torsdag 24. januar 2013

Frozen Land, Moving Pictures 2013 (Verdensteateret)

Verdensteateret:
I Tromsø ligger Norges eldste kommunale kino, nemlig Verdensteateret. Bygget i 1916 og opprinnelig for stumfilm. Under filmfestivalen brukes salen til å vise mye mer enn bare stumfilm. I foajéen er det en hyggelig café/bar, hvor det ofte er trengsel om plassene. Aldri en filmfestival uten at jeg skal se minst en film her.

Det begynner nå å dukke opp zombie-filmer fra flere land enn bare USA og England, det har kommet både zombie-invasjoner på Kuba og i Afrika (neida, har ikke glemt Død Snø). Nå har også zombiene tatt seg inn bak det tidligere jernteppet og til Russland i Winter Of The Dead, Meteletsa av Nikolai Pigarev. Det er nok blod og gørr her til å gjøre dem som bare ønsker det til lags, men for oss som ønsker litt mer så faller denne igjennom. Det hele blir litt for amatørmessig og lavbudsjett. Forøvrig fint med snø som aldri setter spor på bakken.

Chapiteau-Show.

Et mystisk sirkustelt danner fokus for denne festivalens maratonfilm, Chapiteau Show av Sergei Loban. Tre og en halv time med absurd film, men som ikke føles som tre og en halv time i det hele tatt. For dette er et overflødighetshorn av idéer satt sammen til fire deler med navn Kjærlighet, Vennskap, Respekt og Samarbeid. Hver del er en separat historie, men personene går igjen i alle delene (joda, man kaller det vel for en flettverksfilm eller på godt norsk web of life film). Til tider utrolig morsom.

Sofia And The Stubborn av Andrés Burgos endte jeg opp med å se bare i mangel av andre alternativer. Og godt var det, for dette var en morsom og varm film fra Colombia. Sofia lever et rolig liv i Andesfjellene sammen med sin mann Alfred, men drømmer hele tiden om å få se havet. Noe som aldri skjer, da Alfred alltid kommer opp med nye unnskyldninger for ikke å dra. Så bestemmer Sofia for å reise selv, hjemme alene går Alfred ut av sitt gode skinn (som bringer et sett med fornøyelige scener).

Sofia And The Stubborn.

Jeg forlot Verdensteateret for siste gang på denne festivalen etter å ha sett Fly With The Crane av Li Ruijun. Fin, men noe kjedelig om 73 år gamle Ma som ønsker å bli gravlagt i jorden og ikke kremeres som det kinesiske samfunnet nå ønsker.

Fly With The Crane.

De andre:
En rekker ikke å se alle filmene som blir vist på filmfestivalen, så innimellom er det noen filmer som slipper unna radaren eller som man bare ikke får klemt inn. Men likevel skulle sett. The Dandelions av Carine Tardieu var en film jeg gjerne skulle fått med meg. Selv om jeg skulle likt å se Pulgasari av Chon Gon Jo og Shin Sang-ok, er det nok historien bak filmen som er den mest interesante. For Nord-Koreas tidligere diktator Kim Jong-il (da ennå ikke overtatt makten etter faren) var en ivrig filmentusiast. Han kidnappet en sørkoreansk filmskaper (Shin Sang-ok) og tvang han til å lage filmer for han, deriblant Pulgasari (en nordkoreansk monsterfilm). How To Make Money Selling Drugs av Matthew Cooke var en snakkis på festivalen, og en film jeg skulle ha sett. Jeg kunne og tenkt meg å fått med meg Skateistan, om skating i Afghanistan.

Prisvinnerne:
Auroraprisen gikk til Lore av Cate Shortland.
Publikumsprisen gikk til No av Pablo Larrain.
FICC-prisen / Don Quixote-prisen gikk til In The House av Francois Ozon.
Fipresciprisen gikk til Camille Rewinds av Noémie Lvovsky.
Den Norske Fredsfilmprisen gikk til Wadjda av Haifaa Al Mansour.
Tromsøpalmen gikk til There Will Be Some Who Will Not Fear Even That Void av Saeed Taji Farouky.

onsdag 23. januar 2013

Frozen Land, Moving Pictures 2013 (Hålogaland Teater)

Hålogaland Teater:
Hålogaland Teater er regionteateret for Troms og Finnmark, grunnlagt i 1971. I 2005 sto teaterets nye teaterbygg klart og har siden det, i tillegg til å brukes til sitt opprinnelige formål, gjort nytten som en ekstra kinosal for filmfestivalen. Selve bygget ligger litt utenfor selve sentrum, men festivalen har satt opp en shuttlebuss som vil bringe publikum ut til teateret før hver forestilling starter. I teaterbygget er det også en hyggelig liten café. Vanligvis har jeg lagt mesteparten av filmene jeg har sett her i Tromsø til kinosalene i sentrum, men denne gang ble det mange visninger på Hålogaland Teater for min del.

Første film som jeg tok turen ut til teateret for å se, tok meg tilbake i tid. I Noémie Lvovsky sin Camille Rewinds får hovedpersonen mulighet til å rette opp i sitt havarerte ekteskap når hun våkner opp tilbake i tid i sin egen 16 års kropp. Morsomt, og tidskoloritten sitter som støpt, men kunne godt ha vært litt mer skarpere i kantene. Filmen stakk av med Fipresciprisen.

Two Years At Sea.

En mann tussler gjennom en mørk skog i et grovkornet bilde, en mann sitter inne i en gammel campingvogn løftet oppe i et tre og speider ut av et skitten vindue og en mann sitter stille på en selvlagd flåte og fisker i et øde vann. Dialog eksisterer omtrent ikke, det er bare en stille iakttagning av en som har valgt å leve livet sitt alene i de skotske skogene. Hva det er som besnærer meg så mye med en sånn film har jeg vansker for å forklare, men det er akkurat det Two Years At Sea av Ben Rivers gjør. I et impresjonistisk format følger vi Jake Williams sine sysler langt inne i de tåkefylte skogene.

Neste film ut (og påfølgende visning etter Two Years At Sea) bar omtrent på et lignende visuelt preg, men mystikken og det besnærende mangler her. I Tabu av Miguel Gomes skjules et tradisjonelt trekantdrama på en fin måte i et svart-hvitt formspråk. Todelt film hvor vi i første film følger Aurora i nåtiden som gammel dame, og i den bedre andre delen Aurora i et tilbakeblikk fra en portugisisk koloni i Afrika. Fint, men i lengden noe uengasjerende og kjedelig.

En hvit tiger skaper frykt i de russiske rekkene under den andre verdenskrig, men ingen tiger i vanlig forstand. I White Tiger av Karen Shakhnazarov er tigeren en hvitmalt tysk tanks, som får rykte på seg til å være et spøkelse. En ung tankfører overlever et angrep av den hvite tigeren, forbrent over hele kroppen, for så å bli helt frisk igjen. Overbevist om at han kan utslette den legger han ut på jakt for å finne spøkelsestanksen. Et spennende utgangspunkt for en film som lykkes stort sett, men som ikke kommer helt i mål.

Tabu.

Om enn i farger, men temaet i Lore av Cate Shortland er mørkt. Unge Lore blir nødt til å føre søsknene til familien i Hamburg gjennom Tyskland etter dets fall. En The Road-aktig film bare satt til andre verdenskrig istedet for en postapokalyptisk verden. Bra, men kunne tjent på å vært enda mer brutal. Filmen vant Auroraprisen for beste film i konkurranseprogrammet, følgende begrunnelse ble gitt av juryen for valget av filmen som vinner:

"Auroraprisen tildeles en følsom film om forvandlingene en ung jente gjennomgår i løpet av en krig. Hennes oppfatninger av godt og dårlig, rett og galt blir satt lys på i dette spenningsfylte dramaet. Den intense, dristig og følbare fotograferingen i filmen bringer dramaet svært nært tilskueren."

Jeg prøvde meg engang på et skateboard, ned fra en rampe, det gikk ikke så bra. Guttene (og en jente) i Dogtown And Z-Boys derimot har stålkontroll på brettet som i sin tid var totalforbudt i Norge. Dette er en dokumentar av tidligere medlem av gjengen (Z-Boys), Stacy Peralta, om miljøet rundt en legendarisk surfesjappe mellom Venice Beach og Santa Monica i California. Selv uten å være interessert i skateboard er dette en knall dokumentar fra en svunnen tid, og ja, de kan skate.

Flower Buds.

Tragisk, men nesten presentert som en komedie. Flower Buds av Zdenek Jirasky gjenspeiler en sosialrealistisk historie på et komisk vis til tider. En familie i oppløsning danner grunnlaget for handlingen lagt til triste omgivelser. Faren spiller bort alle pengene, sønnen er håpløst forelsket i en stripper og datteren har blitt gravid. En god film som presenterer en god domino-effekt på hvordan ting går galt.

En manga-serie danner utgangspunkt for Rurouni Kenshin. Satt til slutten av Edo-æraen legger Kenshin bort sverdet, men blir nødt til å revurdere sitt ønske om ikke å ta et liv igjen når han møter den unge Kaoru som havner i trøbbel med en grisk narkobarn. Otomo Keishi sin film er en artig og fartsfyllt lek med sverd, men som kunne med fordelt ha vært litt kortere.

En god del roligere i formen er Marcelo Gomes sin Once Upon A Time Was I, Veronica. Her møter vi Veronica som gjør karriere som lege, men som finner ut at sin største pasient er seg selv. En ok film hvor stemningen tvinges fram på det indre plan, men sluttresultatet blir likevel noe kjedelig.

tirsdag 22. januar 2013

Frozen Land, Moving Pictures 2013 (Kulturhuset)

Kulturhuset:
Kulturhuset har vært den kulturelle storstuen i Tromsø siden 1984. Det arrangeres flere arrangement på de forskjellige scenene som Kulturhuset består av. Hovedscenen brukes både som konsert-, konferanse- og teaterlokale. Under filmfestivalen blir denne salen også brukt som kinosal. Kulturhuset huser ellers den hyggelig caféen Sånn som inntar rollen som festivalcafé, forvent fulle lokaler der i de siste dagene av filmfestivalen.

La Sirga.

Hvis jeg skulle delt ut en pris på filmfestivalen ville den gått til La Sirga av William Vega. En poetisk film fra Colombia. Innhyllet i flott foto viser denne filmen i rolig tempo Alicia som flykter fra den nedbrente landsbyen sin til onkelens vertshus ved en innsjø i Andesfjellene. Filmen beveger seg i vakre bilder, men det er hele tiden mørke understrømmer fra konflikten som ligger ukjent bak som en skygge i horisonten. En flott film.

Fra Nord-Korea tenker man gjerne at det bare vil komme triste sosialrealistiske filmer, men der er fokuset når det gjelder film noe helt annet. Og det viser seg også i en film laget i Nord-Korea, men av vestlige regissører. For i Comrade Kim Goes Flying av Anja Daelemans, Nicholas Bonner og Kim Gwang-hun er det et roserødt portrett av landet som gjelder, og noe annet hadde de vel heller ikke kunne kommet unna med. Gruvearbeideren Kim drømmer om å bli trapesartist. Hun flytter til Pyongyang for å jobbe på en byggeplass samtidig som hun aspirerer til et sirkus, men til tross for at alle smiler og vil hjelpe så møter hun litt motstand.

Oh Boy.

Selv om filmen er skutt i svart-hvitt og kommer fra Tyskland, er ikke Oh Boy en dyster historie. Regissør Jan Ole Gerster sin historie om unge Niko som har droppet studiene, blitt droppet av kjæresten og mistet pengestøtten fra faren, er riktig så morsom til tider. Niko drifter gjennom Berlin på evig jakt etter kaffe, eller mer korrekt seg selv. God film.

The Woodsman And The Rain.

Konkurranseprogrammets kanskje minst seriøse film omhandler tømmerhoggeren Katsu som plutselig befinner seg som et nesten fullverdig medlem av et filmteam som filmer en lavbudsjetts zombiefilm. Shûichi Okita sin The Woodsmand And The Rain beretter likevel mer om et far og sønn forhold enn det handlingen skulle tilsi. Filmen veksler mellom perioder nesten uten flyt i framdriften til rett ut morsomme scener. Likevel en god film med lun humor.

mandag 21. januar 2013

Frozen Land, Moving Pictures 2013 (Fokus)

Tromsø Internasjonale Filmfestival, Januar 14-20 2013:

Fryst på skjermen foran meg, ordet filmfest badende i maling i flere farger. Så glir skjermen over i bevegelse. Den første filmen på den 23. Tromsø Internasjonale Filmfestival, min 11. festival i Nordens Paris, beveger sine bilder over skjermen.

Fokus:
Fokus Kino Aurora er det største visningsstedet under filmfestivalen og teller seks kinosaler (forøvrig bare fem som brukes under festivalen). Typisk for festivalen er at sal 1 og 5 viser samme film samtidig, og sal 2 og 3 viser samme film samtidig. Før det nye kinoanlegge ble bygget lå Fokus Kino i bygningen som nå brukes som bibliotek.

Me Too.

Første filmen ut er russisk dokumentar om en autistisk gutt og forholdene for behandling av autister i Russland, Anton's Right Here av Lyubov Arkus. Interessant om hvordan det russiske helsevesenet behandler personer med psykiske lidelser, men noe lang.

Det skulle bli mye russisk film på festivalen på meg. Jeg fortsetter med Me Too av Aleksey Balabanov. Snakker vi her om en noe absurd versjon av Stalker (Andrej Tarkovskij)? Vi følger en brokete gjeng som legger ut for å finne lykkens klokketårn, som befinner seg et sted ute i ødemarken omgitt av en evig vinter. Varierende film, men avslutningen på filmen inneholder noen flotte bilder.

Et monster fra havdypet er første film ut i konkurranseprogrammet for min del, men ikke et monster i tradisjonell form. Leviathan henter tittelen fra mytenes rike og bibelens mørke. Via kameraer festet til forskjellige deler av båten og på mannskapet følger vi et døgn på en fiskebåt i Nord-Atlanterhavet. Styggvakre bilder avløses av mutte skrik fra havet. Et vellykket eksperiment av en dokumentar.

Leviathan.

Michel Gondry kjenner vi fra filmer som Eternal Sunshine Of The Spotless Mind og Be Kind Rewind. Nå er han tilbake med The We And The I, og vi får håpe at denne får norsk kinodistribusjon. Her følger vi en gjeng skoleungdommer i Bronx på bussen hjem etter siste skoledag før ferien, på veien møtes mobbing, humor, drama og alvor ungdommene imellom. En drivende film og et høydepunkt på festivalen.

Hvis man føler at Bronx er et slitt område, burde man besøke Detroit. Her snakker vi om en metropol, og nesten industrialismens kjerne i statene, som satt litt på spissen nesten har blitt redusert til en spøkelsesby. Ingen by i senere tid har opplevd en større fraflytning enn Detroit, og det er hva dokumentaren Detropia av Heidi Ewing og Rachel Grady setter fokus på. En god dokumentar om en dyster framtidsutsikt som kan gjelde flere byer, men er det håp i horisonten?

Fra grimme framtidsutsikter til en lek med sjangerkonvensjonene i The Thieves, Choi Dong-Hoon. En katt og mus lek som kanskje tar hvem lurer hvem litt langt. Likevel, en fornøyelig og lettbeint actionkomedie ala Ocean's Eleven.

Ifjor ble I Love You vist på festivalen, i år vises oppfølgeren med den opplagte tittelen I Don't Love You. Her gir nok en gang regissørene Aleksandr Rastorguev og Pavel Kostomarov kameraet til noen ungdommer i Rostov og ber dem å filme deres liv. I motsetning til forrige film følger vi denne gang bare et ungt par. Et noe absurd prosjekt ikke helt uten kvaliteter.

François Ozon er alltid en filmskaper å se opp for, In The House intet unntak. Solid håndverk viser Claude som innynder seg hos en familie til en klassekamerat for å bruke dem som kilde for en skoleoppgave. En veldig bra konstruert intrige, psykologisk uten å være en thriller. Se ellers opp for Ozon sitt stikk til Woody Allen sin Match Point, på en filmplakat i filmen er hovedpersonen avtegnet med en bordtennis-racket. Filmen stakk av med FICC-prisen (også kjent som Don Quixote-prisen) under festivalen.

