fredag 14. juni 2013

(Hadrian's Wall Path) Dag 6: Carlisle - Bowness-on-Solway

Lengde: 23,8km.

En siste morgen på vandringen og det er en alltid en tankefull morgen når man vet at man ved dagens ende er ferdig med vandringen. Etter frokost bestemmer vi oss for fort å vandre gjennom gatene i Carlisle og til Sands Centre hvor vi vil komme inn på ruten igjen der vi forlot den igår. Flagget på Carlisle Castle hilser oss flagrende i luften. Vi går under broen og er på vei mot Bowness-on-Solway og en avslutning på en reise langs romersk og engelsk historie.

Etter Carlisle går ruten under broen som ble bygget for Border Union Railway, broen er nå stengt.

Det er ingen tegn til romerne når vi fortsetter videre i en sløyfe langs Eden og ut av Carlisle. Været er overskyet på vår siste dag av vandringen langs en mur vi ikke lengre kan se. Vi passerer under en bro som ble bygget skjevt med hensikt, på broen gikk før i tiden sporene til Border Union Railway og ble åpnet i 1859. Broen er nå lukket og med det legger vi Carlisle bak oss. Vi følger nå samtidig Cumbria Coastal Way langs elven fram til Grinsdale.

Alessandra ved en port rett før Kirkandrews-on-Eden.

Mellom Grinsdale og Kirkandrews-on-Eden kan vi fortsatt se det som en gang i tiden var vallumen til muren. Horisonten bærer tegn til regn når vi krysser en knøttliten steinbro med det treffende navnet Sourmilk Bridge. Før Beaumont er deler av ruten stengt langs Eden der det har vært erosjon, vi blir omdirigert til Beaumont via veien (senere fikk vi høre at noen andre hadde gått ruten uten problemer). Før Beaumont går vi over et jorde hvor vi er så heldige å komme samtidig som bonden skal gjødsle det, smell-on-the-wall.

Kirken i Beaumont som er bygget rett oppå der Hadrians Mur gikk, i tillegg forsynte Normannerne seg av steiner fra muren til å bygge selve kirken.

I Beaumont står kirken rett oppå der muren gikk og Normannerne brukte likesågodt muren til å bygge kirken i tillegg. Vi slår fortsatt følge med Cumbria Coastal Way på veien etter Beaumont. Vi bytter mellom to veier via et kort grønt gjestespill før vi ankommer Burgh by Sands og det romerske fortet Aballava (eplehage) som ingen kan se noe av. I Burgh by Sands passer det med en stopp på Greyhound Inn, som åpner kort tid etter at vi ankommer som de første gjestene.

Alessandra utenfor The Greyhound Inn i Burgh by Sands.

Ved Dykesfield ligger delen av dagens rute jeg har sett mest fram til, nemlig passasjen over Burgh Marsh og Easton Marsh ved utgangen til Solway Firth. Ved Dykesfield er det slått opp en tidevannstabell, for ved ekstra høyt tidevann og mye regn kan vannet stå flere fot over området. Det er lavvann når vi ankommer myrlandskapet, så det er lite fare for at vi må svømme over den lange og flate strekningen. Fugleskrik i det fjerne.

Vandring over våtmarkene ved Solway Firth i regn. Øde strekning med myrlandskap. Vannet kunne stå så høyt som tre fot over veien på det meste.

Vi starter vandringen langs våtområdet og den demonterte jernbanelinjen, himmelen glir over i en veldig grå farge. På veien danner det seg flere og flere mørkere flekker. Regnet skyller inn over oss. Under det grå teppet kan vi såvidt skimte oset som renner ut i Solway Firth. Kuer vandrer våte over våtmarkene. Ved siden av veien går det en forhøyning, som ikke en del av Hadrians mur, men en mur mot tidevannet. Det flommer ovenfra, flere vandrere søker ly i et busskur ved Boustead Hill. Den grå veggen hamrer ned på oss mens den passerer.

En ku vandrer ved siden av murvandrerne ved Easton Marsh. Regnet har gitt seg litt og farer videre mot Skottland.

Øde fortsetter vi mens regnet avtar litt etter litt, dette er den største skyllen vi har fått på vandringen. Jeg skulle likt å oppleve hvordan det er her ved skikkelig høyvann. Regnskyene driver videre bak oss og i retning Skottland. Vi kan se ut mot Solway Firth og sjøen. Det er en linje av vandrere over marshen. Trygt i havn på andre siden ankommer vi Drumburgh.

Den lange, rette og flate strekningen over våtmarksområdet mellom Burgh by Sands og Drumburgh.

Ved Glasson er det på høy tid med lunsj. Vi inntar The Highland Laddie Inn, så navngitt da det er sagt at Bonnie Prince Charlie stoppet her. Mens vi koser oss med mat og drikke får klærne seg en tørk.

Lunsj på The Highland Laddie Inn i Glasson.

Så gjenstår siste vers på vandringen. Ved Solway Firth ser vi to haaf-nett fiskere ute i vannet, disse står med vann til langt opp til kroppen og fisker med et stort nett spent opp imellom seg. Bølgene slår mot stranden mens vi går mot Port Carlisle. Siden det var fullt på alle overnattingsstedene i Bowness fant vi et sted her for natten, The Hope & Anchor. Før vi tar tar de siste skrittene på turen sjekker vi inn og tar en pustepause.

Ut ifra Port Carlisle med de siste stegene på vandringen mot Bowness-on-Solway.

Stille beveger vi oss over den lille forlatte strekningen mellom Port Carlisle og Bowness-on-Solway, på andre siden av vannet ligger Skottland. Bølgene fortsetter sin dans mot strendene rett før vi ankommer vandringens endestasjon. Et skilt ønsker oss velkommen til slutten/begynnelsen på Hadrians mur. Det gjenstår nå en kort promenade ned til The Banks. Ave Terminvm Callis Hadriani Avgvsti Pervenisti. Vi er framme ved murens ende og har gått helt fra Wallsend. Ved det lille bygget som markerer enden på vandringen står også George som vi har møtt flere ganger på ruten. Et siste stempel i passet.

Alessandra og meg ved The Banks i Bowness-on-Solway og enden på vandringen. Framme ved murens ende og har gått helt fra Wallsend.

Nede ved vannet speider jeg ut mot sjøen. Vi setter oss ned ved enden av vandringen og nyter det fredfulle øyeblikket, lyttende til den særegne lyden av havet som slår inn mot stranden. Skyer driver over horisonten, innimellom glimter det til i sjøen av solen.

Solway Firth og Skottland.

Så forlater vi Hadrian's Wall Path og tar en titt på Bowness-on-Solway, som er et koselig, men søvnig sted. Det store samlingspunktet for murvandrerne i Bowness er King's Arms, så vi inntar vertshuset for den obligatoriske feiringen. Her møter vi igjen Karl og foreldrene hans. Ikke lenge etterpå ankommer George før Truls og Kristian ankommer litt slitne etter å ha feiret litt på forskudd i Carlisle. En annen vandrer vi har møtt, Graham, slår seg også ned. Jeg bestiller laks fra Solway Firth til middag, forhåpentligvis fanget av noen haaf-nett fiskere. En hyggelig kveld avslutter en flott vandring over Nord-England.

Feiring på The King's Arms in Bowness, Karl, Alessandra, George, Truls, Kristian og meg.

Når vi tar kvelden har det blitt mørkt ute. Og det har begynt å regne. Vi legger i vei i lyset fra hodelyktene langs den lille forlatte strekningen tilbake til Port Carlisle. Det er stille. På andre siden av Solway Firth lyser det fra husene i Skottland. En vandring er over, en annen begynner...

En vandring er over....en annen begynner...

<- Carlisle

torsdag 13. juni 2013

(Hadrian's Wall Path) Dag 5: Walton - Carlisle

Lengde: 17,6km.

Idag går ruten mot en litt større by og til et flatere landskap. Det er også den korteste etappen på turen. Vi skal til Carlisle og vi befinner oss i Walton 17km unna.

Sandysike Bunkhouse.

Vi våkner opp godt uthvilt til en frokost i det herskapelige gjestehuset. Det er grått ute når vandringen fortsetter. Et bondelandskap i starten, vi passerer flere bondegårder og jorder på vår vei. Kuer og sauer skorter det som vanlig ikke på. Fra nå av er heller ikke muren eller restene av den synlig, men av og til kan man ane konturene av der murgropen har gått.

Bro over Cam Beck.

Grønne enger ved Cambeckhill.

Ved Bleatarn møter vi på en av ildsjelene som vedlikeholder ruten, godt igang med å klippe gresset. Noe som har vært ganske synlig flere steder på ruten. Ved siden av en av portene man må gjennom er det satt opp en boks med lokk på. Når vi åpner lokket så dukker det opp en slags selvbetjenings kiosk i en boks, The Stall-on-the-Wall. Som ved The Haytongate Hut er det her noe å spise og drikke, betaling skjer via en honesty box. Vi møter ildsjelen igjen på andre siden av jordet ved Wall Head.

En grønn tunnel av små trær.

Åkrene og jordene fortsetter å være bakgrunnen for vandringen til vi krysser en større vei, et tegn på at vi nærmer oss et større sted. Nok engang møter vi på ildsjelen som forflytter seg fra sted til sted på ruten vi går og trimmer og ordner med ruten.

The Stall-on-the-Wall ved Bleatarn. Et lite utvalg varer for en sliten vandrer hvor man betaler i en honesty box.

The Stag Inn i Low Crosby blir åstedet for lunsj og en øl. Etterpå er tiden nå moden for en vandring langs en elv igjen, og det er en elv med det godlydende navnet Eden ruten ser sitt snitt til å følge. Vi møter igjen vår venn for fjerde og siste gang nede ved elven. Den fredelige vandringen langs elven er bare avbrutt av å krysse noe som er langt unna navnet på elven, den veldig sceniske M6-motorveien.

Bleatarn Park.

The Stag Inn i Low Crosby. Åstedet for en invasjon av en vandrer på jakt etter en øl.

Muren er nå ute av syne, istedet lar vi oss forundre over de litt underfundige husene vi kommer til ved Rickerby, ikke minst av et tårn som står midt ute på et jorde. Bygget av en ildsjel for tårn og kanoner kalt George Head Head i det nittende århundre. Study Quiet står det på et hus.

Vandring langs elven Eden.

Tårnet bygget av George Head Head midt ute på et jorde.

Rundt oss åpenbarer det seg fort at vi snart er framme i sentrum av Carlisle, selv om vi vandrer langs en elv med blomster på hver vår side. Flere og flere hus kan sees bak trærne. Vi går gjennom et lite grøntareale og så kan vi stemple for sjette gang ved Sands Centre. På tide å leke turist etter å ha blitt ferdig med dagens etappe, en kort og grei vandring uten de store høydepunktene.

Carlisle Castle.

I Carlisle skiller vi lag, jeg for å gå og se på Carlisle Castle, mens Alessandra går for å se Tullin House-museet. Vi møtes etterpå for å ta inn på gjestehuset vårt for natten i Carlisle, Cornerways Guesthouse. Det er en søvning ettermiddag i byen. Vi spiser middag på Davids Restaurant, hvor vi blir servert den beste middagen på vandringen vår. Stille flyter Eden.

<- WaltonBowness-on-Solway->

onsdag 12. juni 2013

(Hadrian's Wall Path) Dag 4: Once Brewed - Walton

Lengde: 27,0km.

Morgen og lettere overskyet vær når vi forlater The Twice Brewed Inn og setter i vei opp mot Steel Rigg der ruten fortsetter. Vandringens lengste etappe ligger foran oss. Et blikk tilbake i retningen vi kom fra lurer fram et minne fra gårsdagen, men nå er det fremover vi skal. Til forveksling er det ingen gamle romerske rester i starten.

Utsikt tilbake i retning Sewingshields Crags på vei oppover mot ruten høyeste punkt ved Steel Rigg.

Den hvite eikenøtten viser vei opp til det høyeste punktet på vandringen, Green Slack på 345moh. Ikke så mye å skryte av det altså, men når området er så flatt rundt som det er blir det god utsikt uansett. Som før undulerer restene av muren og ruten opp og ned åsene.

Green Slack, rutens høyeste punkt på 345moh.

Et tre strekker sine grener over muren og sporene til vandringen.

Opp og ned i det grønnkledte landskapet så kommer vi ned til et nedlagt steinbrudd. Der lærer noen skolebarn seg å ro i kano, fint, samt hvordan håndtere et maskingevær, ikke så veldig fint. Ristende på hodet passerer vi Aesica Roman Fort (eller Great Chesters) uten helt å vite at vi gjør det. Ved Cockmount Hill får terrenget et litt mer viddeaktig preg (bare lavere). Bromlee Lough og Sewingshields Crags er fortsatt synlige i bakgrunnen.

Typisk britisk hus ved Cockmount Hill.

Nå begynner solen å virke interessert i å delta på vandringen vår, skyene slår sprekker. Men før Walltown Crags blir jeg litt lurt av guideboka og vi vandrer avgårde mot heden i feil retning. Etter noe forvirring finner vi til slutt ut hvor vi er ved Turret 45a. Det blir varmere og ned mot Walltown Quarry lyser solen opp et grønt landskap foran oss.

Vi stopper opp for en pause nede ved det lille tjernet ved steinbruddet. Solen speiler seg i tjernet mens endene kvekker fra vannet. Bak oss ligger den siste knausen på vandringen. Ikke langt unna ligger Carvoran og Magnis Roman Fort, men vi lar romerne få være i fred for denne gang og fortsetter videre i retning Gilsland. Over jordene i retning Thirlwall blåser det friskt, når et jagerfly flyr rett over oss skriker det friskt i ørene. Ruinene av Thirlwall Castle står like stille og våker med gamle øyne over oss.

En følelse av vidde når oss etter Cockmount Hill.

Før Gilsland er det en hyggelig vandring gjennom frodge omgivelser, men nå er vi nede fra åsene igjen og det er mer flatere. Et sted går også ruten praktisk talt rett gjennom en hage også. Vi ankommer Samson Inn rett etter at de har stengt matserveringen, men de er vennlige og disker opp med en lunsj til oss likevel.

En platanlønn ved Walltown Crags.

Ved Birdoswald stempler vi for fjerde gang, men dropper å gå inn på selve fortet. Utenfra kunne vi se mer enn nok av restene som er igjen og vi har begynt å danne oss et klart bilde av hvordan fortene så ut.

Walltown Quarry.

Ruinene av Thirlwall Castle med øyne fra fortiden som våker over ruten.

En rolig vandring langs en stille vei fører oss til Haytongate. Her har det blitt satt opp en selvbetjeningskiosk, helt i stil med Caminoen. Jeg kjøper meg en kald cola og putter pundet i honesty box'en.

Rester av muren ved Gilsland.

En lang dags vandring går mot sin ende når vi nærmer oss Walton, her blir vi møtt av en kakafoni av brekende sauer, overalt. På kartet er det markert en pub eller et vertshus i Walton som skal ligge rett ved ruten, men når vi følger ruten gjennom det lille stedet kan vi ikke finne noe spor av det. Vi skal overnatte på et sted som heter Sandysike Bunkhouse som ligger litt utenfor Walton, tanken var da å gå dit først for så å komme tilbake til Walton for å spise. Men Alessandra har nå ganske så vondt i føttene og er skeptisk til planen om å gå tilbake for å spise. Det blir likevel til at vi gir opp letingen etter vertshuset og fortsetter mot Sandysike, noe som viser seg å være et lykketreff.

The Haytongate Hut, en liten kiosk basert på tillit. Man kjøper det man ønsker (brus, vann, kjeks, frukt bla) og betaler i en honesty box.

Vi ankommer Sandysike Bunkhouse og blir hjertelig mottatt. Før vi nesten har kommet inn døren har vi blitt tilbudt middag. Det blir fort avklart at det eneste stedet man kunne ha fått mat i Walton, Centurion Inn, har vært stengt en stund. Etter lykkelig å ha takket ja til tilbudet om middag blir vi eskortert til rommet vi skal sove på, som er et stort nesten for personlig rom. De siste restene av tanken om vertshuset i Walton forsvinner når det kommer for dagen at jeg kan få meg en kald øl her og.

Alessandra og meg speilet i et veispeil ved Banks.

Huset vi bor i er for øvrig typisk britisk herskapelig. kjøkkenet er bare fornøyelig. I tillegg til å ha et rom for bed & breakfast tilbyr de også muligheten til å campe utenfor og har et eget hus med en bunkhouse (sovesal). De to norske guttene som vi har møtt, Truls og Kristian, har også slått leir her, i tillegg til Karl som går ruten for veldedighet. Vi spiser middag sammen i en spisesal som samsvarer med huset, typisk britisk herskapelig. Regnet setter til mens vi spiser. Etter en lang og fin tur ble det en trivelig kveld.

Spisesalen i Sandysike Bunkhouse, Alessandra fornøyd.

<- Once BrewedCarlisle ->

tirsdag 11. juni 2013

(Hadrian's Wall Path) Dag 3: Wall - Once Brewed

Lengde: 20,8km.

Begynner å bli rutine dette her nå, å starte dagens etappe med en spesifikk del av muren. Nå Chesters Fort (Cilurnum) ved Chollerford. Men først må vi spise frokost i Wall og så gå den lille turen bort til fortet. Det er grått vær i luften og varsler om dårlig vær.

Chesters Fort ved Chollerford.

Alessandra ved Black Carts.

Som ruten nå beveger seg over høyere konturer er det her og klarere konturer av restene av fortet enn på Segedunum. En kan og gå imellom restene og få mer følelsen av hvordan det var her før. Nede ved elven er det et stille øyeblikk med oversikt over der muren gikk over elven (North Tyne).

Tilbake på ruten drypper det noen ensomme dråper fra himmelen mens vi vandrer langs veien ut fra Chollerford. Etter Walwick følger ruten grønne enger og jorder. Kuer beiter og ser dumt på oss. Vi passerer utallige porter og gjedetrapper. Ved Black Carts trer vi inn i Northumberland National Park, her går og en stor del av muren synlig langs ruten.

Utsikt mot ødemarkene mot nord, den øde stemningen poengtert av det grå været.

Rester av et tårn ved Sewing Shields.

Landskapet rundt tar en mer og mer øde form, selv om det er noe diffust å si om England. I horisonten bølger landskapet seg mer og og mer under det grå sløret. Regnet kommer oss i møte etter Milecastle 30, samtidig med muren igjen. Brocolitia Fort passeres, men vi ser mer til restene av Mithraeum-tempelet enn fortet.

Alessandra og meg på vei opp til Sewingshields Crags.

Mens regnet danner ett grått og tynt teppe over oss og barbarenes ødemarker vandrer vi langs restene av en fordums mur. Ved Carraw danner et skilt et løfte om te og forfriskninger. Vi vandrer gjennom baksiden av en gård og blir møtt av synet av en død ku og kalv. Vi snur og tar runden utenom. Det noe morbide synet hindrer oss ikke fra å kunne innta en god kopp med varm te i regnet ved Carraw Bed & Breakfast.

Sewingshields Crags.

Bromlee Lough.

Så åpner landskapet seg opp til en følelse av heden. I gamle dager må det ha vært sett på som veldig øde her, noe som får en til å lure på hvordan det må ha fortonet seg for de romerske soldatene som patruljerte her. Øde og forlatt, med barbarene hylende utenfor muren om natten. Nå er det stille over heden. Et lite vann dukker opp på andre siden av en helt annen mur enn Hadrians, Shield on the Wall Dam. Like etterpå flenger en stor gjeng med motorsykler opp roen langs nasjonalparken.

Undulerende åser og knauser.

I horisonten har det nå blitt flere og flere markante knauser synlige. Regnet har stilnet når vi går igjennom en liten skog ved Sewing Shields. Nå glir vi inn i et mytisk landskap, der muren går over Sewingshields Crags med en nydelig utsikt mot det øde nord. Himmelen er farget som innsiden av et skjell, med en slags dempet perlemorfarge. Et fint lys blir til et vakkert skue når Bromlee Lough dukker fram og utsikten er dominert av de markante formene til knausene som undulerer seg bortover i horisonten. På toppen av knausene går den rekonstruerte muren til John Clayton langs åskammene.

Rester av det romerske fortet Housesteads (Vercovicium). Vi slo kron og mynt om å gå inn for å se på ruinene, det endte opp med at vi gikk inn.

Den kjente nordlige porten til Milecastle 37.

Ved King's Wicket kryper vi over muren for å spise lunsj i ly for vinden, men der er vi ikke i ly for skottene i nord. Det tredje fortet står for tur når vi kommer til Housesteads, eller Vercovicium, her er fortet enda mer bevart. Opp til 800 mann var stasjonert her. Vi stempler vårt tredje stempel av sju før vi vandrer innimellom ruinene. Med fortet speidende mot nord bak oss legger vi i vei videre mot slutten av dagens vandring.

Et skuende blikk tilbake i retningen vi har kommet fra, knausene og åsene bryter opp det flate og øde landskapet.

Sycamore Gap. En stor platanlønn fyller opp gapet mellom to knauser.

Ved Crag Lough går sidene av knausene rett ned, små gårder er synlige her og der. Og så går ruten bratt ned til Sycamore Gap, hvor det ikke er vanskelig å forstå hvor navnet kommer fra. Midt imellom knausenes bratte sider står det en stor og ensom platanlønn. Et klart tegn på at vi er snart framme ved dagens mål, for på toppen av knausen kan jeg se ned på The Twice Brewed Inn i Once Brewed. Navnene bringer tankene til det jeg har lyst på nå, en god og kald øl for å feire dagens flotte vandring.

Vi skrinlegger tankene om å ta turen til Vindobala, et annet fort som ligger noen kilometer unna vertshuset. Fortet skal ikke være noe mer spesielt enn de vi har sett allerede, men museet der skal inneholde flere gjenstander som har blitt gravd ut fra fortet som kan være interessante å se. Tiden slår ikke alltid til. Om kvelden er det fullt liv og hyggelig stemning på vertshuset, quiz i baren. Vi går til sengs mens natten utenfor blir mørkere av at regnet slippes nok engang ned over Hadrians mur.

The Twice Brewed Inn i Once Brewed.

<- WallWalton ->

mandag 10. juni 2013

(Hadrian's Wall Path) Dag 2: Heddon-on-the-Wall - Wall

Lengde: 23,5km.

England byr på et overskyet vær om morgenen på den andre dagen på vår vandring langs muren til Hadrian. Som vanlig bys det også på full engelsk frokost. Frokosten inntas i vinterhagen til gjestehuset, gjennom vinduene kan vi titte ned mot dalen nedenfor.

Heddon-on-the-Wall, de første delene av muren man får se etter å ha forlatt Wallsend.

I Wallsend startet vi vandringen ved restene av et romersk fort, det er da passende å fortsette vandringen ved de første delene av Hadrians mur man får se etter Wallsend. Muren blir liggende stille igjen mens hestene på gården ved siden av årvåkent iaktar oss når vi forlater Heddon-on-the-Wall. Vi beveger oss nå langs muren, men der muren gikk går det nå en vei. Noe som var en gjenganger på denne etappen av ruten.

Ved Vindobala, ikke mye å se av det gamle romerske fortet.

Likefullt så er det landlige omgivelser vi går i. Selv om vi blir påminnet om at byen ikke er langt unna av de lavtflyende flyene. Og ruten går for det meste på sti og ikke på asfalt. Ved Vindobala, et annet romersk fort, er det ikke noen synlige rester, de ligger godt gjemt under gresset. Så lite minner stedet om at det har vært en romersk utpost her at man hadde gått ubemerket forbi hadde det ikke vært for et skilt som markerer lokasjonen. Ting endrer seg med tiden, noe som også er synlig ved Harlow Hill. Her har kirken blitt gjort om til en låve, en titt på baksiden avslører en stor låvedør hogget ut av midtskipet.

Grått vær over grønne enger.

Alessandra smilende bak en av de utallige portene og gjerdetrappene vi måtte passere på ruten.

Etter å ha klatret over nok en gjerdetrapp (vi kom helt ut av tellingen over antallet porter og gjerdetrapper vi måtte over i løpet av denne dagen) åpner det seg en utsikt over Whittle Dene reservoar. Ned mot vannet brer det seg en eng av gult. Ute på reservoaret står det en hegre og våker mot nord istedetfor romerne. Noen svaner svømmer rundt i vannet. Et lite fugleobservatorie er satt opp ved vannet, jeg noterer følgende observasjoner i observasjonsboka: 1 heron, 2 swans, 1 Alessandra, 1 Tarjei.

Whittle Dene reservoar.

Gule piler har jeg allerede snakket om, men noen har også kommet opp med idéen om å lage et Hadrian's Wall Passport, nok en ting som får en til å tenke på Caminoen. Første stempel var selvfølgelig på Segedunum. Andre derimot kommer vi til nå, Robin Hood Inn. Tror ikke muren ble bygget for å holde Robin Hood ute. Vi møter på de to guttene som teltet utenfor The Swan. Men litt småflaut var det at det tok en stund før vi finner ut at de faktisk er fra Norge, og at det er min italienske venninne som finner det ut. Jeg plasserer meg selv i gapestokken utenfor vertshuset som straff (og en øl).

Ruten fortsetter sin vandring langs muren i landlige omgivelser, men aldri langt fra en vei. De grønne og rullende engene gjør et hobbit-landskap av seg. Ved Down Hill er det noen store steiner som ligger lagelig til for en pause. Nå har skyene vært på vikende front lenge og sol og blå himmel akkompagnerer oss fra oven.

Fanget i gapestokken utenfor Robin Hood Inn.

Halton Castle ligger en kort vei fra ruten. Vi overdøves av et kor av sauer på vei ned for å se det som kan sees av slottet. Dette er også ruten ned mot Corbridge og det romerske fortet der. Men det er ett langt tillegg til dagens vandring så vi holder oss til Halton Castle og det lille vi kan se av det.

Nyere murer ligger over der Hadrians mur gikk, ruten følger langs veien over grønne enger.

Vandring langs murgropen til Hadrians mur.

Etter tårn 24a åpner landskapet seg fint opp, her er murgropen veldig synlig langs veien. Ved Planetrees tar vi igjen de to norske guttene, Kristian og Truls. Her kan vi og se igjen et stykke synlig del av muren. Et herskapelig hus speider ned mot oss.

De synlige restene av Hadrians mur ved Planetrees.

Vi ankommer Wall, en ganske så unnselig engelsk landsby, ikke noe spor av noen mur her tross navnet. Vi har plass på Hadrian Hotel - Inn, noe som jeg har sett fram til. Å overnatte på et engelsk vertshus. Så det blir engelsk ale med 'mince and leek' (kjøttdeig og purreløk) til middag. En koselig kveld på vertshuset avslutter en andre dag på ruten gjennom hyggelige og landlige omgivelser, men aldri langt fra en vei.

Fra pub'en i The Hadrian Hotel - Inn.

<- Heddon-on-the-WallOnce Brewed ->