mandag 27. januar 2014

Tromsø Internasjonale Film Festival 2014

Det er tid for Tromsø Internasjonale Film Festival (TIFF) igjen, solen har ennå ikke vist seg den korte tiden den har til rådighet på himmelen ennå. Jeg har nå vært her så mange ganger før at det ikke føles som om at jeg har vært borte når jeg er tilbake. Tiden har stått stille føles det litt som. Det er noe eget med TIFF, noe jeg savner blant annet i Film Fra Sør og de andre film festivalene fra hovedstaden. I Oslo er det ikke så mye rundt det, men i Tromsø syder og koker det rundt omkring i byen under festivalen. Man hører snakk om filmene og annet når man beveger seg i gatene eller sitter på en café eller et utested.

På vei til Tromsø, siste rest av solskinn forsvinner i horisonten.

Programmet er som vanlig delt opp i et konkurranseprogram, horisonter, horisonter øst, overdrive, kritikeruka, spesialvisninger og film fra nord. Årets sideseksjoner er filmer med fokus på Kurdistan, basketball og retrospektiv av Nicolas Philibert. Og det å legge opp kabalen for hvilke filmer en skal se, er en del av morroa. Sitte med nesa i programmet og huke av filmer, plotte dag for dag. Så stå i kø for å sikre seg billetter, spent på om man får billetter til de filmene man har plottet ut. Legge ny kabal hvis en film er utsolgt. Stort sett går det bra. Og får man ikke billett kan man prøve seg i rushticket-køen.

Utsikt mot nord fra broen over mot Ishavskatedralen.

Festivalens offisielle åpningsfilm er er Meg Eier Ingen, men for meg er Celestial Wives Of The Meadow Mari av Alexey Fedorchenko åpningsfilmen. En film som markerer starten på en uke hvor jeg ser 26 filmer i alt. Men en skal ikke bare se film hele dagen, jeg legger alltid inn pause for å spise middag og tid til å se meg litt omkring og.

I sør troner fjellene opp av fjorden.

En vanlig festivaldag starter som regel med å stå tidlig opp og spise frokost, før en labber bort i tusmørket for å kjøpe eventuelle billetter. Så er det å sette seg ned for dagens første film. Tonene av Ruthless Gravity av Craim Armstrong lyder i kinosalen, de sedvanlige reklamene avspilles og så starter filmen. Avhengig av plan blir det enten en kort pause fram til neste film, som og oftest benyttes til å bevege seg til et annet visningssted. Slik går det i ett, bare avbrutt av matpause og eventuelle andre gjøremål. Etter filmene blir det gjerne å møtes på festival-caféen (Café Sånn) og ta en pils og snakke om dagens filmer.

Måne over Tromsø.

Det er og obligatorisk med en burger på Blå Rock, Motorhead er og blir en favoritt. Skjønt det kan være lang ventetid der innimellom, på et tidspunkt tok det en time og førti minutt før jeg fikk maten. Og da hadde jeg 20 minutt til min neste film startet. Jeg fikk en gratis øl som plaster på såret. Filmen rakk jeg akkurat, men jeg måtte spise burgeren alt for fort.

Fra Why Don't You Play In Hell av Sion Sono, en av de mer lekne innslagene på Tromsø Internasjonal Film Festival.

Jeg har ellers hatt for vane å ta turen over broen over til Ishavskatedralen, det blåser som regel ganske så surt midt utpå broen, og jeg gjentok turen i år. Det var da godt å nyte en god kopp varm kakao på hyggelige Verdensteateret etterpå. Foajéen på Verdensteateret har forøvrig blitt veldig mye hyggeligere etter at det ble laget en skikkelig café der, i motsetning til de tidligere årene jeg var i Tromsø hvor det var litt nakent og tomt der. Festivalens offisielle café, Café Sånn i kulturhuset, er og et hyggelig sted å tilbringe tiden mellom og etter filmene. God mat og drikke, og hyggelig stemning. Men jo senere ut i festivalen, jo vanskeligere blir det ofte å få bord der.

Fra havnen i Tromsø.

Av filmene jeg fikk med meg i år var jeg veldig godt fornøyd, og jeg fikk med meg de filmene jeg hadde ønsket å se. Favoritten i år ble The Rocket av Kim Mordaunt, en film om en ung gutt fra Laos som siden han er født tvilling er sagt å ville bringe ulykke. Familien blir tvunget til å flytte fra hjemstedet, da det skal bygges en stor dam i området, på veien kommer de over en rakett-festival og Ahlo bestemmer seg for å vinne konkurransen for å bevise at han ikke bringer ulykke. Andre gode filmer jeg fikk med meg var Nebraska av Alexander Payner, Ida av Pawel Pawlikowski og Pretty Butterflies av Salvatore Mereu, for å nevne noen. Det var en bra festival i år.

Tromsø.

Filmene jeg så:
  • Celestial Wives Of The Meadow Mari av Alexey Fedorchenko
  • The Geographer Drank His Globe Away av Aleksandr Veledinskij
  • The First Movie av Mark Cousins
  • The Rocket av Kim Mordaunt
  • Blue Ruin av Jeremy Saulnier
  • Night Moves av Kelly Reichardt
  • The Tale Of Iya av Tetsuichiro Tsuta
  • Thou Gild'st The Even av Onur Ünlü
  • Pretty Butterflies av Salvatore Mereu
  • Stemple Pass av James Benning
  • Coast Of Death av Lous Patiño
  • Living Is Easy With Eyes Closed av David Trueba
  • Nebraska av Alexander Payne
  • Ilo Ilo av Anthony Chen
  • Love Is Blind av Ilmar Raag
  • The Shine Of Day av Tizza Covi & Rainer Frimmel
  • Bastards av Claire Denis
  • The Strange Little Cat av Ramon Zürcher
  • Ida av Pawel Pawlikowski
  • Journey To The Sun av Yesim Ustaoglu
  • The Last Winter av Salem Salavati
  • Why Don't You Play In Hell av Sion Sono
  • Una Noche av Lucy Mulloy
  • Apaches av Thierry de Peretti
  • Vic + Flo Saw A Bear av Denis Côté
  • Our Sunhi av Sang-Soo Hong

Prisvinnerne:
  • Aurora-prisen: The Tale Of Iya av Tetsuichiro Tsuta
  • FIPRESCI-prisen: Ida av Pawel Pawlikowski
  • Don Quixote-prisen: Jag Stannar Tiden av Gunilla Bresky
  • Den Norske Fredsfilm-prisen: Omar av Hany Abu-Bussad
  • Tromsøpalmen: Amasone av Marianne Ulrichsen
  • Publikums-prisen: Om Hester Og Menn av Benedikt Erlingsson

Whisky-øl på Blå Rock.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar