søndag 18. mai 2014

Kjentmannsmerket: Plaga og Høyde 614 Øst For Søndre Branntjern Var O-Post Høsten 1945 og Salthulsbroen

Istedet for å gå meg vill i mylderet i Oslo sentrum velger jeg heller å 'flykte' til Nordmarka og gå meg vill i mitt eget lille enmanns 17. Mai-tog der, i det som vårt land kan være stolt av, vår natur. Så dagen før nasjonaldagen tar jeg sekken på ryggen og legger ut ifra Hakadal stasjon. Som et lite eksperiment vektla jeg ikke mye tid på å pakke sekken og puttet ned i det jeg tror og vet jeg ville få bruk for, med maten og drikken jeg valgte å hale med meg ble det en noe tyngre sekk enn kanskje ønsket.

Ved Elvannet.

Hvor skulle jeg gå? Jeg hadde heller ikke lagt opp noen spesiell rute, utgangspunktet var å ta det litt som det kommer. Men så blir det til at jeg setter kursen mot Søndre Måsjøen, jeg liker meg vel godt ved det vannet. Alene om å tenke på å feire 17. Mai i marka er jeg ikke, ikke langt fra stasjonen møter jeg på to gutter som må gjennom transport-etappen med en kano før de kan loffe rundt på Helgeren på den. Ved Helgeren er det og telt oppsatt i sollyset og ute på en av de små øyene i vannet ligger det også en kano. Sekken er som nevnt tung, så det frister litt å sette opp teltet her allerede.

Camp ved Søndre Måsjøen.

Etter å ha passert forbi et stille Kroksund er det bare en liten vandring på skogsbilveien opp fra Trehørningen igjen. Det er heldigvis ingen på plassen jeg har ønsket, men på andre siden av vannet er det to som fisker. De slår seg senere til på odden lengre bortenfor meg. Etter at teltet er oppe setter jeg meg ned ved siden av vannkanten, solen er på vei ned bak trærne. Stille og rolig, en hyggelig kveld ved vannet. Når mørket begynner å senke seg fyrer fiskerne opp et bål, men jeg velger å opprettholde bålforbudet. Istedet henger jeg opp min lille lanterne som gir et varmt lys i mørket. Jeg blir behørig påminnet om at jeg har glemt igjen myggmiddelet hjemme.

Kveld ved Søndre Måsjøen. Selv om det fristet med bål så valgte jeg å holde bålforbudet, istedet hengte jeg opp lanternen min som ga et hyggelig lys i mørket.

Nasjonaldagen gryr og himmelen er blå når jeg titter ut av teltet. Kvelden før hadde gjort meg opp noen tanker om hvor jeg skulle legge mitt lille enmanns 17. Mai-tog, men det var en noe ambisiøs tanke jeg hadde lagt meg. I hodet lå Spålen og lokket. Og så tenkte jeg å ta noen kjentmannsposter på veien like så godt. Men først en god frokost i det fine været ved siden av vannet.

Plaga.

Teltet er pakket ned, sekken er på ryggen igjen (det knirker), de imaginære trommevirvlene høres ut over vannet og så er det avgårde. Første stoppested for toget er 'Plaga', det betyr at jeg går i motsatt retning enn hva jeg burde hvis målet er Spålen, mot Trehørningen. Sør-vest for vannet gikk den gamle vinterveien til byen her, og ble brukt til å frakte tømmer fra skogene rundt Trehørningen over til Helgeren hvor fløtningen overtok. Da måtte de opp det som ble kalt for 'Plaga', en tung motbakke for hester med tung bør. Ved siden av bakken går det og under bakken en tunnel mellom vannene for å overføre drikkevann, en luftesluse er synlig ved siden av bakken. Min sekk skulle plage meg litt etterhvert.

Ved Østre Hakloa, grå skyer har inntatt himmelen.

Det er på tide for toget å snu og vende nesen rett vei igjen, så jeg marsjerer først videre mot Sølvvika før jeg tar inn på blåstien som går i retning Hakloa. Her har jeg aldri gått før, men jeg vet at jeg har banet meg vei i buskene på åsene ovenfor, Storhaugen og Barlindhøgda. Så etter å ha vandret i noe over to timer befinner jeg meg bare en snau kilometer unna der jeg startet fra, noen som nevnte ordet ambisiøst? Ved Østre Hakloa er det også stille, og grå skyer har lagt sitt beslag på himmelen, surt. Blåstien nordover bar sist jeg gikk her preg av rot, rotvelt og skogsdrift. Det gjør det fortsatt, det er et slit å kave seg mellom og over de falne småkjempene. Ved Haklokalven fyrer jeg opp stormkjøkkenet og inntar lunsj, fortsatt bare noen kilometer unna der toget startet sin marsj.