Detropia.

Hvem skulle tro at en nesten rosafarget reklamefilmkampanje skulle bidra til å felle et diktatur, Pinochet i Chile, men det er det No av Pablo Larraín omhandler. En fin film, men til tross sitt viktige tema blir det ikke veldig stor film av det, til det blir den litt for konvensjonell. Resten av publikum var tydelig uenig med meg og tildelte den publikumsprisen.

Under programmet Film Fra Nord (FFN) valgte jeg meg ut to dokumentarer som foregår på Svalbard.
There Will Be Some Who Will Not Fear Even That Void av Saeed Taji Farouky følger en gjeng med kunstnere på en stor seilskute som seiler rundt Svalbard. Istedet for et sett med talking heads blir historien fortalt som en reise i fremtiden etter at jorden har blitt ødelagt av global oppvarming, en artig vri. Mye flotte bilder. Dokumentaren vant Tromsøpalmen for beste dokumentar.
I Ghost Radio Hunter av Carl Christian Lein Størmer følger vi artisten Per Martinsen (Frost / Mental Overdrive) på jakt etter et spøkelses-radiosignal fra Pyramiden på Svalbard. Artig, men dokumentar?

In The Fog av Sergei Loznitsa forviller seg litt inn i skodden. Sushenya havner i tåken når han blir tatt til fange sammen med en gjeng sabotører. Når han blir sluppet fri, tror motstandsbevegelsen at han er en kollaboratør. Filmen er noe rotete fortalt, men utover dette en god film.

There Will Be Some Who Will Not Fear Even That Void.

Mer psykologisk var det i Sleep Tight av Jaume Balagueró. En ulykkelig Cesar jobber som portner i et leilighetskompleks, og det eneste som gjør at han overlever dagene er å se at andre er ulykkelige i tillegg. Han retter all sin oppmerksomhet mot en av beboerne i gården, men etterhvert blir planen hans dristigere og dristigere. Spennende, men filmen feiler noe i å gi et godt svar hva det er som forårsaket adferden til Cesar.

Siste film på festivalen ble 7 Boxes av uan Carlos Maneglia og Tana Schembori. Viktor er på desperat jakt etter penger og tar på seg en jobb med å frakte 7 kasser med ukjent innhold i til et ukjent sted. Snart får han både politiet, gangstere og rivaliserende gjenger på nakken i en vill jakt gjennom Asunción sine gater. Morsomt og spennende, men til tider litt mye løping og forviklinger.

søndag 13. januar 2013

Winter wonderland i Nordmarka

Mens tusser og troll lister seg usett gjennom skogen i snøen, og Kong Vinter er på en snarvisitt tilbake i gamle trakter, glir jeg over snøen innover et winter wonderland. Kulda biter i kinnene, pusten danner en lett frostrøyk.

Østre Fyllingen. Flott sol over vannet. (Lørdag)

Lørdag, Oslo strekker seg utover nedenfor Frognerseteren, opp av kuldesløret som dekker byen. Over Glåmene bryter sollyset gjennom tretoppene. Solen stryker over Vestre Fyllingen. Ved Sandungen er det helt stille, ikke en annen skiløper å se på vannet.

Først over markas indrefilet møter jeg andre skiløpere etter at jeg forlot Østre Fyllingen og sporene mot Kikutstua. Ned fra Sandbekkmana er det smalt og hardt, legger igjen skismøringen i sporene ned derfra.

Solen skinner gjennom trærne på en liten holme på Sandungen. (Lørdag)

Kulden griper tak i kinnene ved Katnosa og holder meg igjen. Slipper unna kuldens kalde gripetak innenfor Sandvikshytta varme vegger, vafflene smaker like godt som før. Tjuven har tatt dalen, så over Daltjuvmana går ferden. Iskrystaller dekker grenene på trærne.

Mannetjern. Spor over vannet. Kjentmannspost på den andre siden. (Lørdag)

Anderstjernene har mistet sine skispor, nå går ferden gjennom en berg- og dalbane over til Stormyra istedet. Bøss farger snøen nesten svart. På Trehørningens tre hjørner pilkes det gjennom hull i isen. Barnelatter lyder over isen.

Snøkrystalltre. (Lørdag)

En kjentmannspost passeres urørt for denne gang. Over Helgerens store flate er solen i ferd med å forsvinne over trærne i sør. Kvitebjørn Kong Valemon uler i det fjerne. Såvidt det er plass til et spor langs Myrtjerns eventyrbredder.

Over Gåslungen kommer det noen dype drønn fra isen. På Øyungen er sporene visket ut. Ved Skar kan jeg vandre rett av skiene og inn på bussen. På bussen nedover forlater dagen Nordmarka, som jeg.

Myrtjern. Langs en koselig og hyggelig trasé ned mot Gåslungen. (Lørdag)

Søndag er det en sen retur til Skar. Gårsdagens eventyrvær fortsetter, kulden enda mer bitende. Tilbake over mine egne spor fra igår. Så i en bue mot Helgeren og tilbake i retning Rottungen over Rådalshøgda.

Bjørnholt sine kanelboller er fortsatt et mål i seg selv. Bjørnsjøen vies bare et glimt med øyet før skiene farer på oppdagelsesferd i retning Sulutjern. Ingen spor av appelsiner over mot Kobberhaugshytta.

Små feer iaktar meg gjennom snøkrystaller ned mot Lørenseter. Det er hardt og skarpt ned bakkene, og bratt. Må holde konsentransjonen oppe. Snurrer rundt igjen og går i retning Rundmyr, før Skjennungen ligger til venstre for meg.

Frønsvollmyrene. Tryvannshøgda opplyst av solen. (Søndag)

Over Frønsvollmyrene brenner himmelen bak kringkastingsspiret på Tryvann. Det går fort nedover mot Skådalen. Solnedgang over Holmenkollen, Vettakollen farges rød. Ved Skådalen stasjon er ferden gjennom Nordmarkas magiske vinterland over for denne gang.

En fantastisk skihelg i marka, med et helt nydelig vær. Litt mindre snø enn det burde være, så sporene var hardpakka og skarpe.

Ned mot Skådalen, solnedgang over Holmenkollen. (Søndag)

(På vei ned mot Lørenseter fra Kobberhaugshytta passerte jeg en person som hadde skadet seg på vei ned en bratt bakke og ble hentet med snøscooter og ambulanse. Det er hardt og skarpt føre og bratte nedkjøringer kan være vanskelige, kjør forsiktig i de bratteste bakkene. Jeg håper alt gikk bra med personen som ble skadet.)

fredag 4. januar 2013

Et tilbakeblikk på 2012: Året verden skulle gå under

2012 skulle bli året verden gikk under, men det gikk ikke sånn. Verden gikk ikke under, ikke denne gangen heller, som så mange ganger før. Så istedet for å se livet passere i revy den 21. desember, kan jeg nå nøye meg å se tilbake på 2012.

Etter at rakettene hadde smelt inn det nye året, var det et nytt år, men ikke en ny årstid. Vinteren 2012 bød på, som før, mang en flotte skiturer i Nordmarka. Dessverre fant Kong Vinter det for godt å ta seg en litt for tidlig ferie, så sesongen ble etter mitt syn litt for kort.

Fra en av skiturene i 2012.

All skigåingen ble bare avbrutt av en reise til det mørke nord for å sitte inn i noen enda mørkere kinosaler under Tromsø Internasjonale Film Festival. Hele 29 filmer fikk jeg med meg i år, noe som kan sies å være en anseelig samling av tid tilbragt i en kinosal. Men fikk da tid til noen blandinger og burgere på Blårock i tillegg.

Påsken ankom og jeg lot fjell være fjell, snø være snø og forlot landet. Til fordel for den evige stad, Roma. Der bodde jeg på et hotell hvor utsikten fra vinduet var et bøttekott, så fint at det da er så mye annet fint å se på i byen istedet. Som å stå en time i kø for å klatre på St. Peterskirken sammen med en flokk med ungdommer, å stå stille er jo et ukjent fenomen der i gården.

Roma.

Etter mellomlandingen i Roma fløy jeg videre til Sardinia for å møte Alessandra som jeg møtte på pilgrimsreisen ifjor. Der kunne jeg spasere blant Nuragher, som ingen helt vet hvordan er bygget. Turen ned til den flotte stranden Cala Goloritze var et høydepunkt. Jeg forlot øya med et stort ønske om å returnere for å gjennomføre Il Selvaggio Blu. Hjemturen huskes best fra det å overnatte på buss- og togterminalen i Gøteborg, da bussjåføren syntes det var så vanskelig å ta imot penger for en billett. Så fikk man prøve seg som uteligger og.

Sardinia, Nuragh.

Etter at vinteren hadde sluppet grepet kunne jeg begynne å bevege meg rundt i de forskjellige markene rundt Oslo til fots igjen. Det var ikke få kilometer som ble tilbakelagt både på jakt etter og ikke på jakt etter kjentmannsposter, både langsmed og på tvers av stier. Året bragte med seg ett nytt kjentmannsmerkehefte og.

Kjentmannspost, bronsealderrøyse ved Krokskogstupet.

Pilegrimsvandring kunne jeg heller ikke gi helt slipp på, så på et besøk hos Emma måtte vi utforske den svenske pilegrimsleden som går gjennom Bohuslän. En fin tur gjennom det svenske landskapet, men noe annerledes enn på Caminoen.

Langs pilegrimsleden i Sverige.

Lange vandringer er som kjent noe jeg liker, så i år fikk jeg prøve meg på Marka24. 24 timer sammenhengende i Nordmarka. Med noe såre føtter ankom jeg mål ved Sognsvann godt fornøyd etter å ha gått Nordmarka omtrent på kryss og tvers på jakt etter poster.

Tvinnestølen.

Ingen sommer uten en fjelltur. Tanken var å oppleve Stølsheimen for første gang, men Kong Vinter hadde nok jobbet overtid for å ta igjen det tapte etter sin ferie tidligere i år. Stølsheimen var full av snø. Etter en fin kveld på Tvinnestølen med snø på alle kanter, gikk turen videre over en snødekt rallarvei til Finse. Fra Finse vandret jeg videre til Krækkja, Stigstu, telt et sted mellom Sandhaug og Rauhelleren, Rauhelleren, Tuva og til Ustaoset.

Holmavatnet.

Etter et lite gjestespill på familiegården i Seljord, tok jeg fjellskoene fatt igjen og for til Haukeliseter. En kald og våt vandring over Turistskaret brakte meg til en oppvarmet Holmavasshytte. Neste kveld tilbragte jeg alene i Kvanndalen før en lang etappe tilbake til Haukeliseter bragte meg tilbake til sivilisasjonen igjen.

GR20. Lac de Capitellu og Lac du Melo.

Så kom høsten og med det som utvilsomt ble årets høydepunkt, GR20. På Napoleons øy gikk jeg over fjellene fra nord på Korsika til sør. Mye kan fortsatt sies om turen, men mesteparten er allerede fortalt. Skal man gjøre noe annet enn å klatre i fjell der anbefales en tur til Corte. Forøvrig likte jeg meg godt i Ajaccio og. Porto-Vecchio ble for mye turisme etter å tilbragt 19 dager i fjellet omtrent.

Korsika, Corte.

Høsten gjorde også at jeg flyttet inn i kinosalene mørke igjen, til Film Fra Sør festivalen. 16 filmer kunne jeg kvittere for etter uken. Jeg ser mye film.

Arbeidsåret ble omtrent avsluttet med at jeg ble syk for første gang siden min arbeidskarriere startet. Så fikk jeg kjenne på hvordan det var å ligge hjemme syk jeg og.

Julen ble feiret hjemme i foreldrenes nye hus, på Nærsnes. Vintertid og fint. Så stakk Kong Vinter av fra jobben igjen i romjulen og på nyttårsaften bøttet det ned.

Til slutt, The Seer av Swans var fjorårets beste album (av de jeg hørte), og Moonrise Kingdom av Wes Anderson den beste filmen jeg så.

Ikke akkurat et nyttårsforsett, men for dette året har jeg en plan om å få gjennomført en vintertur på fjellet. Og når det gjelder årets store vandring er tanken GR10, som går over Pyreneene fra Hendaye (Atlanterhavet) til Banyuls-sur-Mer (Middelhavet).

GR20. Lac du Ninu.