lørdag 28. juni 2014

Kjentmannsmerket: Håkenstadsaga og Smedstadgruva

Værutsiktene var ikke lyse, de var til alt overmål beint ut mørke. Det skulle plaske ned og jeg skulle vandre i nedfallet. Ut må jeg jo, ut for å vandre. Stig Stark-Johansen sier noe om dette å gå på Harvest.as. Kunne sagt mye om dette jeg og, noe jeg gjør med små åndedrag innimellom. Nå handler det om å gå igjen, gjennom Romeriksåsene. Men jeg starter med å ta toget. Toget er også en reisemåte hvor man får tid til å tenke på ting, som med gåing.

Fra Roa og forbi gårdslandskap i Søre Oppdalen i starten av turen.

Jeg skulle starte med å samle tankene i Roa, og det er også klart at skyene har samlet seg. De tenker mørke tanker virker det som, værutsiktene var som kjent ikke lyse. Foreløpig lar de det ikke gå ut over noen. Fra Roa blir det en vandring på vei i starten, forøvrig en hyggelig nok vandring forbi de mange gårdene før man kan konsentrere seg om skogens ro. Skogsbilvei i starten, men etter Typografhjemmet hvor kuene skuler mistenksomt på en, lurer en seg ut i terrenget på umerket sti.

Kuene skuler mistenksomt på meg ved Typografhjemmet.

Håkenstadsaga, eller Haakonstad-saga, var en privat sag som lå der elven renner ut av Flåtatjernet. Når dammen var satt ble tjernet med myrene rundt og sammen med Hestehagatjernet til ett ganske så stort tjern, inntaksdammen var minst 1,5 meter høy. Jeg har gått på ski over tjernet ett par ganger, men det er lite som minner om det nå. Etter å ha klippet i heftet fortsetter jeg videre østover langs en sti som forsvinner og kommer til syne igjen, forbi et navnløst tjern før litt kjedelig skogsbilvandring for å komme forbi bilveien ved Brovoll (hit ble deler av av Håkenstadsaga flyttet).

Håkenstadsaga.

Navnløst tjern øst for Flåtatjernet før Brovoll.

Det er stille oppe ved Snellingen, ingen på DNT hytta. Tar stien mot vestenden av Råbjørn, som ikke er like hyggelig som stien som går forbi Snellingen (vannene) mot østenden av Råbjørn. Mye myr, vått og en kronglete sti. Det går ut over den ene skoen min. Slik fortsatte det på stien mot Bjertnessjøen.

Over mot Råbjørndalen går blåstien over et fint myrparti med mye myrull.

Kjedelig terreng å gå i, men med ett unntak. Over mot Råbjørndalen går stien over et fint og hyggelig myrparti som var lettgått. Mye myrull lyser opp terrenget. Samtidig har skyene blitt mørkere, og det er dråper i luften. Ved Bjertnessjøen tar jeg meg en lengre pause på en rasteplass i vestenden av sjøen. Ved demningen er det folk, første mennesker jeg har sett eller møtt siden jeg forlot Roa for flere timer siden.

Rasteplass ved Bjertnessjøen.

Ved Djupøyungen begynner det å regne.

Distanser legges bak meg, sammen med tiden, og tankene. Til nå har det vært litt kjedelig og ja, den store vandrer-følelsen har ennå ikke helt kommet over meg. Ved Djupøyungen begynner skyene å gjøre om regnet fra tanker til virkelighet. Her er endelig det litt mer fast grunn under stien og det er hyggeligere å gå. Etter Storøyungen kommer regnet for fullt og jeg må ut i buskene for å skifte. Ved den halvt ødelagte broen mellom Smalgjermenningen og Kirkebygjermenningen er jeg godt pakket inn i regntøy.

Mellom Smalgjermenningen og Kirkebygjermenningen må man over en bro som har sett sine bedre dager, det lå nye planker på vestsiden så det er tydelig at det er reparasjon på gang.

Dette området (Gjermenningen) i Romeriksåsene er veldig flott, kanskje det flotteste området i åsene. Til tross for at det nå regner mye har turen tatt seg opp. Det gir også en god følelse av å gå og takle dårlig vær. Etter Årstadvangen og flotte Myrgruvefossen gjør jeg et nytt forsøk på å finne Smedstadgruva, 17. mai i fjor gjorde jeg et ubrukelig forsøk. Rotet meg bort og måtte gå videre grunnet tid. Nå tar jeg en annen innfallsvinkel og går rett på posten (nordfra). Gruven regnes å være fra før 1800-tallet, og man hentet ut malm fra gruven. Nå er gruven inngjerdet (som påkrevd) og nå fyllt av vann.

Smedstadgruva.

Tid har nå og blitt et tema for meg, jeg har vandret langt, og tankene vandret like langt. Og brukt mye tid. Hjem igjen må jeg, og jeg er usikker på når siste bussen tilbake til Oslo går. Så jeg revurderer planene om å gå mot Busterudvangen, viserne på klokken har beveget seg trutt og jevnt og er nå rett ved å bikke 20:00-merket. Tankene tar meg forbi Spikertjernshytta og så ned mot Nittedal.

Klopp over myren ved Myrgruvefossen.

På vei ned letter været en del, de mørke drivene skyene glir bort i horisonten og når jeg kommer ned til Nittedal så er det et ganske så fint lys på himmelen. Jeg når bussen fint ved Rotnes. Skoene er gjennombløte, de har vært det i mange timer. Godt da at det i sekken ligger ett par tørre sokker og venter. Jeg er ikke hjemme igjen før litt over elleve.

Ruvende skyer over Romeriksåsene.

Men hva tenker man egentlig på under en så lang tur? Det utfordrer jeg dere til selv å finne ut, ta på skoene, legg ut på langtur i marka og la tankene vandre. Kan hende det gir noen svar.

Nittedal og enden på den lange turen. De mørke skyene har blitt forvist og etterlatt seg et fint lys på himmelen.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar