onsdag 23. januar 2013

Frozen Land, Moving Pictures 2013 (Hålogaland Teater)

Hålogaland Teater:
Hålogaland Teater er regionteateret for Troms og Finnmark, grunnlagt i 1971. I 2005 sto teaterets nye teaterbygg klart og har siden det, i tillegg til å brukes til sitt opprinnelige formål, gjort nytten som en ekstra kinosal for filmfestivalen. Selve bygget ligger litt utenfor selve sentrum, men festivalen har satt opp en shuttlebuss som vil bringe publikum ut til teateret før hver forestilling starter. I teaterbygget er det også en hyggelig liten café. Vanligvis har jeg lagt mesteparten av filmene jeg har sett her i Tromsø til kinosalene i sentrum, men denne gang ble det mange visninger på Hålogaland Teater for min del.

Første film som jeg tok turen ut til teateret for å se, tok meg tilbake i tid. I Noémie Lvovsky sin Camille Rewinds får hovedpersonen mulighet til å rette opp i sitt havarerte ekteskap når hun våkner opp tilbake i tid i sin egen 16 års kropp. Morsomt, og tidskoloritten sitter som støpt, men kunne godt ha vært litt mer skarpere i kantene. Filmen stakk av med Fipresciprisen.

Two Years At Sea.

En mann tussler gjennom en mørk skog i et grovkornet bilde, en mann sitter inne i en gammel campingvogn løftet oppe i et tre og speider ut av et skitten vindue og en mann sitter stille på en selvlagd flåte og fisker i et øde vann. Dialog eksisterer omtrent ikke, det er bare en stille iakttagning av en som har valgt å leve livet sitt alene i de skotske skogene. Hva det er som besnærer meg så mye med en sånn film har jeg vansker for å forklare, men det er akkurat det Two Years At Sea av Ben Rivers gjør. I et impresjonistisk format følger vi Jake Williams sine sysler langt inne i de tåkefylte skogene.

Neste film ut (og påfølgende visning etter Two Years At Sea) bar omtrent på et lignende visuelt preg, men mystikken og det besnærende mangler her. I Tabu av Miguel Gomes skjules et tradisjonelt trekantdrama på en fin måte i et svart-hvitt formspråk. Todelt film hvor vi i første film følger Aurora i nåtiden som gammel dame, og i den bedre andre delen Aurora i et tilbakeblikk fra en portugisisk koloni i Afrika. Fint, men i lengden noe uengasjerende og kjedelig.

En hvit tiger skaper frykt i de russiske rekkene under den andre verdenskrig, men ingen tiger i vanlig forstand. I White Tiger av Karen Shakhnazarov er tigeren en hvitmalt tysk tanks, som får rykte på seg til å være et spøkelse. En ung tankfører overlever et angrep av den hvite tigeren, forbrent over hele kroppen, for så å bli helt frisk igjen. Overbevist om at han kan utslette den legger han ut på jakt for å finne spøkelsestanksen. Et spennende utgangspunkt for en film som lykkes stort sett, men som ikke kommer helt i mål.

Tabu.

Om enn i farger, men temaet i Lore av Cate Shortland er mørkt. Unge Lore blir nødt til å føre søsknene til familien i Hamburg gjennom Tyskland etter dets fall. En The Road-aktig film bare satt til andre verdenskrig istedet for en postapokalyptisk verden. Bra, men kunne tjent på å vært enda mer brutal. Filmen vant Auroraprisen for beste film i konkurranseprogrammet, følgende begrunnelse ble gitt av juryen for valget av filmen som vinner:

"Auroraprisen tildeles en følsom film om forvandlingene en ung jente gjennomgår i løpet av en krig. Hennes oppfatninger av godt og dårlig, rett og galt blir satt lys på i dette spenningsfylte dramaet. Den intense, dristig og følbare fotograferingen i filmen bringer dramaet svært nært tilskueren."

Jeg prøvde meg engang på et skateboard, ned fra en rampe, det gikk ikke så bra. Guttene (og en jente) i Dogtown And Z-Boys derimot har stålkontroll på brettet som i sin tid var totalforbudt i Norge. Dette er en dokumentar av tidligere medlem av gjengen (Z-Boys), Stacy Peralta, om miljøet rundt en legendarisk surfesjappe mellom Venice Beach og Santa Monica i California. Selv uten å være interessert i skateboard er dette en knall dokumentar fra en svunnen tid, og ja, de kan skate.

Flower Buds.

Tragisk, men nesten presentert som en komedie. Flower Buds av Zdenek Jirasky gjenspeiler en sosialrealistisk historie på et komisk vis til tider. En familie i oppløsning danner grunnlaget for handlingen lagt til triste omgivelser. Faren spiller bort alle pengene, sønnen er håpløst forelsket i en stripper og datteren har blitt gravid. En god film som presenterer en god domino-effekt på hvordan ting går galt.

En manga-serie danner utgangspunkt for Rurouni Kenshin. Satt til slutten av Edo-æraen legger Kenshin bort sverdet, men blir nødt til å revurdere sitt ønske om ikke å ta et liv igjen når han møter den unge Kaoru som havner i trøbbel med en grisk narkobarn. Otomo Keishi sin film er en artig og fartsfyllt lek med sverd, men som kunne med fordelt ha vært litt kortere.

En god del roligere i formen er Marcelo Gomes sin Once Upon A Time Was I, Veronica. Her møter vi Veronica som gjør karriere som lege, men som finner ut at sin største pasient er seg selv. En ok film hvor stemningen tvinges fram på det indre plan, men sluttresultatet blir likevel noe kjedelig.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar