lørdag 23. februar 2013

Gjøvik - Oslo på ski

Det er mørkt og månen titter knapt fram fra skylaget, små snøkorn driver frem og tilbake i luften. Lysene fra taxien forsvinner i mørket, og jeg står igjen mutters alene med 140 kilometer foran meg. Atter en gang i Hunndalen altså, et nytt forsøk på å gå fra Gjøvik til Oslo på ski. Sist måtte jeg gi meg på Grua, da jeg slo venstrehånden min på veien. I utgangspunktet hadde jeg tenkt å ta turen senere, for å gå mens dagen er enda lengre. Men et titt på værmeldingen framover fikk meg til å fremskynde planene, der lyste det i mye røde tall. Ifjor snudde det i slutten av februar, og påsken kom for tidlig. Veldig fint, men føret ble skadelidende. Redd for at muligheten skulle smelte bort igjen, stålsatte jeg meg for å starte tidligere enn ønsket.

Ved starten i Hunndalen. Klokken er 02:20 på natten og jeg legger ut på en i kanskje overkant lang ferd.

Som sist tok jeg siste tog fra Oslo til Gjøvik, med ankomst kl 02:00 om natten. Det var stille på toget opp, så en fikk slappet litt av før turen startet. Ved Hunndalen var det ikke mer enn tre minusgrader, så ikke så kaldt som ventet. Setter ut i mørket kl 02:20. Det er tydelige spor, men føret er ikke like tydelig. I starten er det trått. Lysene fra Gjøvik blinker i bakgrunnen idet jeg beveger meg opp i lia på vei mot Osbakken. Over meg skinner månen ned på skyene, men ikke så mye ned på meg. Jeg får klare meg med lyset fra hodelykten.

På vei ned fra Glåmhaugen begynner det sakte å lysne. Omtrent halvveis til Lygna.

Stille og ensomt glir jeg nedover, det går fortere enn sist. På vei ned mot Rørmyra piper det fra alarmen på mobilen for første gang. Jeg har satt opp alarmen på mobilen til å gå av hver time, hver gang den går av skal jeg stoppe for å spise og drikke litt. I sekken har jeg pakket pizza, brownies og nøtter, i tillegg til de obligatoriske vannflaskene. Å opprettholde energinivået på en sånn tur som dette er viktig. Sist kom jeg og fetteren min ned til Solvoll samtidig med at solen sto opp, nå er det fortsatt mørkt. Inne i husene sover innbyggerne i den lille grenden stille mens jeg glir forbi i mørket utenfor.

Flott utsikt fra Hengedyhaugen, ikke langt unna Lygna.

Ved Lygnasæter. Se opp for skiløpere som går fra Gjøvik til Oslo.

Det er en måned tidligere på året nå enn på forrige forsøk, og det merkes på lyset. Det er mørkt opp mot Glåmhaugen, sist var det en flott tur over i sollys. Fortsatt danser snøen i luften. På vei ned møter jeg de første menneskene siden jeg startet, jeg havner rett opp i leiren deres. Ett par som også startet på Gjøvik, men dagen før. De har overnattet i telt på Glåmhaugen og skal ned til Nittedal. Spreke folk, de trener til å krysse Grønland på ski. Det begynner så smått og lysne i bakkene nedover.

Et enslig tre ved Lustjernsmyrene.

Jeg ankommer Lygna omtrent 09:30, og det var kjærkomment. De siste kilometerne har gått trått og jeg er sliten når jeg setter meg ned inne i kaféen. Mer sliten enn det jeg egentlig ønsker å være, med tanke på at jeg jo bare har 8 mil igjen omtrent. Jeg tar meg en skikkelig pause. Inntar et roastbiff-rundstykke, wienerbrød, te, eplemost og en cola. Sprer litt godlukt i lokalet.

Omtrent halvveis på turen. God og fornøyd, formen fortsatt fin.

Ved Grunntjernet mellom Lygna og Koperud før Grua.

Litt over 11:00 setter jeg avgårde igjen, pausen har gjort underverker. Og ikke bare har den revitalisert meg, den har revitalisert føret og sporene også. Fra Lygna går det som en drøm. Herfra går det jevnt nedover med få stigninger. Flere hyggelige tjern passeres på veien. Ved Koperud nyter jeg en flott utsikt over Hadeland og litt mat (alarmen har pepet igjen). Solen har sitt lengste gjestespill til nå. Tyngre føre igjen etter Koperud. Ned mot Brovoll og over Langvatnet leker jeg leken 'gå så langt en kan uten å flytte på seg', jeg har null feste.


Koperud. Solen gjør sitt lengste gjestespill.

Med unntak av siste delen har turen fra Lygna gått som en drøm, jeg ankommer Grua og Kiwi'n der rundt 15:00. Ned til Grua kommer også tre andre gutter som har gått fra Gjøvik, de overnattet på Lygnasæter og skulle nå til Katnosdammen. Jeg bunkrer inn noe mat og drikke (bananer, lefser, cola, vann og appelsinjuice) og tar en pause sammen med dem. Nesten som en kafé, en stol står og venter på meg i inngangspartiet. Nå venter min egen lekegrind foran meg, og jeg er optimistisk på at jeg skal klare dette.

Oppe ved Gjerdingens mektige basseng. Bare Nordmarka foran meg igjen før jeg er framme.

Fra Grua går turen opp til Gjerdingen sitt store islagte og snødekte basseng. Formen er på topp. Ved Sandvikshytta på Katnosa lyser et lite lys utenfor opp hytta når jeg ser meg tilbake over vannet. Jeg stopper for en kort matpause på Katnosdammen, inne holder gjestene på å lage mat. Det er mørkt når jeg setter ut igjen. Jeg ønsker å unngå den seige turen over Kikuttoppen, så i det lille lyset fra hodelykten legger jeg i vei rundt, over Vesle Sandungen og til Kveldroshøgda før Vestre Fyllingen.

Min plan med å spise hver time ser ut til å ha fungert, for over Østre Fyllingen bugner jeg fortsatt av energi, selv om jeg såklart merker det på kroppen at jeg har gått langt. Dette går veien. Ingen på vannet, men hadde noen passert meg hadde de nok bare sett ett stort glis fare forbi dem. I kjente strøk nå. Ned fra Ullevålseter er det derimot litt brems (eller snarere motsatt). Her møter jeg den dårligste løypen på hele turen, sporene er ødelagt og det er igjen null feste.

En glad gutt ved Sognsvann etter 14 mil på ski. Sliten, men utrolig fornøyd med å ha gjennomført turen.

Klokken er 21:20 når jeg tar av meg skiene på Sognsvann. I lyset fra lysstolpen kan man se smilet fra en utrolig glad, men sliten skiløper. Den lengste skituren jeg har gjennomført er et faktum, 140 kilometer tilbakelagt.


Oversikt over ruten, Gjøvik-Oslo.

lørdag 16. februar 2013

En lang skitur og en kort historie fra den: The little tree that wanted to move

Satte meg fore å gjenta turen over Romeriksåsene fra Grua til Kjelsås som jeg gjennomførte ifjor, i repetisjonsøvelsenes tråd. Da i strålende påskevær, alt for tidlig. Nå lå åsene dekket over av et grått skylag, til gjengjeld var ikke føret blankslipt. Det medførte at det gikk lettere opp bakkene i starten fra Grua. Oppe ved Snellingen var det lite som minnet om fjorårets tur, et blått vinterland var byttet ut med et grått vinterland. Over snøen gikk det fortere og jeg var tidligere nede ved Råsjøstua, men det er ikke noe sol å varme seg på i hytteveggen. Over mot Hakkim var det grått, utsikten som var så fin ifjor var nå som forsvunnet i jorden. Tok en annen rute til Bekkestua nå, la ruten over Vardåsen, istedet for ved siden av Storøyungen.

Solen skinner såvidt gjennom det grå sløret, på vei opp i Romeriksåsene fra Grua.

Jeg har gått fortere enn ifjor, men det står ikke akkurat kruttrøyk igjen i sporene etter meg. Forbi Årstadvangen og Spikertjernshytta, før det bærer ned fra Romeriksåsene igjen. Så venter Nittedal på langs. Ifjor en slalåm-løype mellom jordklumper, nå spor uten feste. Enkelte steder en får følelsen av å stå på stedet hvil, en står bare og spinner. Opp fra Slattum og inn i Lillomarka er det kaldere og med ett så sitter smøringen som et skudd. Like mye som skyene fester seg til bakken, over Lillomarka ligger det tett tåke. Et enslig tre dukker fram langs kanten på Kjulstjernet. En liten historie tar form i hodet mitt. Langs lysløypa mot Linderudkollen dukker det fram flere krefter og det er godt feste. Suser oppover, før det går lukt nedover igjen.

Ved Snellingen. Blått ble til grått. Ifjor var det strålende vær på samme tur, nå lå et grått teppe over landskapet og bygningene på Snellingen.

Jeg når fram til Kjelsås før det er mørkt, ifjor var det mørkt lenge før jeg dukket opp der. Solen så jeg lite til over Romeriksåsene. Skiftende forhold, men en fin og lang tur på ski. Og ut av turen kom det en kort og liten historie, gjengitt nedenfor (på engelsk).

Utsikt fra Hakkimhøgda. Ifjor sto jeg her med flott utsikt utover landskapet, nå ligger det dekket bak skyhavet.

Null feste og full spinning på ski gjennom Nittedal på langs.

The little tree that wanted to be able to move
Beside the shore of the frozen lake Kjulstjernet stands a little tree. It's not big, and it's barely able to hold up what little snow that rest on its shoulders, some barren twigs. But for all that matters, it's still a tree. It stands shivering in the cold. Still, it is feeling like it's a sort of an adventurer, abiding by the cold, it is content. Little takes it notice of the people passing by. That is, until a lone skier going by the name of Tarjei passes by on his way from Grua to Kjelsås over Romeriksåsene. In a fleeting moment it envisions what it must be like to be able to move, and because of that a small seed is born in its mind. It soons starts to dream of conquering the poles, to be the first tree to the north and south pole. To be the first tree on the top of Mount Everest. In small steps it tries to move, but to no avail, it stands rooted to the ground in the cold. A long time goes, the little tree stands there by the lake trying to move. Little by little its dreams get broken, along with it's will to live. And at last, it withers and dies. The little tree that wanted to be able to move.


The little tree that wanted to be able to move.

lørdag 9. februar 2013

Repetisjonsøvelse(r)

For to år siden tok jeg skiene fatt og gikk Nordmarka opp og ned igjen, fra Sognsvann til Mylla og ned igjen. Dette er historien om en repetisjonsøvelse. Nå som da er dette en generalprøve for en enda lengre tur. Jeg stiller med godt humør, marka stiller med flott natur og nydelige forhold, været stiller med sol og blå himmel. Et skikinderegg.

Kopperhaugtjernet. Hvitkledt ås ovenfor vannet.

Som forrige gang lukter det ferskt bakverk fra Ullevålseter når jeg passerer sportsstuen. Turen går forbi Lørenseter og opp mot Kobberhaughytta, der hadde Statnett hatt skidag dagen før. Heldigvis lå det ikke noen monstermaster eller kabler liggende igjen. Ned fra Appelsinhaugen renner jeg rett inn i Holmenkollmarsjen. Forrige gang havnet jeg opp i etterlatskapene etter rennet, nå havner jeg midt oppi det. Sniker meg påpasselig ned på den ene siden av løperne for ikke å forstyrre dem.

Spor over Bjørnsjøen. Kikutstua venter på andre siden.

Kikutstua bader i solen og jeg gjør min (som da) første pause for dagen der. Trærne henger over meg på vei over Kikuttoppen, tynget ned av snø. Den hvite snøen og den blå himmelen gir en vakker kontrast. Stille på Katnosdammen. Det er det ikke på Sandvikshytta. Et lite folkehav ute i marka. Rift om vafflene. Stikker av med den siste før en ny forsyning må stekes opp. Smører om, hatt litt for lite glid til nå. Bedre når Finnstad dukker opp. Pershusfjellet troner ovenfor meg ved siden av.

Idyllisk ved Kroktjernet på vei mot Sandungen.

Ankommer parkeringsplassen ved Mylla Dam, ser på klokka og konstaterer at det ikke har gått like fort hit som forrige gang. Trøster meg med at nå er jeg jo halvveis. Seig stigning opp mot Bislingflaka. Forrige gang var det en seig oppstigning fra Gjerdingen, rollene er byttet om. På Gjerdingen er det omtrent folketomt, to skiløpere forsvinner i horisonten.

Katnosa. Dypt inne i marka.

Kommer ned til Katnosa samtidig med en flott solnedgang bak åsene i vest. Nå ryker det fra Katnosdammen. Inne inntar jeg litt mat mens jeg hører på en guttegjeng på øvelse vurdere om de skal gå til Bislingen eller ikke før de går tilbake til Sognsvann.

Finnstad. En hyggelig markaplass ved den fine traséen mellom Katnosa og Tverrsjøen.

Skumring over traséen over mot Sandungen. Mørkt over Kikuttoppen, lysene fra Kikutstua møter meg på vei ned. Kort rast i selvbetjeningskammerset, barnelatter i gangene over. Det har begynt å snø ute. Det knitrer fra kablene mellom strømmastene i Bjørnsjøhelvete. Lysene fra Kikutstua forsvinner i mørket. Jeg er en ensom lykt langs traséen. I sør skinner lysene fra byen svakt over himmelen.

Skarvvatnet.

Liv i sporene mellom Ullevålseter og Sognsvann. En sliten skiløper ankommer T-banen. En lang og fin dag på ski i marka.

Solnedgang bak Katnosa.