mandag 27. januar 2014

Tromsø Internasjonale Film Festival 2014

Det er tid for Tromsø Internasjonale Film Festival (TIFF) igjen, solen har ennå ikke vist seg den korte tiden den har til rådighet på himmelen ennå. Jeg har nå vært her så mange ganger før at det ikke føles som om at jeg har vært borte når jeg er tilbake. Tiden har stått stille føles det litt som. Det er noe eget med TIFF, noe jeg savner blant annet i Film Fra Sør og de andre film festivalene fra hovedstaden. I Oslo er det ikke så mye rundt det, men i Tromsø syder og koker det rundt omkring i byen under festivalen. Man hører snakk om filmene og annet når man beveger seg i gatene eller sitter på en café eller et utested.

På vei til Tromsø, siste rest av solskinn forsvinner i horisonten.

Programmet er som vanlig delt opp i et konkurranseprogram, horisonter, horisonter øst, overdrive, kritikeruka, spesialvisninger og film fra nord. Årets sideseksjoner er filmer med fokus på Kurdistan, basketball og retrospektiv av Nicolas Philibert. Og det å legge opp kabalen for hvilke filmer en skal se, er en del av morroa. Sitte med nesa i programmet og huke av filmer, plotte dag for dag. Så stå i kø for å sikre seg billetter, spent på om man får billetter til de filmene man har plottet ut. Legge ny kabal hvis en film er utsolgt. Stort sett går det bra. Og får man ikke billett kan man prøve seg i rushticket-køen.

Utsikt mot nord fra broen over mot Ishavskatedralen.

Festivalens offisielle åpningsfilm er er Meg Eier Ingen, men for meg er Celestial Wives Of The Meadow Mari av Alexey Fedorchenko åpningsfilmen. En film som markerer starten på en uke hvor jeg ser 26 filmer i alt. Men en skal ikke bare se film hele dagen, jeg legger alltid inn pause for å spise middag og tid til å se meg litt omkring og.

I sør troner fjellene opp av fjorden.

En vanlig festivaldag starter som regel med å stå tidlig opp og spise frokost, før en labber bort i tusmørket for å kjøpe eventuelle billetter. Så er det å sette seg ned for dagens første film. Tonene av Ruthless Gravity av Craim Armstrong lyder i kinosalen, de sedvanlige reklamene avspilles og så starter filmen. Avhengig av plan blir det enten en kort pause fram til neste film, som og oftest benyttes til å bevege seg til et annet visningssted. Slik går det i ett, bare avbrutt av matpause og eventuelle andre gjøremål. Etter filmene blir det gjerne å møtes på festival-caféen (Café Sånn) og ta en pils og snakke om dagens filmer.

Måne over Tromsø.

Det er og obligatorisk med en burger på Blå Rock, Motorhead er og blir en favoritt. Skjønt det kan være lang ventetid der innimellom, på et tidspunkt tok det en time og førti minutt før jeg fikk maten. Og da hadde jeg 20 minutt til min neste film startet. Jeg fikk en gratis øl som plaster på såret. Filmen rakk jeg akkurat, men jeg måtte spise burgeren alt for fort.

Fra Why Don't You Play In Hell av Sion Sono, en av de mer lekne innslagene på Tromsø Internasjonal Film Festival.

Jeg har ellers hatt for vane å ta turen over broen over til Ishavskatedralen, det blåser som regel ganske så surt midt utpå broen, og jeg gjentok turen i år. Det var da godt å nyte en god kopp varm kakao på hyggelige Verdensteateret etterpå. Foajéen på Verdensteateret har forøvrig blitt veldig mye hyggeligere etter at det ble laget en skikkelig café der, i motsetning til de tidligere årene jeg var i Tromsø hvor det var litt nakent og tomt der. Festivalens offisielle café, Café Sånn i kulturhuset, er og et hyggelig sted å tilbringe tiden mellom og etter filmene. God mat og drikke, og hyggelig stemning. Men jo senere ut i festivalen, jo vanskeligere blir det ofte å få bord der.

Fra havnen i Tromsø.

Av filmene jeg fikk med meg i år var jeg veldig godt fornøyd, og jeg fikk med meg de filmene jeg hadde ønsket å se. Favoritten i år ble The Rocket av Kim Mordaunt, en film om en ung gutt fra Laos som siden han er født tvilling er sagt å ville bringe ulykke. Familien blir tvunget til å flytte fra hjemstedet, da det skal bygges en stor dam i området, på veien kommer de over en rakett-festival og Ahlo bestemmer seg for å vinne konkurransen for å bevise at han ikke bringer ulykke. Andre gode filmer jeg fikk med meg var Nebraska av Alexander Payner, Ida av Pawel Pawlikowski og Pretty Butterflies av Salvatore Mereu, for å nevne noen. Det var en bra festival i år.

Tromsø.

Filmene jeg så:
  • Celestial Wives Of The Meadow Mari av Alexey Fedorchenko
  • The Geographer Drank His Globe Away av Aleksandr Veledinskij
  • The First Movie av Mark Cousins
  • The Rocket av Kim Mordaunt
  • Blue Ruin av Jeremy Saulnier
  • Night Moves av Kelly Reichardt
  • The Tale Of Iya av Tetsuichiro Tsuta
  • Thou Gild'st The Even av Onur Ünlü
  • Pretty Butterflies av Salvatore Mereu
  • Stemple Pass av James Benning
  • Coast Of Death av Lous Patiño
  • Living Is Easy With Eyes Closed av David Trueba
  • Nebraska av Alexander Payne
  • Ilo Ilo av Anthony Chen
  • Love Is Blind av Ilmar Raag
  • The Shine Of Day av Tizza Covi & Rainer Frimmel
  • Bastards av Claire Denis
  • The Strange Little Cat av Ramon Zürcher
  • Ida av Pawel Pawlikowski
  • Journey To The Sun av Yesim Ustaoglu
  • The Last Winter av Salem Salavati
  • Why Don't You Play In Hell av Sion Sono
  • Una Noche av Lucy Mulloy
  • Apaches av Thierry de Peretti
  • Vic + Flo Saw A Bear av Denis Côté
  • Our Sunhi av Sang-Soo Hong

Prisvinnerne:
  • Aurora-prisen: The Tale Of Iya av Tetsuichiro Tsuta
  • FIPRESCI-prisen: Ida av Pawel Pawlikowski
  • Don Quixote-prisen: Jag Stannar Tiden av Gunilla Bresky
  • Den Norske Fredsfilm-prisen: Omar av Hany Abu-Bussad
  • Tromsøpalmen: Amasone av Marianne Ulrichsen
  • Publikums-prisen: Om Hester Og Menn av Benedikt Erlingsson

Whisky-øl på Blå Rock.

lørdag 25. januar 2014

Et vinterland, men ikke helt der ennå

Det har snødd bra i det siste, men snøen som har falt har stort sett vært lett og pudderaktig. Og setter seg ikke like godt på bakken, snøen blir fort blåst bort igjen. Men en titt på Skiforeningens sider gjorde det likevel slik at det skulle være mulig å komme seg fra Grua til Sognsvann på ski. Selv uten hjelp av vannene, for flere av vannene i marka er høyst usikre fortsatt og man blir advart mot å gå på enkelte vann. Mildværet tidligere har gjort at isen på vannene ikke har fått sagt seg skikkelig før snøen legger et isolerende lag ovenpå.

Opp mot Svartbekken var sporene dekket av nysnø, pudderet var derimot lett og enkelt å pløye seg gjennom.

Den sene snøen gjør det og vanskelig for løypebasene, og de har nok å henge fingrene i. Fra Grua og opp til Svartbekken var den oppkjørte løypa snødd ned, men lett puddersnø gjorde turen opp overkommelig. Det blåser og innimellom blir ansiktet mitt dekket av et tyng lag med snø.

Det vide bassenget til Gjerdingen, skispor ennå ikke satt sine spor på vannet.

Ovenfor Svartbekken har en skiløper fått hjertestans, det er et trist syn. Redningspersonell er til stede og tar hånd om skiløperen. Det er ingenting jeg kan gjøre, bortsett fra å gå i veien for dem, så jeg fortsetter videre. En får håpe at det gikk bra, men ingen visste hvor lenge han hadde ligget der før han ble funnet. Et søk på nettet i etterkant har ikke ført ikke til noe treff, så kan hende det gikk bra.

Et enslig skipar (mine) utenfor Sandvikshytta på Katnosa.

Det er fine spor fra Svartbekken til Gjerdingen og videre mot Katnosa gård på skogsbilveien. Surt ved Sandvikshytta. Utenfor uler en flokk med hunder, sultne på vaffel. Inne er jeg den eneste, det er færre folk her nå som ikke alle løypene er kjørt opp og enkelte vann ikke er sett på som trygge. Burde vært flere, vaffelen smaker godt.

Surt over Katnosa.

Over Katnosa er det også surt, her har Skiforeningen kjørt over med scooter og kvistet løypa, så isen her er nok regnet som trygg nå. Oppkjørte sporet mot Sandungen og Kikutstua snødd igjen, men tidligere skiløpere gått opp sporet, ikke så hardt i nedoverkjøringene som ventet. Flott vinterland på toppen over Sandungskroktjernene på vei ned mot Kikutstua, hvor det myldret av folk. Et stort rødt bånd advarer mot å gå over Bjørnsjøen.

Vinterland ved Store Sandungskroktjern.

Det går ikke fort, men det går fremover. Mye folk i løypene nå, i motsetning til tidligere. Ned mot Auretjern kan man kjøre slalåm mellom kvistene som stikker opp av snøen. Man må kjøre slalåm mellom folk ned til Sognsvann og. Fin tur, men det mangler fortsatt en god del snø slik at man får en god såle under sporene.

Snøskulpturer langs løypa.

søndag 12. januar 2014

Ett skritt i riktig retning, men ikke helt der ennå

Så kom vinteren til Oslo og Nordmarka og, men i lag med at temperaturen skiftet til det kaldere, skiftet og været fra grått og regn til klart og sol. De sørligere delene av Nordmarka fikk et tynt hvitt lag over seg, men ikke nok til å kunne gå på ski på ennå. Ett skritt i riktig retning, men ikke helt der ennå.

Så skiene ble stående igjen hjemme og istedet kunne jeg følge den nå gråhvite marka fra Sørkedalen til fots. På vei oppover møtte jeg på et par som hadde gått på ski fra Mylla og ned til Sandungen, med en overnatting på Sinnerdammen. De meldte om overraskende bra forhold (til forholdene å være) i nord, men fra Sandungen og videre måtte de ty mer til beina. Når jeg møtte dem var skiene på skuldrene. Det er nok mer ferdsel på sykkel i marka nå enn på ski, likevel er det ikke mange ute. Det er ingen kø ut av døren på Kikutstua ihvertfall.

Bjørnsjøen er stort sett isdekt og solen leker seg over vannet, men en må nok vente litt til før en kan gli over isen. Nedover og forbi Bjørnholt er det snø i terrenget, men det registreres nok ingen snødag der idag. Langs lysløypa mellom Ullevålseter og Sognsvann er det stort sett ikke noe bedre, men det er litt snø på trærne og det gjør det hyggeligere å gå nedover. Men hadde man lagt godviljen til og tatt med seg ett par slite-ski så kunne en nok ha fått seg en tur på ski.

Trær dekket av rim.

Rimnordmark.

Bjørnsjøen.

Bjørnsjøen.

Et iskrystalljuletre.

Månelyst.

fredag 10. januar 2014

GR10 @ 12:00


GR10 @ 12:00 from Tarjei Skrede on Vimeo.


For morro skyld tok jeg et bilde av meg selv hver dag kl 12:00 når jeg gikk GR10 i 2013. Har nå satt sammen bildene til en film, dette ble resultatet.