fredag 8. august 2014

Fjellhopping i Stølsheimen (Dag 4): Vola - Tvinnestølen

Å fiske var min far og min sin opprinnelige plan for denne dagen, og så bare gå en kort tur fra Volahytta til Tvinnestølen. Nå som jeg går alene måtte jeg ta denne planen opp til revurdering. Ene og alene fordi jeg ikke tror jeg er så lysten på å fiske alene en hel dag. Jeg tror og kanskje at noe av grunnen til dette er at når jeg er ute og vandrer, så er vandringens tiltrekningskraft så stor. Jeg trekkes mot å gå videre, å bevege meg framover. Muligens bare fortsette til Voss likesågreit, men en tanke var å gå opp til Skreieggi i tillegg til å fiske litt.

Opp mot Snjodalen og Bjørndalskjeften fra Voladammen.

Kvelden før, når jeg leste i hytteboken på Volahytta, gjorde at jeg kom på andre tanker. Der kunne jeg lese om noen som hadde prøvd å finne et flyvrak på Kvitanosi, senere kunne jeg lese om noen som hadde gått opp til restene av flyet og lagt med en god beskrivelse av hvordan og med kart-koordinatene. Flyvraket skulle med andre ord være enklere å finne enn det virket som når jeg leste om det først. Og jeg som bare var rundt 600 meter unna når jeg var på toppen av Kvitanosi igår, uten å vite om det.

Men ute er det grått og et veldig lavt skydekke, høyere oppe vil det nok være tåke. Jeg bestemmer meg likevel for å gjøre et forsøk. Lar sekken bli igjen på hytta, pakker bare noe enkelt i min lille komprimerbare lettvektssekk. Følger så stien mot Voladammen hvor jeg må bøye meg ned for ikke å komme nær skyene.

Utsikt over Voladammen og Store Volavatnet fra Snjodalen.

Det skulle vise seg at å finne stien opp til flyvraket, og til Kvitanosi derfra, var mye enklere enn både beskrevet og ventet. Ett stort skilt nedenfor parkeringsplassen ved Voladammen markerer starten på en merket (blå) sti helt opp til vraket. Selv om det noen ganger var vanskelig å finne akkurat der stien gikk, bød ruten ikke på noen problemer. Stien tar seg opp Snjodalen og så opp mot Bjørndalskjeften, denne delen av stien er enkel å følge. Det er bare en vei man kan gå. Etter Bjørndalskjeften derimot må man følge litt med, herfra går det flere stier, trikset er å holde seg nærmere fjellryggen nordøst for deg hvor stien går over Breihjellen etter å ha krysset elven som renner ned fra Kvitanostjørnan. Etterhvert vil man få mer og mer utsikt mot vest og til slutt vil stien ta en opp fjellsiden, klyvingen opp er forholdsvis enkel. Når man er ferdig med å klatre befinner man seg rett ved flyvraket.

Rype i Bjørndalskjeften.

På vei opp Volakroken og Snjodalen ser det ut til min glede at været ser ut til å lette. Blå luker i skyene åpnes jevnlig. Dette tetner likevel fort til igjen. Opp mot Bjørndalskjeften siger skyene oppover igjen og bretter sine kjølige fingre rundt fjellsidene. En rype viser veien i Bjørndalskjeften, piler avgårde som en guide for lede meg mot mitt mål og vekk fra ungen sin. Små øyne som titter opp på en. Stølsheimen har blitt til tåkeheimen oppover Breihjellen, varde etter varde. Klyver opp fjellsiden og videre opp i tåken.

Drivende skyer i Bjørndalskjeften.

Og kommer opp rett ved siden av flyvraket. Tøft. Hadde ventet å gå litt mer i tåkeheimen på toppen av fjellet og lete etter restene. Som her ligger strødd utover og minner om hendelsen som skjedde om kvelden den 27. desember i 1942 under krigen. Flyet, et tysk bombefly av typen Focke-Wulf 200C-4 Condor, hadde trolig vært ute på oppklaringstokt da det kom ut for uvær, gikk tom for bensin og styrtet omtrent 600 meter nordvest for toppen på Kvitanosi. To av de seks ombord overlevde styrten (men en av dem døde senere av skadene). Den ene hadde klart å karre seg ned til Eksestølen i Torvedalen etter å ha falt ned en fjellskrent, hvor han ble funnet noen dager senere ganske så forkommen. En redningsekspedisjon ble sendt ut og de fant den andre overlevende i fjellet øverst i Torvedalen.

Flyvraket på Kvitanosi.

Ved vraket møter jeg på to damer som jeg blir sittende og ta en hyggelig prat med, i tillegg så stapper de i meg mat (selv om jeg har med meg noe å spise i sekken). En blings, lefse og sjokolade blir sendt min vei. Tåken siver lett rundt flyvraket som spøkelser fra fordums tid. Så er det antydning til at skyene vil videre, omverdenen vil ha sitt glimt av flyvraket den og. Jeg sier farvel til de to hyggelige damene som tar fatt på returen, mens jeg likesågodt tar turen oppom toppen engang til. Hvor en liten gruppe med andre vandrere beundrer utsikten, jeg bringer regn med meg.

Utsikt fra Kvitanosi, skyer skjuler det meste av landskapet.

Jeg vurderte å gå tilbake via Høgevarde og samme vei som jeg gikk i går, men siden det nå har lettet litt velger jeg å gå samme vei tilbake som jeg kom opp. Muligheten for å se det jeg ikke fikk se på vei opp lokker. Ved nedstigningen fra flyvraket er det like grått blitt. Jeg skal likevel ikke gå lenge før det åpner seg opp og når det først åpner seg, så har skyene hast med å forlate åstedet. Utsikt og blå himmel, fantastisk.

Utsikt over Store Volavatnet fra demningen, lite som minner om tåkeheimen fra tidligere på dagen.

Og varmen tok turen og. Tilbake på hytta er det nå liv, en gruppe med unge jenter på tur og to eldre damer har ankommet fra Torvedalen. Jentene koser seg med et bad i vannet. Jeg lager meg noe lunsj før sekken pakkes etter at jeg har proviantert og jeg begir meg videre mot Tvinnestølen. Usikker på hvor mange det kommer til å bli der. Det er ikke lange veien bort dit, en times tid i godværet omtrent. Jeg tar igjen en far med sin mor og to yngre barn som er på vei til stølen. Det blir spennende å se hvor mange som kommer.

Skyene speiler seg i Nedsta Piksvatnet.

Ned til Tvinnestølen går det nå lekende lett, i motsetning til sist hvor det måtte litt akrobatikk i snøen til for å komme ned. Det er ingen på hytta, bortsett fra en som tenker på å sove i telt utenfor. Barnefamilien ankommer senere mens jeg nyter en kopp te i varmen fra solen. Senere tar jeg meg ett bad i Øvsta Piksvatnet, friskt, men oppfriskende. Prøver også fiskelykken litt senere, men får ikke noe på kroken.

Tvinnestølen, stien ned nå fri for snø.

Ut mot kvelden dukker det opp tre til, to kamerater og sønnen til den ene. Av hyttas 6 sengeplasser er nå 8 opptatt. Tvinnestølen er nok den hyggeligste hytta på turen min, selv om toppen vest for stølen sørger for at solen forsvinner tidligere enn på de andre. Det blir en hyggelig kveld på hytta og i et glimt får vi en flott måne lysende over Øvsta Piksvatnet.

KVeld ved Tvinnestølen.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar