torsdag 30. mai 2013

Kjentmannsmerket: Holmenåsen Som Ble Den Kjente Holmenkollen

Dette må vel være den korteste kjentmannsturen jeg har gjort. Kan knapt kalles en tur og. Mesteparten av tiden gikk jo med til å ta t-banen opp til Holmenkollen.

Oppe ved nasjonalbakken skinner solen ned fra himmelen, kort avbrutt innimellom av enkelte skyer drivende forbi. Så ikke i sydlig lende, der var det mørkere og tydelig regn i horisonten.

Holmenåsen som ble den kjente Holmenkollen.

Holmenkollen het egentlig ikke Holmenkollen i starten, men Holmenaasen. Og før det kom noen hoppbakke på kollen eller åsen, var det oppført et utsiktstårn på toppen av Holmenaasen. Tårnet var ment for publikum. Tårnet står ikke der lengre. Området har tidligere vært tillagt det militære, men er nå frigitt.

Mørk utsikt fra t-banestasjonen på Holmenkollen.

Jeg stempler posten og vandrer så forbi turistene ved Holmenkollbakken og ned til t-banen igjen. Det var en kort kjentmannstur.

søndag 26. mai 2013

Kjentmannsmerket: Tonekollen og Skålsjøen og Cudriobakken 'Lønningsbakken' og Plankeveien Nordøst Ved Kruggmyr og Jettegryten I Skullerudåsen

Rene Kjentmannsmaratonen det her. Med fem poster på plakaten og en sviende sol ovenfor ble det en lang og varm dag gjennom Østmarka.

Underskog syd i Østmarka.

Om det skulle være et maraton, var det i såfall ett enmanns maraton, og det startet i Durud. Så kan en si at en har vært her og. Langs en grusvei i starten og litt kjedelig inntil veien smalner inn til en ren sti. Om enn gjennom et noe pregløst skogområde. Ved Øvresaga holder gjestene på å vaske seg ut, virker som at det har vært fullt hus der i natt. Jeg beveger meg nordover og i retning av naturreservatet i hjertet av Østmarka. Stien går igjennom det dype mørke indre, en eventyrskog hvor solstrålene skilles av trærne høyt oppe på vei ned mot underskogen.

Grønt ved Øvresaga.

Tonekollen.

Tonekollen er første post ut på maratonen, utsikten er stikkordet for denne posten. Og utsikt er det. Fra toppen og utsiktspunktet strekker Østmarka seg utover nedenfor deg. En kan skimte husene på Vangen stikke opp av skogen. Og i det fjerne skimter man Norefjell og Blefjell, på begge fjellene har ikke snøen sluppet taket helt ennå heller. Padlere er spredt ut over de forskjellige vannene nedenfor. En er jo nå omtrent midt inne i det dypeste av Østmarka.

Skålsjøen.

Fra Røyrivann forlates stien til fordel for skogsvei. De dype furene gjennom naturen er byttet ut med et litt mer åpnere landskap. Skjønt åpent og åpent. Jeg nærmer meg Losby, men det er ikke der som er neste mål. Istedet skal vi til Skålsjøen, hvor Losby drev et sagbruk om vinteren ute på den største øya. Sagbruket ble drevet av en lokomobil, eller en dampmaskin med mer vanligere ord. Denne lokomobilen flyttet mye på seg i omegnen, men har nå flyttet på seg for godt. Ikke kommer jeg ut på øya nå heller. Posten står heller ikke der.

En chill orm ovenfor Drettvann.

Ved Mønevann og lydene fra badeplassen kutter jeg retning rett vestover. I bakkene ovenfor Drettvann ligger det en orm og glor uinteressert på meg. Ser nesten død ut og, men er det ikke. Flytte på seg gjør den heller ikke, selv hvor mye jeg hopper opp og ned og prøver å lage lyd. Tydeligvis en orm som tar det chill. Jeg spaserer over sykkelveiene gjennom Stokkholtmyra.

Broen ved Skytten.

Lys gjennom vårskogen i nærheten av Søholtet.

Tiden den går unektelig fremover, noe jeg gjør og, men siden jeg er på en kjentmannsmaraton så er det fortsatt noen poster som gjenstår. Gjennom Østmarka gikk det før en plankevei (kalt for, ja, Plankeveien) fra hovedstaden til sagbrukene i Enebakk og sør i Østmarka. Hovedsaklig en vintervei. Ujevnt terreng gjorde at man ofte måtte utbedre veien ved å lage en steinmur og fylle på med fyllmasse på innsiden. Cudriobakken er en del av dette, i tillegg til å være en rimelig bratt bakke. Navngitt etter Karen Cudrio, dannet den. Ved siden av denne bakken, som også ble kalt for Lønningsbakken da skogsarbeiderne fikk sin lønn der, går plankeveien gjennom Østmarka. To poster tett i tett.

Cudriobakken "Lønningsbakken".

Plankeveien nordøst ved Kryggmyr.

Utgangen av Østmarka nærmer seg. Det indre er lagt bak meg og timene siden jeg sto på toppen av Tonekollen og speidet utover. Er snart ved veis ende nå, før krampa kommer og tar en. For skjult ikke langt unna klatrefeltene ved Skullerudstua kan man klatre nedi en jettegryte (hvis man ikke har noe imot å bli våt). Anbefaler nok ikke å prøve å klatre nedi den uansett. Gryta ligger oppe på en hylle, så en får også med seg litt utsikt fra posten.

Jettegryten i Skullerudåsen.

Ved Skullerudstua ankommer man Kjentmannsmaratonens mål. En lang dag kan man trygt si.

mandag 20. mai 2013

Kjentmannsmerket: Kollern 688 og Finnerudseter og 'En Natt I Nordmarken' Skysskafferodden I Bjørnsjøen

Solkrem, det har blitt forskjøvet langt tilbake i hjernen denne våren, hittil. Varme og sol, to fjerne ord. Våren har stått i tegnene for kaldt, vått, surt og grått. Så går en plutselig og steker under solbrennende stråler. 1. pinsedag og folk bader i Store Åklungen. Svetten siler. Hvor kom det fra?

Spikertjernet. Månen speiler seg i vannet, fisk vaker, roen og stillheten senker seg over marka.

Spol skrittene tilbake, gjennom Bjørnsjøhelvete, Skysskafferodden, langs Hakkloa, rundt Kikuttoppen, tilbake over til Spålen, Finnerudseter og innom Sinnerdammen, forbi Holosætra, over Kollern, ovenfor Mylla, Grua, forbi Langvatnet, Snellingen og Råbjørn, over Rudskampen, langs Bjertnessjøen og Storøyungen, Årstadvangen, Spikertjernet og til buss 301 som stopper ved Rotnes dagen før dagen. En evig vandrer stiger ut av bussen og det er her historien starter.

Skyer driver inn over myrene i Romeriksåsene.

Siden historien starter på kvelden er det bare en kort vandring opp til Spikertjernshytta første dagen. Mens myggen surrer utenfor vinduene fyres det opp inne i den lille koien. Ingen andre gjester, mørket og stillheten senker seg, stearinlyset blafrer såvidt i vinduet.

17. Mai i Oslomarka, flagg er på sn plass.

Et varmt lys fra vinduene på Snellingen.

Nasjonaldagen gryr. Jeg danner et enmanns 17. Mai-tog gjennom Romeriksåsene, flagg er på sin plass. Og kanskje det 17. Mai-toget som har lengst rute i verden, ruten går fra Spikertjernshytta og til Snellingen. Ikke rart det er et enmanns-tog. Heller ikke så rart at det er få folk ute i marka, men ved noen få vann kan det ses folk som prøver fiskelykken. Stort sett lett overskyet vær, gjennom Østbydalen kommer det et lett duskregn. Det er stille ved Råbjørnhytta. Ankommer Snellingen på ettermiddagen.

Tanken var å finne Smedstadgruva på (om)veien. Burde vært en smal sak, men den lange turen som sto foran meg gjorde tiden til rådighet litt knapp. Gruva forble uberørt. Istedet 'straffet' jeg meg med en tur opp til Snellingshøgda etterpå. Nedenfor strekker Romeriksåsene seg stille utover. Andre året på rad jeg tilbringer 17. Mai på Snellingen, også denne gang alene i den lille hytta. Det knitrer i fra ovnen, et varmt lys kan ses utenfra.

Kollern 688.

Dagen etter dagen byr på nok en lang tur. Fra Snellingen går turen til Sinnerdammen. Provianterer på Grua. Væromslag, det er varme i lufta og solen steker over. Ruten bringer meg rett over en kjentmannspost, 688 meter over havet. For to år siden tok jeg en post på Pershusfjellet, også da gikk jeg fra Grua til Sinnerdammen over Kollern. Nå er posten flyttet hit. Utsikten er flott, i sør kan en se Tryvannstårnet langt borte i horisonten. Tidligere har det både vært vardeplass og branntårn her på toppen.

Fra skiltet på Kollern med flott utsikt over marka.

Ved Roensætra kan jeg se mørke skyer i horisonten, og lyden av torden høres i det fjerne. På vei over mot Holosætra revner himmelen over meg, ihvertfall føles det sånn. Men det er bare bjeffing og ikke noe spytting, eller så kan man ikke se lynene med de bare øynene. En kort regnskur skyller over meg. Ved Sinnerdammen blir jeg ikke alene, jeg kommer fram til en (veldig) godt oppvarmet hytte og får en kopp te stukket i hånden. En bever svømmer opp og ned i elven nedenfor hytta.

Torden over Finntjern. Himmelen revner. Vandrende langs Finntjern.

Jeg har gått en lang vei og har en lang vei igjen siste dagen, mot Sognsvann. Legger avgårde tidlig. Ruten går forbi Finnerudseter, eller det som er restene av den. Gårdene Lo, Løken og Toen setrer nok ikke lengre til denne koia. Stempler i heftet og begir meg videre. Solbrent i nakken nå, og solen er igang igjen. Det er her solkremen kommer inn, jeg burde definitivt hatt det med nå. Det kryr av syklister rundt Kikutstua.

Finnerudseter.

Katnosa. Over vannet ligger Sandvikshytta. Isen forlengst borte fra vannet som har bragt mang en skiløper over til vaffler og varm drikke ved Sandvikshytta.

Savnet av skiene er så stort at jeg legger i vei langs skisporene gjennom Bjørnsjøhelvete istedet for å ta de vanlige blåmerkede stiene. Vått og mye myr, men skoene holder stand. Ved Skysskafferodden holdt Peter Christen Asbjørnsen 'hemmelige' møter med informanter for å komme i hende gode historier. Selve odden ligger nå delvis under vann, men det går fint an å svømme ut til den. Over Bjørnsjøen kan man se over til Bonna på andre siden, Kikutstua er skjult av Storøya midt ute på sjøen. Mens spøkelsene av vinterens skiløpere farer forbi vandrer jeg gjennom Bjørnsjøhelvetes skispor til skogsbilveien nedenfor Ullevålseter.

"En Natt I Nordmarken" Skysskafferodden I Bjørnsjøen.

Nede ved Sognsvann er det veis ende og to slitne vandrerbein tar plass på t-banen.

søndag 12. mai 2013

Kjentmannsmerket: Rolighet, Det Som Var En Celle På Krokskogen og Gamle Dammer Ved Bønnerudtjernet. Tidligere kalt Kleivtjærn.

En merker at en har vært ute i skauen når en setter seg på bussen tilbake. De med ledige plasser ved siden av seg får plutselig et litt forskrekket uttrykk i ansiktet. Merker at personen ved siden av rynker litt ekstra på nesen når en sitter seg ned. Så har en jo gått i over sju timer gjennom våt skau og skodde, sånt setter spor i luftveiene.

Damtjern, tåken innhyller det lille vannet i nærheten av Sollihøgda.

Før jeg satte meg på bussen tilbake fra Sundvollen gikk jeg av bussen på Sollihøgda. På Sundvollen var det sol, på Sollihøgda var det grått og lett yr. Tilbake til Sollihøgda og turens start. Snøen er borte og har etterlatt seg ett ganske så vått underlag. Med unntak av maten og et enkelt skift er det meste av det jeg har i sekken egentlig på meg, grunnet været. Stien i retning Sørsetra er våt, men ingen elv. Gode sko kommer godt med likevel.

Sørsetra. Stille og fredelig under den grå himmelen.

Skodda driver gjennom trærne. Akkurat nå føler jeg meg som ensom vandrer i en grå villmark. Skjønt, så langt unna sivilisasjonen er jeg jo ikke. Ved Sørsetra er det stille og det er tid for å forlate blåstiene. Siden kjentmannsposten ligger skjult et sted nordvest for Finneflaksætra så blir det å følge den røde merkingen fremover. Med andre ord; snøen er borte, men jeg endte opp i et skispor likevel. Det blir en del plasking gjennom myr.

Ved Finneflaksætra er det slutt på skispor og reelle stier i den retningen jeg har peket meg ut. Det er da jeg legger merke til disse blå båndene som til støtt og stadig dukker opp i nærheten av kjentmannspostene. Nesten litt juks, men skaden har skjedd, jeg kan likesågodt følge dem innover. Men etter en stund så sier de blå båndene takk for seg og overlater meg til meg selv igjen. Noe som er litt forvirrende igrunn, da jeg ikke befinner meg ved den gamle cellen som Milorg gruppe 14242 Hole hadde som skjulested her under 2. Verdenskrig. Istedet befinner jeg meg balanserende på en gren over en elv i nærheten av en vei. Jeg lurer litt på om jeg har stolt litt for mye på båndene.

Rolighet, det som var en celle på Krokskogen.

Men en vei burde være greit å finne igjen på et kart, så papirarket blir dratt fram i lyset (eller i det som er igjen av lys under tåken). Jeg befinner meg likevel ikke så langt unna mitt første mål for dagen og etter litt orientering i gråværet står jeg og titter ned på taket til Rolighet. Her holdt altså noen av gutta på skauen til under krigen. En koie i ordets rette forstand, nå er den ganske slitt etter årenes løp. Inne er det støv og spindelvev, med taket skadet av fuktighet hengende ned (nå er det lagt en duk over taket for å holde det tett). Må ha vært litt av et liv å holde til her oppe under krigen. At cellen var vanskelig å finne, er fullt forståelig. Det ser og nesten ut til at skodden skal skjule koia enda mer.

Fra innsiden av den lille cellen, Rolighet.

Jeg begir meg tilbake i mine egne spor i retning Geitstigen, som huser nok en kjentmannspost. Skal være fin utsikt derfra, ikke idag. Og det her min orientering blir like tåkete som det er ute. Etter å ha vandret en stund langs en traktorvei, aner det meg at det ikke er traktorveien avmerket på kartet som jeg tror jeg befinner meg på jeg går på. Jeg slår inn på nok et skispor, fortsatt uten ski. Jeg lar Geitstigen forbli i tåken. Lurer egentlig mest på hvor skisporene fører meg, men det er nok rimelig sikkert at det er mot Kleivstua. Ikke noe spor av noen milslukere i sporene.

Langs skisporene blafrer det i noen blå bånd. Det ville vært alt for latterlig om de viste veien til Geitstigen, men jeg bestemmer meg for å følge dem inn i skodda likevel. Det gjør dem heller ikke, jeg har fulgt dem vekk fra en kjentmannspost som jeg tok for to år siden (Åboråsen). For nå kjenner jeg meg igjen, jeg er like ved Kleivstua.

Gamle dammer ved Bønnerudtjernet. Tidligere kalt Kleivtjærn.

Man skal innom en god del dammer når man finner kjentmanssposter, så også idag. Dammen ved Bønnerudtjernet er derimot rimelig enkel å finne. Her måtte det bygges tre dammer for å samle opp driftsvannet til mølla ved Sundvollen. Vannet drenerer ned i Retthelltjernet som renner videre gjennom Nordkleiva og Krokkleiva. Nå er det ikke mye vann å spore her. Solen derimot, ser sitt snitt til å titte litt fram fra skyene.

Rampe ovenfor Krokkleiva. Populært startsted for paraglidere.

Jeg passerer rampen som paragliderne bruker til å kaste seg utfor Krokkleiva. Utsikten er flott. På vei ned Krokkleiva begynner solen å skinne. Det lukter skog av meg når jeg står på holdeplassen og venter på bussen.

lørdag 11. mai 2013

GR20 @ 12:00

GR20 @ 12:00 from Tarjei Skrede on Vimeo.


For morro skyld tok jeg et bilde av meg selv hver dag kl 12:00 når jeg gikk GR20 i 2012. Har nå satt sammen bildene til en film, dette ble resultatet.

søndag 5. mai 2013

Troll I Eske: I De Beste Hjem

Det er jo alltid spennende å se de første bildene eller rulleteksten til trollet i esken når de ruller over skjermene for så å få vite hvilken film som vises. Dermed er det og litt skuffende de gangene det viser seg å være en film man har sett. En er jo alltid mer interessert i å se en film man ikke har sett før. Denne gangen ble møtt med en skuffelse.

I De Beste Hjem.

François Ozon er alltid en filmskaper å se opp for, I De Beste Hjem intet unntak. Solid håndverk viser Claude som innynder seg hos en familie til en klassekamerat for å bruke dem som kilde for en skoleoppgave. En veldig bra konstruert intrige, psykologisk uten å være en thriller. Se ellers opp for Ozon sitt stikk til Woody Allen sin Match Point, på en filmplakat i filmen er hovedpersonen avtegnet med en bordtennis-racket. Filmen stakk av med FICC-prisen (også kjent som Don Quixote-prisen) under festivalen.

Filmen så jeg under Tromsø Internasjonale Filmfestival i år. Og jeg nøyer meg med den korte beskrivelsen av filmen jeg skrev fra rapporten derfra tidligere. Så skal det jo sies at skuffelsen lå i at jeg hadde sett filmen fra før og ikke i selve filmen. For filmen den er god og anbefales å se.

lørdag 4. mai 2013

Kjentmannsmerket: "Solbergfossen i Glomma" - som modell ved Skjersjøelva

Så, turen starter med at Ruter kaster bort en time ved å sende meg til feil holdeplass. Grunnet veiarbeid i Nydalen går ikke Maridalsbussen fra sin vanlige holdeplass, den går heller ikke fra der jeg blir anvist av bussjåføren på 37-bussen. Dernest finner man meg plaskende langs veien i retning Hammeren. Ett sykkelritt pågår, våte, skitne og med steinansikt passerer syklistene meg sprutende fra dekkene.

Over Skjersjøen dveler det et grått vær.

Turen er stort sett et påskudd for å komme meg ut. Selv om det er et trist høstvær ute (vår føles det ikke som). De tunge skyene ser like triste ut de og av at våren ikke har kommet, selv om det er deres skyld. For å gjøre noe mer nevenyttig på turen slenger jeg inn en kjentmannspost på reiseplanen.

"Solbergfossen i Glomma" - som modell ved Skjersjøelva

For at de skulle klare å bygge en kraftstasjon ved Solbergfossen i Glomma ble det bygget en miniatyrutgave nedenfor Skjersjødammen. Skjersjøelva renner som sagt større enn Glomma. Minikraftstasjonen inneholdt både dam, overløp og kraftstasjon med utløp. Dette for å få svar på flommens gang forbi anlegget. Restene av miniatyren er enkel å finne, det renner fortsatt vann gjennom den.

Fortsatt snø enkelte plasser i marka, men det er generelt førefall over alt.

Skirenn pågår. Snø og skispor er ikke så viktig. For de spesielt interesserte...

Resten av turen dreier seg hovedsaklig om å bevege seg vekk fra kjentmannsposten. I en generell bevegelse mot Kobberhaughytta. Få folk ute, forståelig, eneste lyden man hører er enkelte fugler og gråværets triste tilstedeværelse. Vei i starten så over i det våte element på stiene. Fortsatt snø under trærnes dekke, der det ikke er snø renner det små bekker.

Skjennungsstua ligger godt oppe i det grå sløret.

Etter en pause på Kobberhaughytta går turen ned mot Nordmarkskapellet og over Skjennungsåsen, stille rester av snø langs skogsveiene. Utsikten viser marka under et sørgmodig slør.

Utsikt fra Skjennungsåsen over et regnfullt Nordmarka.

onsdag 1. mai 2013

Camino Frances @ 12:00

Camino Frances @ 12:00 from Tarjei Skrede on Vimeo.


For morro skyld tok jeg et bilde av meg selv hver dag kl 12:00 når jeg gikk Camino Frances i 2011. Har nå satt sammen bildene til en film, dette ble resultatet.