Jeg velger å gå over Skinnskattberget istedet for å ta skogsbilveien fatt, det går fint opp til toppen, ned igjen bærer preg av at vinteren fortsatt ikke helt har sluppet sitt tak. Mye råtten snø og trevelt å forsere. Neste post toget skal innom befinner seg oppe på Branntjernshøgda, på tømmerdriftsveien opp møter jeg på snø verdig Tom Stensaker. Min første plan var å kutte rett over til Katnosa herfra etter å ha vært på høyde 614 øst for Søndre Branntjern, men her er det fortsatt en god del snø. Det frister ikke å vase i dyp snø tynget ned av sekken min, så jeg forlater sekken ved enden av veien og tar meg opp til toppen for å finne o-posten fra 1945. Jeg belager meg på å gå ned samme vei som jeg kom opp.

Høyde 614 øst for Søndre Branntjern. Var O-Post høsten 1945.

Toppen som var o-post i det første frie Norgesmesterskapet etter 2. verdenskrig (30. september 45) er enkel å finne, utsikt fra toppen er ikke så enkelt å finne. Å finne tilbake til sekken og tømmerdriftsveien derimot ble en annen sak, straffen for å stole for mye på sin egen gode stedsans, men etter å rotet litt rundt en stund (forledet av jakten på egne spor i snøen) finner jeg tilbake (dog fra en annen retning enn jeg forlot sekken fra). Klokken er nå halv sju (alt) og jeg ser at Spålen forsvinner i det fjerne. På veien ned mot Store Sandungen overrasker jeg en grevling, den får ferten av meg og bykser avgårde før jeg rekker å få fram kameraet.

Utsikt fra Branntjernhøgda.

Som eventuelle leser nå nok har forstått så måtte jeg se meg slått av tiden, andre planen min tror jeg også ryker, toget kommer nok heller ikke fram til Katnosa. Skrittene er litt tyngre nå, så når jeg ser på klokken når jeg står ved skiltet som viser blåstien over Katnosfjellet mot Katnosa så bestemmer jeg meg for å finne meg en teltplass ved Vesle Sandungen istedet. Det er ingen på den lille odden rett vest for den lille bruen mellom Sandungen-vannene, ett fint sted for å slå camp ved. Jeg får akkurat tid til å nyte synet av solen før den forsvinner bak en sky og gjemmer seg der til den lar månen overta styringen på himmelen.

Ved Vesle Sandungen på kvelden.

Småfiskene er også fornøyd på Nasjonaldagen, de hopper og spretter opp av vannet og gjør små saltomortaler. Igjen henger jeg opp lanternen min ved siden av vannet. Mørket senker seg sakte og det er godt bare å sitte stille og slappe av etter en lang dag i marka. Ingen lys å se noen steds ved siden av vannet. Stille, jeg kryper inn i teltet og lar Ole Lukkøye komme på besøk.

Morgen ved Vesle Sandungen, en grå dis over vannet og landskapet.

Morgenen etter er marka endret, det ligger et lag av dis over vannet og himmelen. Men når jeg har pakket sammen og forlater teltplassen er alle skyene forduftet, det er en klar blå himmel over meg. Jeg tar blåstien videre i retning Langlia. Det tegner til å bli en varm dag. Ved Langlivatnet befinner jeg meg i syklistenes kongerike (ja, jeg har syklet her selv), lyden av rullende dekk er overalt. Nå sykler og går vi på en nyere skogsbilvei, men før gikk det en gammel ridevei langs vannet. Den først dammen på vannet lå litt lengre oppe og ble kalt for Skriverdammen, opp til den gikk det en ridevei som ved Salthølen gikk over en bro, Salthulsbroen. Den står like fint idag, glemt og gjemt ikke langt unna veien. Så jeg må ned på fordums veier for å finne posten.

Salthulsbroen.

Det har ikke blitt kaldere når jeg ankommer kaféen i Sørkedalen. Jeg får tid til å slappe av utenfor i solen før bussen kommer og plukker meg opp. Jeg er ikke den eneste med flagg i sekken på bussen. en flott helg i marka er slutt, men ute er det fortsatt varm og godt.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar