mandag 16. september 2013

(GR10) Dag 49: Tagnarède - Banyuls sur Mer

Lengde: 19.9km (988.2km), tid brukt: 5:19 (376:21).
Høydemetere (opp / ned): 326m (55408m) / 1371m (55742m).
Høyde (start / slutt / høyeste): 1045moh / 0moh / 1130moh.
Vær: Sol, blå himmel og pent vær.


Etter en natt med mye vind og kraftig rasling i fra trærne utenfor våkner jeg opp til en klar himmel. Og ett eller annet sted i bakhodet ringer det en bjelle som sier at det er siste dag på turen, men det er fortsatt litt vanskelig å forstå det. Det er litt småkaldt inne i hytta når vi våkner, så jeg fyrer litt opp i peisen før vi spiser frokost.

Utsikt tilbake mot Tagnarède fra den spanske siden av grensen nedenfor Pic Néoulous.

I hasten med å komme meg fort tilbake fra Chalet de l'Albere igår klarte jeg å glemme igjen vindjakka mi der, så istedet for å gå i retning Banyuls sur Mer sammen med Claire går jeg nok en gang tilbake til Col d'Ouillat. Men ved å se på kartet så ser jeg at jeg kan spare mye tid ved å gå via Spania og ikke via GR10. Så for tredje gang ankommer jeg vertshuset ved Ouillat, de smiler godt nå. På veien tilbake passerer jeg en pou del glaç, en brønn brukt for å lagre is. Gjennom en åpning i toppen av kuppelen som ligger over bakken fylte man på med is og snø om vinteren, så kunne man ta ut isen om sommeren. Jeg går inn i den 400 år gamle strukturen, det er ikke noe is der inne lengre, men kjølig er det.

Utsikt tilbake mot Pic Néoulous med Canigou i horisonten.

Tilbake ved Tagnarède plukker jeg opp sekken min igjen, lar resten av gassen og det av mat jeg ikke trenger lengre være igjen i hytta. Så tar jeg mine første skritt på den siste dagen av en lang vandring. Det er flott vær og en hyggelig rute i starten, som først lar trærne lene seg over stien. Så beveger ruten seg over grønne sletter med utsikt til begge sider, Spania i sør og det flate lavlandet i nord. Forbi kuer som er totalt likegyldige til vandrere som har krysset Pyreneene.

På høydene kan man se tilbake mot Pic Néoulous og Canigou, med havet lysende blått imot meg fra nord. Nedenfor Pic des Quattre Termes (1156moh) går ruten ned en vond sti å gå på, jeg ser lengtende bort på den fine ryggen ved siden av. Den flotte turen rykker stegvis nedover, de høye fjellene i horisonten blir gradvis borte, men havet kommer desto nærmere. En skulle tro at landskapet ville bli mildere jo nærmere Middelhavet en kommer, men faktum er at dette har vært den mest spennende turen landskapsmessig på lang tid.

Middelhavet kommer nærmere og nærmere, blått hav i horisonten.

Oppe ved Pic de Sailfort (981moh) setter jeg meg ned for å spise lunsj. Og herfra kan jeg for første gang se Banyuls sur Mer, det er en merkelig følelse, for 49 dager siden sto jeg på Col d'Osin og så ned på Hendaye. Under en klippe er det laget et knøtt lite skjul, Refuge Tomy. Ved siden av er den busk som ser ut som et ulvehode. Det går så bratt nedover Serret de Castell Serradillou med Banyuls i sikte.

Tour Madeloc våker over meg når jeg nærmer meg vingårdene i Banyuls. Bak meg skjuler Pic de Sailfort resten av Pyreneene, etter Col de Fourmigou (488moh) står ruinen av et stort hus. Ved Col des Gascons (386moh) er jeg nede ved en vei som ruten krysser flere ganger, samt midt i vinland. Grønne vinranker på hver side av ruten og blått hav foran meg, et kulturlandskap. Et skilt annonserer 20 minutter igjen.

Fra Pic de Sailfort dukker Banyuls sur Mer opp for første gang i utsikten.

Fjellene ble byttet ut med vinranker, vinrankene byttes ut med hus og når jeg passerer under jernbanesporene så er jeg i Banyuls sur Mer. Det føltes rart å gå i gatene til Hendaye om morgenen og skulle gå over til Middelhavet, nå føles det rart å gå i gatene til Banyuls sur Mer. Rett ved stranden dukker Claire opp smilende, jeg kan se skiltet som markerer enden på min lange vandring. Vi krysser gaten og så er det gjort. Ved plaketten som markerer enden på GR10 har jeg nå 49 dager etter at jeg la ut på vei krysset Pyreneene og gjennomført GR10. Det er to stykk smilende vandrere som står utenfor gamle Hotel de Ville og foreviger øyeblikket.

Gjennom vingårdene i Banyuls.

Så er det bare en tanke som står i hodet mitt og det er havet. Vi går innom en butikk og handler, så er det Middelhavet og lyden av det som teller. Mens bølgene driver innover mot steinstranden og lydene av bølgene fyller luften sitter vi og speider ut mot havet. Jeg er ved veis ende, i solskinn, blått hav.

Banyuls sur Mer, ved plakettene som markerer enden av GR10. Jeg klarte det.

På kvelden feirer jeg gjennomføringen av turen på en restaurant, Claire tok bussen til Collioure. Det er utsikt til Middelhavet fra balkongen på hotellrommet mitt, så jeg avslutter kvelden sittende ute og lytte på bølgene som slår inn mot stranden. Det blåser kraftig. En vandring er over, en annen begynner.

Jeg møtte Claire igjen i Collioure dagen etterpå. Jeg tilbragte to netter der før jeg tok toget tilbake til Bordeaux, på toget møtte jeg nok engang Claire som kom på i Toulouse. Vi spiste lunsj sammen i Bordeaux før hun tok toget videre og jeg tilbragte siste natten der før jeg returnerte hjem til Norge og Oslo.

<- TagnarèdeNESTE ->

søndag 15. september 2013

(GR10) Dag 48: Ouillat - Tagnarède

Lengde: 4.3km (968.4km), tid brukt: 1:12 (371:02).
Høydemetere (opp / ned): 320m (55082m) / 211m (54371m).
Høyde (start / slutt / høyeste): 936moh / 1045moh / 1256moh.
Vær: Tordenvær, regn, tåke, surt, pent vær mot ettermiddagen og kvelden.


Jeg våkner opp klokken 03:00 om natten, ute kan jeg fortsatt høre at selskapet holder på. Klokken 03:30 våkner jeg opp igjen av at det høljregner ned ute. Når jeg igjen våkner opp klokken 04:00 har himmelen eksplodert i sinne, et kraftig tordenvær har begynt. Når det egentlig var på tide å stå opp er det fortsatt dårlig vær ute, så jeg kryper lengre ned i soveposen og sover videre. Det som skulle bli min siste dag på vandringen ble istedet en begivenhetsrik dag av et helt annet slag.

Tåke og surt vær på ferden opp mot Pic Néoulous.

Når jeg til slutt står opp har uværet passert, men ute er det surt og omverdenen er dekket inn av tåke. Jeg er usikker på hva jeg skal gjøre. Etter en så lang tur så ønsker jeg å komme fram i pent vær, spesielt etter å ha gått i flere dager under et grått skylag og sett solen skinne ved kysten. Jeg vet at noe av det første jeg vil gjøre når jeg kommer fram er å sette meg ned og bare nyte synet av sjøen igjen. Alternativet er å bli her en dag til.

Utsikt ned mot Tagnarède, grått vær i horisonten.

Til slutt bestemmer jeg meg for å gå. Det er surt og det blåser såpass friskt opp gjennom skogen mot Roc des Trois Termes at man kan se skyene fare forbi trærne. Der grensen til Spania er markert med et slitt gjerde er det bare å pakke seg inn i vindjakken, det er et skikkelig surt fjellvær. Selv rett nedenfor Pic Néoulous (1256moh) kan man bare såvidt skimte toppen, og masten ved siden av er et vagt omriss i gråheten. På vei ned igjen kommer jeg litt under skylaget, men utsikten er ikke noe mer lystig av det.

Jeg ankommer Refuge de Tagnarède (1045moh), det ryker fra pipen. Når jeg åpner døren stikker det et velkjent fjes opp fra et opphengt telt, Claire sitter foran peisen og varmer seg. Hun hadde blitt overrasket av uværet på ryggen ovenfor hytten og hadde trukket ned for å søke ly. Teltet har hun hengt opp til tørk. En liten hund med en irriterende bjelle har fulgt etter henne og romsterer ivrig rundt på jakt etter mat. Det blåser kraftig ute og vi er begge usikre på om vi ønsker å bli eller fortsette.

Refuge de Tagnarède. En sparsommelig hytte, men som det ble en hyggelig kveld i.

Uansett så blir det en lengre pause her, i varmen fra peisen og i godt selskap. To vandrere på en dagstur kommer inn og søker ly mens de spiser lunsj, de kaster ut hunden og etterpå ser vi ikke mer til den. Været letter etterhvert, men det blåser fortsatt kraftig. I retning Banyuls sur Mer er det fortsatt mørke skyer. Det blir til at vi blir værende.

Nedenfor Pic Néoulous med utsikt i retning kysten etter at det har klarnet opp.

Senere ut på dagen er det derimot klarvær og blå himmel over Pic Néoulous, og bedre i retning Banyuls, men nå føler vi at det er for sent å begynne å gå videre. Istedet tar jeg min lille pakkbare sekk på ryggen og begir meg tilbake mot Chalet de l'Albere, kort vei, og jeg har fått lyst på øl, samt at jeg trenger mer vann. Jeg stoler ikke på vannet som finnes i nærheten. Det er et annerledes landskap som møter meg.

Det er dermed ikke like hyggelig å gå forbi Pic Néoulous igjen, der oppe er det to gutter og en av dem kaster en stein ned mot meg. Noe som gjør meg helt rasende, men jeg klarer å styre meg fra å la meg provosere til å gå opp. Og godt var nok det, for det var ikke bare to gutter, men en guttegjeng på fem. Den nå fine utsikten i retning av kysten kommer nå litt lengre bak i tankene. På vei ned siste strekningen mot Col d'Ouillat begynner så fantasien min å spinne.

Utsikt tilbake fra Pic Néoulous, Canigou-massivet til høyre i bildet.

For guttegjengen kan godt ha sett meg komme fra Refuge de Tagnarède og tenkt at jeg har lagt igjen utstyret mitt der (som jeg jo har gjort). Men det som gir meg en dårlig magefølelse er at Claire nå er alene der nede. Hva skjer hvis de finner på å gå ned? Jeg setter opp farten. På Chalet de l'Albere smiler de litt når de ser meg komme tilbake. Jeg får fylt opp med vann og kjøper med meg noen øl (Kwak, Pietra og Pelforth Brune). Så går jeg raskt tilbake mot Tagnarède.

Istedet for å gå stien der GR10 går tar jeg veien opp mot Pic Néoulous, guttegjengen er ikke å se på toppen nå. Jeg går opp på toppen, men kan ikke se noe til dem nedenfor heller. Det som jeg nå kan se er en fantastisk utsikt mot havet og bakover mot Canigou. Ved kysten er det fortsatt noen mørke skyer, men de er på vei sørover til Spania. Nede ved hytta virker alt som før, men Claire er ikke der.

Fra toppen av Pic Néoulous, klar utsikt mot Middelhavet.

Jeg finner hun oppe ved ryggen sittende og lese med solen skinnende ovenfor. Jeg er noe lettet, men erkjenner nok at fantasien min løp noe løpsk og. Nå er det helt nydelig ute og vi blir sittende lenge og nyte været på ryggen med utsikt mot Spania. Når solen forsvinner ned bak åsen i vest går vi tilbake til hytta, hvor vi fyrer opp i peisen igjen og lager middag.

En miserabel start på dagen som senket humøret mitt grundig ble til slutt en flott dag, med unntak av episoden med guttegjengen på Néoulous. Jeg fikk med meg turen både i pent og i dårlig vær, og med en hyggelig kveld med fyr på peisen i Refuge de Tagnarède, ølen smakte godt. Og jeg fikk en dag til ekstra på ruten, kanskje jeg hadde et ørlite ønske om det. Men imorgen går vi til Banyuls sur Mer, dårlig vær eller ikke.

<- OuillatBanyuls sur Mer ->

lørdag 14. september 2013

(GR10) Dag 47: Las Illas - Ouillat

Lengde: 25.8km (964.0km), tid brukt: 8:28 (369:50).
Høydemetere (opp / ned): 959m (54762m) / 573m (54160m).
Høyde (start / slutt / høyeste): 550moh / 936moh / 936moh.
Vær: Sol og fint vær, noen skyer.


Med meg i sekken etter frokosten på Hostal des Trabucayres har jeg en ikke så god værmelding for morgendagen, værgudene ønsker tydeligvis ikke å smile til meg på vandringens siste dag. For dagens vandring derimot holder de skyene på avstand. Fra Las Illas går ruten opp langs en stille og fredelig vei til nok en Super, Super Las Illas.

Vandring langs ryggen mellom Frankrike og Spania på en hyggelig skogsvei, her fra ruten etter Col del Priorat.

Etter Super Las Illas følger ruten ryggen langs grensen til Spania, vegetasjonen her har nå endret seg fra tidligere og bærer merkbart preg av å være nærmere Middelhavet. Det er en hyggelig vandring gjennom en ganske så åpen skog. Canigou kan sees gjennom trærne. Ved Mas Nou står det et skilt om at det er forbudt å ta bilder og at det ikke er tillatt for alle å passere videre på stien, vandrere på GR10 har visstnok tillatelse. Årsaken er etter sigende at dette er et slags nudist gårdsbruk, det kommer ingen sinte nakne bønder hoppende ut på stien når jeg passerer. Bygningene ser noe slitte ut.

Utsikt til Canigou fra Las Carboneres.

Det er blå himmel og varmt for en gangs skyld, noe det ikke har vært på lenge. De spektakulære områdene på ruten er nå lagt bak meg og ruten går nå tydeligere ned mot et lavere landskap. Jeg går opp på Pic del Priorat (492moh), men ingen utsikt fra den toppen. Etterpå overser jeg at GR10 tar av fra stien og fortsetter videre og merker ikke at jeg har gått feil før jeg er nede ved Las Carboneres (337moh), hvor det er en fin utsikt mot Canigou rett ved ruinene av en gårdsbygning.

De Romerske ruinene ved Col de Panissars med Fort de Bellegarde ovenfor.

Romerne kom langt, de kom også hit. Nedenfor Fort de Bellegarde ligger de Romerske ruinene ved Col de Panissars. Jeg går opp til fortet. Det viser seg å være gratis inngang idag så jeg lar sekken min bli igjen ved resepsjonen og tre inn i turistskoene. Fortet er stort og fra toppen av muren er det god utsikt til området rundt. Sørover strekker det som var hovedruten gjennom Pyreneene i antikken seg nedover, Romerne kalte det for Summum Pyrenæum, nå en motorvei. Le Perthus ligger nedenfor mellom landene.

Utsikt fra Fort de Bellegarde, Spania i dalen nedenfor.

Jeg er sulten når jeg ankommer Le Perthus (290moh), men det frister ikke å sette seg ned å spise et sted her. Et forferdelig turiststed, med utallige butikker som selger diverse juggel. Men når jeg ringte for å bestille plass på Chalet de l'Albere fikk jeg vite at de ikke ville kunne servere mat, så jeg er nødt til å handle inn mat for kvelden. Etter å ha handlet prøver jeg å legge stedet raskt bak meg. Magen klager, men synes av stedet klager mer.

Ved Col de la Comtesse (513moh) stopper jeg opp for å spise, det har blitt enda varmere. Opp hit var det enda mer sydlandsk enn før og sekken merkbart tyngre. På et skilt er France stryket ut med Catalunia Nord. Le Perthus er heldigvis fort glemt opp mot Saint Martin d'Albere. Ruten går så bratt opp med god utsikt tilbake mot der jeg har gått. Beina er litt møre når jeg ankommer Col d'Ouillat (936moh) og Chalet de l'Albere.

Utsikt fra Col d'Ouillat.

Stedet ligger med en flott utsikt mot dalen nedenfor, langt nede kan jeg se Fort de Bellegarde på sin lille kolle. Jeg fikk ikke vite hvorfor jeg ikke kunne få mat her på telefonen, men årsaken var at det skal være et selskap på stedet om kvelden og det derfor ikke er noe plass å sitte ned på i tilfelle dårlig vær. Men været er nå strålende, og det beste på en lang tid, så de ordner likevel til middag på en sitteplass ute.

Chalet de l'Albere.

Mens jeg sitter og nyter synet av utsikten og at mørket senker seg over landskapet og passet mellom Frankrike og Spania går tankene til at imorgen vil jeg etter sigende sette ut på min siste dag på GR10. Det føles litt uvirkelig. Det fjerne målet er nå rett rundt hjørnet og starten på vandringen ligger nå fjernt bak meg. Her mente de at det ville bli bra vær imorgen Fra restauranten er det fullt liv, gjestene er på plass. Med unntak av Le Perthus så var det en fin vandring idag. Jeg lurer og litt på hvor Claire befinner seg.

<- Las IllasTagnarède ->

fredag 13. september 2013

(GR10) Dag 46: Moulin de la Palette - Las Illas

Lengde: 21.0km (938.2km), tid brukt: 8:39 (361:22).
Høydemetere (opp / ned): 1053m (53803m) / 1164m (53587m).
Høyde (start / slutt / høyeste): 661moh / 550moh / 1450moh.
Vær: Sol og skyer, overskyet etterhvert.


Et tegn på at jeg har gått langt og nok er litt sliten er tendensen til at jeg bruker lengre tid om morgenene nå. I og for seg selv ikke så ille, jeg har god tid i grunn. Jeg sov godt alene på den lille sovesalen og spiser en god frokost på stedet her før jeg bruker en god stund på å fortsette videre på ruten. Ved avmarsj er det klar himmel, men solen har ikke nådd ned i bunnen av dalen jeg går i ennå.

Montalba d'Amelie.

Følelsen av å være på et rolig og isolert sted holder seg stort sett hele tiden under dagens vandring. Etter en rolig vandring kommer jeg til den lille grenda Montalba d'Amelie (543moh), en samling av hus på en liten åshylle. En hund vokter et forfallent og fraflyttet hus. Som seg hør og bør har også dette lille stedet et eget kapell, som nok skal dekke dette behovet for de få innbyggerne i dalen rundt, det skal og være en gîte d'etape her. Det er like stille her når jeg går som når jeg kom.

Ruinene av den gamle møllen Molli Serrador.

Ruten fortsetter gjennom skogen og etter en liten stigning kommer jeg fram til et hus hvor vegetasjonen begynner å overta for det menneskeskapte, skjønt det er bare restene av et hus. Inne blant tornekratt og kjerr ligger ruinene av det som var en gammel mølle, Molli Serrador (833moh). Jeg må gjennom en god del kratt for å komme nærmere bygget. 'Risque d'eboulement' står det på en plakat, så jeg må passe på så jeg ikke får en mølle i hodet. En får tanker om hvor avsidesliggende denne møllen egentlig ligger.

Roc St-Saveur.

Ved Coll Cerda (1058moh) slår nysgjerrigheten min til igjen, det blir for fristende, selv om jeg må trosse det at jeg føler meg litt for sliten til å gjøre mine sedvanlige utflukter fra ruten. Bortenfor passet stiger Roc St-Saveur (1235moh) opp mot himmelen, herfra ser klatringen opp overkommelig ut. Men etter å ha lagt fra meg sekken og klatret det som skal være en merket rute til toppen, befinner jeg meg på andre siden av toppen istedet.

Fin utsikt herfra, Canigou ligger nå lengre bak i horisonten. Men jeg er usikker på om ruten videre, som nå går videre nedover, vil ta meg til toppen. Så jeg snur og klatrer ned igjen. Jeg gjør et direkte forsøk opp mot toppen ved starten istedet, men møter der en for bratt vegg til slutt. Jeg skal høyere opp uansett, men der venter det nå litt mørkere skyer.

Utsikt fra Roc St-Saveur i retningen av Coll de Paracolls.

Før jeg kommer til den Franske steinen, sitter jeg meg ned på grensen til Spania, fyrer opp gassbrenneren og spiser lunsj. Skyene har gjentatt tronen på himmelen nå, men under skyene er det fin utsikt ut over Spania og mot havet. Selv om de for en stakket stund senker seg ned over fjellet og skjuler landskapet i en kjølig dis. Jeg klatrer opp på Roc de France (1450moh), nå er Canigou dekket av skyene.

Utsikt fra Roc de France.

Nede ved Col du Puits de la Neige (1240moh) krysser jeg kort inn i Spania hvor GR11 (den Spanske varianten av GR10) gjør et gjestespill. Herfra og nedover er det en ikke like spennende vandring. Været ser ut til å ha gått seg fast i en rutine; fint vær om morgenen, for så å skifte over til et grått og trist skydekke. Coll dels Cirères (1015moh) ligger godt gjemt inne i skogen, men rolig sted for en kopp varm te. Etter La Selve (612moh) får jeg asfalt under føttene, ruten følger her veien helt ned til Las Illas (550moh).

Middelhavet i sikte.

I stilen på bygningene her er det tydelig at man nærmer seg Middelhavet. Det er ingen i gîte'n, og heller ingen hjemme hos de som driver det. Jeg tar meg til rette uansett. Stille dag her, sesongen er nok på hell, jeg spiser middag omtrent alene i restauranten på Hostal des Trabucayres. Maten er fortreffelig. Spekemat, ørrett, lam og kake, alt servert med vin til. På vei tilbake til gîte'n er det lys hjemme hos de som driver det og jeg får gjort opp for meg. Fortsatt ingen andre på gîte'n. Claire så jeg ikke mer til etter at jeg snakket med henne idag morges ved Moulin de la Palette.

<- Moulin de la PaletteOuillat ->

torsdag 12. september 2013

(GR10) Dag 45: Mines de Batère - Moulin de la Palette

Lengde: 25.2km (917.2km), tid brukt: 7:54 (352:43).
Høydemetere (opp / ned): 675m (52750m) / 1514m (52423m).
Høyde (start / slutt / høyeste): 1500moh / 661moh / 1500moh.
Vær: Sol og skyer, overskyet etterhvert.


Når en tur strekker seg over så mange dager som denne så skal det godt gjøres å unngå noen kjedelige dager innimellom, på samme måte som man ikke kan forvente pent vær hele tiden heller. Dagens vær var ikke det verste på turen, men selve vandringen idag bød ikke på noe spesielt. Istedet ble det utfluktene ut fra ruten som gjorde dagen interessant.

Morgen ved Mines de Batère.

Jeg gjør et forsøk på å finne restene av gruvebygningene her, men etter en litt fånyttes jakt inne i skogen blir det til at jeg tar sekken på ryggen og fortsetter videre med uforrettet sak. Det går uansett ikke lang tid før jeg nok engang avviker fra ruten. Tårnet i det fjerne kaller, kanskje er det en jomfru i nød i toppen. Det er ingen jomfru i nød fra toppen, men hadde det vært noen i toppen av Tour de Batère (1439moh) hadde nok den personen vært i nød, jomfru eller ikke. Å klatre opp i tårnet er ikke ufarlig, steinene er løse og usikret. Det gamle signal-tårnet bygd i det tolvte århundre ligger flott til med utsikt over dalene nedenfor.

Tour de Batère, ett gammelt signaltårn fra det tolvte århundre.

På vei tilbake fra tårnet stopper det en bil og ut stiger det en mann som så begynner å gaule opp til åsen. Litt uforstående i starten, men så går det opp for meg at det må være en bonde som gir beskjed til en av gjeterhundene sine om å drive beitedyrene nedover. Ovenfra svares det med bjeffing. Det har vært blå himmel over meg så langt, men når jeg begynner nedstigningen fra Col de la Descarga (1393moh) har skyene begynt å drive inn over landskapet. Det kommer ikke noe røyksignal fra Tour de Batère så jeg kan trygt fortsette videre nedover.

Lengre ned ligger det en forlatt bygning hvor det på veggen står Refuge des Bigarrats, som jo kan tolkes som Refuge of Big Rats. Ikke et hyggelig sted, og en kjedelig vandring ned hit fra passet. Claire hadde muligens tenkt å gå hit igår, men tror hun er glad for ikke å ha gjort det. Dette er Els Vigorats (884moh) og er restene av en gammel stasjon av et eller annet slag.

Utsikt mot Canigou-massivet fra Tour de Batère.

Jeg ankommer Arles sur Tech (282moh), hvor gatenavnene er markert på engraverte fliser med små og forseggjorte malinger på. Jeg spaserer i byen gjennom små, trange og hyggelige gater før jeg treffer på Claire ved en fortausrestaurant. Av de større stedene man passerer på ruten ville dette vært en av de hyggeligste stedene å tilbragt en kveld i, men jeg ønsker å gå videre. Klosteret her skal visstnok være verdt et besøk, men det får jeg ta ved en annen gang hvis muligheten byr seg.

Ovenfor Arles sur Tech, Canigou skjult av skyene, Mines de Batère synlig som en liten hvit prikk høyt oppe og langt bak.

Så lavt nede som Arles ligger er det lenge siden jeg har vært nå, og det har ruten og forstått. Den stiger bratt opp mot Coll de Paracolls (902moh). Over meg er det nå en grå himmel, med noen få blå gløtt. Høyt oppe og langt bak i horisonten kan jeg se Mines de Batère sitt hvite bygg. Canigou er skjult blant skyene. I utsikten mot øst stikker Roc St-Saveur opp fra skogen og åsene.

Etter Coll de Paracolls er det for vandringens del et hyggeligere parti å gå. Ruinene av det som er Paracolls ligger med radbrukket tak. Etter å gått ned gjennom skogen ankommer jeg Moulin de la Palette (661moh), her tar jeg inn på Ecogîte de la Palette, ett stille og isolert sted midt i skogen. Det er hyggelig og lite sted, med en hyggelig og liten sovesal som jeg får for meg selv. Så selv om vandringen idag ikke bød på den store opplevelsen, bød slutten av dagen på et hyggelig opphold i stillhetens rike.

Utsikt nedenfor Coll de Paracolls, Roc St-Saveur troner opp fra skogen.

Claire ankommer stedet senere og slår seg til i teltet utenfor. Vi kan høre villsvin snøfte mens de passerer gjennom hagen. Mens mørket senker seg over skogen går tankene over til noe som bare har vært et fjernt mål, det er nå bare omtrent tre dager igjen før jeg står ved Middelhavet og veis ende.

Ecogîte de la Palette, et veldig hyggelig sted i en stille og isolert del av Pyreneene.

<- Mines de BatèreLas Illas ->

onsdag 11. september 2013

(GR10) Dag 44: Cortalets - Mines de Batère

Lengde: 16.8km (892.0km), tid brukt: 6:13 (344:49).
Høydemetere (opp / ned): 273m (52075m) / 923m (50909m).
Høyde (start / slutt / høyeste): 2150moh / 1500moh / 2150moh.
Vær: Overskyet.


Fra Cortalets pleier de fleste å gå til Arles sur Tech, ved å klatre opp til Canigou flyttet jeg kilometermåleren noen kilometer tilbake på kartet. Så istedet velger jeg å sette kursen for de gamle og nå nedlagte jerngruvene i Batère. Kanskje et passende mål for en vandring under et trist skydekke.

Lys i natten fra området nedenfor Cortalets.

Fra Cortalets forsvinner to vandrere ut i tåken, med meg har jeg Claire. Vi velger den alternative ruten idag, og går ikke om Ras del Cortalets som ruten tilsier. I skogene ovenfor Cortalets ligger restene av et fly og denne ruten tar oss inn i de drivende skyene høyere oppe enn original-ruten og forbi flyvraket. Man må omtrent gå over deler av flyvraket, andre deler ligger spredt utover nedenfor. Noen har sprayet en hai-figur på restene.

Flyvraket ovenfor Cortalets.

Skylaget har klatret høyere opp mot himmelen, men har gjort en bråstopp høyere oppe og gir en illusjon av å regelrett kutte av toppen på fjellet. I horisonten så lyser det en blå stripe, det er sjøen og Middelhavet som kaller. Etter 43 dager på vei siden jeg forlot Atlanterhavet kan jeg nå igjen se et hav igjen. Det er en merkelig følelse, jeg nærmer meg reisens mål.

Ovenfor Ras del Prat Cabrera (1739moh) finner vi en klippe som kan brukes som en sittebenk, et flott sted for lunsj med fin utsikt over dalen nedenfor som strekker seg ned mot lavlandet og til slutt havet. Etter Ras del Prat Cabrera går ruten rundt Llech-dalen, ovenfor oss iakttar kuene oss skeptisk. Stien er jevn og god å gå på, men det er mye kumøkk her.

I horisonten...havet. Utsikt ovenfor Ras del Prat Cabrera. Legg mer til grafittien på steinen.

Vanligvis har disse åpne fjellhyttene vært staute steinhytter, men Abri de Pinatell (1650moh) er første hytte av dette slaget jeg passerer som er laget av tre. Inne er det hyggelig, skulle gjerne ha overnattet her. Det er litt kjedeligere nå, vi passerer en annen cabane, Maison Forestiere de l'Estagnole (1479moh) før vi må belage oss på klatring opp mot Col de la Cirère (1731moh). På vei opp mot passet kan vi se restene av en nedlagt mine lengre nede i dalen.

Oppe ved passet blåser det friskt og skylaget ligger mørkt over horisonten, glimt av lys i det fjerne, mørke fiolette fargetoner og havet. Surt og øde, en lurer på hvordan arbeidet i gruvene her fortonet seg. Rester av hus og en flokk med sauer passeres på vei ned, i horisonten ligger Tour de Batère. Claire har et godt lag med sauene virker det som.

Llech-dalen. Skyene ligger som et lokk over dalen og kutter omtrent fjellet i to.

Gruvedriften er forlengst lagt ned og når vi ankommer Mines de Batère får vi og følelsen av å være på et nedlagt sted. Gîte-Refuge de Batère (1500moh) ligger i en av de nedlagte gruvebygningene og lokasjonen er øde med god utsikt. Døren til restauranten er stengt. Vi lurer veldig på åssen sted vi har kommet til. På et gjerde henger det en gul lapp med 'M. Tarjei. Installez-vouz, dortoir à 20m plus bas' skrevet på. Navnet mitt er utrolig nok skrevet korrekt. På døren lengre nede henger det en ny gul lapp, 'M. Tarjei. Repas prêt à la Cuisine'.

Inne blir jeg og Claire stående og se på hverandre, uten å vite om vi skal le eller gråte. Det er et merkverdig og rimelig sparsommelig sted. På kjøkkenbenken står det et brett med mat på, tydelig middagen min (jeg bestilte demi-pension). Vi er heller ikke de eneste her, et tysk par som går en del av GR10 fra Banyuls sur Mer er her og.

Utsikt nedenfor Col de la Cirère, Tour de Batère i horisonten.

Jeg varmer opp maten min, mens Claire begynner å lage sin middag. Maten var derimot ikke så verst og besto av en ganske god paté, en god grateng med sopp, potet og andre ingredienser, yoghurt og brød til. Mens vi spiser dukker han som driver stedet opp. Jeg var den eneste som hadde bestilt og sesongen er på hell, så han syntes ikke det var nødvendig å åpne restauranten bare for en person. I og for seg forståelig nok. Jeg får uansett kjøpt med meg ned noen gode øl av typen Pelforth Brune, så jeg er fornøyd. Men det var ikke så billig her.

Gîte-Refuge de Mines de Batère.

Utover kvelden blåser det mer utenfor og en kan høre vinden ule. Høydepunktet for dagen var utvilsomt Canigou og det desidert høyeste såklart. Ruten fra Cortalets var fin i starten, men ble noe kjedelig etterhvert. Kvelden her i Mines de Batère vil nok stå som en av de merkverdigste overnattingene på turen, men vil nok huskes godt og på grunn av det.

<- Pic du CanigouMoulin de la Palette ->

(GR10) Dag 44: Pic du Canigou

Lengde: 13.0km (875.2km), tid brukt: 3:21 (338:36).
Høydemetere (opp / ned): 758m (51802m) / 758m (49986m).
Høyde (start / slutt / høyeste): 2150moh / 2150moh / 2784moh.
Vær: Sol om morgenen, overskyet etterhvert.


Dagen gryr med en fantastisk soloppgang. Over meg er himmelen farget knallrød og det er ingen skyer, men nede i dalen lusker dem. Om natten var det stjerneklart og lysene fra langt der nede var godt synlig her oppe på fjellet. En god stund ble jeg kjølt ned av den kalde temperaturen mens jeg sto og beundret utsikten i mørket.

Kappløp mot skyene på vei opp mot Canigou.

Opp mot Canigou blir det et kappløp mot skyene, så jeg går noe fortere enn det jeg ønsker. Nå er det lille vannet jeg knapt så og gikk fort forbi igår synlig i sin helhet, jeg går fort forbi nå og. Ved stikrysset opp mot toppen rett nedenfor le Pic Joffre kommer skyene og dekker fjellet i en drømmeaktig tilstand. Jeg beveger meg stillferdig gjennom drømmene og kommer opp over skylaget, som nå bølger mot Canigous fjellsider.

Stien blir brattere og mer og mer steinete. Toppen skjules såvidt av ryggen man må opp på. Fra Cortalets er det en forholdsvis enkel og grei tur opp til toppen, bortsett fra når man prøver å spurtslå skyene. Jeg klarer det ikke, rett før jeg når toppen på 2784moh passerer skyene målstreken og utsikten er historie. Skal ikke skjule at et lite 'merde' unnslipper leppene mine, og at det øyeblikkelig etterpå høres latter fra toppen.

Korset på toppen av Canigou med det Katalanske flagget blafrende i vinden.

Jeg snur meg og der sitter Claire, hun hadde stått opp tidlig for å komme opp før skyene. Jeg kan ikke gjøre annet enn å le litt selv. På korset på toppen henger det Katalanske flagget, idag er deres offisielle frihetsdag. Det blafrer i vinden. Skyene driver over toppen og små vinduer åpner seg opp mot omverdenen, og til slutt kan vi se et stykke over skyene. Det er kjølig på toppen, men vi blir på toppen en stund.

På toppen av Pic du Canigou (2784moh).

Klatrer ned den bratte ruten mot Crête de Barbet, men istedet for å følge den ned med engang setter jeg istedet kursen for Puig Sec. På begge sider av ryggen ligger skyene og dekker dalene nedenfor, men fra toppen av Puig Sec (2665moh) er det bedre utsikt enn fra Canigou. Som ligger innhyllet i skyer. Nedenfor kan jeg se dalen jeg gikk opp i igår fra Refuge de Mariailles.

Utsikt fra Puig Sec.

Fornøyd setter jeg kursen nedover igjen over Crête de Barbet. Lenge går jeg ovenfor skyene, men til slutt bretter tåken seg rundt meg. Le sommet de légendes ligger bak meg, en fin tur på tross av at utsikten ikke ble som ønsket.

<- CortaletsMines de Batère ->

tirsdag 10. september 2013

(GR10) Dag 43: Mariailles - Cortalets

Lengde: 18.3km (862.2km), tid brukt: 7:23 (335:15).
Høydemetere (opp / ned): 1100m (51044m) / 678m (49228m).
Høyde (start / slutt / høyeste): 1718moh / 2150moh / 2250moh.
Vær: Overskyet, regn, tåke og etterhvert høljregn.


Pic du Canigou lå litt i tankene mine for denne dagen, men ikke uventet så var det meldt dårlig vær. Så idag konsentrerte jeg meg hovedsaklig om turen videre til Cortalets, og satser heller på å gå opp til toppen derfra imorgen. Det var noen få som sto opp grytidlig her for å prøve å komme seg opp til toppen før uværet slo til, for tidlig for meg. Om morgenen er det noen flotte røde skyer over fjellet.

Om morgenen ovenfor Refuge de Mariailles.

Ovenfor Refuge de Mariailles ligger det og en hytte som muligens kan brukes av vandrere, l'abri pastoral de Mariailles. Fra Mariailles gjør GR10 en lang travers av Canigou-massivet og ruten starter med å gå i en rolig løkke opp gjennom ravin des Sept-Hommes før den beveger seg opp til Col Vert. Allerede nå har man beveget seg litt høyere opp og man kan se ned til Mariailles. Merkingen her er ikke like god så en stund lurer jeg på på om jeg har tatt feil og gått inn på en annen sti som er avmerket på kartet.

Utsikt fra ruten nedenfor Canigou, Refuge de Mariailles nede i det venstre hjørnet.

Stimerkingen vender tilbake når jeg krysser Font d'en Marty (1964moh). Opp dalen mot Refuge Arago (2123moh) går stien som går til toppen av Canigou, jeg følger stien opp til det som er en hytte på vei til å bli en ruin. Cabanen er i en dårlig forfatning, og utenfor henger det et fareskilt. Det begynner å regne, gruppen som satt og hvilte ved Refuge Arago fortsetter ufortrødent videre.

Ovenfor Jasse de Cady går ruten over store steinheller.

Ovenfor Jasse de Cady går ruten på store steinheller over en ur, nedenfor holder noen gjetere på å sanke dyrene. Utsikten er ikke utpreget lystig, det som var en blå horisont er nå en grå og mørk horisont. Foreløpig holder den grå horisonten seg der, i horisonten altså, så vandringen langs Canigou sine fjellsider er fortsatt ganske så hyggelig. Ved Col de Segales (2040moh) er jeg nå ganske nærme Refuge de Mariailles igjen i luftlinje, men det er en dyp dal som skiller oss.

Regnet ga seg etter ikke så lenge, men det er grått. I klart vær ville det vært utsikt langt avgårde fra stien. Etter Col de la Jasse d'en-Vernet (2040moh) smyger tåken seg over fjellet og jeg beveger meg ned i les Conques. Dette er et område som det ofte går skred i og bærer så preg av dette, noe forsiktighet må vises når man passerer her. Refuge de Bonne-Aïgue (1741moh) dukker fram fra tåken på et beleilig tidspunkt, lunsj kan inntas i ro og fred i ly for vind og regn. Cabanen hadde heller ikke vært så ille å overnatte i.

Mørke skyer i horisonten.

I stigningen opp fra cabanen møter jeg på et annet par som også var på Refuge de Mariailles. De hadde gått over Canigou og gikk litt før meg, men kunne rapportere at de ikke hadde fått noe utsikt fra toppen. Jeg kommer opp til en orry (la Casteille) og en dramatisk utsikt. Det er et lite opphold i været og noe blå himmel og se, men i utsikten river regnskyene i fjellsidene og det er en svart vegg som nærmer seg. Det er heldigvis ikke så langt til Cortalets herfra.

Drivende skyer og noe små blå gløtt ved Refuge de Bonne-Aïgue.

Tåken feier inn over meg med stor kraft og så starter regnet å tømme vann over landskapet. I været forsvinner stien opp mot Canigou bak meg og et lite vann kan knapt synes. Ved Chalet-Refuge de Cortalets (2150moh) blafrer det fra regnduken over inngangspartiet før jeg står inne i varmen og drypper vann utover gulvet. Inne knitrer det fra peisen. Mildt sagt skiftende vær idag, men turen var fin den.

Orry ved la Casteille med dramatiske skyer i utsikten, en mørk vegg på vei.

Været holder på ute mens man sitter inne foran peisen og nyter stedets egen øl, Els Cortalets. Det er ikke mange gjester her idag, men middagen er god. Claire dukker opp senere på kvelden. Det skal normalt være pent vær i morgen sier de, så får vi se da, om været byr på en tur opp til Katalanernes hellige fjell.

<- MariaillesPic du Canigou ->

mandag 9. september 2013

(GR10) Dag 42: Ras de la Carança - Mariailles

Lengde: 25.5km (843.9km), tid brukt: 9:51 (327:52).
Høydemetere (opp / ned): 1621m (49334m) / 1734m (48550m).
Høyde (start / slutt / høyeste): 1831moh / 1718moh / 2300moh.
Vær: Sol og pent vær.


Lang tur idag, men værgudene belønnet meg med godt vær etter de forrige dagenes delvis særdeles triste vær. I Cicerone sin guidebok så er forslaget å gå til Mantet, men idag synes jeg fire timer er for kort å gå. Siden jeg skal gå langt ønsker jeg å komme meg avgårde tidlig, men hyttevakten forsover seg. Så i lag med mange andre sultne vandrere blir det litt venting her om morgenen. Dessverre fører en liten misforståelse til at hyttevakten føler at jeg er sint, noe jeg ikke var, så jeg forlater Refuge de Ras de la Carança med en litt dårlig samvittighet.

Utsikt tilbake mot Coll Mitja.

Oppover mot Coll del Pal er det rim på bakken, det må ha vært kjøligere enn ventet her om natten. Det er helt klart vær og jeg kan se Coll Mitja i ett helt annet lys enn igår. Ruiner av gamle fjellgårder og inne i skogen er det noen andre vandrere som telter. Etterhvert kan jeg se taket til Refuge de Ras de la Carança langt der nede.

Coll del Pal, fantastisk utsikt mot Canigou-massivet.

Oppe ved Coll del Pal (2294moh) skal sekken av og utsikten nytes. I horisonten brer Canigou-massivet seg utover og selve toppen troner blått mot blå himmel, en skulle vært på toppen idag. Med det mytiske fjellet i øyekroken bærer det videre på en flott sti over mot La Serre de Caret (2300moh). Herfra går det nedover og mot Mantet går jeg gjennom en hyggelig dal.

Mantet med passet med samme navn ovenfor.

Mantet (1535moh) er en liten og hyggelig landsby med steinhus vel verdt et besøk. Jeg går litt rundt blant husene før jeg setter meg ned for å spise lunsj på La Bouftiq, og siden det er tre retter som er normen her så blir det tre retter til lunsj. Når jeg går opp mot Col de Mantet (1761moh) dukker Claire opp bak meg og vi slår følge opp mot toppen av passet, men der skilles våre veier igjen. Kameraet hennes har tatt kvelden og hun reiser ned til en større by (Prades) for å få fikset det.

Py, stedets ene restaurant med en bitte liten butikk i underetasjen.

Ned mot Py er det en mindre spennende tur, som krysser og passerer veien flere ganger. På veien passeres den Grønne Meridianen (La Méridienne Verte) som markerer innsatsen for å plante trær langs meridianen gjennom Paris i 2000. Py (1023moh) er også en liten og koselig landspy hvor jeg fyller opp med litt proviant i en bitte liten butikk. Ruten går så igjennom La Farga som stort sett ikke er noe annet enn en liten klynge med hus.

Stien følger en vannkilde opp gjennom Bois de Manailles.

Ved Col de Jou (1125moh) begynner jeg å merke det litt i beina. Ikke så langt unna ligger det et tårn, Tour de Goa, som jeg nok tidligere ville ha gått opp til. Ikke nå. Herfra og opp mot Refuge de Mariailles blir det brattere. Et parti med klipper slipper fram litt utsikt opp mot Canigou. Etter en stund følger ruten en vannkilde som renner ned ved siden av stien, en hyggelig vandring for slitne bein.

Refuge de Mariailles.

Jeg har vært ute og gått en stund når jeg ankommer Mariailles (1718moh), så det føles godt å kunne slappe av på verandaen etterpå med utsikt utover dalen nedenfor. Middagen om kvelden er god og på veggene henger det noen flotte bilder av bonden fra Esbints. Mørket senker seg over toppen ovenfor, en lang dag går mot slutten og utsikten mot Canigou blir med meg inn i drømmeland.

<- Ras de la CarançaCortalets ->