torsdag 31. juli 2014

Fjellhopping i Seljord: Lifjell og over Røysdalsnuten

I alle år som jeg har vært i Seljord har jeg speidet over på det grå månelandskapet som går under navnet Mælefjell. Det har ligget der forlokkende og innbydende, men samtidig advarende. Jeg er ikke et fjell du lett kommer opp på. Litt se, men ikke røre. Jeg har gått på Skorve, Lifjell, Ubyfjell, Hattefjell, Ordalssåta og så videre, etc. Men Mælefjell har stått uberørt av mine føtter. Nei, dit er det tungt å komme opp til har det blitt sagt.

Utsikt over Lifjell.

Vesle Tjorbutjønn.

Men nå vil jeg opp dit. Mor og far har planlagt en liten tur på Lifjell, fint, da kan jeg sitte på opp til Grunningsdalen, krysse elva der og komme meg opp på Mælefjell. Endelig beseire fjellet som har stirret meg i øynene i alle år. Vi kommer oss litt sent avgårde. Skyer driver innover, de er ikke lyse og innbydende, men mørke og truende. Regn. Det er en krevende tur opp på Mælefjell, regn er ikke ideelt. Mye vann i Grunningsdalsåi, vanskelig å finne plass å komme over (uten å måtte svømme). Til slutt finner vi et passende sted å komme over, men da er det sent og tvilen har begynt å gnage i bakhodet.

Det blir til at jeg blir med min mor og far istedet. Mælefjell får igjen stå ubeseiret tilbake.

Tjorbutjønna, på vei opp mot Røysdalsnuten.

Lifjell er ingen dårlig erstatter, det er fint oppe på toppen av det. Mange vann å skue utover, å fiske i og se på fjellene bak og ved siden av. Jeg er likevel litt molefonken i starten, jeg liker ikke å gi opp ting. Vi går opp til Vesle Tjorbutjønn, hvor vi tar en rastepause. Solen leker gjemsel bak skyene på himmelen. Jeg blir rastløs.

Utsikt mot Mælefjell og Gaustatoppen på vei opp til Røysdalsnuten.

Den høyeste toppen på Lifjell er Røysdalsnuten, på 1291 meters høyde over sjøkanten. Fjellet lokker, det tiltrekker. Mor og far hviler heller litt til ved vannet, før de sakte beveger seg ned mot bilen igjen. Jeg dras som en magnet mot fjellet og vil møte dem ved bilen etter å ha vært på toppen.

Regn over Lifjell.

Utsikt fra Røysdalsnuten (1291moh).

For å komme opp til Røysdalsnuten passerer jeg først Store Tjorbutjønn, før jeg skjærer opp fjellkanten mot ryggen som leder opp til toppen. Jeg ankommer toppen fint synkronisert med det bebudede regnværet. Det gjør likevel utsikten fra toppen ganske tøff, gjennom sløret kan jeg skimte Gaustatoppen i det fjerne og bite i meg skuffelsen når jeg ser over mot Mælefjell. Lifjell under er grått av regn. To andre vandrere dukker også opp på toppen i blåsten.

Ryggen fra Røysdalsnuten mot Grimaren, Årstailtjønni nedenfor.

Regnet passerer, sløret fortsetter sin ferd østover. Regnbuen lover en skatt under sin ende. Jeg velger å følge ryggen bortover mot Grimaren istedet for å gå tilbake samme vei som jeg kom opp. En får bare håpe at mor og far er tålmodige. Ingen stier å følge her, var ingen stier opp til nuten heller. Det er en fin tur over fjellet, forbi Årstaultjønni og Røysdalstjørnan. Hvor regnet gjør et comeback med en vengeance, om enn ett kort en bare.

En busk klamrer seg fast til fjellsiden.

Jeg havner på feil side av dalen, kan skue over mot Grimaren. Jeg går ned og over igjen. Oppe på Grimaren (1169moh) skuer øynene ned mot Lifjell, over mot Skorve, Ubyfjell og mot Mælefjell. Tror jeg kan se min mor og far lengre nede, kan være noen andre. Så bærer det ned igjen, mot Grimås og de ventende foreldrene. En fin tur over Lifjell ble det.

Røysdalstjørnan.

Utsikt fra Grimaren (1169moh).

Men en dag, Mælefjell, en dag...

onsdag 30. juli 2014

Fjellhopping i Seljord: Over Ubyfjell til Hattefjell

Fjellhoppingen i Seljord fortsetter. På andre siden av Skorve, mot vest, ligger Ubyfjell. I forhold til kolossen Skorve så ligger dette fjellet litt mer ubemerket hen i landskapet, ett fjell som ikke liker å stikke seg særlig ut. Det skriker litt mer av, ikke kom til meg, som om det vil være litt i fred. Så gjør den også det litt mer tungvint for eventuelle vandrere som ønsker å komme på besøk. På toppen er det et ulendt terreng og det er egentlig ingen klar retning man kan styre etter der oppe. Det er ingen klare daler der og vegetasjonen kan være preget av kratt, vier og mye kronglete grunn.

Utsikt mot Skorvestaul på Høna.

Min mor, Randi, ved et moltefunn.

Det er merket hvor turen (også merket) opp til Tjønnstaul starter fra, øverst i Hanekamjuvet. Ett annet alternativ er å starte lengre oppe ved Sundsbarm (starten ligger på det høyeste punktet av veien før den går ned til der veien ender på vestsiden) og først gå opp til Ordalssåta og så forsere Ubyfjell derfra, men da må man vite hvor man skal gå for å komme inn på stien fra Tjønnstaul. Merkingen der fører ikke helt opp til Ordalssåta, så man må ta av fra stien når man har kommet opp på ryggen og fortsette opp på toppen uten sti (enkelt å finne fram i godt vær).

På et begrenset område vi passerte på veien opp mot Tjønnstaul telte vi ikke mindre enn 25 maurtuer.

Ordalssåta i bakgrunnen til det litt slitte uthuset ved Tjønnstaul.

Jeg tar derimot denne turen opp til Tjønnstaul, sammen med min mor og far. Rotete sti i starten, men når man først er forbi det første strekket så blir det en lettere og hyggeligere sti å ferdes på. Utsikt vil man derimot bare få i glimt oppover, men når høydemeterne økes kommer også horisontene mer frem. At det er molter i området er tydelig, her og der lyser de oransje-røde bærene opp mot oss. Flere steder har det allerede tydelig vært folk og plukket.

Tjønnstaul med Sundsbarm og Skorve i bakgrunnen.

Maur må ihvertfall like seg her, vi teller ikke mindre enn 25 maurtuer innenfor et lite begrenset område, smått surrealistisk. Vi lurer på om alle tustene vi ser ellers har vært tidligere maurtuer. Ikke et paradis for huggormer. Det er hyggelig oppe ved stølen, her kan man se Ordalssåta og Sundsbarm tydelig.

På vei over Ubyfjell, Svartetjønn og Storetjønn.

Foreldrene tar samme vei tilbake, jeg velger å ta stien videre som går mot Hattefjell. Man går forbi noen hyggelige tjern, hvor det sikkert ligger noen fisk og venter. Ellers forsvinner stien ned under trærnes favn og en lurer på om en bare er på vei ned lia igjen. Før den dukker opp igjen i tynnere skoglende, i ett myrlendt område. Blautmyr passeres med utsyn mot Skorve bak, Kobbermyr eller Raudmyr bedre passende navn, selv om myren nok er blaut. En kobberatig farge preger myren.

Blautmyr med sin kobberaktige farge.

På Hattefjell (831moh) får man den beste utsikten over Seljord hvis man ser bort ifra toppen av Bjørgefjell. Man ser Bjørgefjell og, Lifjell, Mælefjell og Skorve. Seljordsvannet med ormen mysende opp mot en. Mørke skyer med vind i seilene sine. Så ned igjen, forbi den gamle stølen på Skuggeli som er i ferd med å falle i hop.

Utsikt fra Hattefjell.

tirsdag 29. juli 2014

Fjellhopping i Seljord: Over Skorve til Finndalen

Majestetisk ligger det der, som en koloss, Skorve har alltid vært ett av mine favorittfjell. Og som i Telemark og andre deler av vårt vidstrakte land er det bratt opp dit, fjellsidene bykser nedover på hver sin kant. Det er et langt stup ned til Flatsjø. En vandring over Skorve er en vandring i frie tanker og mektig natur.

Satajuvet, uvanlig lite vannføring.

Ved Venaas, Lifjell i bakgrunnen.

I Satajuvet er det merkverdig lite vann, det er nesten som om det sukker skamfullt om ikke å bli beskuet. En karrer seg oppover, minner fra en var liten, om en evig oppoverbakke som aldri tok slutt. Forbi Venaas, opp den bratte skogsbilveien av stein, forbi Karlstaul, opp gjennom skogens siste krampetrekninger. Karrer seg videre. Belønningen et plethora av fjellandskap, det er tøft oppe på toppen av Skorve. Jeg har alltid likt følelsen av fjell som jeg får når jeg går over det golde landskapet her oppe.

Utsikt mot Ubyfjell og Sundsbarm på vei opp mot Gøysen.

Utsikt mot Mælefjell og Lifjell fra Gøysen.

På toppen, Gøysen på 1368moh, kan man beskue verden nedenfor, verden konsentrert til Telemark. Seljordvannet glitrer i horisonten, Sjøormen uler i det fjerne. Bare Sterke-Nils står fjellstøtt, i lag med Lifjell og Mælefjell, mens tusser og troll løper og kjemper en bitter kamp om skjulestedene i frykt. Det ligger også et historisk sus over fjellet, nedenfor toppen ligger et flyvrak fra krigens fordums dager, fjellet er fortsatt farget rosenrødt etter sammenstøtet.

Utsikt fra Gøysen (1368moh), Seljordvannet nedenfor.

Utsikt over Skorve mot Nordnibba fra Gøysen.

En gang gikk jeg nesten på en elg på toppen av Skorve, litt bortenfor Gøysen, gikk rundt en knoll og der sto den. Eller rettere sagt, der lå den, så reiste den seg opp. Som en majestet. To skikkelser som sto og målte hverandre opp og ned, ikke mer en fem meter unna hverandre. Begge to usikre, hva gjør vi nå? Så snudde vi oss samtidig og gikk hver vår vei, i hver vår retning. Begge med korte blikk tilbake mot hverandre.

Landskap på toppen av Skorve.

Ved Tvitjønn.

Forrige gang jeg gikk over Skorve, en mai for noen år siden, var de grå steinene dekket av hvit snø. Det snødde og det var en miniatyr-kamp mot naturkreftene. Nå har snøen gått i hi og det er ikke bare grått over fjellet, det er også grønt. Vann finnes det også her på toppen, som Tvitjønna, det skal være liv i de blå øynene. Fisk som svømmer rundt, for så å ta naturens berg og dalbane nedover fjellsidene. Det er vakkert på toppen av kolossen, aldri langt fra utsikt, aldri langt fra fjellandskap.

Utsikt over Skorve mot Gøysen fra Nordnibba.

Ned mot Finndalen.

Over mot karakteristiske Hestnutan går det en merket sti, merkingen er rødfalmet, men det er nok av siktepunkter. Som Nordnibba på 1365moh, vel verdt å klyve opp til. Skuer tilbake mot Gøysen over det grønne og gråe månelandskapet. Ned mot mystiske Finndalen heller verden skrått nedover igjen. Finndalen er en hengende dal, frodig og flott med en ensom ruin fra gamle dagers stølsdrift. En bør egentlig komme opp til dalen fra Bygdardalen, hvor man passerer Skorvestaul på Høna. Det ligger noe magisk ved å gå langs stien, runde hjørnet og se dalen utfolde seg. Men ord og bilder kan ikke forklare det, en må oppleve det.

Finndalen.

Utsikt mot Seljordvannet fra Finndalen.

På vei ned mot Bygdardalen blir en påminnet de bratte sidene til Skorve, mens man går på en hyggelig og variert Telemarkssti. Vannet fosser stillere ned Hanekamjuvet og, men kulpene langs elven blir synligere og man kan se fiskene pile rundt omkring i vannet. Kivledalen følger, mens kivlemøyane følger en med argusøyne. Været har vært strålende, etterlot seg en foss på vei opp. Over meg troner Skorve, jeg kikker opp på kolossen, får lyst til å gå over fjellet igjen med en gang.

På toppen av Hanekamjuvet.

søndag 27. juli 2014

I Lillomarka mellom dunkle drønn fra himmeldypet

Mørke skyer driver over hovedstaden, dunkle drønn fra himmeldypet. En uke uten relativ mobilitet, overtråkk eller strekk påtvinger ett lett latmannsliv. Med unntak av svømming i Åklungen med himmeldrønnene rasende over seg, eller plasking i vannet til lyden av barnelatter på Ellefen i Nærsnes. Varme dager.

Revtjern.

Solen smyger seg fram igjen, gradestokken beveger seg på nytt oppover, mørket fordrives over Lillomarka. Jeg følger etter, må ut, bare en kort tur. La tankene leve. Ved Solemskogen har solen fulgt etter, mørket er på avmarsj. Stille etter Tors raseri. Langs Revtjern lusker revene skjult i skogen, kvister knekkes. Sinober og Fjellvang puster ut, bare geitene ser meg passere.

Blomster, Lillomarka.

Over Barlindåsen har Tor rykket tilbake til start og ett nytt mørke brer seg i horisonten over hovedstaden. Something wicked this way comes. Det driver over Frognerseteren og tårnene på Tryvann, de får stå i fred. Skyspeil over Maridalsvannet. Noen få dråper henger etter ved Kjelsås, før de skynder seg etter resten av skyene og blir borte igjen.

Something wicked this way comes, utsikt fra Barlindåsen.

Skyspeil, Maridalsvannet.

Mørke skyer i horisonten.

søndag 13. juli 2014

Kjentmannsmerket: Fururotvelta Ved Spålsveien, Kanskje Markas Største Rotvelte

For noen uker siden tok jeg sykkelen fatt og syklet meg en fin runde rundt Nordmarka. Når jeg så på kartet etterpå kom jeg i tanke på at jeg kunne jo ha tatt med meg en kjentmannspost på veien. Artig hvordan det å begynne å 'samle' på ting tar hold om en, i denne sammenheng noe så trivielt som kjentmannsposter. Så etterpå kom jeg i tanke på at jeg kunne jo sykle ruten en gang til og denne gang ta kjentmannsposten på veien. Bare i motsatt vei og med noen små ruteendringer. Så her kommer både tur og retur Nordmarka rundt.

Tur (09.06):

Sykkelen har ligget til tørk litt for lenge, så for å bøte på det får jeg ta meg en lengre tur enn vanlig. Sykkelen trenger egentlig ikke å være en sykkel lengre heller, den trenger mest av alt å bli byttet ut. Men jeg lar utslitte dekk og gir være utslitte dekk og gir, og håper den henger godt nok sammen til å bringe meg helhjertet rundt. Jeg vet mest av alt at jeg kommer til å være en sinnasyklist når giret nekter å skifte, da er jeg en stor fare for min egen sykkel. Tror sykkelen min har hatt et hardt liv.

Bæring av sykkel på blåsti mellom Spålsveien og Steinbusætra, sånn går det når man tar feil av sti og trillesti.

Ved Steinbusætra.

Jeg rekker avgårde uten å møte på rushet fra Sognsvann opp til Ullevålseter. For å komme meg gjennom ruten blir jeg nødt til å benytte meg av en del trillestier, først ut er fra Blankvannsbråten til nedenfor Kobberhaughytta, tett etterfulgt av trillestien over Kveldroshøgda til Langli. Det er ofte litt kjedelig å måtte ty til beina når man sykler, men det gir en fin avveksling for musklene i det minste. Fra Spålsveien bommer jeg på trillestien (tryllesti?) og ender opp på blåstien istedet (fint at Ringerike turlag bruker egne skilt istedet for DNT sine vanlige, som til forveksling er veldig lik trillesti-skiltene). Jeg ser ikke for meg at jeg gidder å ta denne sykkelturen igjen.

Gjennom Bjønnputtdalen på klopper over myra.

Etter å ha kronglet meg over stien, halvt bærende på sykkelen, kommer jeg ihvertfall til Steinbusætra. Den observante kjentmannsjegeren vil nå ha blitt oppmerksom på hvor langt unna nevnte post jeg var. Jeg hopper litt ekstra opp og ned når jeg sykler forbi der den egentlig trillestien kommer ut. Rundt Øyangen har jeg aldri før syklet eller gått, bare på ski i kuldens favntak. Trillesti nummer fire tar meg gjennom Bjønnputtdalen, her er det lagt opp fine klopper som det og går an å sykle på over myra. Og vips så står jeg ved Sindera sine bredder, før jeg går tverr ved sjøen.

Ved Tverrsjøen.

Etter det er jeg ferdig med å sette sykkelen til side for beina, bare et lite avbrekk før Gjerdingen dam. Sykkelen vender nesen sørover nå og beina tråkker videre. Må ha en pause ved Store Daltjuven og så ved Bjørnholt igjen (jeg klarer å motstå fristelsen av å kjøpe en kanelbolle). Strålende vær turen igjennom. Hjemme igjen er beina litt gele, men vel verdt etter en flott sykkeltur rundt 10 mil. Sykkelen falt ikke fra hverandre.

Ved Gjerdingen, her pleier jeg vanligvis bare å være når landskapet er kledt i hvitt og vannet dekket av is og snø.

Retur (13.07):

Vi er tilbake i den nærere tid igjen og jeg har nå bestemt meg for å ta denne posten, og tross mitt forbehold da sykle ruten om igjen. Motsatt vei, så i retning Bjørnholt og et stopp der og (ingen kanelbolle på meg denne gangen heller) før jeg får et gjensyn med Gjerdingens bredder. Fra Gjerdingen derimot legger jeg turen mot Svartbekken istedet for å følge skogsbilveien rundt vannet. Beslutningen går utover beina mine, som får en del ekstra høydemetere å tråkle seg opp. Mylla dam dere, nå har jeg vært her på ski, til fots og på sykkel.

Rolig stemning utenfor Bjørnholt, flott vær i starten av turen.

Ved Almedalsputten.

Tilbake ved Tverrsjøen er igjen ruta snudd på hodet. Etter trillestien gjennom Bjønnputtdalen har nå skyene rullet inn med raskere hjul enn meg på himmelen. Nå har jeg kommet til det punktet på returen hvor sykkelen vender nesen sørover igjen, langs bredden av Øyangen, og der venter mørkere skyer på meg og sykkelen. Over til Spålsveien kommer jeg på den rette trillestien denne gangen, her er det til og med planker i oppoverbakke.

Gjensynn med Bjønnputtdalen.

Det har vært utrolig mye rotvelt og falne trær og busker i marka i det siste. Kraftige vinder fra vest har feid innover og bøyd ned trærne til brukne skygger av seg selv. Den kanskje største rotvelten i marka har nok ikke blitt revet opp i det siste, den har nok ligget med brukken rygg lenge. Ved Spålsveien ligger ihvertfall restene av dette treet, har nok vært et stolt tre en gang, bare roten er igjen. Med litt fantasi ser nesten rotvelten ut som et skip eller base fra en fremmed verden, med forvridde spir som strekker seg mot verdensrommet.

På den ekte trillestien mellom Steinbusætra og Spålsveien, her klopper i oppoverbakke.

Istedet for å sykle ned forbi Vesleflåtan tråkler jeg meg forbi Storflåtan og de lange seige bakkene som passerer nedenfor Oppkuven. Gjennom trillestien fra Langli bryter regnet ut i dans, og plutselig er marka dekket av grå forheng. Det varer fra trillesti til trillesti. Forhenget trekkes fra når jeg er på beina igjen mot Blankvannsbråten. Og solen hopper fram ved Ullevålseter.

Fururotvelta ved Spålsveien, kanskje markas største rotvelte.

Utsikt over flåtane (Vesle og Store) nedenfor Oppkuven.

Vel hjemme har det ikke blitt noen sykkelvelt, men bare et stor rotvelt. Fin tur på rundt 11 mil denne gangen. Nå venter VM-finalen mellom Tyskland og Argentina.

Værskifte over marka.

lørdag 12. juli 2014

Kjentmannsmerket: Syd På Andersrudåsen 314

Fredag kveld ble det noen øl, og litt sent, så lørdag morgen ble ikke lenger en morgen. Og siden jeg ikke hadde noen opprinnelig plan på forhånd, så tok det litt lengre tid før jeg fant ut hva jeg ville. Nødløsningen ble en opptelling i kjentmannsheftet hvor det er noen blanke ark, og så sto jeg forlatt på bussholdeplassen på Durud. Klokken hadde rukket å bli halv fire.

Syd på Andersrudåsen 314.

Jeg sto her i fjor og, dog noe tidligere på dagen enn nå. Jaja, tenker jeg, det skal ihvertfall bli interessant å se når jeg kommer hjem igjen. Det er egentlig litt rart at jeg ikke la turen innom denne posten på fjorårsturen her, en liten blemme får en si. Syd på Andersrudåsen er dit hvor føttene tar meg, eller sør på Andersrudkjærringa som den visstnok kalles på folkemunne her nede. Jeg må en liten tur gjennom 'bushen' for å komme meg opp til ryggen og posten, og siden det er godt og varmt er det ikke fritt for at det er noen svettedråper som ligger igjen etter meg og.

På Svartåsen (Andersrudåsen på kartet) er det satt opp noen store trommesett som trollene kan dundre løs på.

Grønt hav nedenfor tårnet på Kjerringhøgda.

Det er en ikke så verst utsikt fra kjærringa og, men industrianlegget i synsfeltet kunne man klart seg foruten. Posten klippet og sjekket ut, ingen poster igjen på programmet idag. Bare en tur gjennom Østmarka. Duger fint i finværet det. På kartet er Andersrudåsen merket av ved høyde 343 som ligger kort unna Andersrudåsen i nordøstlig retning. Det er ikke så langt over dit, men terrenget er typisk Østmarka-terreng, kupert og som i tillegg kun byr på ditt eget løypevalg. Etter å ha gjennomført mitt eget løypevalg står jeg på toppen (Svartåsen) omringet av etterlevninger av NATO skal man tro ryktene.

Oppe i tårnet på Kjerringhøgda.

Ved Bysetermåsan.

Jeg er nå glad jeg valgte å dra meg ut av døren og legge ut på tur, dette kunne fort blitt en dag hvor jeg hadde resignert meg til å bli værende hjemme. Dette føles så mye bedre enn å fordampe over sofaen. Over Kjerringhøgda (mange kjærringer her ute) dukker det opp et tårn frem fra skogen, som jeg bare må opp og klatre i. Her brettes skogene seg utover nedenfor. Jeg funderer på hvordan det ville vært å overnatte i toppen av tårnet.

Drar inn flåten over Svartoren, var nesten like fristende å bare svømme over grunnet varmen.

Det er stille og ferietomt. Over Svartoren ligger fortsatt trekkflåten parat til å bringe meg over. Viserne på klokka tikker og går sine rutinerte runddanser på skiven, solen beveger seg nedover i synsranden, ferdig med sin dominans på himmelen. Gjør klar for å overlate roret til månen. Eriksvann, Tretjerna, Smørhullet og Østmarkas dype furer passeres.

Stille ved Svartoren.

Ved Mortensrud er turen over, dørene på t-banen lukkes og reisen inn til Oslo foretas på skinner. Setter seg på fiasco for en afterwalk. Det har blitt kveld, men det er fortsatt fin temperatur ute. Dørstokkmila var lang idag, men jeg var glad jeg overkom den. Det må nok være den fineste mila å passere av dem alle.

En bro/klopp inne i skogen ved Eriksvann.