tirsdag 5. august 2014

Fjellhopping i Stølsheimen (Dag 1): Vikafjellsveien - Selhamar

For to år siden gjorde jeg et forsøk på å utforske Stølsheimen, da ble jeg stoppet av uventet mye snø midt i juli. Da var det en snøvidde som møtte meg. Nå gjør jeg et nytt forsøk, denne gang med min far, Jan, på slep. Siden min far ikke ønsker å bære så mye, så belager vi oss på å gå fra hytte til hytte, med andre ord, teltet blir liggende igjen hjemme. Tanken er å gå rolig, nyte naturen og fiske oss gjennom landskapet imellom alle stølene. Tiden vi har til rådighet gjør at vi legger opp en rute mellom Voss og Skjelingavatnet på Vikafjellet. Etter å ha søkt litt etter rutetider for buss over Vikafjellet finner vi ut at det er mer hensiktsmessig å ta bussen fra Voss og så gå ned igjen, enn å gå fra Voss. Vi ser at vi ikke vil rekke det siste toget som går fra Voss ved å gå motsatt vei, bussen tilbake går for sent på dagen.

Avmarsj fra Vikafjellsveien.

Jan ovenfor Svartavatnet, speidende utover veien videre.

Så ganske sent på dagen, urviserne har passert 17:00, lar bussjåføren oss få lov til å gå av ved Skjelingavatnet der en anleggsvei vil føre oss inn i Stølsheimens favntak. Anleggsveien går inn til Bjergane der det går en t-merket sti videre til Selhamar fra. Solen varmer imellom skyenes pauser på himmelen. På kartet ser vi at det er merket en sti som starter litt sør for Svartavatnet som vil ta oss til Bjergane, stien går tett innunder Skjelinganosa og vi tenker at det vil jo være en hyggeligere tur enn å gå på veien.

Nedenfor snøskavlen som blokkerte stien ovenfor.

Det viser seg fort at dette er en gammel t-merket sti, for det er fortsatt synlige t'er langs stien, om en noe falmet. Ved siden av stien går det en rad av master som fører strømkabler fra demningen ved Kvilesteinsvatnet, arbeid pågår med å bytte ut mastene. Det blir etterhvert klart at det nok ikke bare er på grunn av anleggsveien at denne stien ikke er brukt så mye lengre, der distansen mellom Skjelinganosi sine bratte sider og Svartavatnet sine bredder møter vi på en bratt vegg av en snøfonn. Ett blokkerende obstakkel på veien, men med litt klyving på fjellet nedenfor fonnen kommer vi oss videre.

Jan på vei ned stien mot Bjergane.

Jan, på vei ned mot Bjergane, utsikt og man kan se anleggsveien der den kommer ned.

Fra stiens høyeste punkt kan vi for første gang skikkelig besiktige landskapet som venter oss de nærmeste dagene, dette er fjell. Bratt ned mot Bjergane, og stien til tider litt vanskelig å finne, men partiet er nydelig. Vi går forbi små flommende fosser og grønne lunger med flott utsikt. Nede ved demningen ved Kvilesteinsvatnet kjøper vi oss fiskekort og fortsetter så videre, nå på 'offisielt' t-merket sti. Stien går langs flere brukne berghammere og knauser, og med mørkere skyer som dominerer over oss blir det et dramatisk landskap å bevege seg i.

Ovenfor Bjergane, utsikt mot Nipane og der stien går videre mot Selhamar.

Berghamre og knauser ved stien nedenfor Nipane, mørke skyer og dramatisk landskap.

Rødfargen i Raudberg er litt sluknet når fjellet kommer til syne, vi går gjennom tunet på en liten støl. Lengre nede i bekken nedenfor ligger restene av taket på et uthus, det man være værhardt her og. Så inntreffer krisen, ihvertfall for min far. Gående bak ham ser jeg at det er noe som er løst på den ene fjellskoen hans, og riktig nok, hælen er i ferd med å frigjøre seg fra resten av skoen. For øyeblikket er det ikke annet vi kan gjøre enn å fortsette videre mot Selhamar. Noen få dramatiske glimt og så forsvinner solen ned bak Grøndalseggjane.

Jan vandrende langs Langavatnet.

Langavatnet, snøskavler og is inntil berhamrene.

Vi ankommer Selhamar, sent, men godt. Klokken er nærmere 22:00 når vi er der. Vi får de to siste ledige sengeplassene, Selhamar er en populær hytte for barnefamilier og det er flere av dem her. Jan forhører seg med noen av de andre besøkende på hytta om de har noe lim, hyttevakten kommer med ett par fjellsko som noen har forlatt på hytta. De er dessverre noen numre for små, og lim var det dårlig med. Ikke lange tiden vi har til rådighet på hytta før det er på tide å krype til sengs, men vi får laget oss noe mat (bacalao) og tatt oss en velfortjent og hyggelig pust i bakken utenfor hytta. En hyggelig første dag hvor skoene ble støle og framtidsutsiktene usikre.

På Gryteberg, nedenfor ligger Selhamar.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar