søndag 12. mai 2013

Kjentmannsmerket: Rolighet, Det Som Var En Celle På Krokskogen og Gamle Dammer Ved Bønnerudtjernet. Tidligere kalt Kleivtjærn.

En merker at en har vært ute i skauen når en setter seg på bussen tilbake. De med ledige plasser ved siden av seg får plutselig et litt forskrekket uttrykk i ansiktet. Merker at personen ved siden av rynker litt ekstra på nesen når en sitter seg ned. Så har en jo gått i over sju timer gjennom våt skau og skodde, sånt setter spor i luftveiene.

Damtjern, tåken innhyller det lille vannet i nærheten av Sollihøgda.

Før jeg satte meg på bussen tilbake fra Sundvollen gikk jeg av bussen på Sollihøgda. På Sundvollen var det sol, på Sollihøgda var det grått og lett yr. Tilbake til Sollihøgda og turens start. Snøen er borte og har etterlatt seg ett ganske så vått underlag. Med unntak av maten og et enkelt skift er det meste av det jeg har i sekken egentlig på meg, grunnet været. Stien i retning Sørsetra er våt, men ingen elv. Gode sko kommer godt med likevel.

Sørsetra. Stille og fredelig under den grå himmelen.

Skodda driver gjennom trærne. Akkurat nå føler jeg meg som ensom vandrer i en grå villmark. Skjønt, så langt unna sivilisasjonen er jeg jo ikke. Ved Sørsetra er det stille og det er tid for å forlate blåstiene. Siden kjentmannsposten ligger skjult et sted nordvest for Finneflaksætra så blir det å følge den røde merkingen fremover. Med andre ord; snøen er borte, men jeg endte opp i et skispor likevel. Det blir en del plasking gjennom myr.

Ved Finneflaksætra er det slutt på skispor og reelle stier i den retningen jeg har peket meg ut. Det er da jeg legger merke til disse blå båndene som til støtt og stadig dukker opp i nærheten av kjentmannspostene. Nesten litt juks, men skaden har skjedd, jeg kan likesågodt følge dem innover. Men etter en stund så sier de blå båndene takk for seg og overlater meg til meg selv igjen. Noe som er litt forvirrende igrunn, da jeg ikke befinner meg ved den gamle cellen som Milorg gruppe 14242 Hole hadde som skjulested her under 2. Verdenskrig. Istedet befinner jeg meg balanserende på en gren over en elv i nærheten av en vei. Jeg lurer litt på om jeg har stolt litt for mye på båndene.

Rolighet, det som var en celle på Krokskogen.

Men en vei burde være greit å finne igjen på et kart, så papirarket blir dratt fram i lyset (eller i det som er igjen av lys under tåken). Jeg befinner meg likevel ikke så langt unna mitt første mål for dagen og etter litt orientering i gråværet står jeg og titter ned på taket til Rolighet. Her holdt altså noen av gutta på skauen til under krigen. En koie i ordets rette forstand, nå er den ganske slitt etter årenes løp. Inne er det støv og spindelvev, med taket skadet av fuktighet hengende ned (nå er det lagt en duk over taket for å holde det tett). Må ha vært litt av et liv å holde til her oppe under krigen. At cellen var vanskelig å finne, er fullt forståelig. Det ser og nesten ut til at skodden skal skjule koia enda mer.

Fra innsiden av den lille cellen, Rolighet.

Jeg begir meg tilbake i mine egne spor i retning Geitstigen, som huser nok en kjentmannspost. Skal være fin utsikt derfra, ikke idag. Og det her min orientering blir like tåkete som det er ute. Etter å ha vandret en stund langs en traktorvei, aner det meg at det ikke er traktorveien avmerket på kartet som jeg tror jeg befinner meg på jeg går på. Jeg slår inn på nok et skispor, fortsatt uten ski. Jeg lar Geitstigen forbli i tåken. Lurer egentlig mest på hvor skisporene fører meg, men det er nok rimelig sikkert at det er mot Kleivstua. Ikke noe spor av noen milslukere i sporene.

Langs skisporene blafrer det i noen blå bånd. Det ville vært alt for latterlig om de viste veien til Geitstigen, men jeg bestemmer meg for å følge dem inn i skodda likevel. Det gjør dem heller ikke, jeg har fulgt dem vekk fra en kjentmannspost som jeg tok for to år siden (Åboråsen). For nå kjenner jeg meg igjen, jeg er like ved Kleivstua.

Gamle dammer ved Bønnerudtjernet. Tidligere kalt Kleivtjærn.

Man skal innom en god del dammer når man finner kjentmanssposter, så også idag. Dammen ved Bønnerudtjernet er derimot rimelig enkel å finne. Her måtte det bygges tre dammer for å samle opp driftsvannet til mølla ved Sundvollen. Vannet drenerer ned i Retthelltjernet som renner videre gjennom Nordkleiva og Krokkleiva. Nå er det ikke mye vann å spore her. Solen derimot, ser sitt snitt til å titte litt fram fra skyene.

Rampe ovenfor Krokkleiva. Populært startsted for paraglidere.

Jeg passerer rampen som paragliderne bruker til å kaste seg utfor Krokkleiva. Utsikten er flott. På vei ned Krokkleiva begynner solen å skinne. Det lukter skog av meg når jeg står på holdeplassen og venter på bussen.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar