lørdag 12. juli 2014

Kjentmannsmerket: Syd På Andersrudåsen 314

Fredag kveld ble det noen øl, og litt sent, så lørdag morgen ble ikke lenger en morgen. Og siden jeg ikke hadde noen opprinnelig plan på forhånd, så tok det litt lengre tid før jeg fant ut hva jeg ville. Nødløsningen ble en opptelling i kjentmannsheftet hvor det er noen blanke ark, og så sto jeg forlatt på bussholdeplassen på Durud. Klokken hadde rukket å bli halv fire.

Syd på Andersrudåsen 314.

Jeg sto her i fjor og, dog noe tidligere på dagen enn nå. Jaja, tenker jeg, det skal ihvertfall bli interessant å se når jeg kommer hjem igjen. Det er egentlig litt rart at jeg ikke la turen innom denne posten på fjorårsturen her, en liten blemme får en si. Syd på Andersrudåsen er dit hvor føttene tar meg, eller sør på Andersrudkjærringa som den visstnok kalles på folkemunne her nede. Jeg må en liten tur gjennom 'bushen' for å komme meg opp til ryggen og posten, og siden det er godt og varmt er det ikke fritt for at det er noen svettedråper som ligger igjen etter meg og.

På Svartåsen (Andersrudåsen på kartet) er det satt opp noen store trommesett som trollene kan dundre løs på.

Grønt hav nedenfor tårnet på Kjerringhøgda.

Det er en ikke så verst utsikt fra kjærringa og, men industrianlegget i synsfeltet kunne man klart seg foruten. Posten klippet og sjekket ut, ingen poster igjen på programmet idag. Bare en tur gjennom Østmarka. Duger fint i finværet det. På kartet er Andersrudåsen merket av ved høyde 343 som ligger kort unna Andersrudåsen i nordøstlig retning. Det er ikke så langt over dit, men terrenget er typisk Østmarka-terreng, kupert og som i tillegg kun byr på ditt eget løypevalg. Etter å ha gjennomført mitt eget løypevalg står jeg på toppen (Svartåsen) omringet av etterlevninger av NATO skal man tro ryktene.

Oppe i tårnet på Kjerringhøgda.

Ved Bysetermåsan.

Jeg er nå glad jeg valgte å dra meg ut av døren og legge ut på tur, dette kunne fort blitt en dag hvor jeg hadde resignert meg til å bli værende hjemme. Dette føles så mye bedre enn å fordampe over sofaen. Over Kjerringhøgda (mange kjærringer her ute) dukker det opp et tårn frem fra skogen, som jeg bare må opp og klatre i. Her brettes skogene seg utover nedenfor. Jeg funderer på hvordan det ville vært å overnatte i toppen av tårnet.

Drar inn flåten over Svartoren, var nesten like fristende å bare svømme over grunnet varmen.

Det er stille og ferietomt. Over Svartoren ligger fortsatt trekkflåten parat til å bringe meg over. Viserne på klokka tikker og går sine rutinerte runddanser på skiven, solen beveger seg nedover i synsranden, ferdig med sin dominans på himmelen. Gjør klar for å overlate roret til månen. Eriksvann, Tretjerna, Smørhullet og Østmarkas dype furer passeres.

Stille ved Svartoren.

Ved Mortensrud er turen over, dørene på t-banen lukkes og reisen inn til Oslo foretas på skinner. Setter seg på fiasco for en afterwalk. Det har blitt kveld, men det er fortsatt fin temperatur ute. Dørstokkmila var lang idag, men jeg var glad jeg overkom den. Det må nok være den fineste mila å passere av dem alle.

En bro/klopp inne i skogen ved Eriksvann.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar