Kulturhuset har vært den kulturelle storstuen i Tromsø siden 1984. Det arrangeres flere arrangement på de forskjellige scenene som Kulturhuset består av. Hovedscenen brukes både som konsert-, konferanse- og teaterlokale. Under filmfestivalen blir denne salen også brukt som kinosal. Kulturhuset huser ellers den hyggelig caféen Sånn som inntar rollen som festivalcafé, forvent fulle lokaler der i de siste dagene av filmfestivalen.
La Sirga.
Hvis jeg skulle delt ut en pris på filmfestivalen ville den gått til La Sirga av William Vega. En poetisk film fra Colombia. Innhyllet i flott foto viser denne filmen i rolig tempo Alicia som flykter fra den nedbrente landsbyen sin til onkelens vertshus ved en innsjø i Andesfjellene. Filmen beveger seg i vakre bilder, men det er hele tiden mørke understrømmer fra konflikten som ligger ukjent bak som en skygge i horisonten. En flott film.
Fra Nord-Korea tenker man gjerne at det bare vil komme triste sosialrealistiske filmer, men der er fokuset når det gjelder film noe helt annet. Og det viser seg også i en film laget i Nord-Korea, men av vestlige regissører. For i Comrade Kim Goes Flying av Anja Daelemans, Nicholas Bonner og Kim Gwang-hun er det et roserødt portrett av landet som gjelder, og noe annet hadde de vel heller ikke kunne kommet unna med. Gruvearbeideren Kim drømmer om å bli trapesartist. Hun flytter til Pyongyang for å jobbe på en byggeplass samtidig som hun aspirerer til et sirkus, men til tross for at alle smiler og vil hjelpe så møter hun litt motstand.
Oh Boy.
Selv om filmen er skutt i svart-hvitt og kommer fra Tyskland, er ikke Oh Boy en dyster historie. Regissør Jan Ole Gerster sin historie om unge Niko som har droppet studiene, blitt droppet av kjæresten og mistet pengestøtten fra faren, er riktig så morsom til tider. Niko drifter gjennom Berlin på evig jakt etter kaffe, eller mer korrekt seg selv. God film.
The Woodsman And The Rain.
Konkurranseprogrammets kanskje minst seriøse film omhandler tømmerhoggeren Katsu som plutselig befinner seg som et nesten fullverdig medlem av et filmteam som filmer en lavbudsjetts zombiefilm. Shûichi Okita sin The Woodsmand And The Rain beretter likevel mer om et far og sønn forhold enn det handlingen skulle tilsi. Filmen veksler mellom perioder nesten uten flyt i framdriften til rett ut morsomme scener. Likevel en god film med lun humor.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar