeg tvunget til å vade over til den andre siden, vannet er iskaldt og føttene blir smått numne på turen over. Belønningen er en deilig og varm følelse i føttene igjen når jeg kan gå videre. Og jammen folder ikke skyene ut sine vinger og flyr avgårde og lar meg bli stående igjen alene under den blå himmelen. Endelig fint vær og fargene i landskapet rundt meg våkner til liv.


Nydelig vær når jeg speider utover mot Ståvatn og videre mot Haukeliseter.


Vading ved Ståvassdalen.

Jeg setter automatisk ned farten og nyter det fine været mens solen og Kistenuten troner om kapp over meg. Ledet av solen står jeg til slutt ovenfor Ståvassdalen og kan igjen speide ut over Ståvatn. Nederst i dalen er det nok en gang av med skoa for å plaske litt i vann. Så er det bare å vandre rundt vannet før jeg befinner meg tilbake på Haukeliseter. Forholdene kan nesten ikke sies å være mer forskjellig fra når jeg satte ut for to dager siden.


Snow canyon creek.

Ser fram til en varm dusj, men det er bare å fint vær at jeg må nyte en kald øl i solen før jeg kan tillate meg slike frivoligheter i fjellheimen. Solen senker seg etterhvert og himmelen farges lyseblå, neste morgen vil Haukeliekspressen ankomme fjellstuen nok engang og ta meg med ned fra fjellet. Fint vær neste dag, og jeg rekker en tur opp i lia for å sole meg litt før besøket på fjellet er over. Tross den litt tøffe første dagen hadde jeg en flott tur nord i Ryfylkeheiene.


Kveldsstemning utenfor Haukeliseter.

torsdag 19. juli 2012

Kjentmannsmerket: Mannetjernet

Skyene ligger truende over hovedstaden. Jeg fester skoene fast til pedalene og setter i vei mot Nordmarka. I et lite intermezzo blant ferie-turene har jeg bestemt meg for å ta en tur ut i marka på ny jakt etter en kjentmannspost. Som ligger ved et vann jeg mang en gang har krysset under vinterens favntak.

Ved Hammeren bøtter det ned og sykkeldrakten blir gjennombløt, for ikke å snakke om skoene. Oppover mot Skjærsjøen går det uansett. Jeg tenker da mer tanker om å la det være med å sykle til Kikut bare. Forbi Bjørnholt klarner det og tross alt så skinner solen igjennom skylaget.

Mannetjernet.

Suser videre, forbi Bjørnsjøen, Hakkloa og Sandungen. Det går nedover mot Stryken, men ikke så langt. Parkerer sykkelen ved siden av tjernet og går over kloppene som er lagt ut. Det surkler i myra.

Over dette tjernet har jeg gått flere ganger på ski. På andre siden av vannet kan jeg se skiltet som angir retningen over Daltjuvmana og sporene som tar en ned mot Hakkloa. Det ligger en stille ro over vannet nå. Ser fram til den kalde årstida hvor jeg kan gli over isen på skiene. Virker ikke lenge unna, med denne sommeren friskt i minne.

På andre siden av vannet står stiskiltet for skiløypene. Nå er snøen og isen fra fordums årstider og skiltet står og venter på kaldere tidere, for igjen å veilede skiløpere over Daltjuvmana.

Setter meg på sykkelen igjen, og igjen så bøtter det ned. Får nok en fin stripe med søle på rygg og sekk nedover. Vel hjemme igjen har det klarnet opp. En kort stund, så høljer det ned igjen. Da sitter jeg inne og iaktar regnet som trommer på vinduene.

tirsdag 17. juli 2012

Fjellhopping III: Hardangervidda øst

Usikker på hvordan forholdene var mellom Finse og Krækkja etter å ha beveget meg jeg gjennom flere områder med mye snø, vurderte jeg å ta toget til Geilo og så buss derfra til Halne. Det ble med tanken (heldigvis), møtte på andre vandrere som hadde kommet fra Krækkja som fortalte meg at ruten var grei å gå. En del snø, men ikke noe problematisk. Ruten mellom Finse og Kjeldebu derimot, ble man frarådet å gå, fra Hardangerjøkulen rant det så mye vann fra at det gjorde den problematisk å gå.

Finse med Finsenutane speiler seg i det isdekte Finsevatnet.

Ned mot Krækkja var det til tider en god del snø, men den var god og fin å gå på. Ei heller var det noen skumle elvepasseringer på snø. Bare et sted var det en relativ smal snøbro som jeg måtte gå over, ved Hansbuflata, men til gjengjeld visste jeg at under snøen lå det en helårsbro. Ved Jøkleelva fikk jeg meg over en times lang pause i fint vær. Regnet satt inn i det øyeblikket jeg skulle løfte sekken på ryggen igjen. Største problemene hadde jeg når jeg måtte krysse tre elver mot slutten av turen, steingåinga bød på litt vanskeligheter med tung sekk på ryggen. Alt i alt ble det en fin tur til Krækkjahytta.

Over snøbroen ved Hansbuflata. Under snøbroen lå helårsbroen og trygget overfarten. De som ikke visste at broen lå der, følte at overgangen var av det litt spennende slaget.

Ved Jøkleelva. Her inntok jeg lunsj og slappet av i en time og et kvarter i fint vær. Turen ned mot Krækkja bar preg av mye snø, men den var kram og god å gå på.

Jeg hadde brukt lang tid fra Finse, over 9 timer på turen, og regnet med å være for sein til middagen. Det bød heller ikke på noe problem, det var bare en gjest på hytta fra før. Ikke mange i fjellet, mange skremt av en værmelding som ikke stemte. Totalt ble det 7 gjester på hytta. Og god mat (reinsdyrkarbonader) ble vi servert. En fransk familie hadde kjøpt en pakketur fra et trekking-firma. I programmet sto det at de skulle til Krækkjahytta, men på kupongen de hadde fått sto det at de skulle overnatte på Haugastøl. De var lettere forvirret. Ute regnet det, vi koste oss på hytta.

Etter at det startet å regne drev mørke skyver over landskapet på min vandring ned mot Krækkja. Her fra dalen ned mot Finnsbergvatnet.

I surt vær i starten gikk turen videre til Stigstu. Ved Halne Fjellstove måtte jeg krysse riksvei 7 over Hardangervidda, rett etterpå måtte jeg krysse en elv uten skotøy. Rett før jeg satte meg ned ved Lundhaukeelva for å ha meg en lang pause hånte værgudene meg. Omtrent rett over meg kunne jeg se sol og blå himmel, men likevel skulle det regne på meg. Over de strie vannmassene i elven gikk det en snøbro, den var elegant men spinkel. Ble vading over den elva og. Resten av turen ble en vandring på våt mark.

Spinkel og elegant snøbro over Lundhaukeelva. Broen kan ikke klassifiseres som sikker, enn så innbydende den ser ut.

Stigstu var et hyggelig bekjentskap, en hyggelig liten privat hytte. Til middag ble det servert fjellørret, som jeg spiste sammen med en familie fra Nederland. Flere utlendinger enn nordmenn i fjellet. Her var vi 8 gjester. I tillegg til meg og den nederlandske familien var det en mor og datter på tur, de hadde gått samme rute som meg fra Finse. Opprinnelig hadde de planlagt å gå om Kjeldebu, men kanskje heldigvis for dem hadde jeg møtt på dem ved avmarsj fra Finse og fikk advart dem om at man som sagt ble frarådet å gå der. De måtte legge om planene sine.

Stigstu. Hyggelig privat hytte på den østlige delen av vidda. Turen ned fra Krækkja var våt.

Etter å ha drasset med meg et telt og en tung sekk, syntes jeg det var på tide at jeg gjorde nytte av det og. Istedet for å gå rett til Rauhellern fra Stigstu, en kort tur på bare 3.5 timer, bestemte jeg meg for å gå ned mot Sandhaug og så videre i retning Rauhellern derfra. Finne meg et lite vann og så campe ved siden av det. Manglet kart, men det fikk så være (tok bilde av kart med kameraet).

Skyene speiler seg i et stille tjern nedenfor Stigstu, på vei i retning Trondsbu og Sandhaug.

Jeg hadde opprinnelig tenkt å gå videre til Trondsbu hvis jeg kom for tidlig til Stigstu, det var jeg igrunn glad for at jeg ikke gjorde. Ved Tinnstølen ramlet jeg midt uti sivilisasjonen igjen følte jeg. På parkeringsplassen var det linet opp med biler og campingbiler. Jeg gikk raskt forbi og over til Hellehalsen. Der mintes jeg de tre journalistene (fra Dagsavisen såvidt jeg husker), som kom slitne bærende på hver sin tre-liters dunk med vin, jeg møtte på en fjelltur for mange år siden. De røpet seg i artikkelen ved å innrømme at å gå med den børen ikke var en god idé. I nydelig vær kunne jeg ta en pause.

Trebro over Langavatnet nedenfor Hellehalsen.

I det fjerne steg Hårteigen sin velkjente kontur opp fra horisonten. En rask tur innom Sandhaug for en kald øl og så gikk jeg snaue to timer til før jeg fant meg et lite vann å slå opp teltet ved. Flott kveld med eiendommelige farger fra solen, men kjølig.

Myrlendt nedenfor Hellehalsen i retning Sandhaug.

Himmelen lyste opp i noen eiendommelige farger på kvelden. Her ved det lille vannet jeg satte opp teltet mitt på denne juli lørdagen på fjellet.

Neste dag la jeg kursen mot Rauhellern, og den kjedeligste etappen på turen. Stort sett vått mesteparten av veien og været var surt. Langesjøen bar navnet sitt med rette. Gående langs vannet kunne jeg se hytta i lang tid før jeg kom dit, men det var som å gå og gå uten at den virket å komme noe nærmere. Oppmuntrende da å komme til en hyggelig hytte. Litt flere her enn tidligere og for første gang jevnt fordelt mellom nordmenn og utlendinger.

Flotatjønne før Rauhellern.

Det gikk nå mot slutten for fjellturen, jeg gikk i retning Tuva. Fram til Heinseter var stien tørr og fin. Et kort avbrekk opp til toppen av Getsjøhovda ga en fin utsikt utover den flate vidda. Det første tegn til Heinseter var vindturbinen hvor bladene roterte i vinden. Ved den fine broen ved Selstjønnlægret inntok jeg lunsjen. Stakk bare hodet innom seteren for å kjøpe litt sjokolade før jeg bega meg på den våte turen over til Tuva.

En sau fulgte med min vandring langs Djupa.

Tuva var første hytte hvor det faktisk var fullt på alle rommene, nå har den ikke mange rom, men likevel. Så det ble sovesal på meg. Etter en hyggelig kveld, kunne jeg krype til køys for min siste natt på fjellet for denne gang.

Utsikt fra Geitsjøhovda. På vei ned satte det inn en liten regnbyge, som ga seg så fort jeg hadde skiftet til regntøy.

Så gjensto bare sjarmøretappen, den korte turen fra Tuva og ned til Ustaoset. Jeg tok turen oppom Ustetind i den sure vinden og kunne speide tilbake fra der jeg vandret fra. Så bar det ned lia og jeg ankom stasjonen i god nok tid før toget tilbake til Oslo tøffet inn på stasjonen.

Broen ved Selstjønnlægret, rett før man kommer over til Heinseter.

Mens toget beveget seg behagelig ned fra fjellet kunne jeg se tilbake på turen min. 10 dager alene ute i den norske fjellheimen. Fra snødekte vidder, til vakkert kupert landskap og til våte og flate landstrakte områder. Været ga skam på værmeldingen, bare mellom Hallingskeid og Finse hadde jeg skikkelig dårlig vær fra start til slutt. Stort sett var det opphold og fint på denne turen.

Utsikt fra Ustetind i retningen jeg kom fra.

onsdag 11. juli 2012

Fjellhopping II: Rallarvegen

Etter å ha måtte avbryte turen min til Vossefjellene og Stølsheimen måtte jeg komme opp med en plan B. Denne planen tok meg til Myrdal, der jeg tok inn på Vatnahalsen Hotell. Plan B? Gå Rallarvegen til Finse, med overnatting på Hallingskeid underveis.

Høy vannføring ved Seltuftvatnet gjorde veien om til en bro.

Etter et hyggelig opphold på hotellet med utsikt over Flåmsdalen, det var forøvrig bare 7 gjester der inkludert meg, satte jeg ut mot Hallingskeid i lett regn. Det er hyggeligere å gå på sti, men en får bare se for seg at det er en bre sti. Naturen rundt er flott og det er det viktigste. Så får en bare tåle å gå litt i veien for noen ivrige syklister.

Utsikt tilbake mot Myrdal og Vatnahalsen.

Fram til Hallingskeid var det helt snøfritt. Turen foregikk i et rolig tempo med stort sett oppholdsvær hele veien, bare når jeg begynte å gå langs Klevavatnet kom det et surt slør av regn inn over landskapet. Flere syklister var ute på Rallarvegen. Nedenfor Kleva Bro fikk jeg meg en lang pause.

Klevagjelet var fritt for snø.

Jeg kom tidlig til turistforeningens hytte ved siden av den nedbrente stasjonen, vel, stasjonen er nå operativ igjen og det jobbes med å sette den istand igjen. Etter å ha slappet av litt på hytta tok jeg en tur opp i heiene ovenfor stasjonen og ble sittende og speidende utover det snødekte landskapet. Snøen hadde kommet nærmere og nærmere jo lengre fra Myrdal jeg hadde gått.

Kleva Bro. Fikk meg en lang pause på en halvøy i elven rett nedenfor broen.

Et ungt fransk par kom sent fra Finse, slitne og våte etter turen. Et varsel om dagen som ville komme. At det koster litt penger for turistene å overnatte i Norge vet vi, men en føler det liksom blir litt for mye når det eneste de spiser til middag er spaghetti med smør. Der og da fikk jeg litt dårlig samvittighet for ikke å ha kjøpt noe til dem. De ga seg tidlig for kvelden og jeg ble sittende igjen alene og kikke ut over Rallarvegen og de snødekte toppene fra vinduene på hytta.

Ved Klevavatnet kom det et surt yr sigende ned fra fjellet.

Grått og surt vær ved Låghellerne.

Jeg forlot Hallingskeid og bega meg så ut på turens mest strabasiøse etappe. For mellom Hallingskeid og Finse returnerte isødet med full kraft. Skulle vel tro at bortimot 80 prosent av Rallarvegen på denne strekningen var dekket av snø. Det var et goldt vinterlandskap å forsere og det regnet hele tiden. Langs Høghellervatnet og Låghellervatnet lå snøen tett opp til snøoverbyggene til jernbanen og det måtte litt balansekunst for å komme seg forbi snøskavlene. At den svenske syklisten jeg hatte møtt dagen før hadde syklet forbi her, slo meg som litt av et mirakel (nå hadde han vel nok trillet sykkelen for det meste men).

En snødekt Rallarveg. Det gamle jernbanesporet til venstre.

Til tider var Rallarvegen godt skjult under snøen, og bare sporene fra andre vandrere ga et hint om hvor den befant seg i terrenget. Surt og vått, lite som minner om sommer. Likevel, unektelig flott. Dis som strakte sine grå fingre ut over vannene og snøen. Vokterboligene sto furet og værbitt imot elementene, som monumenter over gamle tider. Men ikke et vær som fristet til lange pauser, lunsjen ble inntatt i ly av vokterboligen ved Fagernut.

Snødisen ligger som et grått slør over isødet.

Møtte på et par på vandring i motsatt retning, de nevnte at det var meldt tordenvær. Ble ikke akkurat beroliget av det. Tordenværet kom ikke, bare mer regn. Og snøen vek ikke unna. Etter å ha gått rundt Finsenutene åpner himmelen seg på full gap og et skikkelig skybrudd slippes løs. Blir bare en kort glede. Jeg ankommer Finse og inntar Finse 1222 for en kald IPA fra Ægir.

Elven er stri under broen og snøen rett ved Sandå vokterbolig.

På Finsehytta var det en del folk, men betydelig færre enn vanlig. Det var godt å komme fram etter turen fra Hallingskeid. Så på tross av all snøen og det sure været var det en fin tur. Det lå fortsatt mye is på Finsevatnet. Et dårlig tegn for den videre turen, men jeg hadde hørt at stien til Krækkja var grei å gå på. Så da endte det ikke opp her på Finse.

Kveldsstemning over Finsevatnet.

mandag 9. juli 2012

Fjellhopping I: Tvinnestølen

45mm regn, det var de harde fakta yr.no kom med. Så når jeg hadde planlagt å gå i Vossefjellene og Stølsheimen for første gang hadde jeg stålsatt meg for å pakke meg godt inn. Men når jeg steg ut av toget på Voss var det ikke regn som pisket meg i ansiket, men lysstråler fra solen. Tanken var å gå i 7-8 dager i dette nye området for meg, og alternere mellom telt og hytter.

Hangursbana i Voss.

En større usikkerhet enn hvor mye regn det skulle komme, var hvor mye snø det var i fjellet. Snøsmeltingen har vært sein i år og enkelte steder var det rapportert om fortsatt store snømengder. Det skulle vise seg være tilfelle i Vossefjellene også.

Nede i Voss derimot var det lite som minte om vinter, bare i horisontene kunne man skimte snø på toppene. For å spare tid gikk jeg ombord Dinglo og tok Hangursbana opp mot fjellet. Mer overskyet nå, men noe tegn til det meldte skybruddet var det ikke. Opp mot der stien opp mot Lønahorgi tar av fra stien hadde det vært bart og fint, noe vått. Det ble mer bratt der stien går nedenfor Vådalseggi, men fortsatt var fritt for snø. Helt fram til siste skråningen opp mot Vidvangane, der lå snøen som et hvitt pledd over landskapet.

Fjellsidene bukter seg nedover ved Vådalseggi.

Et værøye med utsikt tilbake mot Voss.

Når jeg derimot befant meg på Vidvangane var det som å befinne seg i et isøde, der var det snødekt og hvitt overalt. Kald dis fra snøen seg som en tynt slør over bakken. Jeg kunne knapt se t-merkingen, bare enkelte steder stakk det stein opp fra snøen med den røde t'en på. Et vinterland.

Isøde i Vidvangane, landskapet minte meg mer om vidda vinterstid enn fjellene om sommeren.

Snøen gjorde meg usikker. Hvordan ville det være innover? Kunne jeg se for meg 7-8 dager bare vassende i snø? Og hvor sikker var snøen? Over Vidvangane går stien mellom vann og elver, men nå var de dekket av snø. Stien kunne man knapt vite hvor gikk. Med tåke kan man fort befinne seg oppå ett av vannene uten å vite om det. Som et varsel gikk jeg et sted gjennom snøen og falt slik at jeg ødela solbrillene mine som jeg holdt i hånden.

Snødekt landskapt videre inn mot Vola. Jeg var usikker på om landskapet ville fortone seg likt resten av turen i Vossefjellene og Stølsheimen.

Etter Vidvangane bega jeg meg litt høyere opp i lia, der var det mindre snø og jeg kunne gå uhindret fram til der stien krysser elven ned fra Øvsta Piksvatnet. Den rant stri, et ikke veldig stort snødekke dannet en bro over vannmassene. Burde ikke gjort det, men løp over snøbroen. Innover i retning Volahytta og fjellene bakom var det bare mer hvitt og se.

Tvinnestølen.

Tvinnestølen lå så nedenfor meg, med et lite vann på hver sin kant. Avstengt fra meg. Der stien gikk ned til hytta, lå det istedet en stor snøskavl. Fra snøskavlen gikk det rett ned i vannet. Så nært, men likevel så fjernt. Kunne enten gå videre til Volahytta eller gå rundt ett av vannene. Det løste seg likevel, stående på kanten av snøskavlen kunne jeg se at helningen var bedre litt lengre ovenfor. Måtte bare komme meg ned dit. Lengre opp kunne jeg gå ned i en ravine i snøskavlen, fra den til en ny ravine nedenfor. Over kanten på ravinen og jeg befant meg på snøen jeg hadde sett og kunne gå sakte ned til hytta.

Så da befant jeg meg på en liten og trivelig hytte beleiret av et vinterland. Fra vinduet i den lille stuen kunne jeg sitte og se ut over det lille vannet med disen sigende over i et varmt lys fra et stearinlys. Gassflasken på hytta gikk tom mens jeg var der, så jeg måtte skifte den. Det ble et hyggelig opphold, den lille bua anbefales et besøk. Det var bare litt komplisert å komme til den fra vest, med den store snøskavlen som lå som et forsvarsverk mot besøkende. Den ligger der nok ikke for evig.

Kveldsstemning utenfor den lille stølen. Dis over vannet.

Tvinnestølen, omringet av snø.

Neste morgen våknet jeg til strålende vær. Hvor ble det av regnet i all mylderet? Prognosen besto jo bare av regn og grått. Ved stikrysset der stien går videre mot Volahytta ble jeg stående lenge og gruble, should I stay or should I go. Det fristet ikke mye å vandre i snø i flere dager, samt at jeg var litt usikker på sikkerheten, så til slutt bestemte jeg meg for å vende nesen tilbake til Voss.

Snøskavlen ovenfor Tvinnestølen sett fra hytteveggen. Jeg kunne se sporene mine i snøen fra dagen før.

Ravine i snøskavlen ovenfor Tvinnestølen. På kryss og tvers ned snøskavlen måtte jeg for å komme meg ned til hytten.

Over isødet fulgte jeg nå stien hele veien. Vakkert var det uansett. Definitivt et område jeg vil returnere til, forhåpentligvis da uten vinterens kalde grep. Nede ved Voss, tilbake fra vinteren, satt jeg meg på toget og kjørte til Myrdal.

Vidvangane. Råk i snøen over en elv, stien gikk over elven rett nedenfor råket.

populære innlegg